Jeg skulle egentlig ikke feire kvinnedagen. Jeg vet den er viktig, men jeg syns også den er blitt litt kapret av litt mer… radikale grupper som ikke alltid tar den like seriøst. Når paroler som «boikott Israel» tar plass på en dag som skal handle om kvinners rettigheter, da blir jeg litt oppgitt (ja, jeg vet de har noen tynne unnskyldninger om at «jammen det er fordi det er kvinner i Palestina»). Jeg vet det er veldig mange gode formål å jobbe for, men jeg føler bare ikke at akkurat kvinnedagen engasjerer meg.
Men så snublet jeg over et Instagram-innlegg der noen sutret over at en butikk i USA solgte reisesett med blant annet såpe og barberhøvel, og hadde satt prisen høyere for settet med rosa emballasje, selv om det selvfølgelig inneholdt akkurat det samme som det blå settet. Dette ble lagt ut med emneknaggen «#womentax», og brukere hisset seg opp i kommentarfeltet over at produsentene (selvfølgelig) valgte å ta seg bedre betalt for et produkt kvinner i første omgang var villige til å betale ekstra for. For mens foreldrene og besteforeldrene deres turte å jobbe knallhardt for å få rett til å stemme, ta abort, og få samme status i arbeidslivet som menn, er disse menneskene tydeligvis for feige til å ta et standpunkt ved å kjøpe et produkt som ikke er rosa. Å bare kjøpe de blå produktene til handelsstanden skjønte at det ikke nyttet å prise det identiske, men rosa alternativene høyere var visst ikke et alternativ. Jeg vet det er et faktisk problem at hygieneprodukter kvinner trenger kan være overpriset eller dårligere enn produkter for menn/begge kjønn, men det var jo her snakk om to identiske produkter.
Det kom dog noe godt ut av dette 🙂 . Ble så irritert over at disse menneskene brukte 8. mars på å sutre over et problem de hadde laget selv at jeg bestemte meg for at jeg fikk gjøre noe selv. Skal jeg først klage over at disse menneskene ikke gjør noe fornuftig, er jeg jo ikke stort bedre om jeg bare sitter på baken selv.
Jeg kommer ikke til å gå i tog, fordi jeg som sagt ikke hundre prosent støttet kvinnedagen, fordi jeg ikke er noen «demonstrasjons-type», pluss at det høljer ned. Men jeg tror jeg sender over en liten pengesum til en verdig organisasjon som jobber mot et reelt problem for kvinner i verden. Seksuelle overgrep i alle sine former. Utrygg abort og innskrenking av aborttilbud og -rettigheter.
Hvis du, som mann eller kvinne, ønsker å gjøre en forskjell, så oppfordrer jeg deg herved til å velge et formål — seksuelle overgrep, tvangsekteskap, abortlover, sosial kontroll, hva du vil — og finne en organisasjon som jobber for å bedre kårene til kvinner og tilby deg å donere penger eller jobbe frivillig for dem. Små bidrag fra enkeltpersoner kan i det store og det hele telle veldig mye 🙂 .
På fredag klatret jeg opp et tårn, og det reddet dagen min.
Jeg hadde tatt en blåtur for en god stund tilbake til et sted som het Liaskjæret og lagt merke til at fjellene der så veldig fristende ut, både på grunn av at det ikke var så veldig bratt oppover og fordi utsikten sikkert var utrolig fin der oppe.
Tok likevel en god stund til jeg faktisk tok turen, dels fordi jeg er flink til å utsette turer, og også fordi jeg har en del andre turmål jeg har lyst å utforske, men etter å ha hatt en dårlig dag på fredag fant jeg ut at jeg bare måtte på tur. Er glad jeg hadde pakket tursekken ferdig på forhånd (en av flere måter jeg gjør det enklere for meg selv å komme meg ut på tur).
