Verdensdagen mot seksuelle overgrep, 2016: overgripere trenger ikke flere forbilder

Det begynner å bli et par år siden jeg skrev en sånn tekst nå. Dette skyldes mest at jeg følte jeg hadde sagt alt jeg hadde å si, og at de temaene jeg hadde lyst til å «ta», som hvordan du kan være en god pårørende, allerede er dekket av tjenester som Dixi, som gjør en bedre jobb enn jeg.

Så vant Trump plutselig valget, i samme måned som 2016s verdensdag, og jeg bare måtte skrive noe. For det er så mye her som ikke er greit, og som kan få konsekvenser for jenter i og utenfor USA.

Oppdatert 1. desember: denne undersøkelsen er også relevant her.

USA skal snart styres av en mann med et forkastelig kvinnesyn, som har skrytt av å ha spasert rett inn i garderobene til kvinner som skifter, jenter han attpåtil hadde ansatt selv. Som skrøt av at han kunne kysse og beføle kvinner og slippe unna med det, og som har kommet med flere nedsettende bemerkninger om kvinner generelt. Som skal ha voldtatt sin egen kone og har en sak på vent mot seg for å ha forgrepet seg på en 12 år gammel jente.

Det er et sykdomstegn at noen avfeier dette som «allminnelig garderobesnakk», for dette er ikke en type utsagn som er helt normalt for menn. Tror jeg har kan telle på én hånd antall gutter jeg har hørt, verken innenfor eller langt borte fra garderober, som har sagt noe i nærheten så drøyt. Jeg vet at tallet gjerne øker i visse omgangskretser, for eksempel har vi sett screenshots fra folk som har sneket seg inn i Mannegruppa Ottar, men det er absolutt ikke normalt for menn verken i Norge eller USA å vitse om at vi har begått seksuelle overgrep. At det skjer er et faktum, men det gjør det ikke greit, det er snarere et stort problem.

Det er også symptomatisk når folk sier ting som at «kvinnene som anklager ham burde ha gjort det for lenge siden, og at de helt tydelig bare gjør det for oppmerksomhet eller for å sverte ham når de står frem først nå». Dette er mennesker som sto langt under Trump i «rang», som visste at han nådeløst hang ut alle som kritiserte ham, og som uansett muligens ikke ville hatt en sjangs mot ham i en rettsak eller et søksmål. Det er helt normalt at utsatte for grove og mindre grove seksuelle overtramp tier i lang tid — det er dessverre snarere regelen enn unntaket, og det kan være tusen grunner til det.

Jeg leste et kommentarfelt under en artikkel om overgrep for lenge siden, og det var en mann der som sa noe sånt som «jenter skal på død og liv alltid gjøre seg kostbare. Og så ligger de stille som slakt når du har sex med dem også».

Han visste det kanskje ikke selv, men han beskrev hvordan han etter alt å bedømme hadde begått voldtekter, hvor jenta først hadde sagt nei og så enten ikke turte gjøre mer motstand, eller «frøs» og ikke klarte bevege seg eller rope etter hjelp, eller kanskje engang si «nei». Hadde jeg vært eldre, ville jeg overlevert  til politiet — hvem vet, kanskje de hadde sporet ham opp og det viste seg at han var involvert i en eller annen voldtektsak, men poenget er at disse menneskene finnes.

Overgrep begås ikke bare av psykisk ustabile mennesker som gjemmer seg i busker og smug og overfaller jenter på vei hjem fra trening, eller som utnytter berusede jenter på fest. Du har også de som helt på ramme alvor tror at det er helt OK å klå eller si ting som Trump lirer av seg, eller at de ikke begår overgrep med mindre jenta omtrent slåss for harde livet, eller hvis jenta for eksempel tidligere på kvelden har tatt imot en øl, eller hvis de har ligget med hverandre før. Trump er ikke den eneste i verden som enten ikke vet, eller ikke bryr seg om at han begår og fremmer overgrep mot jenter. Mange overgripere, gutter som jenter, tror de har «rett til» å begå overgrep.

Var på et foredrag i regi av Senter mot incest og overgrep i Hordaland (SMIH) da jeg gikk høyskole, og foreleseren fortalte om hvordan de hadde en økt pågang av unge som hadde gått gjennom en ungdomstid hvor sex i større grad var blitt en «vare» du , og det var blitt mer og mer vanlig å ha «vennesex» og «pulevenner». Samtidig ser vi at det er blitt flere festvoldtekter.

