Har oppdaget verdens beste serie på NRK. «Eventyrjenter» handler om et knippe unge villmarkens døtre som har tatt steget ut i den store ødemarka og skal forsere lange strekninger til fots, i kajakk og på ski med diger hund, og sanke sin egen mat ved hjelp av jakt og fiske. Eventyrerne har filmet seg selv, så dokumentarene har nesten et slags «found footage»-preg, og i noen øyeblikk er det nesten som om jeg skulle sett på Blair Witch Project eller noe, i hvert fall når de er ute i bekmørke og forteller om hvordan stemningen rundt dem er utrygg og truende; men serien byr også på flotte bilder av nordisk natur, og vi får oppleve lykken og mestringen som følger av å «pushe» egne grenser og trosse naturen på egen hånd. Filmklippene er veldig varierte, og viser alt fra flott norsk natur til fisk som freser i stekepannen, regn som trommer mot teltduken, og hunden som svinser rundt i lyngen.
Liker hvor inspirerende disse turene er; jeg får lyst til å bare hive på meg sekken og dra på tur selv, utfordre mine egne grenser og dra på lengre og lengre turer 🙂 . Vet ikke hvor dypt dokumentaren kommer til å gå i noen av turene, men liker det jeg har sett så langt. Kjenner meg igjen i mange av refleksjonene deres, for eksempel om at naturen gjør at du tenker på «her og nå» så du får et slags friminutt fra hverdagen. Det er liksom bare deg og eventuelt andre du er sammen med eller møter, og på godt og vondt har du bare deg selv. Det gir både en mestringsfølelse og en følelse av ansvar og selvstendighet du kanskje ikke kjenner like mye på i hverdagen når praktisk hjelp fra nettverket av venner og familie bare er en SMS unna.
Liker óg at alle i dokumentaren er så åpne om hva de føler og hvordan de opplever både det å planlegge et slikt prosjekt, og det å være ute i naturen på egen hånd i lang tid. Det gir serien et mer menneskelig preg enn mange andre filmer og programmer jeg har sett, og det minner meg om at villmarksliv ikke er noe som er forbeholdt «superhelter», men at de som drar på lange turer faktisk bare er mennesker, de også. Selv om de selvfølgelig har langt mer erfaring enn meg, og jeg ikke tror jeg kommer til å tilbringe et halvt år i naturen noen gang 😉 .
Husker tilbake til min egen femmilstur, og alt jeg følte før, underveis og etterpå. Det var mestringsfølelse, men også usikkerhet, og en følelse av å være «langt hjemmefra» på en helt unik måte. Jeg var aldri redd, i stor grad fordi jeg tross alt ikke var i villmarka, men på vei eller sti hele tiden 😉 , men det var en ganske særegen følelse, og det var deilig å kunne se seg tilbake når jeg hadde kommet skikkelig langt og tenke på hvor langt jeg hadde kommet, og da jeg var på vei hjem igjen og visste at jeg hadde nådd målet mitt.
Alt i alt — om du liker friluftsliv, bør du få med deg denne serien. Har bare sett oppunder én episode, men er storfornøyd så langt!
Super-seriøst innlegg forut, med masse bilder av elg. Kos deg!
Da var man plutselig tilbake etter en veldig kjapp og hektisk helgetur til Stockholm for å se svenske Cirkus Cirkörs «Wear it like a crown» sammen med bestevenn Benni. Cirkör er Nordens største nysirkus, og Wear it like a Crown er en forestilling basert på sangen til Rebekka Karijord. Har sett forestillingen før, men gledet meg både til å se den igjen, og få et nytt besøk til fantastiske Stockholm!
Reiseklar elg
Satte meg på bussen tidlig lørdag morgen med Elisabeth elg, som jeg adopterte da Benni var i Bergen for første gang, kjøpte Stallo på flyplassen så jeg hadde lesestoff, og gikk på flyet til Oslo. Jeg er vant til lange flyturer, siden erfaringene mine med å fly er turene mellom Bergen og slekten min i Trondheim, og den laaange strekningen over Atlanteren fra de tre årene jeg bodde med familien i USA, så ble litt satt ut av hvor utrolig kort tid det tok før vi plutselig var fremme i Oslo. SAS serverer gratis te og kaffe på flyvningene sine, men den var fremdeles omtrent for varm til å drikkes da jeg måtte slå opp bordet fordi flyet skulle lande 😉 .
