Jammen skulle ikke ruskeværet vare enda flere dager. Det er litt mistrøstig når det regner og er grått, men mer koselig når mørket har senket seg og det virkelig stormer utenfor. I går kveld pisket nok en gang regnet mot ruten mens vinden ulte, og da føltes det bare skikkelig koselig.
Så arrangerte Bergen årets lysfest også i år, selv om arrangementet måtte bli digitalt i dette annerledesåret 2020. Lysfesten er en årlig superkoselig novembertradisjon hvor bergenserne samler seg med fakler om Lille Lungegårdsvann for å se en julekonsert og fyrverkerioppvisning, og i år ble festen avholdt for 30. år på rad, selv om den måtte bli digital i år. Det ble ikke noen folkemengde med fakler rundt Lille Lungegårdsvann, men det ble en veldig koselig time med julestemning i den lune loftstuen istedenfor.
I fjor hadde jeg faktisk ikke noe særlig julestemning, selv om jeg er usikker på hvorfor, men i år tjuvstartet jeg med alt fra julesanger til julemarsipan, og merker at det gjør hverdagen mer koselig.
Hvis du trenger noe fint i livet ditt nå i novembermørket, ligger opptaket på nett her til midt på dagen mandag 🙂 .
Snø tar over for storm, regn tar over for snø. Jeg forventet at all snøen skulle regne vekk med en gang, som den pleier å gjøre i Bergen, men det har faktisk snødd i hele dag. Tok nettopp en tur rundt nabolaget, og det var deilig selv om det er blitt ganske kaldt ute og bakken var blitt ganske glatt 😉 .
*midt-i-uka-kos :p .
Fikk to venner innom ikveld, og vi koste oss med skinkepai, nett-TV-opptak av Maskorama, fyr i ovnen, pledd og masse godt. Jeg kjente det gjorde meg skikkelig godt å få besøk og bare kunne slappe helt av med noen, og det er godt i disse koronatider å få litt sosialt samvær som ikke er over nettet.
Så gleder jeg meg også til lysfesten til helgen, selv om den blir heldigital, noe som kanskje er like bra i og med at jeg har veldig sterk angst for tiden og knapt er ute av huset 😉 .
Klokka er halv fire og høstens første skikkelige høststorm har ankommet for alvor. Sitter oppe i loftstuen og hører vinden ule i mørket utenfor. Har hatt en litt tøff dag idag, selv om jeg også hadde en legetime hvor jeg åpnet meg litt om det som er vanskelig for meg akkurat nå, men selv om dagene er tøffe merker jeg at jeg ofte slapper av og får det bedre på nattestid, det er vel fordi jeg ikke trenger å forholde meg til andre mennesker. Litt som når en er ute i naturen og bare kan koble av, kanskje?
Jeg har faktisk gledet meg til uværet som følger med høsten. Regnet som pisket ned tidligere idag, vindkastene som slår mot husveggen nå. Jeg skrudde av noen lys og fyrte opp i peisen da vinden virkelig tok til å blåse. Det kommer til å varme opp den kjølige loftstuen litt også.
Vindkastene som kommer nå er så sterke at jeg nesten ikke tør gå ut døra for å filme eller ta bilde, men av én eller annen grunn så roer de meg. Jeg sitter trygt og godt inne i et varmt hus med fyr i peisen med stormen raser utenfor. Jeg har ryddet hagemøblene unna og Og i morgen får jeg besøk av to gode venner. Vi planlegger å spise pai til middag, gomle snop og julegodt, få til masse skravling og se Maskorama-episoden fra lørdag i lag.
Nå blåste det opp noe kraftig igjen. Tror jeg må ned en tur og se til utemøblene, og lage meg noe kose-nattmat.
Av og til når ting går i knas, må du bare plukke opp bitene og se hva du kan gjøre ut av dem, ta en dag av gangen, og leve for de gode øyeblikkene.
Som når du sitter i loftstuen med fyr i peisen og skriver på blogginnlegg og spiser ristet brød med sjokoladepålegg mens vinden uler utenfor.
For en kort tid siden lagde jeg meg en Patreon-konto. For de som ikke vet det, er Patreon en tjeneste som lar deg støtte for eksempel kunstnere, forfattere, YouTubere, bloggere og andre kreative med et fast beløp hver måned, som du velger selv – det kan være 20 kroner til en kopp kaffe hver måned, eller flere hundre kroner.
Jeg lagde meg en Patreon-konto fordi jeg har hatt bloggen i 10 år, så jeg allerede har et «produkt» å vise til, og jeg har fått gode tilbakemeldinger på bloggen og en del av innleggene. Det er ikke at jeg ikke føler det blir riktig å ha en Patreon-konto.
