Ut på tur!

Jubileumsstien, etappe 2: Natt i skogen

Øyvind Jubileumsstien, Langtur, Ut på tur!

Etappe to begynte i kjente trakter. Jeg gikk først gjennom et boligfelt hvor mange av elevene jeg gikk med på Kirkevoll skole bodde, og jeg passerte det som da var huset til klasseforstanderen vår. Etter boligfeltet fortsatte turen på en gang- og sykkelvei (som tidligere var traseen til Osbanen), langs Klokkarvatnet, hvor gikk vi utallige klasseturer i barneskolen. Jeg husker en dag vi lærte om miljøet og klassen tok pH-prøver av vannet.

Etter en rastepause i mørket var det frem med lykt og ut i svarteste granskauen, bokstavelig talt. Grantrærne sto tett i tett og det var litt skrekkfilmstemning. En gammel bunker bidro til stemningen. Det var også litt vanskelig å se hvor stien gikk siden bakken var dekket av barnåler og det kunne vært flere merkepinner som viste hvor traseen gikk.

Etappe 2 hadde en overkommelig oppstigning, selv om jeg igjen fikk kjenne på hvor tung sekken var. Neste gang skal jeg legge igjen storsekken med fjellduk og stormkjøkken som et «depot» der etappe fire eller fem begynner, så kan jeg heller bære en mindre sekk de første etappene som jeg bare har over i storsekken når jeg når frem til den.

Etappen gikk inn på Militærveien, en ringvei hvor artilleri sto utplassert i sin tid for å hindre langdang fra fiendtlige tropper fra Fanafjorden. Det er én ting til jeg liker med Jubileumsstien, de fleste etappene går innom historisk grunn.

Jeg synes å huske at det ble lysere og åpnere etter hvert. Mange områder utbedret med klopper på denne etappen også, og det hjalp på å de mer gjørmete områdene.

Smøråsfjellet skulle vise seg å være et større fjell enn det så ut som på kartet, og jeg kjente på det å være alene i naturen midt på natten. Det ble et par pustepauser i flotte gapahuker. Det var en spesiell følelse å sitte og se ned på lysene fra bygda.

Etter flere timer i skogen var det godt, og litt rart, å komme ned til sivilisasjonen igjen.

Det verste er at 38 kilometer ikke hørtes langt ut.


Det lysnet, andre etappe lå bak meg, jeg visste at en tøff bakke ventet, og jeg skulle snart få en ny venn.

Snap fra turen med posisjon på slutten av andre etappe.

Froskens år ‒en sommertur på Jubileumsstien

Øyvind Jubileumsstien, Langtur, Ut på tur!

Jubileumsstien er en 55 kilometer lang tur fra sørenden til nordenden av Bergen som ble åpnet i anledning byens 950-årsjubileum i 2020. Turen går fra Krokeide over flere fjell, gjennom den lange Furedalen og over Vidden før du går gjennom Åsane sentrum og tar fatt på, vel, åsene frem til Tellevik kai.

Jeg skrev at jeg gikk den 27 kilometer lange Knarvikmila dels for å se om jeg var i form til å gå en så lang distanse, og at jeg fikk fornyet motivasjon da jeg klarte å gå hele turen uten problemer. Likevel var Jubileumsstien såpass lang at jeg utsatte turen i veldig lang tid, bortsett fra et forsøk hvor jeg pakket en lett sekk og skulle prøve ut de første etappene –en tur som ble avbrutt av tordenvær allerede etter første etappe.

Nå i sommer tok jeg derimot endelig spranget, og etter å ha pakket sekken og ventet på et par dager med fint og kjølig nok vær dro jeg endelig av gårde nå forleden. Døgnet var snudd to måneder ute i sommerferien, men jeg var såpass motivert at jeg like godt dro ut på kveldinga, det blir jo ikke mørkt lenge av gangen nå på sommeren.

Første etappe: Fanafjell og tråkk i barnespor.

Etter å ha gått av bussen rundt halv ni på kvelden var det bare å begi seg ut på første etappe, over fjellet hvor jeg har gått utallige turer i oppveksten. Turen opp Fanafjell føltes betydelig kortere enn da jeg gikk den første gang, men til gjengjeld var sekken større og betydelig tyngre siden Jerven-fjellduken og stormkjøkkenet var med denne gangen. Det var også på vei opp at jeg innså at jeg hadde klart å glemme vannflaskene i kjøleskapet før jeg dro, og jeg lurer på om jeg hadde pakket sekken litt for tung, som jeg gjorde da jeg gikk Knarvikmila. Jaja. Godt det ikke var varmt ute, og det var uansett bekker og elver langs veien hvor det gikk an å stoppe og drikke.

