Det har gått en stund siden jeg skrev noe om Viet Nam-turen, dels fordi jeg har hatt skikkelig skrivesperre på dette innlegget, dels fordi det av en eller annen grunn føles litt «privat» å dele, selv om det er snakk om en seremoni med flere hundre gjester. Men har jo lyst til å dele dette, og det begynner å bli på høy tid i og med at bryllupet skjedde i juli, så pusher meg selv til å skrive ferdig :p .
Den store dagen opprant, og jeg troppet opp på hotellrommet hvor vi skulle ta på oss bærerdraktene. Noen av oss gutta og jentene hadde blitt utnevnt til bærere, som skulle ha på spesielle drakter og gi/ta imot en kake og gaver til brudens familie gjennom et ritual hvor brudens «delegasjon» går først inn i landsbyen til brudens hus, brudgommens bærere kommer etter med gavene, og de stiller seg ovenfor hverandre. Guttene og jentene holder så gavene høyt mellom seg, og brudgommen løper under, mellom de to rekkene frem til bruden før jentene bærer gavene inn i huset. Jeg håper det ga mening. I alle fall er det en mer spenstig og uformell tradisjon enn noe vi nordmenn har funnet på.
Etter nok en livsfarlig tur gjennom vietnamesisk trafikk, hvor bussjåføren prøvde å spare noen sekunder ved å krysse den doble midtstripen i en venstresving rundt en fjellvegg, var vi fremme ved buegangen som førte inn til Cát Lợi. Brudeparet hadde på forhånd syklet inn i landsbyen med sykkeldrosje, med brudgommen som passasjer fordi likestilling, noe de andre gjestene syntes var hysterisk morsomt, og så kom vi etter med gavene.
Etter overrekkelse av gaver var det forlovelsesseremoni i gateteltet, med taler, karaoke, dans og store mengder god mat og drikke. Karaoke innebar at noen satte på Hot N Cold, som igjen innebar at vennegjengen til bruden og brudgommen måtte danse til sangen i gata.
Fikk også tid til å stikke ned til strandkanten og se på utsikten over bukta, fiskebåtene og fjellene rundt. Det var nesten som å være i en norsk fjord, og minte meg på at vietnameserne sikkert er like knyttet til havet og fisket som oss nordmenn. Alt i alt var Cát Lợi en koselig liten landsby, og jeg tror den også var ganske uberørt av turismen. Den ene av ungene ble i hvert fall ganske bekymret da hun så det blonde håret til én av jentene, og måtte spørre foreldrene sine om det kunne skje med håret hennes også. Skulle ønske jeg kunne litt mer vietnamesisk så jeg kunne snakket med lokalbefolkningen.
Etter noen timer med intens og høylytt festing bar det tilbake til bussen til Nha Trang. Etter å ha overlevd bussturen tror jeg at jeg bare la meg og sov noen timer, fordi jeg var helt utslitt som jeg pleide å være da jeg kom hjem til hotellrommet.
På kvelden var det på’n igjen med vestlig bryllupsseremoni, men det får bli til neste innlegg. Stå på!
Jeg snakket nettopp med en venn av meg om at bloggen kan være litt kjedelig, fordi jeg aldri gidder å ta bilder når jeg har det skikkelig kjekt med noen. Så nå har jeg hengt med henne to dager på rad og fått presang fra Tyrkia-turen hennes, dratt på konditori, og gått tur til et stille fjellvann hvor vi badet, og jeg har ikke et eneste bilde verken av tyrkiasuveniren, konditoriet eller turen. Forleden var jeg forresten med en kollega fra den nye jobben og stakk opp på Hellen festning før vi spiste sushi og gikk rundt på Bryggen og i byen, og jeg tror ikke jeg har bilder fra det heller. Sånn kan det gjekk 🙂 .
Har vendt tilbake til hverdagen for fullt nå som jeg er hjemme fra Asia. Har vært på jobben i to dager (jobber 60 prosent) og merket at overgangen fra ferie til hverdag har vært litt tøff, stukket innom barndomshjemmet noen ganger for å se til familiekatten, vent meg til å være i Norge igjen, og hengt med venner jeg ikke hadde sett på lenge.
Lei. Av. Å. Fly!
