I morgen vil det skje deg noe som vil forandre livet ditt.

Forestill deg det. Kanskje en person du har kjent i lang tid og stoler blindt på svikter deg. Kanskje det er et familiemedlem, en slektning, eller kanskje bestisen eller kjæresten din. Kanskje du gikk hjem alene og var maks uheldig, selv om utallige gutter og jenter går hjem alene natt etter natt hele livet uten å bli overfalt.

Kanskje går det en stund før du forteller det til noen, på noen som helst måte. Det kan være at du er i fornektelse, at du fortrenger det som skjedde, at du ikke selv forstår at det du har opplevd faktisk er et overgrep, at du prøver å skyve det fra deg og «gå videre», at du gir deg selv skylden, at du er redd for ikke å bli trodd, at du tror den du forteller det til vil dømme deg eller gi deg skylden, at du ikke tør risikere å fortelle det til noen som kanskje plumper ut med det til andre, at det er så stort og fælt at du ikke klarer å si det til noen selv om du vil de skal vite, at du er redd du vil knekke sammen totalt om du begynner å snakke om det, at du eller noen du kjenner har fortalt noe lignende tidligere og «brent seg», at du vet at det vil bli utrolig tøft for den du forteller det til og du ikke vil være en byrde, at du skammer deg for mye, at du instinktivt vil beskytte personen som gjorde det, at du ikke vil bryte opp familien din eller vennskap mellom vennene dine, at du er redd for hevnreaksjoner, enten fra overgriperen eller mot ham eller henne, eller at du ikke vet hva som vil skje videre når du forteller det til noen – for å nevne de grunnene jeg kom på i farten.

Dette er en av tingene som kan gjøre overgrep mye tøffere enn andre hendelser og livssituasjoner. Hvis du får kreft eller blir hardt skadet i en bilulykke, informerer du gjerne venner og familie så fort du kan, men overlever du et overgrep kan det også oppleves som veldig ensomt, fordi du gjerne er den eneste som vet at det har skjedd. Det kan være veldig vanskelig å ta det første skrittet det er å fortelle det til noen, og derfor går du kanskje i flere år uten å «komme ut av skapet», om du forteller det til noen i det hele tatt. Det er en alvorlig mangel på kunnskap om overgrep i samfunnet vårt og temaet har en tendens til å bli tiet ihjel, ofte er det tvert imot de med de dårligste holdningene vi hører best. Da er det lett for at du føler deg veldig alene.

Du er ikke det.

Samme hva du har gått gjennom, uansett hvor «unaturlig» eller «feil» du føler du reagerer, så fins det andre der ute som har det som deg, og samme hvor håpløst alt kanskje virker, så finnes det talløse andre der ute som har opplevd lignende ting og kjent på den samme håpløsheten, og senere opplevd at ting har blitt bedre likevel. De fleste har også noen i omgangskretsen sin, gutter som jenter, som opplever eller har opplevd overgrep, og selv om du ikke er heldig nok til å kjenne noen som faktisk er åpne om det, så er de der likevel, og åpner du deg, når du kanskje en av de andre som har opplevd lignende ting, så er du ikke lenger alene om hva du har opplevd.

Det er selvfølgelig absolutt ikke en god ting at det skjer med så mange, men samtidig betyr det at det finnes veldig mange, både nær deg og «der ute», som vil forstå og støtte deg om du strekker ut en hånd, enten fordi de selv har opplevd ting, eller fordi de har møtt mange utsatte før. Mange har forståelig nok veldig lite lyst til å fortelle om en slik opplevelse, men problemet er at traumer etter overgrep veldig ofte ikke går over av seg selv. De er ikke som en influensa som herjer med deg en periode og så slipper deg, tvert imot kan det vokse seg større og verre over tid, og ta over en større og større del av hverdagen din. Mange opplever at de får det bedre først etter at de har bedt om hjelp, selv om det kan være tøft både å åpne seg og å begynne i behandling. Statistikk viser også at jo tidligere du kommer i behandling, jo bedre utgangspunkt har du.

Hvis du ikke kjenner noen som har opplevd overgrep og er åpne om hva de har vært gjennom, eller har andre venner du føler deg trygg nok på til å åpne deg til, finner du nettsamfunn og støttegrupper hvis du tar kontakt med for eksempel DIXI. Er du ikke klar til å snakke med noen face-to-face i det hele tatt, kan du oppsøke støttesider som Røde Kors’ Kors på halsen eller forumet Pandora’s Aquarium. Jeg har tilbrakt en del tid der som pårørende, og både fått mye hjelp og støtte og lært veldig mye, og de er en fantastisk gjeng. Er du gutt eller mann, kan du sjekke ut voldtattmann.org.

Du går aldri alene.