Så kom sommeren

26. juni 20151. desember 2020 Øyvind Mio

«I love the Scandinavian summer, it’s the best day of the year!»

Føler endelig at sommeren er kommet for alvor. Har ansvar for Sash igjen over helgen, så jeg tok en tur til butikken med henne for å handle mat, og dro ned på stranden med henne på vei tilbake for å kjøle henne ned. Var ikke en så lang tur, men merket at hun var glad for å få vasse og kjøle seg ned, og hun var kjempetørst når hun kom hjem igjen.

Har hatt lillebror og venner på besøk, og har blant annet spilt Worms og hatt Life is Strange-maraton, bortsett fra at vi ventet en dag mellom episode to og tre siden spillet er såpass «tøft» at du ikke kan spille det på én kveld, i hvert fall hvis du ikke er forberedt på tingene som skjer i spillet. Liker å introdusere Life is Strange for nye folk, spesielt når de setter like stor pris på spillet som jeg gjør, og nå grue-gleder vi oss til episode fire av fem kommer ut i juli ;).

Ellers satte vi oss endelig inn i et brettspill som heter Europe Engulfed, som er et slags mer avansert Axis&Allies, som igjen er et slags mer avansert Risk ;), hvor du spiller med treklosser med klistremerker på den ene siden, så du ser hva slags styrker du har, mens du bare ser baksiden av fiendens klosser til du er i kamp med dem. Det gjorde spillet ganske realistisk og uforutsigbart, fordi du aldri var helt sikker på hvor sterke styrker fienden egentlig hadde i hvert område.

Katten Mio la sin elsk på spillet for lenge siden, men det er først nå vi tobeinte virkelig kom inn i det, og det viste seg at når vi ga det en sjanse, på tross av en veldig kronglete regelbok, var det faktisk utrolig gøy, og vi spilte til lillebror måtte løpe til bussen hjem til Trondheim, rett etter at jeg hadde omringet den tyske hæren i Stalingrad :).

Har óg kommet omtrent halvveis i boka Du ser det ikke før du tror det, som jeg nevnte i et innlegg for litt siden. Kunne en del av stoffet fra før, men har óg lært mye av den, og liker at den ser begge sider, altså både at den maner om å «se» barn som har det vondt hjemme, men også om å ikke bli hysterisk og «male fanden på veggen», som de skal ha gjort i Bjugn-saken.

Samtidig er den smekkfull av statistikk, fakta, innsikt fra fagfolk og refleksjoner, og jeg skulle virkelig ønske at alle i Norge leste den, spesielt alle som jobber eller skal jobbe med mennesker. Gleder meg til å ha Sasha helt for meg selv hele helgen, planlegger å bake pei i morgen, og ta en skikkelig fjelltur i det (forhåpentligvis) fine været 🙂 . Så er det på’n igjen med oppladede batterier når uka begynner igjen. Livet er skikkelig godt noen ganger 🙂 .

Anbefaling til ryttere: Aquapac

16. juni 201513. juli 2015 Øyvind Anmeldelser, Hesteliv, Ut på tur!

Jeg liker å ta bilder, men når du sitter på hesteryggen har du ofte nok med å holde kontroll på hesten, og det tar tid å få en mobil ut av lommen, ta bilde og få mobilen trygt tilbake i lomma. I mellomtiden kan det plutselig skje noe, og plutselig er smarttelefonen du har i hånda veldig i veien, om du ikke mister den i bakken og må hoppe av hesten for å hente den.

Nå er tingen at jeg også liker å padle, og fordi jeg vil ha mobilen med meg i kajakken kjøpte jeg et vanntett hylster til mobiltelefonen (en ekstra fordel er at lommen flyter selv med mobil inni, fordi den er fylt med luft):

Nylig slo det meg at jeg selvfølgelig kan ta med meg på hesteryggen også. Har ikke prøvd en ridetur med den ennå, men har prøvd å ha mobilen i lommen og ta et par bilder, og det gikk helt fint å bruke touch-skjermen gjennom plasten og ta bilder, selv om de ble litt uklare. Vurderer å klippe et hull til kameraet, men da er selvfølgelig ikke lommen vanntett mer.