Går du stien fra sør til nord får du servert én av de mest storslåtte etappene først. Turen over Fanafjell har en lang, seig stigning, men med innslag av blåbærlyng, og landskapet oppover er variert og nydelig, du går forbi tjern, bratte knauser, myr og blomsterenger. Her får du kupert terreng og naturlig og variert kystvegetasjon uten en sitkagran i sikte. Vegetasjonen blir tynnere og utsikten flottere jo lenger opp du kommer, du føler ikke bare at du går i en tett skog som på opptil flere andre etapper.

Imidlertid var det også noe annet som ble mer og mer åpenbart jo lenger opp jeg kom. Frosk.

Jeg ga opp å telle dem et sted på veien, men jeg tror jeg må ha støtt på flere dusin frosk på halvannen mil. Jeg vet ikke hva som gjør at 2024 tydeligvis er et froskeår, men det var så mange av dem, spesielt på den ene etappen, at jeg ble redd for å tråkke på dem etter hvert. Jeg tror jeg hadde sett en fem-seks stykker før jeg sluttet å stoppe og ta bilde av dem.

På toppen av fjellet ligger landemerket Linken og et utsiktspunkt hvor det går an å slappe av på en benk før en tar fatt på nedstigningen på stier ned igjen til bebyggelsen.

Da jeg gikk Fanafjellet som barn var det ofte oppover her vi gikk, så det var en god følelse av nostalgi å gå på stier hvor jeg har tråkket mine barnespor, og å se barndomshjemmet på den andre siden av dalen da jeg kommet ned til Fanavollen.

Halvveis ned fjellet nådde jeg gapahuken (under) som er blitt stadig mer forseggjort opp gjennom årene og nå nesten er mer hytte enn huk, og hvor du kan gjøre opp ild i en ovn og ta en skikkelig rastepause i ly fra vær og vind. Jeg visste at mobilbatteriet måtte spares på, så mobilen ble stort sett brukt til navigasjon og kamera, men jeg belønnet meg selv ved å sette på en sang på Spotify.

Forresten, hvis du tenker å gå stien selv kan du få et lite tips: Et stenkast fra gapahuken begynner en grusvei du kan vurdere å ta hvis føret er sleipt eller isete, siden den «offisielle» veien ned har et veldig bratt parti. Tar du grusveien kan du ta en traktorvei som går langs et jorde og går over til sti et kort stykke gjennom en skog for å komme til stedet hvor du kommer inn på Jubileumsstien igjen. Alternativ tur i blått på kart (venstre, egenprodusert kart).

Et annet tips er å ta til høyre i krysset ved en låve du passerer på vei ned mot Co-Op Extra-butikken og hovedveien, og gå Fanaflaten gjennom et stille og koselig boligfelt istedenfor å gå på gang- og sykkelveien langs den tidvis sterkt trafikkerte Krokeideveien. Går du om Fanaflaten tar du til venstre når du kommer til Fanafjellsveien, så kan du gå ned i Kulturparken via amfiet på venstre side av veien. Da får du også med deg den gamle presteboligen som hører til Fana kirke.

Jeg valgte å gå for nostalgifaktor og gikk den gamle skoleveien min til Fana kulturpark. Det eneste minuset så langt var at jeg ikke rakk butikkene før de stengte, men jeg nøt stort sett bare følelsen av å ha en etappe unnagjort. Syv igjen.

Tur til Turøyna

Øyvind Ut på tur!

Har endelig fått kommet meg til Øygarden igjen, dette øyriket som jeg forelsket meg i da jeg bodde i sentrum og dro på «oppdagelsesferder» rundt om i Hordaland. Alt fra jobbsøking til korona har stukket kjepper i hjulene for turene mine utover, men forleden fikk jeg endelig satt meg på en buss mot Straume igjen, og derfra gikk turen til Turøyna, noen øyer utmot havet nord i Øygarden.

Jeg fikk ikke så mye tid der ute siden jeg egentlig dro litt på impuls, og jeg måtte rekke siste bussen hjem igjen fra det ganske øde stedet jeg hadde dratt til, så det ble en kort første tur på Turøy. Men det var deilig å være der ute, i det kuperte kystterrenget jeg er blitt så glad i, med den spredte begyggelsen og lukten av saltvann, og utsikten over åpent hav.

De er glad i fyrlykter i Øygarden.

Så har visst Pokémon Go kommet helt ut hit også.

Ble som sagt en kort tur, men har lagt til Turøyna på listen over steder jeg skal tilbake til, gjerne med telt. Det er bare noe med Øygarden som gir meg ro i sjelen, selv i perioder hvor livet er skikkelig stressende eller tøft, eller når jeg har hatt en skikkelig dårlig dag. Elsker dette øyriket.

En flott blåtur, og en merkedag

Øyvind Ut på tur!

