En helg med en liten svart hund

Øyvind Hundeliv, Psykisk helse, Ut på tur!

Har litt skrivesperre for tiden, dels fordi det skjer veldig lite i livet mitt for tiden. Jobber med et par innlegg jeg ikke helt vet hvor jeg vil med, og har egentlig skrevet ferdig et innlegg om skoleåret mitt med «Hilde«, klassen min fra dengang, og mobbing generelt, hvor jeg har reflektert rundt tilgivelse og bitterhet, men føler ikke det passer denne bloggen siden det ville føles som å henge ut andre mennesker, selv om jeg anonymiserer dem, og det er kanskje ikke så vanskelig for enkelte å gjette seg til hvilken skole det er snakk om uansett, så for øyeblikket lar jeg være. Var i det minste litt «terapi» i å skrive det;). Har óg et innlegg eller to som blir litt alvorlige, og jeg har lovet å ha en litt «lettere» periode nå uten så mange «heavy» tema, så setter dem på vent en stund også.

IMG_20150522_192037
«Mamma og pappa dro på hytta uten meg!»-blikket

Kan uansett skrive om helgen min med Sash‘:). Passet henne som sagt hele langhelgen til mandag kveld, og vi fikk et par gode turer opp til gapahuken på tross av dårlig vær. Gjorde faktisk opp ild der den første dagen, selv om været egentlig var ganske varmt og jeg ikke hadde med mat, det er bare så koselig å sitte i gapahuken med fyr i ovnen, og Sasha i bånd utenfor så hun kan snuse rundt og bare sette seg og følge med på skogen rundt seg. Merker at turene til gapahuken er omtrent passe lange for Sash; hun har mer enn nok overskudd til å gå dem, men samtidig er de lange nok til at hun «slukner» tilfreds når hun er kommet hjem.

Merker det for alvor går mot sommer nå, det blir varmere i været og det begynner å bli lyst allerede rundt klokka fire om morgenen. Gleder meg til dagene blir lange og jeg kan bade, spise store mengder is og dra på solskinnsturer i varmen med Sash. Kanskje det blir noen flere overnattingsturer med henne også 🙂.

 

Dørstokkmila

Øyvind Hundeliv, Psykisk helse
IMG_20150520_210130
To bestevenner 🙂

Kom meg endelig av gårde i dag. Har vært ganske «langt nede» og deprimert og holdt meg hjemme heller enn å gå ut døra om morgenen, men klarte endelig å komme meg avgårde idag, og det føltes veldig godt. I tillegg skal foreldrene mine på hyttetur til helgen, og da skal Øyvind passe Lille Svarte Hund (Sasha). Skal bli digg å få henne for meg selv en hel helg igjen, merker det er så mye selskap og terapi i henne og jeg vet seriøst ikke hva jeg skulle gjort uten henne!

I dag dro hun meg ut på to turer tett etter hverandre, og på begge turene møtte vi andre hunder som ville leke med henne; en «bestevenn» som hun alltid får løpe løs med når hun treffer ham, og en gordon setter-unghund som gikk for seg selv, og løp av gårde da den hørte bjeffing. Går ut fra at den var på tur og hadde løpt litt unna de andre. Er uansett så utrolig fredelig og idylisk å være ute i naturen med Sash, hun er verdens beste turkamerat og utrolig god å bare slappe av sammen med. Bortsett fra at hun og jeg ikke alltid er enige i når vi skal stoppe og raste eller se på utsikten😉.

2015-05-20_00102Og ja, forresten, spilte meg gjennom tredje episode av Life is Strange i dag. Var nesten redd for å begynne på episoden, fordi jeg vet hvor «tøft» LiS kan være, og igjen: utviklerne innfridde enda en gang. Er så seriøst en fanboy for dette spillet, og trodde aldri et dataspill kunne «ta kontroll over følelsene mine» så utrolig kraftig.

2015-05-20_000282015-05-20_00088

 

 

 

 

Du vet når du har sett ferdig en film og den er så «fengende» og meningsfull at du bare blir sittende og se på rulleteksten helt til den slutter? Vel, jeg har nå blitt sittende og se på rulletekster etter to av tre episoder, og holdt seriøst på å begynne å grine på slutten av denne. Som sagt: godt å ha en hund som drar deg med ut på tur når ting blir «heavy» 😉 !

Sprangriding

Øyvind Folken 13-14, Hesteliv, Psykisk helse

Det er vår og veldig lite igjen av folkehøyskoleåret, og klassen har arrangert sprangstevne som vi skal vise frem for resten av skolen. Jeg har meldt meg på, selv om dressurstevnet ikke gikk så bra, og jeg er kjempenervøs, selv om vi har «jukset» ved å numrere hindrene og røpe programmet flere dager i forveien. Men nå har jeg fått på meg rideklærne, salt opp og varmet opp hesten, og stilt meg i kø utenfor, så det får gå som det må gå.