Men for oss ryttere er ikke det viktigste at lommen er vanntett, selv om det selvfølgelig kommer godt med om du mister mobilen i en søledam, men at du kan ha den rundt halsen, sånn at du kan ta et bilde med mobilen, og så slippe den og ta tøylene på et øyeblikks varsel.

Bare et tips til andre som liker å ta bilder fra hesteryggen 🙂 .

Merk: vet ikke hvilke alternativer til Aquapac som finnes, brukte denne lommen som «modell» bare fordi det er den jeg har. Godt mulig det finnes andre der ute som er langt bedre. Prøv deg frem:)!

Bomtur, solskinn og bokanbefaling

16. juni 201516. juni 2015 Øyvind Uncategorized

Stakk ut døra rundt åttetiden etter å ha gått tur med hunden, og ble møtt på Nesttun av et skilt om at Fia hadde stengt idag. Så bar det tilbake til Lagunen, hvor rutetidene opplyste om at det var over en time til det gikk buss hjem. Kjempegøy. Så det ble å traske rundt en time, men strengt tatt er jeg omtrent glad jeg dro, for det er en utrolig fin dag, og det var kjempegodt å være ute.

Klokka 10 åpnet iallefall butikkene på Lagunen, og jeg fikk kjøpt en bok jeg har ønsket meg lenge. «Du ser det ikke før du tror det» handler om apatien ovenfor vold og overgrep mot barn og unge, og om hvordan altfor mange barn og unge som opplever vold, utrygghet og overgrep hjemme får ikke hjelpen de trenger, fordi vi overser selv åpenbare signaler og ikke tør tro det verste, og ikke klarer eller vil spørre oss selv hvorfor barn gjør som de gjør når de utagerer.

Forfatter Inga Marte Thorkildsen jobber for Barnas Beste og Forandringsfabrikken, og deler både egen erfaring, fakta fra andre kilder og innspill fra blant annet barn og unge. Hun diskuterer hvorfor så lite blir gjort i Norge for å forebygge disse handlingene, selv om de utgjør et stort samfunnsproblem, og de aller fleste av oss ser på barnemishandling og overgrep med avsky.

Jeg har bare rukket å lese noen få sider, men den er fantastisk så langt, og jeg vet jeg kommer til å anbefale den til andre. Det er en prekær mangel på kunnskap om seksuelle overgrep i samfunnet vårt, og kunnskapen som formidles i denne boken er ting alle burde vite, spesielt om de har barn selv eller jobber med barn og unge. Vurderer sterkt å ta den med til Fia og sette den i bokhylla der, så de som vil kan kikke i den, og jeg kommer sikkert til å skrive et eget innlegg om den når jeg har lest den ut.

Ellers er det ikke mye som skjer i dag, skal av gårde igjen om et par timer til en legetime, så da får jeg meg en sykkeltur også. Så planlegger jeg å ha Life is Strange-maraton med lillebror og en kamerat av oss, og kanskje skvise inn tid til brettspill óg.

Dette blir en god dag 🙂 .

På’n igjen

9. juni 201520. november 2020 Øyvind Psykisk helse

Soundtrack: alt-J Something Good

Da var klokken 6:34, jeg har døgnet for å reparere døgnrytmen min, det er en blendende vakker soloppgang utenfor vinduet mitt, og jeg tror faktisk jeg kommer meg ut døra i dag. Utsikter til tur i skog og mark, og det blir sikkert deilig, og det kommer til å gjøre utrolig godt.

Hver kveld er jeg brennsikker på at i morgen må jeg komme meg av gårde. Hver morgen må jeg ta kampen med meg selv, nærmest argumentere mot meg selv for å komme meg ut døra, og trust me, for tiden kan jeg være veldig vanskelig å overbevise, og det er lett å tenke at nei, jeg blir bare hjemme, det er bare snakk om én dag.

Og kommer jeg meg ikke opp, så føler jeg meg elendig på grunn av det resten av dagen.

