Skal vi bombe Agrabah? Om fremmedfrykt

19. desember 201519. januar 2016 Øyvind Ting jeg brenner for

Har hatt lyst til å skrive dette innlegget en stund, og ble «tippet over kanten» da jeg leste denne artikkelen fra Guardian, om at 40% av Trumps støttespillere, og 30% av amerikanske republikanerne, angivelig ville støttet en bombing av Agrabah.

Problemet er bare at Agrabah ikke finnes i virkeligheten, for det er navnet på hjemlandet til Aladdin.

Bare så det er sagt: de spurte 532 republikanere, og 532 av over hundre millioner er ingenting, så spørreundersøkelsen er rimelig meningsløs.

Når jeg bruker den som utgangspunkt likevel, er det fordi jeg syntes det var et godt tankeeksperiment, og en god illustrasjon på hvordan situasjonen er i dag: folk ble spurt om de ville bombe et sted de aller fleste av dem, kanskje med mindre de var ihuge Disney-fans, ikke visste noe om — men som hadde en midt-østlig klang. Og de svarte ja.

Prøv å gå inn i deg selv. Hva ville du svart?

Ville du støttet bombingen av en by eller et land du ikke visste noe som helst om, bare fordi navnet hørtes islamsk eller arabisk ut?

Jeg personlig ville ærlig svart at jeg ikke visste. Har aldri hørt om Agrabah og vet ikke hvem som vil slippe bomber over stedet, og vil ikke støtte noe så drastisk som et bombeangrep uten å sette meg inn i saken først.

Det beste poenget med spørsmålet, i mine øyne, er at når du ser Aladdin-filmene, ser du et vakkert sted, med en god hersker, helter som slåss mot ondskap, og en hyggelig befolkning. Det er ikke et perfekt land, men eg ser ingenting i Aladdin-filmene som tilsier at vi burde sende F-16-fly mot dem.

Men sånn er virkeligheten også.

Også landene og byene i Midt-Østen er befolket av mennesker som deg og meg, og vi hadde satt stor pris på det om folk tenkte seg grundig om før de bestemte seg for om de ville bombe byene våre. Vi er mennesker. Vi har livene våre, hjemmene våre, og alt vi eier i denne byen. Tenk på historiene du har hørt om bombingen, brannene og eksplosjonene under andre verdenskrig. Da allierte bombefly feilbombet og traff en skole i Bergen, eller da tyskerne jevnet Namsos med jorden. Krigshandlinger setter dype spor.

Bombing er ikke noe du bare bestemmer deg for å støtte med mindre betenkningstid enn du bruker når du prøver på klær før en fest.

For meg er lysten til å bombe Aladdin et symbol på hvor utrolig hvor mye fremmedfrykt, uvitenhet og rasisme det er i samfunnet vårt i dag. Folk som både hater islam, og betegner alle med mørk hud som «muslimer». Alle feiloppfatningene, mytene, løgnene og skrekkhistoriene som sprer i forskjellige grupper og kommentarfelt på sosiale medier. Hvordan «muslimer» og «utlendinger» gjøres til syndebukker for alt som er galt i samfunnet vårt; søppel i gatene, antisemittisme og homofobi, human-etikere som vil ha mindre kristendom i skolen, og voldtekter i Norge. Omtrent uansett hva som diskuteres, dukker det opp et troll og påstår at «dette er noe bare utlendinger driver med».

Volden og trakasseringen av folk med mørk hud. Angrepene på asylmottak, moskeer og synagoger. Hvordan høyreekstremistiske partier og grupperinger vokser frem i Europa.

Dehumaniseringen av muslimer og «utlendinger». En amerikansk presidentkandidat som vil ha en «jødeparagraf» for muslimer i USA, og vil merke muslimer på samme måte som Hitler merket jødene.

Trusselbildet om at «de», ofrene for hatet vårt, er en trussel, og «oss eller dem»-mentaliteten om at vi må undertrykke dem og stenge dem ute for å «forsvare oss».

Og nå: folk som bestemmer seg for at en by de aldri har hørt om før bør bombes

—utelukkende fordi den har et «muslimsk» navn.

Jeg er redd for hva som skjer med den vestlige verden. Tror og håper at det bare er en fase, og at det vil roe seg samtidig som flere og flere reagerer. Men det er skremmende, og jeg hadde ikke kunne forestilt meg det for 10 år siden.