Det er ikke før jeg skal inn i hallen at jeg innser at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre før start. Jeg har bare sett sprangstevner som tilskuer, og ikke helt fått med meg hvordan jeg faktisk begynner. Jeg blir nervøs og engstelig, men ved start står det heldigvis en som blidt forteller meg at jeg skal rope klar, og så ta en volte (en slags «360» med hesten), og så ta fatt på løypa. Så forteller hun meg at med Snotri, islandshest-vallaken jeg rir, er det bare å gallopere så fort som mulig.

Som sagt så gjort. Jeg roper klar, tar volten, og begir meg nedover langsiden, over tre hindre, til den andre siden av ridebanen. Snotri elsker å hoppe hindre og er 100% med fra første sekund. Husker ikke løypa hundre prosent i hodet lenger, det tror jeg ikke jeg gjorde da heller, men de kjørte som sagt heldigvis numrerte hindre, og jeg tok det uansett på Gefühlen uten å gjøre feil: langs den andre langsiden inntil gjerdet, over et hinder, tilbake igjen over hindre, og så er det kortsiden igjen og jeg blir bitte litt usikker.

«Please vær hinder seks», tenker jeg da jeg nærmer meg bommen jeg har sett meg ut. Det er nummer seks, og over bærer det. Så er det den «brutte linjen», hvor jeg må svinge hesten mot høyre for så å plutselig sikte inn mot bommen jeg skal over. Den uventede svingen kommer brått på Snotri, og jeg kjenner han må «stokke om» beina før han flyr over også dette hinderet. Så er det å svinge rundt og ri gjennom start og ned de tre første hindrene enda en gang, og alt jeg tenker er «ikke dett av, ikke dett av!». Jeg detter ikke av, Snotri hopper over alle tre hindrene, og tribunen bryter ut i applaus.

Jeg er overlykkelig.

En av tingene jeg elsket mest da jeg gikk hest var sprangriding. For meg var det hest på sitt beste: du satt ikke bare på et stolt, kraftfullt dyr, og det gikk ikke bare fort, men hesten hoppet over hindre også. Ingenting var bedre.

Sprang er en gren som er litt mer tricky enn den først ser ut, noe jeg fikk erfare da jeg begynte på hestelinja og ville begynne rett på hopping over 50 centimeters bommer 🙂. Nei, sorry, Øyvind måtte pent først lære seg å ri som alle andre, og vi nye måtte hoppe over bommer som lå på bakken mens læreren terpet på stillingen vi skulle innta i hoppet, som er en slags halvveis sittende, halvveist stående positur som må times helt riktig med hoppet til hesten.

Riding generelt handler mye om rytme; beveger du deg ikke i takt med hesten, går det ut over rumpa di, pluss at brystkassen din kjennes ut som om den blir filleristet inni deg bare av lett trav, og i sprang er det spesielt viktig at du forlater salen i riktig øyeblikk, samt at du klarer å holde stillingen uten å miste balansen. Men når du først klarer det, er det en opplevelse uten like, spesielt når du tar flere hindre på rad.

Det høyeste jeg har hoppet så langt er 60cm. Drømmer om å ta høyere hindre, selv om 100-150cm virker helt uvirkelig, og jeg storkoser meg med å hoppe rundt 50. Får en utrolig følelse av å hoppe med en hest, enten det er over et hinder på en ridebane eller over en bekk i skogen.

Trondhjemshelg og konfirmasjon

Øyvind Uncategorized
Gangstakusine
Nykonfirmert gangstakuss (^_^) !

Da har jeg vært på historiens korteste Trondhjemsbesøk. Dra fra Bergen fredag, overnattet en natt i hytta på Tyin, og dro videre til Trondheim grytidlig neste morgen. Ankom omtrent midt på dagen, og så var det bare å hive på seg finklær og dra ned i Olavshallen hvor konfirmasjonsseremonien skulle holdes.

Kuss skulle konfirmere seg humanistisk, og jeg hadde aldri vært på en human-etisk konfirmasjon før, men det var en veldig fin seremoni, og det var ikke en «preken» om noe som helst, men en kort presentasjon av kurset konfirmantene hadde tatt, hvor tema var «Tenke sjæl», hvor de blant annen hadde lært om grensesetting og toleranse. Det ble holdt tale hvor alle ungdommene ble skrytt av for modenhet og gode holdninger, og så ble alle overrakt kursbevis. To av konfirmantene holdt tale, og underveis var det orkester- og korinnslag med blant annet Til Ungdommen.

Fikk særlig respekt for én av konfirmantene, en jente som stilte i konfirmasjon i dress og det korte håret farget lyseblått; hun hadde med glans tatt til seg budskapet om å tenke sjæl og tørre å være seg selv, og jeg håper foreldrene hennes var stolte av henne 🙂 .

Etter endt seremoni bar det opp igjen til barnehagen som hadde blitt leid for anledningen, hvor alt av matlaging nesten var ferdig og gjestene for alvor begynte å komme. Det ble en lang kveld med mange folk i et lite rom, men det gikk over all forventning og jeg tror alle fikk et minne for livet.