Det skal ikke mye til for å bli veldig traumatisert av at andre går over grensene dine. Dette er én  av mange veldig viktige ting som drukner i diskusjoner om overgrep, som langt oftere handler om «victim blaming» og om anklager om klesstil og alkoholinntak, eller som vi så i en nylig sak, om hva offeret tilfeldigvis kalte seg på nettet. Det bør ikke handle om hva gutter har «berettiget håp om», eller om hvor mye offeret turte og klarte å gjøre motstand, men om at det ikke er greit å påføre andre ubehag, skam og traumer, og at det å gå over grenser faktisk har denne virkningen. Overgrep må i langt større grad inn på timeplanen, så kunnskap og dermed holdninger innprentes i ungdom før de debuterer seksuelt.

Det handler også om at vi må tørre å si fra når noen går over streken. Når folk sier eller gjør ting som påfører andre psykisk eller fysisk skade — si noe. Si ifra, enten til dem eller andre som kan «ta tak i dem».

På samme måte som Trumps valgseier har ført til en bølge av rasistisk motivert trakassering og vold i USA, frykter jeg at han også kan inspirere en økning i seksuell trakassering og vold. Derfor er det kanskje viktigere enn før at resten av oss sier fra når ting skjer som ikke er greit, og bidrar med opplysning om overgrep og traumer. Trump er langt ifra den eneste som jobber med «normalisering» av trakassering og overgrep, og det er skummelt at denne gruppen har fått ham som ledestjerne.


Anbefalte ressurser:

DIXIPandora’s AquariumThe Courage to be MeDu ser det ikke før du tror det

DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter.

«Pandy’s» er en veldig «omfattende» støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.

The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves.

Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.

Verdensdagen mot seksuelle overgrep 2012  – vi avliver voldtektsmyter

Det er verdensdagen mot seksuelle overgrep idag, og jeg tenkte å drive litt folkeopplysning rundt temaet og kanskje lære noen noe 🙂 . Så det er bare å finne frem kulepenn, notatblokk, kantinekaffe og de fargerike markeringstusjene, for vi har masse spennende stoff å gå gjennom i dag:3!

Før vi begynner, vil jeg bare at alle skal gå gjennom denne listen med påstander om seksuelle overgrep, og prøve å tenke seg frem til hvilke som bare er myter, og hvilke som faktisk har hold i virkeligheten.

  1. «Du er mest utsatt for overgrep fra vilt fremmede»
  2. «Du kan redusere sjansen for å bli voldtatt ved ikke å kle deg utfordrende»
  3. «Mennesker som blir utsatt for voldtekt er «ødelagt» for resten av livet»
  4. «Seksuell omgang er ikke voldtekt om offeret ikke gjør motstand, eller ikke sier nei»
  5. «Dårlige holdninger til voldtekt er hovedsaklig et gutteproblem»
  6. «Jenter kan ikke voldta»

Fasit (merk teksten med muspekeren; ikke juks!): alle påstandene over er myter.
Hvor mange feil hadde du 😉 ?

Det er langt flere enn dette jeg kunne gjennomgått, men jeg ser disse hele tiden, så det er disse jeg tar for meg. Tar alle notater?

1. «Du er mest utsatt for overgrep fra vilt fremmede mennesker»

Jeg skulle også ønske at denne var sann, at det var hold i stereotypen om at voldtekt er noe som skjer med unger som ikke passer seg for «lokkemenn», og jenter som går hjem alene i beruset tilstand. Det ville gjort det langt lettere å unngå å oppleve overgrep; alt vi hadde trengt å gjøre ville vært å holde oss hjemme med igjenspikrede dører og vinduer, så hadde problemet vært løst og alle parter fornøyde (ironi).

Realiteten er dessverre at bare en liten andel voldtektsforbrytere er fremmede mennesker. I 85 prosent av tilfellene er overgriperen kjent for offeret, og den farligste mannen i livet ditt, statistisk sett, er kjæresten din. Det hindrer ikke mange overgrep bare å fortelle barn og unge om fremmede overfallsmenn og «lokkemenn» med skumle varebiler. Skal vi redusere antall overgrep, må vi også bevisstgjøre barn og unge på hvordan de eier sine egne kropper, på «positiv og negativ» seksualitet, og om hvordan vi voksne tar overgrep på alvor og at det er trygt å fortelle «vonde hemmeligheter» til oss om de opplever noe slikt.