Møtte Benni og Heidi elg på Gardermoen, og vi satt i «gate’n» og leste bøker og skravlet før vi satte oss på flyet til Stockholm, hvor vi brukte betydelig tid på å vimse rundt og sette oss inn i T-banesystemet før vi endelig fant frem til Södra teatern og båten vi var innlosjert på. Så var det bare å sette fra oss ryggsekkene våre, finne frem billettene, og skynde oss til forestilling 🙂 ! Dette er óg grunnen til at jeg ikke legger ut bilder av Stockholm her, det var rett og slett litt for travelt til at jeg fikk tenkt på å ta noen 😉 .
Wear it like a Crown varer i to timer, med 20 minutters pause, og jeg var trollbundet gjennom hele forestillingen. Stykket handler om en gjeng fantastiske karakterer som alle er usikre på hverandre, men som sakte, men sikkert konfronterer utryggheten sin og til slutt finner sammen. Den handler om hvordan mulighet er risiko og risiko er mulighet, og om hvordan mange ikke tør gjøre annet enn å holde fast i det trygge, og ikke slippe seg løs.
Underveis får vi se alskens sirkuskunster, en veldig stresset «programleder» som prøver å fortelle om hjernen, nervesystemet, mot og risiko, og alskens spillopper mellom personene på scenen. De leker og klatrer, de opptrer og gjør narr av hverandre, de krangler og slåss, de pusher grensene sine og nærmer seg hverandre, og vi får se alt fra akrobatikk i ring og trapes til parakrobatikk, lek med sugekopper, ping-pong-baller som flyr veggimellom, sjonglering med motorsag og fantastiske innslag av knivkasting.
Forestillingen fant sted på en scene, men de hadde liksom bygd en sirkusmanesj, med luftakrobatikk-rigg, på scenen, og de hadde en dør de kunne dreie rundt scenen, og som artistene i hvert fall i begynnelsen av forestillingen trengte for å komme inn og ut av manesjen. Siden det var en sirkusforestilling involverte artistene også publikum, noe som gjorde det litt «skummelt», men utrolig underholdende å sitte på første rad. Ble spesielt imponert over motet til hun som ble spent fast til en spinnende skive som en av artistene kastet kniver mot. Hun fikk en bukett av sugekopper som belønning, og mest sannsynlig et minne for livet 😀 .
Kunne skrevet side opp og side ned om alt som skjedde under forestillingen, men i korte trekk: det var underholdende til tusen, og utrolig «dypt» og meningsfylt, og jeg skulle ønske jeg fikk sett den igjen 😉 . De hadde gjort noen endringer på forestillingen og blant annet byttet ut pole-artisten med en artist som gjorde et ringnummer, som jeg først ble bitte litt skuffet over, men i tilbakeblikk er jeg egentlig bare glad til, for det betydde at jeg fikk oppleve noe nytt i tillegg til alt jeg hadde sett tidligere 😉 .
Wear it like a crown skal mest sannsynlig dessverre ikke settes opp flere ganger etter dette, og jeg vet ikke om de kommer til å filme seg selv og legge ut forestillingen på DVD, men jeg skal definitivt få med meg flere forestillinger fra Cirkör. Har definitivt lyst på flere turer til Stockholm også, gjerne sammen med Benni, som det er umulig å kjede seg i lag med!
Dette var den minste kaffen de solgte på Starbucks 😉
Fikk dessverre ikke tid til noe annet enn Cirkör da vi var i Stockholm, for vi bestemte oss for å sove så lenge vi kunne søndag før vi dro hjemover igjen. Så bar det tilbake til flyplassen, atskillig fortere denne gangen, og timene gikk med på å spise lunsj, henge på Starbucks og drikke deilig kaffe, lese bøker, og snakke om forestillingen, som Benni likte like godt som meg 🙂 .
Oppdaget óg til min store overraskelse at de hadde krydret gresskarkaffe på Starbucks — setter pris på alt som har med gresskar å gjøre etter å ha bodd i USA, fordi det generelt er noe du ikke får så lett tak i her i Skandinavia, så gresskar er en av tingene som «er USA» for meg, og selve kaffen var i tillegg den beste kaffen jeg hadde drukket i mitt liv 😉 .
Benni og Heidi sitt fly dro seks timer før mitt, så jeg kom ganske langt ut i Stallo før flyet mitt endelig ankom og jeg kunne gå om bord. Fordrev tiden på å shoppe souvenirer og få i meg mer mat og kaffe. Så de solgte elger som nesten lignet Elisabeth og Heidi, men vi endte opp med ikke å kjøpe dem, det får holde med de vi har 😉 .