Jeg elsker blåturer. Ikke med andre, men på egen hånd, med helt ukjent bestemmelsessted. Jeg dro på så mange før pandemien kom, men så ble det frarådet å ta buss, så da ble det en del av dugnaden å gi avkall på dem. Men i morges, i et forsøk på å snu døgnet på rett kjøl, tok jeg første buss fra den nye leiligheten min og gikk av på et vilkårlig stopp. Så dagen idag føles som en merkedag – det er første gang siden pandemien at jeg har vært på blåtur med buss. Jeg gjorde det mest fordi jeg visste jeg ville endt opp med å legge meg igjen og sove til utpå ettermiddagen hvis jeg hadde blitt hjemme, men jeg endte opp med å få gått en fantastisk fin tur gjennom en dal jeg gjerne kommer til å besøke igjen.

Jeg hadde tatt akkurat denne bussruten sikkert hundrevis av ganger før, men gikk av et sted som så spennende ut, men som jeg alltid bare har kjørt forbi og glemt igjen.

Krysset jernbanesporet til den nedlagte Osbanen og bega meg opp denne svingete veien.

Jeg forventet ikke at den skulle gå så langt, men den førte meg inn i en dal med spredte hus og gårdsbruk.

Som jeg har skrevet om tidligere så er det beste delen av turer som dette alle overraskelsene på veien, alle tingene du ikke forventer å finne. Denne gangen var det en lapp som averterte sommerjobb som kattepasser (hadde jeg bare gått denne ruten litt før) og en hest og ponni som spiste frokost ved veien.

M for mulekos.

Mesteparten av bebyggelsen langs veien var faktisk sånne tradisjonelle gamle små trehus som ikke bygges lenger. Det fikk meg til å tenke på hvor fint det er at de også fremdeles finnes. Nå som jeg skriver om dem, skulle jeg ønske jeg tok bilder av mer enn ett eller to av dem. Jaja.

Så kommer du rundt en sving, og vips så er du tilbake i sivilisasjonen igjen.

Jeg var ikke helt klar for sivilisasjonen, så jeg holdt meg til stiene og sideveiene.

Men apropos tradisjonelle hus, så kom jeg over dette lille nabolaget på en bakketopp med små hus bygd i «gammel» stil, til og med med gress på taket. Det var utrolig koselig.

Endte til slutt opp på en vei like ved tettstedet Nesttun, så kjøpte en bensinstasjonburger der og tok bybanen hjemover. Sitter igjen med et nyoppdaget turmål, en reddet døgnrytme, og minner etter en fin tur.

Liv på isen

Øyvind Ut på tur!

I går kveld gikk jeg på isen på hjemfjorden, for første gang i mitt liv.

To isfiskere på isen, tatt med telelinse fra stuen min. Du ser den blå stålisen og én fisker til høyre i bildet som står oppreist ved en råk, og én i midten av bildet som sitter ved en sammenleggbar campingstol ved en annen råk.

Jeg har bodd ved Fanafjorden i ganske mange år til sammen, men jeg tror at i år er første gang jeg kan huske at vinteren har vært kald og lang nok til at det var mulig å gå på isen på fjorden. Dagen idag begynte som alle andre, helt til jeg plutselig fikk øye på noen isfiskere midtfjords fra vinduet. Og noen som gikk på skøyter, lenger inne i fjorden.

Bilde av laptopskjermen min som viser et Fanaposten-innlegg på Facebook. Bilde av Fanafjorden med en svart pil mot de to fiskerne i det fjerne. Overskriften til Fanaposten-saken er "Fisker på Fanafjorden - brannvesenet rykker ut".

Politiet var ikke begeistret, men etter å ha rykket ut med brannvesenet kunne de konstantere at isen var trygg, og så lot de folk drive på. Utpå ettermiddagen trakk flere og flere ut på isen. Noen hadde funnet frem skøytene, et par hadde til og med hockeykøller, men de fleste gikk nok til fots.

Jeg er ikke engang helt sikker på hvorfor, men det gjorde virkelig hele dagen min. Kanskje det er fordi det var så godt å se så mange ha det gøy på isen, men det er sikkert like mye at det var et avbrekk fra alle de veldig like, og tomme og ensomme dagene jeg har hatt i det siste. Dager hvor jeg stort sett gjør på det samme hver dag, og dagene bare flyter over i hverandre.

Folkemengde på isen i det varme lyset fra en solnedgang. Noen holmer og skjær synes i bildet.

Jeg har selvfølgelig gått på is før, men idet jeg gikk ut på fjorden, gikk det opp for meg at det alltid har vært på skøytebaner og vann. Det var noe helt annet å gå på fjorden. Isen nær land knirket og sang i takt med bølgene under isen, og når jeg var utpå fjorden, kjente jeg at den hevet og senket seg med bølgene under. Jeg visste jo at den var trygg, det hadde vært folk på den hele dagen og både brannvesenet som hadde vært innom og isfiskerne hadde forsikret seg om at den var tykk nok, men jeg følte meg likevel ikke hundre prosent trygg. Gikk så langt ut som jeg turde før jeg snudde og gikk inn til land igjen.