Til deg som har det tøft på folkehøyskolen

12. desember 20159. juli 2025 Øyvind Psykisk helse, Studentliv, Ting jeg brenner for

Leste et innlegg på en annen blogg skrevet av en elev som vurderte å slutte på folkehøyskolen på grunn av depresjon, og fikk lyst til å skrive et eget innlegg hvor jeg deler mine egne erfaringer og råd, og kanskje hjelper noen som har det tøft på folken selv.

8e01b-10minnevegg

De sier folkehøyskolen er det beste året i ditt liv. Det stemmer sikkert for mange, og jeg er glad på deres vegne, men hvilken del av livet ditt som kan bli den beste tror jeg har med veldig mange faktorer å gjøre. For meg er den beste delen hittil høyskoletiden min i Sogndal.

Men når det fins en sånn forventning, blir det kanskje litt som julefeiringen som står for døren, at det kan bli ekstra tøft om du faktisk ikke opplever det sånn. Det kan også være vanskelig å være den som «ødelegge glansbildet» ved å åpne seg og dermed fortelle at det faktisk finnes ensomhet, utfrysning eller mobbing på skolen.

Jeg gikk folkehøyskole i to år: sirkuslinja v/ Fjordane FHS fra 2010-2011, og hest i fokus v/Namdals FHS fra 2013-2014. Det første året hadde jeg det tøft psykisk og hadde veldig dårlig konsentrasjon på grunn av ting som hadde skjedd, og jeg var utrolig usikker både på meg selv og andre. Jeg tok bare to valgfag, fordi det var det minste antallet du kunne ha, og jeg satt mye for meg selv selv om jeg visste jeg burde ha vært mer sosial.

Jeg var så utrygg på alle rundt meg at det hendte jeg dro og kjøpte en kebab i bygda istedenfor å spise middag med de andre i matsalen, og jeg hadde en innstilling om at jeg ikke skulle åpne meg eller be om hjelp til ting fordi jeg ikke ville være «til bry» eller «i veien». Jeg tok ikke mer plass enn jeg absolutt måtte, og jeg var så redd for å bli avvist at jeg ikke turte være mer enn minimalt sosial. Jeg var så innelukket at jeg faktisk ikke kjente de fleste av elevene på skolen, og jeg tror de fleste av dem kunne gått forbi meg på gaten i dag uten at jeg engang hadde kjent dem igjen.

Miljøet på skolen og i klassen kunne også vært bedre, det foregikk blant annet ganske drøy mobbing som aldri ble tatt tak i, og det og angsten min gjorde at jeg gikk veldig mye for meg selv, og jeg følte meg egentlig aldri som en del av klassen, heller som om jeg var der på besøk, eller en tilskuer som så alt fra sidelinjen. Selv om jeg har kontakt med flere av elevene fra skolen på sosiale medier og er glad for at jeg har dem som venner, har jeg endt opp med å ikke ha kontakt med noen fra klassen idag.

Jeg hadde det mye kjekt det året også, både i og utenfor den klassen, men samtidig kjenner jeg enda på en del bitterhet og sinne, for det var mye som skjedde det året som «forgiftet» det for meg. Mobbing og lignende opplevelser kan sitte i en god stund.

Da jeg begynte mitt andre folkehøyskoleår i Nord-Trøndelag to år senere, hadde jeg vokst veldig og blitt bedre kjent med meg selv, jobbet meg gjennom en del ting, og tatt med meg lærdom fra både det første folkehøyskoleåret og høyskoletiden i Sogndal. Jeg meldte meg på en drøss valgfag fordi jeg hadde funnet ut at det passet bedre for meg, jeg var langt mer sosial generelt, jeg meldte meg også inn i elevlaget og jeg holdt til og med to lange morgensamlinger, om sirkus og selvskading. Jeg havnet også i en fantastisk klasse, som riktignok hadde sin andel drama og problemer som jeg ikke skal skrive mer om her 😉 , men som fremdeles alt i alt var en herlig og fargerik gjeng. Jeg har kontakt med de fleste i klassen i dag, og savner miljøet i stallen.

