Har hatt lyst til å skrive dette innlegget en stund, og ble «tippet over kanten» da jeg leste denne artikkelen fra Guardian, om at 40% av Trumps støttespillere, og 30% av amerikanske republikanerne, angivelig ville støttet en bombing av Agrabah.

Problemet er bare at Agrabah ikke finnes i virkeligheten, for det er navnet på hjemlandet til Aladdin.

Bare så det er sagt: de spurte 532 republikanere, og 532 av over hundre millioner er ingenting, så spørreundersøkelsen er rimelig meningsløs.

Når jeg bruker den som utgangspunkt likevel, er det fordi jeg syntes det var et godt tankeeksperiment, og en god illustrasjon på hvordan situasjonen er i dag: folk ble spurt om de ville bombe et sted de aller fleste av dem, kanskje med mindre de var ihuge Disney-fans, ikke visste noe om — men som hadde en midt-østlig klang. Og de svarte ja.

Prøv å gå inn i deg selv. Hva ville du svart?

Ville du støttet bombingen av en by eller et land du ikke visste noe som helst om, bare fordi navnet hørtes islamsk eller arabisk ut?

Jeg personlig ville ærlig svart at jeg ikke visste. Har aldri hørt om Agrabah og vet ikke hvem som vil slippe bomber over stedet, og vil ikke støtte noe så drastisk som et bombeangrep uten å sette meg inn i saken først.

Det beste poenget med spørsmålet, i mine øyne, er at når du ser Aladdin-filmene, ser du et vakkert sted, med en god hersker, helter som slåss mot ondskap, og en hyggelig befolkning. Det er ikke et perfekt land, men eg ser ingenting i Aladdin-filmene som tilsier at vi burde sende F-16-fly mot dem.

Men sånn er virkeligheten også.

Også landene og byene i Midt-Østen er befolket av mennesker som deg og meg, og vi hadde satt stor pris på det om folk tenkte seg grundig om før de bestemte seg for om de ville bombe byene våre. Vi er mennesker. Vi har livene våre, hjemmene våre, og alt vi eier i denne byen. Tenk på historiene du har hørt om bombingen, brannene og eksplosjonene under andre verdenskrig. Da allierte bombefly feilbombet og traff en skole i Bergen, eller da tyskerne jevnet Namsos med jorden. Krigshandlinger setter dype spor.

Bombing er ikke noe du bare bestemmer deg for å støtte med mindre betenkningstid enn du bruker når du prøver på klær før en fest.

For meg er lysten til å bombe Aladdin et symbol på hvor utrolig hvor mye fremmedfrykt, uvitenhet og rasisme det er i samfunnet vårt i dag. Folk som både hater islam, og betegner alle med mørk hud som «muslimer». Alle feiloppfatningene, mytene, løgnene og skrekkhistoriene som sprer i forskjellige grupper og kommentarfelt på sosiale medier. Hvordan «muslimer» og «utlendinger» gjøres til syndebukker for alt som er galt i samfunnet vårt; søppel i gatene, antisemittisme og homofobi, human-etikere som vil ha mindre kristendom i skolen, og voldtekter i Norge. Omtrent uansett hva som diskuteres, dukker det opp et troll og påstår at «dette er noe bare utlendinger driver med».

Volden og trakasseringen av folk med mørk hud. Angrepene på asylmottak, moskeer og synagoger. Hvordan høyreekstremistiske partier og grupperinger vokser frem i Europa.

Dehumaniseringen av muslimer og «utlendinger». En amerikansk presidentkandidat som vil ha en «jødeparagraf» for muslimer i USA, og vil merke muslimer på samme måte som Hitler merket jødene.

Trusselbildet om at «de», ofrene for hatet vårt, er en trussel, og «oss eller dem»-mentaliteten om at vi må undertrykke dem og stenge dem ute for å «forsvare oss».

Og nå: folk som bestemmer seg for at en by de aldri har hørt om før bør bombes

—utelukkende fordi den har et «muslimsk» navn.

Jeg er redd for hva som skjer med den vestlige verden. Tror og håper at det bare er en fase, og at det vil roe seg samtidig som flere og flere reagerer. Men det er skremmende, og jeg hadde ikke kunne forestilt meg det for 10 år siden.