Det er rart å ha depresjon. Se for deg en ting du overhodet ikke har interesse for. Det kan være hekling, riding, mekking av bil, nyheter på tegnspråk, hva du vil. Når du har en tung depresjon, kan etter hvert alle ting føles sånn, både uviktige og egentlig veldig viktige ting. Aktiviteter og plikter du egentlig brenner for, vet er viktig, eller elsker å drive med blir plutselig bare veldig «uviktige», og i verste fall mister du kreftene til å få selv enkle ting gjort. Jeg har hatt dager på mitt verste hvor jeg for eksempel har levd på store mengder kaffe fordi det ble for mye «tiltak» å lage mat. På samme tid drømmer du om å få det bedre, mens som du isolerer deg mer og mer fra alt som fører til bedring og tapper deg selv for glede og krefter. Det er en ond sirkel. Folk sier at folk med psykiske lidelser bare må «ta seg i skinnet», og til en viss grad kan det stemme, men det er vanskelig å «ta seg selv i skinnet» når bedring i seg selv virker fullstendig uviktig, destruktive tanker får overtaket og en lukker seg fullstendig inne.

Tror og håper jeg er på vei oppover igjen nå. Har vært «borte» i rundt en måned eller sikkert mer enn det, men har klart å kare meg ut døra noen dager nå, og selv om jeg er drittlei, vet jeg at jeg bare må ta tak i hverdagen igjen for å komme meg videre.

Sånn, det var dagens utblåsning. For å skrive om noe hyggeligere: var også på vikingmarknad på Hordamuseet fredag. Arrangørene hadde rigget til telt, ikledd seg tidsriktige drakter, og tilbød alt fra klær, smykker, mat og håndarbeider til riding på islandshest, skyting med pil og bue, tur med vikingskip og en kar som fortale morsomme historier. Eneste minus var at flere av tingene jeg ville prøve (riding på islandshest!) ikke tok kort, så gikk derfra rimelig tomhendt, kan du si 😉 . Men lot ikke det ødelegge noe, det var kjempekoselig og jeg er glad jeg gikk.

Nei, nå må jeg nesten runde av, må innom dusjen før jeg flyr ut døra. Stå på!

Viktig om å møte hest i trafikken

3. juni 201521. april 2019 Øyvind Hesteliv, Ting jeg brenner for

På vei hjem i dag kjørte bussen fordi et hunde- og hestesenter, og vi passerte en middels stor hest som tydelig hadde fått «panikk» og sto i veien og trippet. Rytter prøvde å få kontroll over den, men ble oppriktig redd for at den skulle kaste henne av eller stikke av. Vet ikke om jeg har sett en hest så urolig med en rytter på ryggen før. Vet ikke hva som eventuelt skremte hesten, men vet at selv om veien vi kjørte på ikke var en hovedvei, ble den trafikkert av både buss og store lastebiler. Det er óg mulig at noen passerte i for høy fart, eller for nær hesten.

Syns det var skummelt å se en hest så redd og ute av kontroll på en trafikkert vei, og begge kjøretøyene jeg så passere kunne slakket mer av på farten i det de kjørte forbi hesten. Jeg vet at mange som tar førerkortet ikke lærer mye om møte med hest i trafikk, så deler dette til deg som kjører bil og kanskje ikke vet hvordan du skal møte ekvipasjer når du er ute med motorkjøretøy:

Ingen av oss har lyst til å ri på trafikkert vei, men ofte er vi likevel nødt, på samme måte som for eksempel barn ofte må over fotgjengerfelt eller til og med gå i veikanten på vei til og fra skolen. Veien må kunne benyttes av alle, inklusive ryttere til hest.
Hesten er et fluktdyr. Når de føler seg truet eller usikre, forteller instinktet deres dem at de må stikke av. Hesten du møter kan være utrent i forhold til å ferdes på vei, og selv hester som er vant til å ha trafikk rundt seg kan få panikk og skade seg selv, rytter, eller andre på eller ved veien. Hesten i seg selv er både sterk og tung, og blir du kastet av, er asfalt et veldig hardt underlag å treffe.
Hesten har fri vilje. Akkurat som en hund i bånd kan den plutselig bevege seg ut til siden eller gjøre andre ting du ikke er forberedt på.
Vis respekt og forsiktighet. Hold god avstand og kjør forbi i lav fart, spesielt om hesten er urolig. Lær deg håndsignalene mange ryttere bruker. Unngå «brå bevegelser» og «truende atferd». Ikke rus motoren eller legg deg rett bak hesten for å vise hvor utålmodig du er. Tut aldri på en hest og rytter.
Hvis det skjer en ulykke: tenk først og fremst på egen sikkerhet. En redd hest kan være en farlig hest. Hvis du er vitne til en ulykke, har du plikt til å stoppe og hjelpe.
Husk at verken rytteren eller hesten har noe ønske om å være på veien, og bruker den fordi de må.