Så på den ene siden er det veldig mye i det med at folkehøyskoleåret er hva du gjør det til, men samtidig er det så mye du ikke kan kontrollere, som hvem du havner i klasse med. Jeg isolerte meg veldig det første året, og det var hundre prosent mitt eget valg, selv om det var grunnet sterk angst og usikkerhet. Samtidig var det ikke mitt valg at jeg ble behandlet som dritt av opptil flere på skolen, flere av dem ansatte der, og at ingen virket som de brød seg nevneverdig, flere virket snarere som om de støttet og oppmuntret oppførselen til minst én av dem. Sånt ødelegger veldig, uansett hvor sterkt forsett du har om at du skal få et godt år, og det er én av hovedgrunnene til at jeg til slutt endte opp med å «skyve klassen bort fra meg».

Vet ikke om jeg har noen «universalråd» til noen som har det tøft på folkehøyskolen, for alle er forskjellige, men jeg vet at åpenhet kan hjelpe veldig mye. Da jeg gikk mitt første folkehøyskoleår, turte jeg ikke klage på de som behandlet meg dårlig fordi jeg var så usikker på meg selv, og lurte på om det bare var jeg som overragerte. Jeg turte heller ikke si noe særlig om hvordan jeg hadde det eller hva jeg hadde opplevd før. Det andre året hadde jeg blitt modigere, og turte både å være mer åpen om meg selv og å si ifra mer.

Så hvis du er ensom, føler deg misforstått, eller opplever noe som urettferdig, så prøv å pushe deg selv til å si fra. Jeg har opplevd at folk har hatt det vanskelig eller vært ensomme og fått det mye bedre når de har åpnet seg, enten muntlig, gjennom Facebook/SMS, eller ved å få lærere til å fortelle ting for dem. Det kan selvfølgelig ikke hjelpe i alle situasjoner, men jeg har sett det hjelpe flere som har vært ensomme eller hatt det vanskelig, og ofte bryr folk seg mer om deg enn du tror når du har det tøft. Husk at andre kan «se» deg og tenke på deg uten at du er klar over det.

Det er óg viktig å ikke isolere seg. Vet veldig godt dette er en ting som ofte høres mye lettere ut enn det er å faktisk gjøre det 😉 , men prøv å pushe deg selv til å være sosial. Det trenger ikke engang bety at du hiver deg med på ting, det kan være små ting som å ta med deg laptopen eller boka du leser ned til peisstua, og rigge deg til under et pledd i en sofakrok. Når du først har kommet deg ut blant folkenfolket, får du ofte lyst til å sette deg ned og snakke med noen, bli med på brettspill, eller gjøre noe annet sosialt 🙂 .

Det kan også være givende å engasjere seg på skolen. Ting som å bli med i elevlag kan være langt mindre jobb enn du tror, og også veldig meningsfyllt.

Ellers har jeg et knippe generelle råd til folkehøyskole-elever her. Håper de kan hjelpe!

Jeg bryr meg om Paris, jeg — og det betyr ikke at Beirut er mindre verdt

19. november 2015 Øyvind Ting jeg brenner for, Uncategorized

Har hatt dette i tankene de siste dagene. Etter at det smalt i Paris var Facebook fort ute med en funksjon som lot deg forandre profilbildet ditt midlertidig for å vise støtte til franskmennene. Folk var raskt ute for å kritisere dem, fordi de mente Facebook også burde tilbudt brukere å støtte Beirut, Syria, og alle andre steder i verden hvor det skjedde fæle ting på samme tid.

Kanskje det. Det var fremdeles en fin gest, og funksjonen blir kanskje utvidet til å også la deg legge ut andre lands flagg fremover. Jeg kunne uansett snudd argumentet rundt og sagt at det kanskje ville vært respektløst av dem å legge ut en funksjon som lot deg støtte Frankrike, og alle andre land i verden samtidig, som om det som skjedde i alle andre land den dagen var like fryktelig som det som skjedde i Frankrike.

Argumentet som ble brukt av de fleste kritikerne var at hvis vi viste støtte til Frankrike, betød det at folk i Beirut eller Syria var mindre verdt. Men selvfølgelig føler vi sterkere for Frankrike. Det er nabolandet vårt. Veldig mange nordmenn kjenner folk derfra, har besøkt landet, bruker franske uttrykk i dagligtalen og spiser franske matretter.