Liaskjæret og fjellet Liatårnet ligger ute i Øygarden, et belte av øyer vest for Bergen, og det er egentlig litt kronglete å komme dit med buss. Skyss-appen foreslo å ta en buss til Tøsjeskiftet, men jeg var litt skeptisk fordi den foreslo en skolerute som jeg egentlig forventet at skulle kjøre rett forbi, men bestemte meg for å ta sjansen fordi jeg ellers ville måttet vente i byen en stund, og jeg var litt for sur til det.
«Tøsje» høres for øvrig ut som et slang-ord for et eller annet skikkelig stygt, og jeg måtte til slutt Google det og fant ut at det egentlig betydde kokekar.
Skolebussen kjørte i alle fall som forventet rett forbi, men spaserte bare til et annet stopp og tok buss derfra, så null stress. Gikk langs en smal, typisk vestlandsvei med ett kjørefelt, med utsikt til sundet og Bjorøyna. Det har regnet noe vanvittig i Bergen denne «vinteren», men fredag var én av de vidunerlige dagene med sol, så det var egentlig bare koselig og gå innover mot Liaskjæret. Stoppet til slutt på toppen av et høydedrag og ventet en 10 minutters tid på bussen resten av veien.
Ville bare nevne at i Øygarden har de USB-ladere i busskurene.
Gikk av bussen et sted hvor det ifølge ut.no skulle være en sti oppover fjellet. Utsikten var imponerende selv nede på hovedveien, så jeg trengte ikke gå langt opp før den virkelig ble fantastisk. Kunne se rullebanen på Flesland og flyene som landet, pipen og den grå røyken fra søppelforbrenningsanlegget i Rådalen, øyene utover mot Austevoll i sør, og tårnet på Ulriken helt ute i det fjerne.
Terrenget var ganske lett å gå i, med bart fjell som ikke var altfor bratt. Der det var litt brattere hadde de laget trapper av sten, og de hadde lagt broer over myrene. Satte meg ved en sildrende bekk for å spise en sjokoladeplate og nyte utsikten før jeg fortsatte oppover. Var snart over tregrensen i et snødekt landskap med myr, vann og steinformasjoner.
Kom etter rundt en halvtime-tre kvarter opp til toppen av tårnet, et steinkast unna de to radarkuplene som jeg tror heter Pyttane på folkemunne. Jeg var sulten, jeg var sliten, og jeg hadde hatt en tøff dag, men det var så fantastisk å være der oppe i det kuperte terenget med stein og myrer og utsikt utover Øygarden og Bergen og havet at det var mer enn verdt det å dra dit opp. Liatårnet er det høyeste fjellet i Øygarden, og siden veldig mye av terrenget rundt Bergen er hauger som ikke er så veldig høye, kunne jeg som sagt se veldig langt.
Sto nesten helt på toppen av fjellet og hadde egentlig en pose med REAL Turmat jeg hadde tenkt å ha til middag, men siden bussen fra Liaskjæret gikk én gang i timen og jeg var ganske sliten, bestemte jeg meg for å droppe å gå helt opp og spise og begynte istedenfor å ta meg ned til veien igjen, men skal definitivt opp hit igjen, gjerne med REAL turmat, fjellduken til å sove i, og kanskje også en god venn hvis noen vil bli med.
Var i så mye bedre humør da jeg satt på bussen hjem igjen, og sov så utrolig godt den natten, og jeg var så glad for at jeg hadde dratt ut på tur. Fikk også inspirasjon til å hive meg ut på flere turer, kanskje spesielt på de dagene jeg har det som verst. Tror jeg drar tilbake til Liatårnet snart, og går det siste stykket opp til den høyeste toppen, hvor du skal kunne se utrolig langt, i alle retninger.
Og så oppdaget jeg forresten for noen dager siden at dagene varer lenger enn nettene nå. Det er vår.
Jeg gikk inn på NRK sin sak om det lukkede Instagram-nettverket for en tid tilbake. Jeg leste innledningen og bladde ned til bildene av de 15 jentene i nettverket som hadde tatt livet av seg. Så kvapp jeg. Ett av bildene var av en jente jeg hadde gått folkehøyskolen med, som tok sitt eget liv for bare to år siden. Sprudlende, strikkegale cheerleader-Merete som alltid oppmuntret og viste omsorg ovenfor dem rundt henne samme hvor tøft hun hadde det selv, som ville bli linedanser eller barnevernspedagog «når hun ble stor», som modig delte av livet sitt i media og i blogger, som strikket mange luer til kreftsyke barn på sykehus.