Det var en del ting som var rart da jeg kom hjem. Alle snakket norsk, trafikken var langt mer trygg og rolig, og det var selvfølgelig litt kaldere enn i Viet Nam. Undervurderte litt hvor varmt det var, så jeg hev på meg jakke flere ganger jeg skulle ut døra mens de rundt meg gikk i shorts og t-skjorte. Jeg nøt å ha uendelige mengder drikkevann rett fra springen istedenfor å måtte rasjonere drikkevannet jeg hadde på flaske. Savner Viet Nam, men er egentlig mest glad for at jeg er hjemme igjen.
Gjenforent
Etter å ha slappet av i barndomshjemmet noen dager med foreldre, hund og katt dro jeg til byen og gikk på tur med en ny venn fra hotellet. Stakk opp til Hellen fort og snakket om løst og fast og viste bilder og video fra Viet Nam. Dro å spiste sushi og diskuterte asiatisk mat og spisepinner før vi stakk til byen og så på seilskipene som var der for Tall Ships’ Race.
Noen var overlykkelig over å ha oss hjemme igjen
Ble og som nevnt gjenforent med en gårdskollega jeg ikke hadde sett på lenge, og dro en tur opp til det bortgjemte, idylliske fjellvannet som vi fikk ha helt for oss selv, kanskje dels fordi det var skikkelig overskyet og lummert. Kom heldigvis ikke noe torden eller skikkelig regn, bare masse mygg og klegg. Siden det var et fjellvann var det akkurat passe varmt i vannet, og vi fikk også selskap av en veldig sosial hund vi tok med oss, som jeg selvfølgelig heller ikke har bilder av 🙂 .
Ting jeg faktisk tar bilde av
Stakk forresten også innom den vietnamesiske butikken et steinkast unna leiligheten min og fant ut at jeg ikke trenger dra så veldig langt for den iskaffen vietnameserne er så berømt for 😉 .
Så har familiekatten endelig dukket opp igjen etter å ha vært sporløst forsvunnet siden tirsdag morgen, så jeg kan sove godt i natt i visshet om at hun er trygg, mett og har meg under samme tak hvis hun trenger noe 😉 .
Flere oppdateringer fra Viet Nam-turen kommer, forresten, vil bare helst vite litt mer om hvilke bilder det er greit at jeg legger ut og hva jeg skriver om og så videre 😉 .
Dagen før bryllupet inviterte bruden oss på guidet busstur i Nha Trang 🙂 .
Da jeg kom hjem fra denne turen var jeg helt utslitt og gikk omtrent rett og la meg, så skrev bare ned inntrykkene i stikkordsform før jeg sluknet. Selv da jeg skrev ned stikkordene hadde jeg begynt å glemme en del av detaljene fra turen, sikkert på grunn av varmen og fordi det hadde vært en lang dag med mange inntrykk, og måtte gå gjennom bildene for å huske ting igjen.
Tror også det var fordi dagen begynte utrolig tidlig, med frokostbuffet og basseng, som igjen kom av at jeg hadde det med å våkne veldig tidlig om morgenen av en eller annen grunn, sikkert at kroppen var litt døgnvill, eller kanskje at jeg følte meg veldig «ivrig» etter å oppleve Østen.
Utpå dagen hev vi oss på bussen, og så bar det ut i Nha Trang-trafikken. Var ikke så redd for at noe skulle skje meg, for jeg satt i drosjer eller buss når vi skulle noe sted, men jeg hadde alltid hjertet i halsen for skuter- og motorsykkelførerne, spesielt de som satt hele familien på én skuter, eller med baby på armen, eller med mobiltelefon i hånden. Hjelmene de hadde på seg var ofte også veldig primitive, hvis de hadde dem i første omgang.
Guiden kunne også fortelle at dette var den varmeste sommeren Nha Trang noen sinne hadde hatt, med hete godt over 30 grader og ganske høy luftfuktighet. Hurra for global oppvarming, og takk gud for air condition på bussen.
Første stopp var Long Sơn-pagodaen, med en statue av den liggende Buddha, og en 150 trinn lang trapp du kunne gå for å komme opp til toppen av fjellet. Guiden fortalte at i buddhistisk tro tilbringer du 49 år i helvete når du dør, og så blir du gjenfødt som et dyr eller menneske, avhengig av hvor snill du har vært i livet. Han sa også at etter en måned, tror jeg, kan du besøke de du var glad i i drømme.