Selvfølgelig bryr jeg meg mindre om Beirut. Det er sikkert en flott by, med hyggelige mennesker og lange tradisjoner, men jeg måtte slå opp byen på kartet da jeg hørte om det som hadde skjedd der. Jeg trodde den lå i Øst-Europa. Noe du helt fint kan få lov å bruke mot meg, men poenget mitt er at Beirut ikke er et sted jeg har et følelsesmessig forhold til. Pluss, selvfølgelig, at det ikke ble drept i nærheten av 130+ mennesker der, noe som betyr at det ikke er en god sammenligning i første omgang.

Som et tankeeksperiment: hvis en god venn av meg ble hardt skadet i en bilulykke, ville det gått mer inn på deg enn hvis du leste om at det skjedde med en vilt fremmed person? Selvfølgelig. Det betyr ikke at personen du ikke kjenner har lavere verdi som menneske, men at du ikke har et følelsesmessig forhold til den personen. Det er en viktig forskjell der.

Blir det ikke like feil å bruke et lands flagg for å vise støtte bare fordi du liksom er moralsk forpliktet til det?

Det er også et faktum at hver eneste gang noen gjør noe godt for andre mennesker, kommer det noen og spør «jammen, hva med…». Leste nettopp en veldig god tekst på Aftenposten om dette. Jeg leste en utrolig fin Nemi-stripe om tema en gang også, men jeg finner den dessverre ikke igjen.

Kanskje det var litt korttenkt av Facebook å bare tilby brukere å skifte til franske flagg, men jeg tolker det fremdeles som en hyggelig gest, som da amerikanerne satte opp store plakater til støtte for Norge etter den 22. juli. Husker ingen klager fra oss om at de ikke samtidig satte opp plakater for å sttøte alle andre tragedier i verden, jeg ble i hvert fall bare veldig rørt.

Ting jeg har lært av kommentarfeltene

13. september 201526. september 2015 Øyvind Ting jeg brenner for, utblåsning

Har fulgt med på debatten om Syria-flyktningkrisen i det siste, og føler jeg vil bidra med å dele litt av alt jeg har lært fra de mest høylytte kommentatorene og politikerne. God lesing 🙂 !