Og som dessverre hadde det utrolig tøft, og slet med å holde ut med indre demoner.
Jeg ble ikke sjokkert eller overrasket over noe annet av innholdet i NRK-saken. Jeg visste at nettverkene fantes, jeg hadde sett hva slags bilder som lå på Instagram med egne øyne, og jeg visste at en del av innholdet kunne være veldig destruktivt. Skulle jeg bli sjokkert over noe, måtte det blitt hvor mange fagfolk som ikke ante at disse miljøene på nett fantes.
Jeg husker da jeg var innom «miljø» som dette selv, da jeg slet som verst mens jeg var student i Sogndal. Jeg trykket liker på en del svart-hvitt-bilder med tekster eller beskrivelser jeg kjente meg igjen i, dels fordi jeg visste at andre brukere kunne se hvilke bilder jeg likte, og at jeg kunne bruke det for å kommunisere at jeg hadde det veldig tøft. Emneknagger gjør dem utrolig lette å finne. Med enkle søk får du alt fra bilder av arr og blod og tøffe historier om alt fra spiseforstyrrelser og oppkast til traumer og overgrep. Gruppene kan føre til mye godt — anonymiteten på nett kan hjelpe barn og unge å åpne seg for første gang om tøffe ting som har skjedd, de kan finne andre som har det som dem, og de kan utveksle erfaringer og oppmuntre hverandre. Så er det det at de som følger deg på Instagram ser hvilke bilder du liker, og jeg ville vel… jeg vet ikke, kommunisere at jeg hadde det tøft så folk skulle tenke på meg. Det er vel det folk kaller å «ville ha oppmerksomhet» når unge viser at de har det tøft på nett eller med selvskading.
Instagram er et ganske nytt fenomen, men jeg vet at ungdom har brukt nettet til terpai i flere tiår. Da jeg var innlagt mens vi bodde i USA rett etter tusenårsskiftet var det en jente i gruppen min som skrev på en side som het DeadJournal, et slags mørkere motsvar til en slags bloggportal som fantes da som het LiveJournal. Jeg skjønner utrolig godt at man søker til disse nettsidene og miljøene.
Dessverre kan gruppemedlemmene også påvirke hverandre veldig negativt. Har du det tøft, føles det godt når andre viser omsorg, så du blir indirekte oppmuntret til å legge ut dystert innhold så folk er der for deg. At du får omsorg er jo i og for seg positivt, men ulikt i støttegrupper i virkeligheten der en fagperson leder gruppen og passer på at fokuset er på bedring og positivitet, blir gruppene på nett lett en slags konkurranse der en må legge ut det tøffeste, tristeste, mest sjokkerende innholdet for å respons fra de andre. Begynner du å få det bedre, får du færre liker-klikk og kommentarer. Legger du ut bilder av blodige sår, får du gjerne støttende respons fra mange i gruppa, selv om de heller burde bedt deg slutte fordi selvskading er veldig smittsomt. Noen grupper har til og med ifølge NRK en slags streng taushetsplikt alle medlemmene må følge, som gjør at du ikke har lov til å fortelle noen om det som skjer i gruppa, om du så er bekymret for at noen skal skade seg eller ta sitt eget liv.
Gruppene er selvfølgelig et symptom vel så mye som de er selve problemet. De er en måte å håndtere et problem på, fra personer som kanskje får utilstrekkelig hjelp, eller ikke har mange nok i virkeligheten å henvende seg til. De er et redskap, på samme måte som alkohol, narkotiske stoffer eller selvskading. Vi trenger at fagfolk er klar over at ungdom bruker Instagram og andre sosiale medier på denne måten, og har gjort det i flere tiår, og at vi ikke kan hindre dem i å samles på denne måten, mer enn vi kan hindre at det skjer selvskading eller at noen utvikler spiseforstyrrelser. Ungdom vil alltid møtes på nett, enten det skjer på Instagram, lukkede Facebook-grupper, eller nye apper voksne ikke engang er klar over at eksisterer.