Folkehøyskoleårets stadier

28. mai 201521. april 2019 Øyvind Folken 13-14

Etter å ha gått to år med folkehøyskole, tenkte jeg at jeg kunne lage denne fine oversikten så du vet hva du har i vente :3 .

1. Bli kjent-stadiet: alt er nytt, du kjenner nesten ingen bortsett fra de du ble kjent med på gruppen på Facebook eller eventuelle venner som begynte på samme skole som deg. De fleste er supersosiale og kjempehyggelige, med veldig lav terskel for å gå bort til fremmede folk for å snakke. Det føles som du har en hel evighet med folkehøyskole foran deg. Du begynner gjerne ikke på vanlig timeplan før om en stund, og mangelen på faste rutiner utenom måltider kan gi en følelse av at du ikke gjør annet enn å spise.

2. Frøken Strøken-stadiet: du vil gjøre et gjøre et godt inntrykk ovenfor de du går i klasse med og bor samme med, så du gjør deg flid i å alltid komme presis, holde det ryddig og rent rundt deg, og følge alt av skolens regler, gjerne mer enn til vanlig. Du er gjerne i en slags «nyttårsforsett»-modus hvor du lover deg selv at du skal holde den samme høye standarden hele året, og du legger planer for alle mulige fantastiske ting du må få gjort før året er omme. Det virker helt utenkelig at du skal bli uvenner med noen, spesielt ikke de du går i klasse med!

3. Dramastadiet: etter å ha bodd oppå hverandre noen dager eller uker og folk har gitt opp å prøve å være perfekte 24/7 begynner gnisningene. 99% av tiden dreier det seg om småting som føles mye større når de kommer fra mennesker du er «stuck» med, som at noen har spilt for høy musikk, glemt å fjerne hår fra dusjsluket, eller lagt igjen tomme chipsposer og colaflasker etter en brettspillkveld på oppholdsrommet. Det er også populært å klage på maten som serveres i matsalen, med eller uten god grunn. Symptomer på dramastadiet er bitching, opphetede internat- og klassemøter, passiv-aggressive post-it-lapper og furtne meldinger på Facebook. Dramastadier kommer og går gjennom hele året, som oftest innad i klassen du går i.

4. Hverdagsstadiet: dere har begynt på normal timeplan og begynt å komme inn i «folkehøyskolerytmen». Det er gjerne ikke så viktig å være sosial og aktiv, for du har jo et evig langt folkehøyskoleår foran deg, så forskjellige ting kan utsettes til i morgen eller «til uka». Du merker at det er tyngre å stå opp tidlig på morgenen enn i Frøken Strøken-stadiet, og du begynner gjerne å kjenne på en følelse av «åh, må jeg gå på skolen», der du i begynnelsen bare var kjempeentusiastisk. Du legger luftige planer om hvordan du skal drive med det du gjør på folkehøyskolen resten av livet.

En folkehøyskoleklasse i et nøtteskall ❤

5. Shit-tiden-flyr-stadiet: inntreffer også gjentatte ganger i løpet av året, gjerne når du når en «milepæl», for eksempel når det plutselig er gått to uker eller når du oppdager at du er halvveis gjennom første semester. Felles for disse stadiene er utsagn som «shit, allerede?!» og «tiden går bare fortere og fortere».

6. Panikkstadiet: året nærmer seg slutten, og du innser plutselig at du bare har noen måneder eller uker igjen. Dette fører gjerne til et Frøken-Strøken-stadium nummer to, hvor du er kanskje er kjempesosial og aktiv, og gjerne skulle ønske du kunne begynt fra begynnelsen og vært så aktiv året gjennom.

7. Avskjedstadiet, eller hvor-faen-ble-det-av-året-stadiet: det er siste uka, normal timeplan er gjerne over, og du har bestilt billetter eller avtalt henting/kjøring hjem. Du tenker kanskje på tingene du planla å gjøre, og skjønner at du bare burde ha gjort dem, istedenfor å skyve dem frem i tid. Du er gjerne innstilt på forsoning med de du har vært i konflikt med, og du samler hilsener i årboka di.

Livet kan fly

–om sirkus og livet