Se også: Nittifem prosent av Gjesteblogger hos MadDam; Tabu av festinalente2

(går ut ifra at alle som legger skylden på jenter som blir voldtatt på vei hjem selv er single og vil forbli det resten av livet, i og med at jeg er rimelig sikker på at det å ha kjæreste er mange ganger farligere).

2. «Du kan redusere sjansen for å bli voldtatt ved ikke å kle deg utfordrende»

Denne myten spiller som den ovenfor også på «snille jenter blir ikke voldtatt»-innstillingen, og er omtrent like grunnløs.

Å påstå at en betydelig andel voldtektsforbrytere er drevet av et impulsivt sexbehov, og av en eller annen grunn har samme klessmak og oppfatning av hva de oppfatter som sexy i første omgang, blir like meningsløst som å påstå at innbruddstyver foretrekker å bryte seg inn i hus med hvite gardiner.

I virkeligheten involverer bare rundt 4,4% prosent av overfallsvoldtekter «provoserende» atferd eller klesstil fra offeret, mot så mange som hvert fjerde tilfelle av mord, hvor provokasjonen da kunne handle om så lite som at offeret så på morderen på «feil» måte (formodentlig uten at allmennheten la all skylden på offeret av den grunn). De fleste dømte voldtektsforbrytere forteller også at de ikke husker hvilke klær ofrene deres hadde på seg i første omgang, og de fleste seksuelle overgrep er uansett planlagt over tid Kilde (.pdf). Så med andre ord, i forhold til overfallsvoldtekter har klær ytterst lite å si.

3. «Mennesker som overlever voldtekt er ødelagt for resten av livet»

Eller omvendt: traumatiserte mennesker bør helst være tilbake i normalt gjenge innen en uke eller to.

Beklager å måtte skuffe, men voldtektsutsatte er dessverre akkurat like kompliserte som alle andre. Med andre ord, enten du har en forestilling om at utsatte er «ødelagt» for livet og vil trenge terapi i en årrekke, eller at man etter en traumatisk hendelse bør «legge det bak seg» etter kort tid, så er det feilaktige overforenklinger. Traumer kan være som spøkelser og «gå igjen» fordi de har noe uoppgjort, og det kan ta mange, mange år. Det er også alltid en fare for at ettervirkninger etter en traumatisk hendelse venter med å dukke opp til flere uker, måneder eller år etter hendelsen, så det at en bekjent av deg opplever et overgrep og ikke ser ut til å være nevneverdig påvirket trenger ikke å bety at vedkommende har «gått videre» eller at h*n bare diktet opp hendelsen.

Vi englebarna som går sosionom har titt og ofte vært innom dette i forelesningene våre — at du skal være veldig forsiktig med å generalisere menneskegrupper, og dette gjelder også de som overlever seksuelle overgrep. Det finnes syv milliarder måter å reagere på livskriser på, og det er slettes ikke slik at det nødvendigvis aldri blir bedre, eller at det må «gå videre» etter bare et par uker. Du kan være tilbake i normal gjenge etter en kort stund, eller du kan kjempe hardt i mange år. Det tar den tiden det tar, og avhenger av en hel rekke faktorer som personlighet, forhold til gjerningsmannen og reaksjon fra miljøet rundt en.

Veldig mange som blir utsatt for overgrep føler at det de har opplevd ikke er alvorlig nok, at det var helt eller delvis deres egen feil at de ble voldtatt, eller at de er «ødelagt» for livet og aldri kommer til å få det bedre. Med dagens kultur er også veldig mange redde for ikke å bli trodd eller støttet om de forteller det til noen at de er blitt voldtatt. Når overlevende kommer ut av skapet kan det oppfattes som veldig sårende og krenkende å møte en holdning om at «jeg tror du bare diktet opp at du ble voldtatt, fordi du er sånn og sånn». Det er trist at ofre ikke blir trodd fordi de ikke passer inn i «voldtektsofferbåsen» til mennesker som baserer seg på populærkulturen, og fordi veldig mange aspekter av det å leve med en voldtekt fremdeles er tabu, selv om de er langt mer vanlige enn folk tror.