Jeg tror den beste løsningen er flere tilbud på nett som kan erstatte for eksempel mørke Instagram-grupper for i hvert fall noen av dem som sliter. Informer ungdom om ung.no og tilsvarende sider, og opprett nye tilbud om det er et behov. På samme måte som en ungdomsklubb er et trygt sted for unge å «henge» på fritiden, kan nettsider med trygge voksne erstatte mer skadelige nettsteder og nettverk.
Så er det også det faktum at siden nettsamfunn som dette er et symptom og et redskap, trenger vi så gode tilbud som mulig til unge som sliter. Noe som er bekymringsverdig nå i disse tider når tilbud til de svake og psyke i samfunnet absolutt skal nedskjæres.
Er tilbake til hverdagen etter juletiden. Begynte på det nye året og tiåret med masse energi og gode følelser for hvordan året skulle bli. Det var godt å komme i gang etter romjulen, selv om det er lavsesong på hotellet og ikke mye å gjøre, selv om det begynner å ta seg opp nå. Begynner dog som de andre i Bergen å virkelig gå lei av regnet vi har hatt i ukesvis nå, og setter veldig pris på de få solskinnsdagene vi har hatt i det siste.
Stemningsbilde Bæærrgen!
Et annet lyspunkt er helgebesøket vi fikk av tanten, kusinen min og kjæresten hennes mot slutten av måneden. Skulle egentlig ta banen opp til Fløien fordi det var S’ første tur til regnbyen, men droppet det fordi det selvfølgelig var overskyet og tåke, men fikk i hvert fall tatt en tur på kafé og vist tante og kusine leiligheten min. Vel hjemme fikk vi spist julemiddag, åpnet pakker, slappet av og kost oss, kost og gått tur med Sasha hund, snakket og kost med Mio pus, og selvfølgelig tradisjonen tro spilt masse brett- og dataspill.
Tørket støv av den gamle Gamecuben og fått den til å virke igjen på den nye TVen, og spilte Sonic til den store gullmedalje som vi gjorde i gamle dager. Ble slått ganske hendig av kjæresten til kusinen min, som har spilt vanvittig mye Mario Kart. Fikk óg introdusert dem til Baba is You og Obscurio, det nye brettspillet jeg kjøpte til dem, og som egentlig fortjener et eget innlegg. Foreldrene mine hadde óg funnet den gamle Super Nintendoen min som hadde vært borte i årevis, men kom aldri så langt som til å få den i gang. Det får bli til neste gang 😉 .
Hadde dem på besøk fra torsdag til søndag, men helgen gikk så altfor fort, og det ble stille i huset uten kuss og energien hennes. Så var det tilbake til hverdagen på hotellet, med et par mysterier for å gjøre hverdagen litt spennende. En kollega av meg på renhold hadde satt to glass pent og pyntelig på en hylle over vasken på badet, men da arbeidsleder kom for å se over rommet lå ett av dem knust i dusjen, i den andre enden av badet. Så fant jeg en adventskalender i bosset ved trallen vår forleden, og ble gående og lure på hvem av gjestene som hadde sittet med en adventskalender på rommet sitt en uke inne i februar.
Og sånn går no dagan. Jeg går på jobb, går på tur når jeg pisker meg ut av leiligheten, og er for det meste sosial med vennene mine over Messenger og Snapchat.
Jeg fjernet nylig et innlegg fra bloggen. Dette er noe jeg gjør veldig sjeldent, dels fordi jeg ikke skriver så mye som er så altfor kontroversielt i første omgang, og dels fordi jeg føler at jeg vil stå for det jeg skriver. Hvis jeg legger ut noe som jeg i ettertid angrer på, så redigerer jeg heller innlegget for å fjerne den tingen.
