Leste akkurat ferdig denne boka av Inga Marte Thorkildsen. «Du ser det ikke før du tror det» handler om barn og unge som opplever vold, omsorgssvikt og overgrep hjemme, men som ikke får hjelpen de trenger. Hun skriver om frykten for å gripe inn, om et barnevern og rettsystem som lytter til de voksne mer enn barna, om barn som opplever overgrep og får senvirkningene feiltolket som ADHD og «atferd», og om myter og feiloppfatninger om vold, overgrep og omsorgsvikt, selv hos fagfolk og i rettsystemet.

Mye av det er rystende og vondt, men det er også a-ha-opplevelser, altså ting som egentlig er helt åpenbare, og som jeg ble overrasket over at jeg ikke har tenkt på selv. Generelt følte mye av det samme som da jeg leste denne inngående saken av VG Helg, Barna som ikke blir trodd, som det også henvises til i boka.

Tittelen, «Du ser det ikke før du tror det», spiller på hvordan mange bevisst overser eller glatter over tegn på vold, overgrep og mishandling, fordi vi nekter å tro at familiemedlemmer, venner og naboer, folk vi er glade i og har tillit til, kan gjøre slike ting mot barn. Mange barn og unge som opplever vonde ting tier, og når de først snakker, blir de ofte enten ikke trodd, eller ikke hjulpet, og fordi de som skulle sett, trodd og meldt fra, ikke hadde motet, kunnskapen eller kompetansen de trengte, og fordi farlige myter fremdeles står sterkt i samfunnet vårt, som at barn har lett for å dikte opp overgrep.

I virkeligheten, som Thorkildsen også forteller i boken sin, er det omvendt: barn som opplever vold, omsorgsvikt og overgrep, forteller det altfor ofte ikke til noen, og når de først gjør det, er tendensen snarere at de underdriver hvor tøft de egentlig har det. Små barn vet ikke instinktivt at vold er galt eller at politi og barnevern skal beskytte dem om de sier fra, og de bestemmer seg lett instinktivt for at det som skjer, om det så er overgrep, sykdom i familien eller ulykker, er deres skyld. De føler at de har en nærmest overnaturlig innvirkning på hendelser rundt dem: «hvis jeg gjør mitt beste og er kjempesnill og flink nå, blir mamma frisk da?».

Boka tar også nådeløst for seg hvilke konsekvenser vold, omsorgsvikt og overgrep medfører både for de utsatte og for samfunnet, og dette er en av delene i boka det virkelig er tøft å lese. Thorkildsen setter disse skadene opp mot mangelen på handling og engasjement, og kaller ettervirkningene etter omsorgssvikt, vold og overgrep for «folkehelseproblemet som forsvant». Hun spør retorisk om vi ville vært like passive om det samme antallet mennesker fikk svineinfluensa.

Hun gir også god plass i boka til den høye terskelen mange har for å gripe inn, selv når det er klare tegn på mishandling eller omsorgsvikt. For eksempel skriver Thorkildsen om et tilfelle der noen barn i en barnehage sloss, og en barnehageansatt sa til dem at i Norge er det ikke lov å slå. Det ene barnet kontret med at «jammen pappa slår jo», hvorpå broren strengt irettesatte ham og sa at «det er en hemmelighet!». Den ansatte meldte fra til lederen for barnehagen, som ikke meldte saken videre fordi hun hadde et så god forhold til mannen det gjaldt. Han skulle til slutt drepe barnas mor.

Men Thorkildsen skriver ikke bare om hvordan vi ofte trår varsomt fodi vi tross alt gjerne har nære relasjoner med dem vi mistenker. Hun diskuterer også hvordan «barn har mange språk», og mange av dem opplever at de ikke blir sett i et samfunn som fokuserer på atferd over grunnene til at folk gjør som de gjør.

Det får meg til å tenke, igjen, på alle jeg har møtt i løpet av livet mitt som er blitt stemplet som «problembarn» og «drittunger», og hvor mange av dem som kanskje først og fremst utagerte og var «vanskelige» av grunner vi ikke visste om, og som først og fremst trengte forståelse og noen å åpne seg til og snakke med, heller enn kjeft, fordommer og utestengning. Jeg tenker også på hvor mange barn og tenåringer som hater én eller flere av foreldrene sine, og sier ting som at «pappa er slem», uten at voksne tar tak i disse utsagnene, og avdekker de tilfellene hvor hatet eller frykten faktisk er veldig velbegrunnet, fordi de for eksempel faktisk har blir utsatt for, eller vitne til vold eller overgrep hjemme, «bak fasaden».

Samtidig er boken balansert og nøktern — Thorkildsen skriver om hvor viktig det er å se barn, men maner også til forsiktighet, og viser til for eksempel Bjugn-saken, som på grunn av en uprofesjonell fremgangsmåte utartet seg til en slags heksejakt mot så mange som 30 voksne, som alle kan ha vært fullstendig uskyldige, og også mindre «episoder», hvor for eksempel en gutt ble grundig undersøkt på grunn av at en voksen hadde sett merker etter «pisking» på ryggen hans. Merkene viste seg å være helt uskyldige strekkmerker. Thorkildsen vier også det siste kapittelet til positive endringer i samfunnet. Hun går inngående inn i tiltak som Barnevernsproffene, og de store og små forandringene disse har utrettet. Det er godt at hun runder av med et positiv og oppløftende kapittel, etter å ha diskutert et så alvorlig tema.

Kan helhjertet anbefale denne boka: alle, spesielt de som enten har barn selv eller jobber med barn og unge, burde lese den fra begynnelse til slutt. Vi trenger at folk setter seg inn i dette temaet, tar et oppgjør med mytene og feiloppfatningene, og ser barna rundt oss som faktisk har det veldig vondt.