Det går ikke så veldig bra for tiden.

Har vært mer og mer borte fra tiltaket jeg skal være på, og var ikke på legetimen jeg skulle vært på forrige uke. Burde ha sendt SMS og bedt om ny time, men har ikke orket det heller. Har generelt gått glipp av en del legetimer i det siste. Er glad jeg har en positiv lege som er kjempelett å snakke med, og som er støttende og konstruktiv og gir meg håp hver gang jeg er hos ham.

Det er ikke lenger siden jeg pisket meg av gårde hver dag, og tok drosje om jeg mistet bussen, selv om det kostet en del, og alltid ringte om jeg ikke kom. Så fikk jeg mer og mer fravær, ting begynte å skli ut mer og mer, og til slutt nådde jeg punktet hvor det kunne gå en lang stund mellom hver gang jeg møtte opp bare én enkel dag, og nå er jeg faktisk veldig langt nede. Selv enkle ting som tannpuss og dusjing er blitt «tiltak» som jeg pusher fremover i tid, og jeg har gått ned i vekt fordi jeg spiser altfor lite for tiden. Så fikk jeg vite i går at en jeg gikk i klasse med i Sogndal døde forleden, og det fikk meg ikke akkurat til å føle meg bedre.

Ofte når jeg er for mye inne pleier jeg å hive meg på sykkelen og dra og kjøpe meg noe godt på butikken, bare for å komme meg ut i frisk luft og få litt mosjon, men i det siste har jeg ikke gjort det engang, angsten har kommet i veien. Pluss at jeg har minus på konto, bare småpenger i kontanter, og et busskort som er gått ut og må fornyes, så jeg har ingen penger å bruke i første omgang. Og jo, forresten, nedbetaling på studielånet forfaller den 15. Livet er godt.

Har ingenting å fylle dagene med, og kjenner på en del sinne og bitterhet, både på meg selv og andre, på nåtid og fortid. Jeg kan bli sur og frustrert over småting, og føler jeg er inne i en ond sirkel hvor jeg er deprimert fordi jeg ikke har noe å gjøre på, og ikke orker å gjøre noe fordi jeg er deprimert og har angst. Dukket opp på Fia forleden, og et par av folkene der (ikke ansatte) spurte hvor jeg hadde vært på en måte som kommuniserte at de allerede hadde bestemt seg for at jeg bare ikke gadd å komme. Elsker fordomsfulle mennesker. Glad jeg har andre som jeg kan snakke med, eller som bare er åpne om at de har det på samme måte som meg så jeg blir påmint at jeg ikke er alene. Typ disse to innleggene til Sandra og Uperfekte jenter 🙂 .

Har ikke vært så langt nede siden jeg gikk ut i permisjon fra praksisperioden min i Sogndal, da jeg kunne la en kaffekopp stå igjen på skriveborden mitt til jeg så at kaffen var begynt å mugne — og så la den stå i enda noen dager, eller gå flere dager uten å spise og bare drikke kaffe for å få energi. Er ikke så langt nede nå, men har ikke lyst til stort annet enn å ligge i senga og sove for å få tiden til å gå, surfe på nettet eller spille på dataen, eller ligge på baderomsgulvet bak en låst dør.

Takker gudene for gordonsetter Sasha. Både omsorgen jeg får av henne og turene jeg går med henne gir meg så utrolig mye. Hun er den viktigste skapningen i livet mitt akkurat nå. Tok henne med opp på fjellet i dag og det fikk meg til å føle meg så mye bedre. Både fordi det er bra for meg å komme meg ut i naturen, og fordi jeg ser Sasha elsker det, og det gjør så utrolig godt å gi henne noe, og at hun trenger meg i første omgang. Hun gir livet mitt mening, og jeg skulle ønske hun kunne leve evig. Jeg vet hun er 11, og at et hundeliv ikke varer så lenge, selv om hun er frisk og sprek og settere kan bli veldige gamle. Setter pris på hver dag vi får sammen.

Jeg får prøve hardere på å piske meg av gårde, og gjøre mitt beste for å tenke positivt. Og om litt over en uke skal jeg til Stockholm med bestevenn Benni og se Wear it like a Crown, og sove på den samme båten jeg og klassen bodde på da vi var i Sverige på klassetur. Gleder meg, og håper det gir meg energi til å ta fatt på hverdagen igjen.

This too shall pass.