For en lang tid tilbake anmeldte jeg et indie-spill handlet om en person som sliter med selvmordstanker, sorg og dissosiering. Spillet går ut på å holde deg i live dag for dag, og holde de mørke tankene unna så du ikke mister kontrollen og tar livet ditt.
Når jeg endte opp med å fjerne innlegget, er det fordi jeg føler spillet kan virke triggende på personer med selvmordstanker. Vet ikke hvor mye jeg vil gå i detaljer, men jeg opplever at spillet fremstiller selvmord på en litt for positiv måte, og at det skulle vært lenker til hjelpetjenester for personer som spiller spillet og blir negativt påvirket av det.
For øvrig driver jeg og skriver på tekster om selvmord generelt og skjulte Instagram-nettverk spesielt, men legger ut denne notisen først for å forklare hvorfor det opprinnelige innleget er tatt ned.
Trenger du hjelp? Akutt hjelp 113 Mental helse 116 123 Røde Kors 800 33 321 Kirkens SOS 22 40 00 40
Det skjer mye ute i verden idag, og mange av oss har óg liv og hverdager som gjør oss stresset og sliten. Da er det deilig å koble av med et brett- eller dataspill, men dessverre er mange av disse igjen også ganske krigerske, stressende eller, vel, litt ødeleggende for vennskap 😛 .
Nå i romjulen fikk jeg imidlertid fått prøvd ut hele tre nye spill som bare var koselige og avslappende, og som også spilles på veldig kort tid, så vi ikke trengte å sette av en time eller mer til en omgang. Alt i alt er alle tre perfekt avkobling etter en lang, stressende eller tung dag.
Et lite tips før vi begynner: hvis du sjekker det lokale biblioteket ditt, er det godt mulig at du kan låne med deg brettspill hjem så du får prøvd dem før du kjøper dem. Bor du i Bergen kan du låne Tokaido fra biblioteket i sentrum 😉 .
Tokaido
Tokaido er et ganske ukomplisert spill som handler om at du og vennene dine er på reise gjennom Japan på Tokaido-veien, og målet er å samle så mange opplevelser som mulig, som å bade i varme kilder, prøve tradisjonelle japanske matretter, ofre ved templer, eller stifte nye bekjentskap. Siden hvert type stoppested har et veldig begrenset antall plasser, og det alltid er spilleren som ligger bakerst som får flytte brikken sin, må du hele tiden bestemme deg for når du vil prøve å nå et stoppested før det blir blokkert, og når du vil reise saktere og få med deg så mange steder som mulig.
Spillet belønner deg for å spesialisere deg og for eksempel ha prøvd mange forskjellige matretter, så hver spiller kommer til å ha sin strategi for hvilke steder hen har lyst å besøke, noe som igjen betyr at du kan sperre for andre spillere så de ikke når sine mål.
Tokaido kan se komplisert ut ved første øyenkast, siden spillet har en del forskjellige typer kort, og hvert type stoppested håndteres på en forskjellig måte, men det går raskt å lære og går også veldig kjapt å spille, og det at de forskjellige stedene er forskjellige hindrer også spillet i å føles monotont.
Tokaido er et veldig vakkert og forseggjort spill, og skikkelig avslappende selv om det tross alt går ut på å sperre for de andre spillerne. Både Tokaido og Bärenpark er også lagd så spillerne kan ligge veldig likt frem til poengene telles opp på slutten av spillet, så du ikke vet hvem som har vunnet før spillet er over, noe som gjør spillene spennende helt til siste trekk.
Bärenpark
Bärenpark er et superenkelt spill som passer både til barn og voksne, og går ut på at du begynner med et kvadratisk brett som er tomten til bjørneparken din, og at du strategisk skal trekke «tetris-brikker» med forskjellige former så du dekker tomten din. Hver brikke må plasseres inntil en eksisterende brikke, og brikkene må også passe inn i et tomt område på tomten din. Hvis du har spilt Ubongo, som også handler om å få brikker med forskjellige former til å passe inn på et brett, får du kanskje litt samme følelse av Bärenpark.