Jeg kjøpte Viet Nam-souveniren jeg ble mest glad for mens jeg var der, for på vei opp satt det noen og solgte vifter og stråhatter. Tok med meg lillesøster som kan vietnamesisk og tenkte å bruke den vietnamesisken jeg kunne for å kjøpe en stråhatt, men hun ville jeg skulle snakke engelsk for å se om de kom til å lure meg. Fikk prutet dem ned fra 100 til 65 tusen, fikk hundre for lite igjen, påpekte det, fikk for mye igjen. Vet fremdeles ikke om de prøvde å lure meg eller om de bare telte feil, men har i det minste en flott stråhatt og en god historie. Den fikk heldigvis plass under stolryggen foran meg da jeg tok den med på flyet, så det gikk greit å få den med seg hjem.
I alle fall. Turen gikk så til et sted der de lagde forseggjorte broderier. Noen av dem tok flere måneder eller år å lage, og de som for eksempel broderte ansikter hadde 10 års erfaring. De solgte også kjoler og slips i ekte silke.
Så stakk vi til et spisested som var breddfullt av folk og hadde et høyt støynivå, og hvor servitøren plutselig åpnet et vindu som førte ut til taket for å slippe en av de ansatte inn. Ikke spør hvorfor han kom inn den veien, for det aner jeg ikke. Vet bare at jeg dristet meg til å bestille noe jeg ikke helt visste hva var, og ble belønnet med den beste fisken jeg har spist i mitt liv.
Nha Drang og Viet Nam som helhet, og Singapore, for den saks skyld, var forresten stort sett veldig folkesomt, kaotisk og støyende. Veldig mye av aktiviteten foregår også ute på gaten, ikke bare inne i butikker og kafeer, og så videre, og når trafikken består av store mengder skutere og det omtrent ikke finnes trafikklover, blir trafikken også utrolig kaotisk og uoversiktlig. Så er Nha Drang også blitt en populær turistby, noe som betydde at det var turister overalt, i hvert fall rundt turistattraksjonene. Det gikk egentlig helt greit, men tror ikke jeg hadde likt meg der om jeg var støysensitiv.
Etter lunsj gikk turen til et tempel der vi fikk en mini-konsert på steinpiano og andre instrumenter jeg aldri har sett eller hørt om før. La av én eller annen grunn igjen mobilen min i bussen, så fikk ikke tatt noen bilder eller video, tror det var fordi batteriet nesten var flatt, men angret jo på det da jeg skjønte hvor flott det så ut der inne.
Så ble vi vist en strand med en spesiell stenformasjon og et fjell i bakgrunnen som skulle ligne en liggende fe. Hun hadde visstnok ligget der så lenge og ventet på sin kjære (syns jeg å huske, det var varmt og det er noen dager siden) at hun ble til sten. Vi diskuterte en stund hva som var knær og hode og pupper, og om det var steinformasjonen i vannet rett foran oss eller fjellet på den andre siden av bukten vi skulle se på i første omgang.
Kronen på verket var Po Nagar, et 1300 (!) år gammelt tempel, som de bygde mens de tydeligvis var ganske langt foran oss i Skandinavia. Vi har jo ikke mye østlig religion i Nord-Europa, så det var spennende å være ved og i et tempel for første gang. Av respekt for tempelet kunne vi ikke gå inn med for mye bar hud, så vi fikk låne kjortler vi kunne ha på oss når vi var inne i tempelet. Det bestod av ett enkelt, veldig høyt rom, med et slags alter og en god del gaver som hadde blitt lagt igjen der, og veggene var helt svarte, godt mulig av all røkelsen som hadde blitt brent der inne, eller kanskje fra fakler.
Turen fra bussen til tempelet gikk langs stranden, nedover en gate med mye søppel og forbi primitive båter og fiskere på jobb. Ble igjen slått av kontrastene i Viet Nam. Du har byggeprosjekter og moderne bygninger, og et steinkast unna kan det være hus av bølgeblikkplater, og du har hele landsbyer som fremdeles ikke har innlagt strøm.
Det var egentlig samling for sosialt samvær i og ved bassenget etter turen, men jeg var skikkelig sliten og hadde et behov for å være alene, pluss at jeg slukna omtrent så fort jeg fikk skriblet ned noen stikkord til denne teksten 😛 .
Det ble visst med tanken å blogge hver dag fra Singapore- og Viet Namturen. For det meste fordi jeg var skikkelig sliten på slutten av hver dag, men også fordi det føles litt privat å snakke om hva jeg gjorde med familie, slekt og venner. Kommer til å skrive mer, og har fått minner for livet og så mye jeg vil ta vare på til ettertiden, men noe av det blir gjerne skrevet ned privat.
