Da jeg begynte på folkehøyskolen, begynte jeg å bruke en islandshest som het Jotun. Jotun var en god nybegynnerhest, snill og rolig, men likevel glad i fart og action når han var i humør til det. Noen dager måtte jeg jobbe med ham for å få ham til å gå like fort som de andre hestene, andre dager måtte jeg holde ham igjen når vi hadde hevet oss på hestene og sto og gjorde oss klare til å dra på tur, for han ville bare begynne å løpe.

Ble kjempeglad i Jotun og fikk et fint bånd til ham, og selv om han selvfølgelig fremdeles har en spesiell plass i hjertet mitt, vokste jeg vel etter hvert fra ham. Gikk over til en annen islandshest som het Snotri, som var litt mer arbeidsvillig, og også skulle vise seg å passe meg ypperlig fordi han var like glad i sprangtrening som meg 🙂 . Snotri var like snill og godslig som Jotun, og lot meg alltid gi ham en god klem når jeg slapp ham ut på beitet etter trening. Brukte likevel fremdeles Jotun innimellom, og på slutten av året valgte jeg å la det stå «Øyvind og Jotun» på genseren min fra hestelinja 😉 .

De ser kanskje ikke sånn ut før du blir kjent med dem, men hest og ponni har veldig mye personlighet, og ponnien du jobber med kommer til å ha sine særtrekk og et sett med ting du må ha i tankene og jobbe med når du jobber med ham eller henne, pluss at de selvfølgelig har følelser og behov som mennesker og alle andre dyr. Kjemi har mye å si, både for ponnien og deg, og hvert dyr sine utfordringer.

Tror min første skikkelige utfordring med hest var da vi trente på en oppvisning vi skulle ha for skolen. Jeg red på trofaste Jotun, men problemet var at hestene ble så giret av å trene oppvisning at Jotun begynte å bølle skikkelig med en annen hest. Hadde knapt nok sittet på en hest før skoleåret, så hadde jo ikke sjangs til å si ifra og få kustus på ham når han sparket etter den andre hesten når den kom for nær oss, så det ble til at jeg red en annen hest på oppvisningen, så Jotun fikk ha en erfaren ridelærer på ryggen 😉 .

Etter folkehøyskolen begynte jeg til slutt å jobbe på gården på Garnes, hvor ponnien jeg skulle ende opp med å bruke mest var en herlig lynghest ved navn Skåtes Emir. Det var her jeg tok steget fra snille skolehester til mer krevende hester. Emiren var bare 10 og hadde fremdeles unghestfaktene i behold. Den dag i dag husker jeg ham nærmest som en veldig hengiven hundevalp, men vel og merke en hundevalp på 500 kilo.

Han var alltid kjempeglad for å se meg, og viste det ofte ved å komme bort til meg og «stange» meg med mulen når jeg kom inn i luftegården, og han kunne bli skikkelig sjalu hvis jeg koste med eller hentet ut en annen hest enn ham. Når jeg skulle børste eller leie ham, satte han i gang med lekebiting. Var han spesielt full av energi, var leiingen mer preget av hopping og dansing enn å gå rett frem. Da var det om å gjøre å ha et godt tak i leietuet eller grimen, gjøre seg staere enn hesten, og si klart ifra. Likte ikke å bruke kjetting eller andre «hjelpemidler» for å , så ble til at jeg måtte ha noen lengre «diskusjoner» med ham når han skapte seg 😀 .

Etter hvert ga han seg med biting, dulting, og generell tulling når jeg leide ham, og vi fikk et utrolig godt og nært vennskap. Selv om han var et hakk villere enn de skolehestene på Jørum gård, merket jeg at brukte tryggheten og kunnskapene fra folkehøyskolen til å klare å håndtere ham stort sett uten problemer, og med unntak av når han bet eller jagde andre hester fordi han var sjalu, var han aldri aggressiv. Vi passet veldig godt sammen og jobbet godt ilag, og vi utviklet fort et varmt og nært vennskap.