Hver tomt har et rutenett med forskjellige ikon som bestemmer hvilke nye brikker du kan trekke. Du har valget mellom bjørneinnhengning-brikkene som gir poeng, «park»-brikker som ikke gir poeng, men som hjelper deg å fylle tomrom eller nå nye ikon, eller nye tomter så du får plass til å legge ut flere brikker. Du kan bare legge ut én brikke hver tur, så du må tenke flere turer fremover i tid. Spillet er over når en av spillerne har fylt inn fire tomter.
Spillerne får poeng for hver tomt de klarer å fylle inn, og for hver bjørneinnhengning som er lagt ut. Mange av brikkene fins det bare én av, og brikkene du har flere av er verdt færre og færre poeng jo flere av dem som alt er trukket. Det er også verdt flere poeng å klare å fylle inn en tomt tidlig.
Bärenpark er et enkelt spill som er lett nok for barn å lære (spillet er for barn fra 8 år og oppover ifølge esken), men samtidig dypt nok til at du kan ha det gøy med det som voksen.
Baba is You
Jeg hadde aldri engang hørt om et spill som Baba is You før jeg så videoer om det på YouTube. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å kjøpe meg noen flere ting eller spill etter julestria, men dette måtte jeg bare ha. Konseptet i Baba is You er at du kontrollerer en liten sauefigur som skal løse små grubleoppgaver for å komme seg fra brett til brett, som å dytte stener ut av veien på en bestemt måte for å rydde en korridor så du når et flagg. Reglene står oppslått på hvert brett — Baba er deg, murvegg er stopp, flagg er seier, stein er dytt, og så videre.
Den geniale vrien i Baba is You at du kan flytte på ordene i selve oppslagene for å skrive om reglene til brettene. I bildet over begynner du for eksempel ved å flytte «STOP» ut av veien så murveggene som omgir deg ikke stopper deg lenger. Med andre ord er utfordingen å finne ut hvordan du kan skrive om reglene for å runde hvert brett. Du kan for eksempel vinne ved å bestemme at du skal nå en stein og ikke flagget, eller så er det kanskje steiner og ikke nøkler som åpner låste dører. Faktisk er det ikke engang sikkert at Baba alltid er deg. Reglene varierer fra brett til brett, og noen ganger er opptil flere av dem «låst» så du ikke kan forandre på dem, noe som gir deg gode rammer å jobbe rundt for hvert brett og gir utviklerne veldig stor frihet til hvordan de utformer oppgavene sine. Spillet introduserer også nye gjenstander og konsepter hele tiden, samtidig som det bygger på ting du allerede har lært, noe som gjør brettene utrolig varierte.
Variasjonen i brett og regler, og bruken av «låste» regler, gjør at du ikke bare kan finne et knippe teknikker som virker og bruke dem på alle de resterende brettene. Spillet er også bygd opp så du lærer enkle regler og teknikker tidlig i spillet, som spillet så bygger på i senere brett, samtidig som spillet gradvis innfører nye elementer, slik at du hele tiden må tenke nytt. Du har også alltid flere brett å velge mellom, så hvis du virkelig står fast et sted kan du prøve andre brett og komme tilbake senere til nøtten du ikke skjønner.
Musikken og grafikken i Baba is You gir en koselig og avslappet stemning, og brettene er heldigvis så langt (etter to og en halv time) veldig varierte og kreative. Jeg liker også at brettene utfordrer deg på så mange forskjellige måter, og hvordan de tidlige brettene lærer deg å takle forskjellige utfordringer som spillet så bygger på i senere brett, sånn at du hele tiden må tenke nytt. Noen av regelkombinasjonene er også utrolig morsomme å bare eksperimentere og leke med, og det var flere ganger at jeg bare måtte le da jeg endelig skjønte hvordan jeg skulle løse et brett.
Et av de mer kompliserte «ekstrabrettene».
Forresten: 10% av inntektene til Baba is You går til veldedige formål 😉 .
Livet kan fly 