© Atlantic

En liten apropos: hvis du selv har overlevd et overgrep og har ettervirkninger eller følelser du skammer deg over, eller som du føler deg alene om, så vurder å prøve å snakke om dem likevel — oppsøk en organisasjon som Dixi eller SMIH, en god psykolog (kanskje med overgrep som spesialisering), eller noen andre med god kompetanse innen feltet. Det er noe som heter «normale reaksjoner på unormale hendelser», og sannsynligvis er det du går og bærer på, samme hvor unormalt eller «feil» det føles, er mye, mye vanligere enn du tror. Hvis du oppsøker et støtteforum for ofre for overgrep på nettet, som det internasjonale Pandora’s Aquarium, kan du lage en anonym brukerkonto og lese andres erfaringer uten å måtte dele ting selv, til du eventuelt føler deg trygg nok til selv å åpne deg. Dette kan være et viktig første steg mot å åpne deg til for eksempel en psykolog i levende live, hvis du føler du trenger det:).

4. «Du har ikke begått en voldtekt om ikke offeret sier nei, eller ikke gjør fysisk motsand»

Dette er ett av mange utsagn som begynner med «det er ikke voldtekt hvis …». Svært mange som blir utsatt for et overgrep opplever at de rett og slett blir ute av stand til å sette seg fysisk til motverge,
fordi kroppen underbevisst bedømmer situasjonen og tar en avgjørelse om at det tryggeste er å ikke gjøre motstand. Du har óg situasjoner der offeret ikke tør å si nei eller sette seg til motverge, eller er for full til å gjøre noen av delene.

Å plukke forskjellige former for voldtekt fra hverandre og definere noen av dem som «uekte» voldtekter, er som å si at et bankran ikke er et bankran om du ikke har pistol og finlandshette, eller at du ikke har blitt  banket opp «ordentlig» om du ikke har fått slått ut tenner.  Hvis partneren din gir uttrykk for at han/hun ikke vil, eller ikke er i stand til å gi samtykke, og du gjennomfører samleie, har du begått en voldtekt — uansett hvilke andre faktorer som spiller inn!

Foredragsholderne våre fra Senteret mot incest og seksuelle overgrep i Hordaland forklarte dette på en veldig god måte: seksuell omgang skal være likeverdig (for eksempel mellom to jevnaldrende), lystbetont (altså ikke at den ene partnere for eksempel har sex bare for å få det overstått) og frivillig (altså at samleiet ikke bar preg av tvang, overtalelse, vold eller trusler — begge parter har ekte lyst på sex der og da). Utsetter du noen for seksuell omgang som ikke oppfyller alle tre kravene, spesielt om det skjer flere ganger, kan vedkommende ende opp med å slite psykisk i ettertid, eller å få problemer med selvbildet ditt eller seksualiteten sin — er det verdt det, bare for at du skal få noen minutters seksuell nytelse?

Se også: Voldtekt i likestillingslandet av A. Bitsch og A. E. Kruse på NRKs Ytring.

Fremdeles ifølge foredragsholderne fra SMIH kommer det mange til dem i voksen alder og sier at de sliter psykisk etter en ungdomstid preget av en seksualitet med «frie tøyler», der unge pusher grensene mer og mer og sex nærmest er blitt en vare («hvis du gjør sånn og sånn, kan du få to ligg av meg»), og de som sier nei blir stemplet som teite, feige, manipulerende eller «pripne».

Så for å være helt på den sikre siden, enten du har penis, vagina eller begge deler, og unnskyld hvis jeg fremstår som en overbeskyttende hønemor: spør først!

5. «Dårlige holdninger rundt voldtekt er hovedsaklig et gutteproblem»

Nja, ikke helt. En skulle trodd det, i og med at de fleste som blir voldtatt er jenter, og de fleste som begår seksuelle overgrep jo er gutter. Men nei, dårlige holdninger rundt voldtekt virker faktisk betydelig mer utbredt blant jentene enn hos oss gutta. Jenter er flinke til å mane om holdningsendringer og ansvar hos gutter, men ikke fullt så flinke til å feie for egen dør.

Dixi hadde relativt nylig en undersøkelse der de samlet data fra 150 personer som hadde opplevd én eller flere voldtekter. Undersøkelsen avdekket at jenter har større sjanse for å bli trodd og støttet av gutter. Vi vet også at kvinnelige jurister oftere enn menn stemmer på frifinnelse i voldtektssaker, ofte på grunnlag av fordommer og ignoranse, og jeg har ikke tenkt å begynne å gå inn på hvor mange jenter jeg har kommet ut for som ikke har forstått at det er galt å slå eller krenke grenser, eller som skryter av å ha begått voldshandlinger som å slå gutter (eller, i et par tilfeller, for å ha gjort langt verre ting). Det jeg ennå har til gode er å oppleve at andre jentene reagerer på denne typen uttalelser.