Vi tar ikke godt nok vare på våre egne til å kunne ta imot flyktninger (underforstått: så vi burde overlate flyktningene til land som har enda dårligere velferdssystemer enn vårt).
Flyktningene kommer bare til Norge fordi vi har verdens beste trygde- og velferdsordninger.
Det er fullt mulig og ganske vanlig å hevde 1 og 2 samtidig.
Ingen har det verre i Norge enn arbeidssøkere, uføre og eldre på eldresentre. Vi har det så forferdelig at vi må prioriteres over mennesker som har mistet alt, opplevd forferdelige ting, og har måttet flykte over et helt kontinent.
Voldtekt, ran, forsøpling og generell frekkhet er det bare utlendinger som driver med.
«Sosialist» betyr løst definert noe sånt som «en person som er uenig med meg». En kan også trygt anta at alle som er for å ta imot flyktninger stemmer Arbeiderpartiet.
Det er kjempefrekt og usaklig å anta at de som er imot å ta imot flyktninger er Fremskrittspartimedlemmer.
Det går an å hevde både 6 og 7 samtidig. I samme kommentar. Trust me. Jeg kan legge ut screenshot.
Det er ikke det minste synd på flyktningene, for de er egentlig lykkejegere og ikke flyktninger, de burde blitt hjemme og forsvart og bygd opp landet sitt, det er ikke synd på dem fordi de har råd til smarttelefoner, de er forferdelige mennesker med en grusom kultur, islam er livsfarlig, og så er de ISIS-krigere alle sammen! Flyktninger er noe dritt. Dessuten har vi ikke en krone å avse. Se 1 og 4.
Det er kjempesynd på de stakkars flyktningene, og det er kjempeviktig at vi bruker milliarder på å hjelpe dem i nærområdene. Nå med én gang.
Det går på magisk vis an å hevde 9 og 10 samtidig.
Syria hadde vært et paradis uten ISIS; det finnes ingen diktatur, ingen krise forårsaket av en ekstrem tørkeperiode, vannmangel, borgerkrig, utbombede byer eller infrastruktur, eller millioner av flyktninger og internt fordrevne; syrerne kan dra rett hjem bare vi blir kvitt ISIS.
Vi burde ha gjort sånn og sånn, for da hadde det ikke vært noen flyktningkrise. Vi gjorde ikke sånn og sånn, så vi har en flyktningkrise. Derfor bør vi ikke ta imot flyktninger.
Det forventes at vi som er for å ta imot flyktninger skal forstå logikken bak 13.
Vi kan ikke ta imot to millioner flyktninger, så vi kan ikke ta imot 8000.
Vi bør ikke ta imot flyktninger fordi de er svake og giddaluse og kommer til å bli en klamp om foten på velferdsystemet vårt.
Vi bør ikke ta imot flyktninger fordi de er unge, rike, ressurssterke og kommer til å ta jobbene våre fra oss.
Jeg innrømmer at jeg ikke har sett noen mene 16 og 17 samtidig ennå, men det skulle ikke forundret meg.
Problemet med Norge er at norske arbeidsgivere prioriterer å ansette nyankomne utlendinger som ikke kan norsk over nordmenn, i så stor grad at vi hvite nordmenn ikke klarer å finne jobb.
Det er veldig usaklig og slemt å bruke ordet «rasist» om en person som er livredd muslimer og arabere og alle med mørk hud og tror de vil ødelegge Norge om vi slipper dem inn fordi de er så underlegne oss gode hvite kristne nordmenn.
Syria ligger i Afrika.
Det finnes ikke kristne i Syria. Alle ~~flyktningene~~ lykkejegerne er sånne skumle, livsfarlige muslimer.
Det går fint an å bruke det faktum at syrerne demonstrerte mot undertrykkelse og deltok i den arabiske vår for å oppnå frihet og demokrati som bevis på at arabere er et krigersk folkeslag. Bare se på de arabiske landene, det er jo krig der og sånn, og de gjør jo ikke annet enn å slåss med hverandre.
Syrerne burde gjort noe for å forsvare landet sitt. De burde slåss mer.
Det er ikke så farlig om de rundt deg får hodepine når du hevder 23 og 24 samtidig.
Det er kjempeviktig med folkeavstemning om hvorvidt vi bør ta imot flyktninger. Regjeringen kan ikke bare overkjøre folket!
Statistikken som viser at et flertall av nordmenn vil ta imot flyktninger er ugyldig, fordi «ingen har spurt meg».
Det er plutselig ikke så farlig lenger med folkeavstemning rundt flyktninger.
28 har absolutt ingenting å gjøre med at det plutselig viste seg at flertallet av nordmenn er for å ta imot 8000 eller flere flyktninger, se forresten 27.
Du kan fint bruke egne opplevelser og enkeltsaker fra rundt om i verden for å beviser at flyktninger/syrere/arabere/muslimer/folk med mørk hud er forferdelige mennesker.
Du kan ikke bruke egne opplevelser og enkeltsaker fra rundt i Europa til å bevise at hvite europeere er forferdelige mennesker.
Du beviser ingenting når du påpeker at du har slekt og venner som er flyktninger/muslimer/arabere/mørke i huden og at de for det meste er fantastiske mennesker. Du kan ikke bare ramse opp anekdoter og enkelteksempler sånn, du må se på det store bildet.
Det er ingenting selvmotsigende i å hevde 30, 31 og 32 samtidig.

Og jeg kunne kommet opp i hundre punkter om jeg hadde brukt noen minutter til.

Pust. Pust.

Du går aldri alene

10. september 201518. desember 2020 Øyvind Ting jeg brenner for

I morgen vil det skje deg noe som vil forandre livet ditt.

Forestill deg det. Kanskje en person du har kjent i lang tid og stoler blindt på svikter deg. Kanskje det er et familiemedlem, en slektning, eller kanskje bestisen eller kjæresten din. Kanskje du gikk hjem alene og var maks uheldig, selv om utallige gutter og jenter går hjem alene natt etter natt hele livet uten å bli overfalt.