Hovedgrunnen til at jeg har fjernet den igjen, kanskje midlertidig, kanskje varig, er at jeg opplevde at det å ha kontoen forandret måten jeg tenkte på bloggen på. Livet kan fly har alltid vært en blanding av lek og alvor, så innleggene kan handle om en kort tur jeg gikk i skogen, eller mer alvorlige, viktige tema som psykisk helse eller bøker om spiseforstyrrelser. Men jeg tok meg i å ikke ville skrive de små innleggene mer, fordi jeg plutselig ikke følte de var «gode nok».
Jeg prøvde å riste av meg denne følelsen, men etter en stund i tenkeboksen har jeg derfor tatt Patreon ned igjen. Kanskje jeg prøver igjen senere, og kanskje jeg velger en annen løsning, men akkurat nå ble dette mest riktig for meg.
Har en del store og små bekymringer for tiden, alt fra hva jeg skal gjøre med livet mitt til hvor jeg skal flytte til over nyttår, og hva andre måtte mene om meg, enten det er forventninger folk har til meg eller bare misforståelser som kanskje er slått litt for stort opp, fra folk som tror de vet og forstår mer enn de gjør.
Det er da det er ekstra godt å kunne dra til hytta. Jeg er glad jeg ble med, dels fordi jeg fikk ladet batteriene i fjellheimen borte fra hverdagen og det isolerte livet mitt, men like mye fordi vi endelig fikk lagt Sasha hund til hvile.
Kom fram til hytta etter en tre-fire timers road trip, på godt norsk, og innkvarterte meg i verdens tryggeste og koseligste hems-soverom. Vi har ikke fått innredet rommet ennå, men selv med bare vegger er det utrolig koselig liten hule.
Jeg kjente det var deilig å komme fram til hytta. Jeg har som dere vet isolert meg veldig i det siste og fått veldig lite inntrykk og aktivitet, og det var deilig å være i en hytte langt oppe på fjellet, langt borte fra hverdagen og alt av andre mennesker.
På hytta får jeg helt fri. Jeg kan slappe helt av.
Her går det an å legge livet bort en liten stund, og for eksempel spise frokost og drikke kaffe mens en ser på fuglene utenfor vinduet, eller hvis du er virkelig heldig, Mikkel Rev eller til og med en flokk rein. Du kan gå en tur uten å møte på en levende sjel. Du kan lese en bok, spille et brettspill eller lage mat og vite at du er helt alene, og du ikke har noen forpliktelser, og at det ikke er noen andre mennesker der.
Jeg merket som sagt at det gjorde meg utrolig godt. Jeg sov ordentlig, matlysten som har vært farlig svak i det siste kom tilbake for fullt, og jeg følte meg utrolig bra psykisk.
Det var dog ikke bare den vanlige kosen og hyggen vi dro til fjellet for. Andre dag på hytten strødde vi asken til Sasha.
Foreldrene mine hadde sett seg ut en stor og fin sten det var lett å kjenne igjen fra avstand, og som lå et stykke unna stien, og der, i den siste ettermiddagssola, la vi Sasha til hvile. Vi sa ikke noen ord, bare tok frem urnen og strødde asken etter tur. Ga hverandre en klem.
Det var et fint øyeblikk, og det ga meg en god følelse å ha fått en avslutning.
Sasha hadde vært vår trofaste og supergodslige hund i nesten 16 år, noe som tilsvarer nesten halve livet mitt. Nå blir hun ett med fjellet. Når vi kommer på fjellet vil hun være i blomstene, i trærne, til og med i fuglene og dyrene. Hun vil alltid være her.
Neste dag våknet jeg sent, etter å ha sovet kjempegodt, og etter en kjapp frokost bar det hjem igjen fra fjellet. Det var fortsatt fint vær og jeg vekslet mellom å se film og surfe på nettet og se på utsikten.
Jeg rundt av dagen med en håndfull mord. En venn av meg skulle spille Among Us med noen studievenner, og inviterte meg med. Hadde ikke spilt spillet før, men hadde det kjempegøy.
For de som ikke vet det er Among Us et detektivspill som det skjer en serie mord og sabotasjehandlinger på et romskip, og spillerne må resonnere seg frem til hvem de tror er morderen. Spillet har veldig mye strategi og fungerer kjempebra, og det var godt å stifte noen nye bekjentskaper og være litt sosial, selv om det bare var over nettet.
Fikk alt i alt ladet opp batteriene mine noe skikkelig, og det var deilig etter så lang tids isolasjon å få noen nye inntrykk. Livet mitt er det samme, og hverdagen er like tom som før, men nå går jeg den i møte med nyoppladde batteri.
Livet kan fly 