Men hvorfor er dårlige holdninger hos jenter noe jenter bør bry seg om, når det hovedsaklig er gutter som begår overgrepene? Vel, igjen ifølge DIXI går det gjennomsnittlig tre år fra en jente i Norge blir voldatt til hun forteller det til noen. Tre år. Før hun forteller det til noen. La den synke inn litt.

Tenk på det jeg skrev om over — om jenter som åpner seg til bestevennene sine og ikke blir støttet eller trodd, og om overlevere som går med skam og skyldfølelse i årevis fordi de ikke har tillit til at de rundt dem har holdninger og kunnskaper til å møte venner som har opplevd overgrep på en god og trygg måte. Jeg er klar over at mange gutter kan være skikkelig fæle på trakassering og at mesteparten av overgrep og grove voldshandlinger jo begås av oss menn (selv om jeg bør nevne for rettferdighetens skyld at svært mange overgrep begås av jenter, og at jenter i parforhold faktisk slår like ofte som gutter), og vi har selvfølgelig et fjell av ting vi må jobbe med, vi og, men bare det at et bitte lite fåtall av menn begår voldtekter betyr ikke at vi som «gruppe» nødvendigvis har dårligere holdninger enn jenter. Jenters holdningsproblemer er minst like ødeleggende som de hos oss gutta, og mange av oss er betydelig mer opplyste enn vi som gruppe får kred’ for.

6. «Jenter kan ikke voldta»

Også feil. Faktisk anslås det at hvert femte til tiende overgrep begås av en jente/kvinne (Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn), og hver tredje mann som meldte seg til krisesenteret i Oslo i 2010 sa at overgriperen var en kvinne.

En del av denne myten går ut på at menn alltid vil ha sex (noe som blir like teit som å påstå at jenter alltid vil ha sjokolade), og at menn ikke kan få ereksjon eller orgasme om vi ikke vil ha sex. I virkeligheten har derimot verken menn og kvinner kontroll over de fysiske og seksuelle følelsene vi opplever rundt sex/overgrep, og menn kan i likhet med kvinner få kroppslige reaksjoner som tilsvarer dem de føler under frivillig, lystbetont seksuell omgang — inklusive orgasme.

Jeg tror mange også har problemer med å forestille seg overgrep mot menn fordi vi generelt sett er fysisk sterkere enn kvinner, men nå er det nå engang sånn at voldtektsforbrytere ikke akkurat er kjent for å gå etter ofre som er sterkere enn dem, og jeg tror kvinnelige overgripere så vel som mannlige velger ut mål etter hvor lett de tror det vil bli å gjennomføre et overgrep. Vi vet også som nevnt over at svært mange som opplever overgrep «fryser» så de ikke klarer å sette seg til motverge eller skrike etter hjelp,eller lar være å gjøre motstand eller si nei av andre grunner (her kommer vi inn på det med at alle mennesker er forskjellige igjen). Voldtekt er tusen ganger mer komplisert enn jenter i skjørt som blir dratt inn i smug.

Se også: Til jentene (som dette angår) her på Livet kan fly

Alle mennesker, både jenter og gutter, og også for den saks skyld barn og unge, kan begå seksuelle overgrep. Bare at et menneske har en vagina og pupper betyr ikke at hun er fysisk ute av stand til å trå over et annet menneskes seksuelle grenser. Bare at et menneske har penis gjør ham ikke fysisk ute av stand til å bli krenket eller traumatisert, noe som kan være tøffere for menn enn for kvinner.

Så for å repetere, uansett om du er hann eller hunn, ungdom eller voksen — ha sex når du selv er klar, og spør om lov. Om svaret du får er nei, uansett hvor dust du føler partneren din er som gir deg det svaret, så er et avslag et avslag, og du må da finne deg i måtte tilfredsstille deg selv, slik du utmerket godt klarer å gjøre når du er singel, til du får et oppriktig og ærlig «ja» og du kan gjennomføre et likeverdig samleie.