Kanskje går det en stund før du forteller det til noen, på noen som helst måte. Det kan være at du er i fornektelse, at du fortrenger det som skjedde, at du ikke selv forstår at det du har opplevd faktisk er et overgrep, at du prøver å skyve det fra deg og «gå videre», at du gir deg selv skylden, at du er redd for ikke å bli trodd, at du tror den du forteller det til vil dømme deg eller gi deg skylden, at du ikke tør risikere å fortelle det til noen som kanskje plumper ut med det til andre, at det er så stort og fælt at du ikke klarer å si det til noen selv om du vil de skal vite, at du er redd du vil knekke sammen totalt om du begynner å snakke om det, at du eller noen du kjenner har fortalt noe lignende tidligere og «brent seg», at du vet at det vil bli utrolig tøft for den du forteller det til og du ikke vil være en byrde, at du skammer deg for mye, at du instinktivt vil beskytte personen som gjorde det, at du ikke vil bryte opp familien din eller vennskap mellom vennene dine, at du er redd for hevnreaksjoner, enten fra overgriperen eller mot ham eller henne, eller at du ikke vet hva som vil skje videre når du forteller det til noen – for å nevne de grunnene jeg kom på i farten.

Dette er en av tingene som kan gjøre overgrep mye tøffere enn andre hendelser og livssituasjoner. Hvis du får kreft eller blir hardt skadet i en bilulykke, informerer du gjerne venner og familie så fort du kan, men overlever du et overgrep kan det også oppleves som veldig ensomt, fordi du gjerne er den eneste som vet at det har skjedd. Det kan være veldig vanskelig å ta det første skrittet det er å fortelle det til noen, og derfor går du kanskje i flere år uten å «komme ut av skapet», om du forteller det til noen i det hele tatt. Det er en alvorlig mangel på kunnskap om overgrep i samfunnet vårt og temaet har en tendens til å bli tiet ihjel, ofte er det tvert imot de med de dårligste holdningene vi hører best. Da er det lett for at du føler deg veldig alene.

Du er ikke det.

Samme hva du har gått gjennom, uansett hvor «unaturlig» eller «feil» du føler du reagerer, så fins det andre der ute som har det som deg, og samme hvor håpløst alt kanskje virker, så finnes det talløse andre der ute som har opplevd lignende ting og kjent på den samme håpløsheten, og senere opplevd at ting har blitt bedre likevel. De fleste har også noen i omgangskretsen sin, gutter som jenter, som opplever eller har opplevd overgrep, og selv om du ikke er heldig nok til å kjenne noen som faktisk er åpne om det, så er de der likevel, og åpner du deg, når du kanskje en av de andre som har opplevd lignende ting, så er du ikke lenger alene om hva du har opplevd.

Det er selvfølgelig absolutt ikke en god ting at det skjer med så mange, men samtidig betyr det at det finnes veldig mange, både nær deg og «der ute», som vil forstå og støtte deg om du strekker ut en hånd, enten fordi de selv har opplevd ting, eller fordi de har møtt mange utsatte før. Mange har forståelig nok veldig lite lyst til å fortelle om en slik opplevelse, men problemet er at traumer etter overgrep veldig ofte ikke går over av seg selv. De er ikke som en influensa som herjer med deg en periode og så slipper deg, tvert imot kan det vokse seg større og verre over tid, og ta over en større og større del av hverdagen din. Mange opplever at de får det bedre først etter at de har bedt om hjelp, selv om det kan være tøft både å åpne seg og å begynne i behandling. Statistikk viser også at jo tidligere du kommer i behandling, jo bedre utgangspunkt har du.

Hvis du ikke kjenner noen som har opplevd overgrep og er åpne om hva de har vært gjennom, eller har andre venner du føler deg trygg nok på til å åpne deg til, finner du nettsamfunn og støttegrupper hvis du tar kontakt med for eksempel DIXI. Er du ikke klar til å snakke med noen face-to-face i det hele tatt, kan du oppsøke støttesider som Røde Kors’ Kors på halsen eller forumet Pandora’s Aquarium. Jeg har tilbrakt en del tid der som pårørende, og både fått mye hjelp og støtte og lært veldig mye, og de er en fantastisk gjeng. Er du gutt eller mann, kan du sjekke ut voldtattmann.org.

Du går aldri alene.

Anbefalt lesing

The Courage to be me, av Nina Burrows, som «bruker tegneserier for å hjelpe mennesker å forstå mennesker». En fantastisk gratis bok som i tegneserieform forteller historiene til jenter som har jobbet seg gjennom overgrep. Boka er kort og lettlest, og er ispedd små doser galgenhumor som gjør den enda lettere å komme gjennom. Jeg anbefaler sterkt denne boka, spesielt hvis du føler den ikke angår deg og du ikke trenger lese den 😉.

