Noen siste inntrykk fra Singapore.
Igår kom jeg endelig frem til Viet Nam. Tok flyet fra Singapore til Ho Chi Mihn-byen, og etter en ganske hektisk tur gjennom baggasjehenting og innsjekking var jeg endelig om bord på flyet og kunne endelig ta fatt på siste etappe. Ble hentet av broren min og kjæresten hans på flyplassen, og en Uber-taxitur senere var jeg endelig fremme og kunne gjenforenes med slekt og venner. Det var utrolig godt å ha kjente fjes rundt meg når jeg var alene så utrolig langt hjemmefra.
Turen gjennom trafikken i Viet Nam var et kapittel for seg selv. Sjåførene i Singapore kjørte rolig, og drosjen hadde en skjerm hvor det sto at sikkerhet var førsteprioritet hos selskapet, med et bilde av en familie og overskriften «please come home safe, daddy». Trafikken i Viet Nam var preget av et slags vei-anarki. Folk kjørte tett opp i støtfangeren på bilen foran seg, eller eventuelt bakhjulet på skuteren foran seg. Ingen holdt seg i kjørefeltet sitt, men presset seg mellom kjøretøy og skutere der det var plass, mens de tutet for å advare skuterførerne om at de skulle passere dem. De fleste på skuter hadde i det minste hjelm, men ingen beskyttelsesdrakter av noe slag, og jeg så flere familier som hadde med seg spedbarna sine på skuterne, selvfølgelig uten hjelm. Det lages jo ikke motorsykkelhjelmer til spedbarn, av åpenbare grunner. Jeg så en skikkelig stygg nestenulykke på vei til hotellet, og satt vel egentlig med hjertet i halsen hele turen.
Jeg googlet litt neste dag og fant ut at trafikkulykker ifølge WHO er den største dødsårsaken blant unge vietnamesere, og broren min kunne fortelle at bare de fattigste har førerkort, fordi det er like enkelt å bestikke kjøreskolene til å gi deg et sertifikat. Ikke at et førerkort nødvendigvis hadde hatt så mye å si, for det virket ikke som det fantes trafikkregler, alle bare presset seg frem der det var plass til dem. Det hjelper heller ikke at langt fra alle biler i landet, ikke engang drosjer, er utstyrt med sikkerhetsbelter. Ifølge WHO er det visstnok i det minste et prosjekt på gang om å bedre trafikksikkerheten i blant annet Viet Nam.
Mastene du ser helt i bakgrunnen i det andre bildet, bak det blå flagget, er mastene til verdens lengste gondolbane.
Men bortsett fra trafikken elsker jeg Viet Nam så langt. Naturen er så utrolig vakker, nesten som Norge med alle åsene og fjellene overalt, og så å si alle er hyggelige og serviceinnstilte. Men det er utrolig mye fattigdom her, og veldig store kontraster. Det er et fredelig land, men det er ikke lenge siden det var krig her. Du har hus av bølgeblikk bare et steinkast unna store høyblokker og moderne leilighetsbygg. Kontrasten mellom styrtrike Singapore og Viet Nam var stor.
Har lært meg noen gloser på vietnamesisk og har egentlig et forsett om å bruke dem, men så langt har det stort sett bare vært at vi har sagt takk på vietnamesisk til kelnere og hotellansatte.
Men så turte jeg prøve «hundre år gamle egg», da. Er veldig stolt over det :p . Vet ikke hva jeg ventet meg, men de smakte faktisk ganske godt.
Livet kan fly 