Det er i hvert fall ufattelig godt og rart å være hjemme igjen. Bare å være i Tyskland igjen og høre tysk føltes godt, og rart, og det var nesten litt uvirkelig å være tilbake i Skandinavia, og alt det kjente og trygge.
Har fått en del nye perspektiv på hvor godt vi har det i Norge, hvor høy levestandarden er og hvor mye vi klager over småting. Savner også Nha Trang allerede, og vil absolutt tilbake til Viet Nam en dag.
Har noen notater liggende i kladd, får skrive dem ferdig nå og se hvor mye jeg legger ut.
Elsker Viet Nam, men er alltid utmattet etter utfluktene våre. Det er så varmt her, med så høy luftfuktighet, og så mange folk og et så høyt støynivå i sentrum, så når vi er tilbake går jeg alltid bare rett til rommet mitt. Kommer til å sove en uke når jeg er hjemme igjen i leiligheten min i Norge.
Eggrobot på hotellet. Kunne lage både speilegg og omelett.
Robot som så vidt jeg skjønte leverte ting du bestilte til rommet ditt
Igår kom jeg endelig frem til Viet Nam. Tok flyet fra Singapore til Ho Chi Mihn-byen, og etter en ganske hektisk tur gjennom baggasjehenting og innsjekking var jeg endelig om bord på flyet og kunne endelig ta fatt på siste etappe. Ble hentet av broren min og kjæresten hans på flyplassen, og en Uber-taxitur senere var jeg endelig fremme og kunne gjenforenes med slekt og venner. Det var utrolig godt å ha kjente fjes rundt meg når jeg var alene så utrolig langt hjemmefra.
Turen gjennom trafikken i Viet Nam var et kapittel for seg selv. Sjåførene i Singapore kjørte rolig, og drosjen hadde en skjerm hvor det sto at sikkerhet var førsteprioritet hos selskapet, med et bilde av en familie og overskriften «please come home safe, daddy». Trafikken i Viet Nam var preget av et slags vei-anarki. Folk kjørte tett opp i støtfangeren på bilen foran seg, eller eventuelt bakhjulet på skuteren foran seg. Ingen holdt seg i kjørefeltet sitt, men presset seg mellom kjøretøy og skutere der det var plass, mens de tutet for å advare skuterførerne om at de skulle passere dem. De fleste på skuter hadde i det minste hjelm, men ingen beskyttelsesdrakter av noe slag, og jeg så flere familier som hadde med seg spedbarna sine på skuterne, selvfølgelig uten hjelm. Det lages jo ikke motorsykkelhjelmer til spedbarn, av åpenbare grunner. Jeg så en skikkelig stygg nestenulykke på vei til hotellet, og satt vel egentlig med hjertet i halsen hele turen.
Jeg googlet litt neste dag og fant ut at trafikkulykker ifølge WHO er den største dødsårsaken blant unge vietnamesere, og broren min kunne fortelle at bare de fattigste har førerkort, fordi det er like enkelt å bestikke kjøreskolene til å gi deg et sertifikat. Ikke at et førerkort nødvendigvis hadde hatt så mye å si, for det virket ikke som det fantes trafikkregler, alle bare presset seg frem der det var plass til dem. Det hjelper heller ikke at langt fra alle biler i landet, ikke engang drosjer, er utstyrt med sikkerhetsbelter. Ifølge WHO er det visstnok i det minste et prosjekt på gang om å bedre trafikksikkerheten i blant annet Viet Nam.
Mastene du ser helt i bakgrunnen i det andre bildet, bak det blå flagget, er mastene til verdens lengste gondolbane.
Men bortsett fra trafikken elsker jeg Viet Nam så langt. Naturen er så utrolig vakker, nesten som Norge med alle åsene og fjellene overalt, og så å si alle er hyggelige og serviceinnstilte. Men det er utrolig mye fattigdom her, og veldig store kontraster. Det er et fredelig land, men det er ikke lenge siden det var krig her. Du har hus av bølgeblikk bare et steinkast unna store høyblokker og moderne leilighetsbygg. Kontrasten mellom styrtrike Singapore og Viet Nam var stor.
Har lært meg noen gloser på vietnamesisk og har egentlig et forsett om å bruke dem, men så langt har det stort sett bare vært at vi har sagt takk på vietnamesisk til kelnere og hotellansatte.
Men så turte jeg prøve «hundre år gamle egg», da. Er veldig stolt over det :p . Vet ikke hva jeg ventet meg, men de smakte faktisk ganske godt.
Livet kan fly 