Du kan finne en fin forkortet utgave her: 10 tings no one ever told you about life after sexual abuse

Se også: Tyveriet: en beskrivelse av en voldtekt

Ingen er bare det du ser (om førstehjelp og holdninger)

25. juli 201515. april 2019 Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Det er en skulptur i Bergen sentrum, i skyggen av det store bygget til DnB, som forestiller en ung mann uten sko, som sitter med ansiktet vendt bort fra gaten. Skulpturen heter «Mennesket», og foran den er det en plakett hvor det står «ingen er bare det du ser». Skulpturen skal minne de som passerer dem om ikke å dømme, og tenke på de som står «på utsiden» og ikke føler at de er en del av fellesskapet.

Kom til å tenke på skulpturen da jeg så to rimelig rystende statuser på Facebook forleden. Pleier ikke å hive meg på deling av saker som alle andre allerede deler, eller skrive på bloggen om random ting jeg ser på sosiale medier, men gjør et unntak nå, for disse to var skikkelig drøye.

Den ene handlet om en jente med epilepsi som ble skjelt huden full og forlatt i veikanten av to fremmede etter å ha fått et kraftig epilepsianfall, med beskjed om at de håpet hun kom til å dø der. Innlegget «traff» tydeligvis flere enn bare meg, for det er i skrivende stund blitt delt over 4500 ganger på Facebook, og jenta det gjelder er blitt kontaktet av alt fra lokalaviser til VG.

Hun valgte til slutt å stå frem i Rana Blad (artikkelen krever at du er abonnent), og selv om hun ble veldig satt ut av all oppmerksomheten hun fikk, sier hun at hun er glad for at hun gjorde det, fordi det kanskje ville få flere til å tenke seg litt om, slik at andre slapp å oppleve det samme som henne. Leste et annet sted på nettet at folk med epilepsi ofte isolerer seg fordi de er redde for å få anfall foran andre mennesker, og tror ikke opplevelser som dette akkurat hjelper.

Den andre episoden handler om en jente som gikk på bensinstasjon iført et helt vanlig sommerantrekk, og ble anklaget for å være «hore» av de øvrige kundene på bensinstasjonen, og fikk høre kommentarer som «gå foran meg i køen, du, du vet aldri hva hun bærer på». Fordi hun gikk med shorts og singlet.

Ingen er bare det du ser. Har kommet inn på dette på bloggen før, i et innlegg om tigging og hjemløse, men føler for å skrive om det igjen nå, for blir bare så opprørt, og enkelte trenger tydeligvis å lese dette. Da jeg var i hjelpekorpset, var jeg med på en øvelse hvor vi skulle finne og redde en ung jente med diabetes og føling ut fra skogen. De som hadde øvelsen fortalte oss at føling kan fortone seg som fyll for forbipasserende. Har óg flere venner med krystallsyke, som gjør at de kan få svimmelhetsanfall, eller være konstant svimle. Kanskje det også kan fortone seg som at de er beruset, med påfølgende dømming fra omverdenen.

Tror og håper at de som etterlot jenta i artikkelen over i veikanten har fått med seg Facebook-statusen og/eller avisartikkelen og har det ganske forferdelig med seg selv akkurat nå, og håper det gjelder flere der ute fulle av fordommer og dårlige holdninger. Du har både en moralsk og juridisk plikt til å hjelpe folk i nød. Ser du en person som ligger bevisstløs, eller som ser ut til å være dårlig eller trenge hjelp, så gå bort til vedkommende og sjekk hvordan hen har det. Inntil du har gjort det, vet du faktisk ikke om vedkommende har føling, hjerteproblemer, epilepsi eller en hvilken som helst annen tilstand som kan kreve at du gir førstehjelp; og om vedkommende så er ruset på stoff eller alkohol, eller for den saks skyld alkoholiker eller narkoman, så er hen fremdeles et menneske, med egenverdi og pårørende som er glad i ham eller henne.

For øvrig er det forbudt å etterlate mennesker i en hjelpeløs tilstand (§288 i Straffeloven), og dette er noe du faktisk kan bli straffet for. Med opptil tre års fengsel.

Livet kan fly

–om sirkus og livet

Ting jeg brenner for