Den tette kontakten jeg fikk med ham var rørende. Jeg husker en gang fra begynnelsen av skoleåret da jeg skulle ta inn en annen hest enn Jotun, og han kom gående bort til meg på beitet for å hilse på. Ble litt rørt da, men ble desto gladere da jeg ble kjent med Emir og han hver morgen kom bort til meg for å hilse på og få litt kos når jeg gikk forbi innhengningen deres når jeg kom på jobb, og fikk noen ganger litt vondt av ham da jeg måtte forlate ham og han ofte sto og så etter meg.

Dessverre hadde Emir en skade allerede da jeg ble kjent med ham, og den ble verre utover året. Til slutt måtte han tragisk nok avlives. Jeg begynte å bruke Blues, den andre lynghesten på gården.

Blues er like kosesyk som Emir, og vi har fått et omtrent like tett vennskap, men selv om han også er ung, er han langt mer rolig, på godt og vondt. Utfordringen med ham, bortsett fra at han er usedvanlig makelig anlagt og liker best å gå i daffetempo og ta seg så mange pauser som mulig, er at han er veldig utrygg og sårbar, spesielt når han står bundet fast, så jeg måtte ta det rolig og skånsomt når jeg salte på ham. Merket dog at han ble mer og mer rolig jo bedre han ble kjent med meg og vi begynte å fungere som et godt team, og han er også omtrent like kosesyk som Emir var, om enn i langt mindre bøllete former 😉 .

Ble selvfølgelig, uungåelig, skikkelig glad i Blues óg. Han er ikke Emir, men han er en snill og god hest som er veldig lett å ha med å gjøre, og roen hans smitter lett over på meg.

Etter å ha brukt Blues en stund gikk jeg opp et hakk eller to til i vanskelighetsgrad og begynte å bruke fjordhesten Molnar. Molnar er veldig langt unna en rolig og føyelig skolehest. Han kan være morgengretten og generelt sur og grinete, spesielt når han er sulten, han elsker å prøve å stikke av, og han er sta som, vel, en fjordhest. På toppen av det så har han lett for å kveppe når vi rir eller leier ham.

Han er en sann fryd å ri, og elsker å løpe, men han elsker også å teste grenser, spesielt med usikre ryttere eller folk han ikke kjenner. Det spesielle med ham er dog at han også er utrolig snill, og kan være kjempekosete og godslig, og når han først har respekt for deg, er det utrolig hvor flink, rolig og pliktoppfyllende han kan være. Kan gå bort til bukken jeg pleier å tjore ham fast til og ta av ham hodelaget etter å ha brukt ham, og oppleve at han bare står der og lar meg ta frem grimen og sette den på ham, uten å prøve å stikke av. Stikker han likevel først av, løper han gjerne bare ned til nærmeste jorde og spiser litt gress, og så får du lov å «fange» ham og leie ham opp igjen når du kommer bort til ham. Han er egentlig glad i folk, og når han er i det godslige hjørnet, kan han godt legge hodet i hendene dine og slappe helt av.

Dette er tingen med hester, at de har så mye personlighet og er så forskjellige, og at det er viktig å finne en hest som passer deg og som du får til kjemien med. De er ikke hengivne som hunder, men de er heller ikke «overlegne» som katter, jeg syns egentlig de minner en del om mennesker i måten du former bånd med dem over tid på, og det faktum at du gjerne jobber eller trener ilag med dem og blir et lag gjør at du får et spesielt forhold til dem du ikke får hvis du bare bruker hunden din som kjæledyr. Du må få dem til å gjøre som du sier, men samtidig kunne mye om hvordan de tenker og hvorfor de gjør så de gjør, så du ikke er urettferdig mot dem eller gjør dem vondt uten å mene det. De er kjempeflinke til å lese oss, men vi er ikke alltid så flinke til å forstå dem.