Kilder/videre lesning

  • Jeg vil anbefale de som er interesserte i å lære mer om emnet til å lese The Courage to be Me av Nina Burrowes. Boka forteller i tegneserieform om ettervirkninger etter overgrep og samfunnets oppfatninger. Den er lettlest og ispedd en dose galgenhumor, og den forklarer alt mye bedre enn jeg hadde kunnet.
  • Boken jeg delvis har brukt som kilde, Ressurection after rape, kan lastes ned gratis og lovlig herfra (bare merk hvis du selv har opplevd noe at jeg har hørt at mange av øvelsene i boka, som å skrive i detalj om overgrepet, ikke bør utføres uten oppfølgning). Resurrection er en slags håndbok for voldtektsutsatte, men er óg veldig opplysende for pårørende og andre interesserte, spesielt om du er i et omsorgsyrke eller jobber med barn.
  • Ellers har vi den norske boka Hjelpe Meg! En bok om voldtekt av Grete Kvalheim, grunnlegger av Dixi. Jeg har ikke lest den ennå, men den har fått gode kritikker.
  • Robie Harris’ bok Snakk om sex! (en ungdomsbok om sex og pubertet) og Bak lukkede dører (om overgrep i parforhold) av Anne Bitsch og Anja Kruse ble varmt anbefalt av de SMIH-ansatte som holdt foredrag for oss i september.

Og vær så snill, om/når du finner feil i denne bloggteksten (og det er det helt sikkert med et såpass langt innlegg;)!), så ikke nøl med å legge igjen en kommentar, helst med en form for kildehenvisning, så jeg får rettet dem!
På forhånd takk:)!

Om du selv har behov for hjelp
Jeg har hørt mye varmt om Dixi ressurssenter for voldtatte, som har tilbud til begge kjønn, i tillegg til egne pårørendegrupper for utsattes venner og familie. Ellers finnes det blant annet utsattmann.no, som er et ressursnettsted for menn som opplever seksuelle overgrep. Du har også krav på tre timer gratis samtale med bistandsadvokat, dette kan være til hjelp om du vurderer politianmeldelse eller søknad om voldsoffererstatning.
Hvis du eller andre er i fare, ring politiet på 02800 eller 112, alternativt 116 111 (alarmtelefon for barn og unge).

Stå på!

Verdensdagen mot seksuelle overgrep 2011: voldtekt og flyvende sirkus

Mine tanker i anledning verdensdagen mot seksuelle overgrep, 19. november.