Overnattet én natt til i Trondhjem før vi hadde en kort lunsj hos kusine, tante og onkel og så måtte vende snutene hjemover mot hverdagslivet igjen, med nok en overnatting på veien hjem hvor jeg endelig fikk sovet skikkelig ut 😉 . Skulle gjerne blitt lenger i Trondhjem for å finne på ting, men må dessverre tilbake til «det virkelige liv». Men kjente jeg trengte et kort friminutt fra alt, så kan jeg ta fatt på denne korte uka med batteriene ladet opp. Gleder meg faktisk ;).

Dypdykk og mimring

Øyvind LKF

Overførte som kjent bloggen fra Blogger nylig, og selv om det for det meste har gått smertefritt, måtte noe av formateringen i en god del innlegg «fikses», og lenkene som førte til andre innlegg i bloggen måtte oppdateres. Tok et siste skippertak i går, og har endelig nådd begynnelsen av bloggen, om lag fire år (!) tilbake.

5da44-sikringholven
Bilde av bestevenner fra oppe i klatreveggen, under tiden i Sogndal, 2011-2013

Det er en rar følelse å lese ting jeg skrev for flere år siden og «gjenoppleve» gamle øyeblikk, spesielt når jeg leser om hendelser jeg har glemt, eller når jeg innser at jeg husker ting på en annen måte enn jeg har skrevet om dem. Jeg har vokst utrolig mye siden jeg begynte bloggingen for fire år siden, og det ser jeg også når jeg går gjennom gamle innlegg… det er rart å se hvordan bloggen gradvis har forandret seg, både med tanke på «tonen» i tekstene og hvilke tema jeg har tatt opp.

La opp til en veldig uformell tone, med mange smilefjes, og selv om jeg har beholdt noe av det i dag, virker det nesten litt overdrevet nå. Var vel litt farget av at jeg var en del av nysirkusmiljøet da jeg begynte å blogge 😉 . Er dog ikke alt jeg kom over som jeg føler kom riktig frem, eller som jeg kan stå for i dag. Har endret et par småting i enkelte innlegg, og til og med slettet et par. Ikke fordi jeg ikke tar ansvar for ting jeg skriver, men rett og slett fordi ting kan feiltolkes og misforstås.

d7d07-sirkustak1
På «taket» av Sirkus Xanti, sensommeren 2011

Har uansett fått ny data nå, så er i full gang med å skrive igjen, og det føles deilig. Syns det er utrolig meningsfyllt både å blogge selv, lese andres blogger, og «snakke» med andre bloggere gjennom kommentarer og Facebooksider. Vi utgjør et fellesskap, venner og bekjente som i de fleste tilfeller aldri treffes face to face, men som holder kontakten og danner små «bobler» av folk med felles interesser.

Folk forbinder gjerne blogging med innlegg om outfits, sminke og trening, men det er så utrolig mange forskjellige typer blogger der ute, om alt mellom himmel og jord, og mange av de jeg følger har så mye å bidra med av erfaringer, nyanser, refleksjon, mot og innsikt. Jeg elsker hvordan jeg kan lese blogger skrevet av «vanlige mennesker» og føle at jeg lærer og vokser av dem 🙂. Nei, nå får jeg hive meg i seng så jeg kommer meg opp i noen lunde tid i morgen. Fremover tror jeg det blir en del «uskyldige» innlegg, som motvekt til tekster om depresjon og alvorlige tema😉.

Drama- og sirkusleker: detektiv

Øyvind Sirkusliv

UntitledHusker du hviskeleken, hvor du fikk høre en setning og skulle hviske den i øret på sidemannen, som igjen skulle hviske den videre, og beskjeden forandret seg etter hvert som den «reiste» bakover i klasserommet? Dette er en teatervariant som erstatter hvisking med miming. Ikke bare er den god trening for kreativitet og miming, den er også veldig morsom, spesielt når det oppstår misforståelser.

Bakgrunnen for leken er at en detektiv har oppklart en forbrytelse. Hen har funnet ut hvem som begikk forbrytelsen, hva slags redskap som ble brukt, og hvor forbrytelsen fant sted, og trenger bare fortelle dette videre til neste detektiv. Det eneste problemet er at hen er døvstum, så hen er avhengig av miming for å kommunisere med neste detektiv.

Detektiv nummer én skal altså mime forbryter, redskap og åsted, for eksempel «en katt gjorde det med en gressklipper i en frisørsalong», eller «en bilmekaniker gjorde det med en hjulvisp på et stupebrett». Du mimer bare én ting av gangen, og ingen av detektivene har lov til å si noe som helst; det eneste du skal gjøre når noen mimer for deg, er å gjøre et forhåndsavtalt håndsignal for å vise at du har forstått hver av tingene som blir mimet. Så kommer detektiv tre inn i rommet, og detektiv to skal sende budskapet videre.

Det er opp til dere hvor mange som er «detektiver» om gangen, men når vi lekte leken var det bare en liten brøkdel av klassen av gangen, sikkert mest fordi denne leken er veldig morsom å se på, men jeg forestiller meg at det er en høyere sjanse for at budskapene vil forandre seg hvis mange er med.

Se også: drama- og sirkusleker!