Isen knirker ved land

Det var en så utrolig følelse å gå på fjorden jeg har vokst opp ved, hvor jeg har svømt, padlet kajakk og vært på båtturer, men aldri fått sjansen til å gå på vannet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få den muligheten, spesielt ikke nå som været blir varmere år for år. Dette kommer til å høres rart ut, men det minte meg om Jesus og disiplene som gikk på vannet.

Utsikt mot lysene på land i mørket.

Det føltes magisk.

Hyttetur, en hunde-bisettelse og en sosial kveld på nettet

Øyvind Psykisk helse, Ut på tur!

Har en del store og små bekymringer for tiden, alt fra hva jeg skal gjøre med livet mitt til hvor jeg skal flytte til over nyttår, og hva andre måtte mene om meg, enten det er forventninger folk har til meg eller bare misforståelser som kanskje er slått litt for stort opp, fra folk som tror de vet og forstår mer enn de gjør.

Det er da det er ekstra godt å kunne dra til hytta. Jeg er glad jeg ble med, dels fordi jeg fikk ladet batteriene i fjellheimen borte fra hverdagen og det isolerte livet mitt, men like mye fordi vi endelig fikk lagt Sasha hund til hvile.

Kom fram til hytta etter en tre-fire timers road trip, på godt norsk, og innkvarterte meg i verdens tryggeste og koseligste hems-soverom. Vi har ikke fått innredet rommet ennå, men selv med bare vegger er det utrolig koselig liten hule.

Jeg kjente det var deilig å komme fram til hytta. Jeg har som dere vet isolert meg veldig i det siste og fått veldig lite inntrykk og aktivitet, og det var deilig å være i en hytte langt oppe på fjellet, langt borte fra hverdagen og alt av andre mennesker.

På hytta får jeg helt fri. Jeg kan slappe helt av.

Her går det an å legge livet bort en liten stund, og for eksempel spise frokost og drikke kaffe mens en ser på fuglene utenfor vinduet, eller hvis du er virkelig heldig, Mikkel Rev eller til og med en flokk rein. Du kan gå en tur uten å møte på en levende sjel. Du kan lese en bok, spille et brettspill eller lage mat og vite at du er helt alene, og du ikke har noen forpliktelser, og at det ikke er noen andre mennesker der.

Jeg merket som sagt at det gjorde meg utrolig godt. Jeg sov ordentlig, matlysten som har vært farlig svak i det siste kom tilbake for fullt, og jeg følte meg utrolig bra psykisk.

Det var dog ikke bare den vanlige kosen og hyggen vi dro til fjellet for. Andre dag på hytten strødde vi asken til Sasha.

Foreldrene mine hadde sett seg ut en stor og fin sten det var lett å kjenne igjen fra avstand, og som lå et stykke unna stien, og der, i den siste ettermiddagssola, la vi Sasha til hvile. Vi sa ikke noen ord, bare tok frem urnen og strødde asken etter tur. Ga hverandre en klem.

Det var et fint øyeblikk, og det ga meg en god følelse å ha fått en avslutning.

Sasha hadde vært vår trofaste og supergodslige hund i nesten 16 år, noe som tilsvarer nesten halve livet mitt. Nå blir hun ett med fjellet. Når vi kommer på fjellet vil hun være i blomstene, i trærne, til og med i fuglene og dyrene. Hun vil alltid være her.

Neste dag våknet jeg sent, etter å ha sovet kjempegodt, og etter en kjapp frokost bar det hjem igjen fra fjellet. Det var fortsatt fint vær og jeg vekslet mellom å se film og surfe på nettet og se på utsikten.

Jeg rundt av dagen med en håndfull mord. En venn av meg skulle spille Among Us med noen studievenner, og inviterte meg med. Hadde ikke spilt spillet før, men hadde det kjempegøy.

For de som ikke vet det er Among Us et detektivspill som det skjer en serie mord og sabotasjehandlinger på et romskip, og spillerne må resonnere seg frem til hvem de tror er morderen. Spillet har veldig mye strategi og fungerer kjempebra, og det var godt å stifte noen nye bekjentskaper og være litt sosial, selv om det bare var over nettet.

Fikk alt i alt ladet opp batteriene mine noe skikkelig, og det var deilig etter så lang tids isolasjon å få noen nye inntrykk. Livet mitt er det samme, og hverdagen er like tom som før, men nå går jeg den i møte med nyoppladde batteri.

Stå på!