Under første verdenskrig hadde tyskerne et jagerflyess som het Manfred Von Richtofen, av ukjente grunner malte flyet sitt knall rødt. På grunn av berømmelsen hans begynte fiendens piloter etter hvert å klø etter å skyte ham ned, så alle de andre i skvadronen malte om flyene sine så Richtofen ikke skulle være den eneste som fløy et rødt fly, og de fargesprakende flyvemaskinene ga skvadronen tilnavnet «det flyvende sirkus». Det var bare et lite problem: de allierte var fremdeles der ute, med akkurat like mange fly som før. Om ikke annet må Richtofens skvadron ha blitt lettere å få øye på etter ommalingen.
Men i dagens Norge virker det som om vi møter seksuelle overgrep på omtrent samme måte, bare mer ekstremt: vi vet overgriperne er der ute, men istedenfor å pønske ut måter å redusere antall overfall på, virker det som om veldig mange fokuserer utelukkende på hvordan enkeltmennesker kan unngå at akkurat de blir overfalt.
Se på kommentarfeltet til et hvilket som helst oppslag i avisene om overfallsvoldtekter. 99% av innleggene handler om hvordan kvinner må slutte å gå hjem alene, slutte å drikke seg fulle, slutte å kle seg «uanstendig», slutte å være promiskuøse. Det første mange tenker når de hører om et overgrep, er ikke «så grusomt, vi må få stoppet alle disse voldtektene», men «hvorfor gikk hun hjem alene», «hvilke klær hadde hun på seg», «kunne hun ikke ringt etter drosje», «hvorfor ble hun med ham hjem», «hvorfor forble hun gift med ham etter at han ble voldelig», og så videre. 
Vet jo at mange av dem som gjør dette mener det godt, og om vi tror forholdsreglene vi pusher hjelper, så er det jo bare logisk at vi blir drillet i dem, på samme måte som vi blir drillet når vi er små til å se oss om til begge sider før vi krysser veien. Problemet jeg har med dette personlig er ikke velmente råd, det er fokuset på dem.
La oss bare ta et eksempel så du skjønner hva jeg mener. La oss si at du krysser en vei i 50-sonen på vei hjem fra fest.
Plutselig, ut av mørket kommer en fyllekjører i 90 og meier deg ned, og du ender opp på sykehus med usikker langtidsprognose. Du kan komme deg fort og leve som normalt, eller hele livet ditt kan være ødelagt. Mest sannsynlig vil du få veldig mye sympati av politiet og de rundt deg. Du vil ikke trenge å skjule ulykken fra venner og kjente i frykt for vanskelige spørsmål og fordommer. Klandrer du deg selv vil du få høre at du ikke skal tenke sånn, at du bare var på feil sted til feil tid.
Men hvorfor er det slik? Hvorfor er samfunnet sånn at overlevende etter fyllekjøring fritt kan være åpne om hendelsen uten å få tyn? De kan jo drilles på akkurat samme måte som overlevende etter voldtekter. «Hadde du refleksvest på deg? Så du deg om til begge sider før du krysset veien? Brukte du fotgjengerfelt? Hvor god var gatebelysningen der du krysset veien? Fortet du deg over veien, eller somlet du? Kunne du tatt en omvei som ville latt deg krysse på et tryggere sted? Hvilke klær hadde du på deg? Var du beruset? Hvordan reagerte du da du så og hørte bilen komme; prøvde du å hoppe unna, eller bare sto du der? Hva er holdningene dine til trafikksikkerhet og raske biler? Kjente du fyllekjøreren fra før? Kan du på en eller annen måte ha provosert ham til å kjøre på deg med vilje?» Ikke bare er listen endeløs, men svært mange av spørsmålene er omtrent identiske med de vi liker å stille voldtektsoverlevende.
Men vet du hva? Vi stiller ikke ofre for fyllekjøring slike spørsmål. Når vi hører om folk som blir truffet av fyllekjørere, er fokuset på hvor grusomt det er at nok et menneske har måttet bli skadet eller drept fordi noen har kjørt i fylla, og på hvordan vi kan hindre at dette skjer. Prøv å Google «fyllekjøring diskusjon», og se hvor lang tid det tar før du finner ett eneste innlegg som handler om uaktsomhet hos ofre for fyllekjøring. Dette på tross av at vi faktisk, skal vi være ærlige med oss selv, er forferdelig dårlige på å bruke refleks. Vi kommer ikke unna at vi er vanvittig dårlige på å bruke fotgjengeroverganger, til å se oss for, til å gå med refleks, til å passe oss i beruset tilstand. 
Men med en gang temaet ikke er seksuelle krenkelser, er det som om forståelsen, toleransen og modenheten vår plutselig spretter flere hakk oppover. 

For blir du kjørt ned av en fyllekjører, var du på feil sted til feil tid. Punktum. Men det samme gjelder om du blir mobbet, banket opp eller mishandlet; den utløsende faktoren er at et annet menneske bestemte seg for å begå handlingen. Vi snakker ikke om lynnedslag eller fredet isbjørn eller andre ting som vi ikke kan gjøre noe med, vi snakker ikke om ulykker, vi snakker om medmennesker som begår grusomme forbrytelser, i 99% av tilfellene med viten og vilje.

Jeg er lut lei av at debatten bare skal handle om at jeg skal gjøre tusen ting i et forsøk på å få voldteksforbryterne til å velge noen andre som mål enn akkurat meg, som om det på en eller annen måte gjør samfunnet bedre eller tryggere. Jeg vil ha en saklig diskusjon om hva vi kan gjøre for å redusere antall overgrep og straffe de som begår dem. Jeg vil at media gjør mer for å spre fakta om overgrep, og råd til overlevende og pårørende, som de gjorde etter feks. 22. juli. Jeg vil at politiet skal begynne å gjøre jobben sin med respekt og effektivitet, så det blir et mindre helvete for de utsatte å anmelde.
Jeg ber om at overgrep gis den samme respekt og modenhet som andre tema som diskuteres i dag. Vi skylder hverandre det, det er ikke så mye i be om, i Norge i 2011.
På forhånd takk.

Richtofen døde forresten i kamp i 1918, da han ble truffet og såret og styrtet i døden. Selv om alle i skvadronen fløy røde fly.