Etter å ha ventet en evighet fikk jeg vite at flyet var 30 minutter forsinket, og da det endelig dukket opp, ble det ytterligere 20 minutt forsinket fordi en random gjøk hadde sjekket inn baggasjen sin for så å ikke gå om bord på flyet (dette skjedde for så vidt også på veien til Sverige, kanskje det var samme person), så vi kom oss av gårde først sent på kveld. Tror pilotene fløy inn en del av den tapte tiden, for jeg kom ikke så veldig sent hjem, og ble møtt av foreldrene mine og en overlykkelig Sasha hund 😀 !
Trøstemelding fra kjære Benni bjørn ❤ 😀
Vil defnitivt tilbake til Stockholm, og gjerne sammen med Benni, men tror det blir en liten stund til nå 😉 .
Da var det bare en halv uke igjen til jeg skal til Stockholm med bestevenn Benni, og kjenner jeg har skikkelig reisefeber. Vi blir bare én natt, så det blir en kort og hektisk tur, men satser på å gjøre det beste ut av det. Vi endte opp med å bestille kahytt på den samme hotellbåten jeg bodde om bord på da jeg var på klassetur til Stockholm med sirkusklassen, og jeg gleder meg til å se igjen både båten, Stockholm by, og forestillingen Wear it like a Crown.
Viste den «nye» folkehøyskolen traileren til forestillingen da jeg hadde morgensamling om sirkus for dem, og bestis har hatt lyst til å se forestillingen siden. Så da Cirkus Cirkör bestemte seg for å sette den opp igjen, selv om de allerede har hatt den 400 ganger før, da måtte vi bare til Stockholm. Fikk til og med bestilt billetter til midten av første rad 😉 .
Det er rart å tenke på at jeg skal av gårde til Sverige om en halv uke. Bestilte billettene for en god stund siden, og da var livet litt mindre «rart» enn akkurat nå, men skal bli utrolig deilig å «slippe unna» alt sammen i hvert fall over helgen, kanskje det gir meg et energiboost 🙂 . Kommer uansett til å bli rart å treffe igjen Benni og attpåtil stikke på utenlandstur med henne, og så skulle si ha det til henne dagen etter, men tenker faktisk ikke så mye på det, er mest opptatt med å glede meg 🙂 .
Skal se om vi får tid til å besøke Cirkus Le Fous åpne sirkusskole mens vi først er der. Hadde planlagt å prøve å få til et besøk hos den utrolige lille sirkusbutikken jeg kjøpte trapesen min fra óg, men ifølge nettsiden deres ble den nedlagt helgen som var. Typisk 😉 .
Har fulgt med på debatten om Syria-flyktningkrisen i det siste, og føler jeg vil bidra med å dele litt av alt jeg har lært fra de mest høylytte kommentatorene og politikerne. God lesing 🙂 !
Vi tar ikke godt nok vare på våre egne til å kunne ta imot flyktninger (underforstått: så vi burde overlate flyktningene til land som har enda dårligere velferdssystemer enn vårt).
Flyktningene kommer bare til Norge fordi vi har verdens beste trygde- og velferdsordninger.
Det er fullt mulig og ganske vanlig å hevde 1 og 2 samtidig.
Ingen har det verre i Norge enn arbeidssøkere, uføre og eldre på eldresentre. Vi har det så forferdelig at vi må prioriteres over mennesker som har mistet alt, opplevd forferdelige ting, og har måttet flykte over et helt kontinent.
Voldtekt, ran, forsøpling og generell frekkhet er det bare utlendinger som driver med.
«Sosialist» betyr løst definert noe sånt som «en person som er uenig med meg». En kan også trygt anta at alle som er for å ta imot flyktninger stemmer Arbeiderpartiet.
Det er kjempefrekt og usaklig å anta at de som er imot å ta imot flyktninger er Fremskrittspartimedlemmer.
Det går an å hevde både 6 og 7 samtidig. I samme kommentar. Trust me. Jeg kan legge ut screenshot.
Det er ikke det minste synd på flyktningene, for de er egentlig lykkejegere og ikke flyktninger, de burde blitt hjemme og forsvart og bygd opp landet sitt, det er ikke synd på dem fordi de har råd til smarttelefoner, de er forferdelige mennesker med en grusom kultur, islam er livsfarlig, og så er de ISIS-krigere alle sammen! Flyktninger er noe dritt. Dessuten har vi ikke en krone å avse. Se 1 og 4.
Det er kjempesynd på de stakkars flyktningene, og det er kjempeviktig at vi bruker milliarder på å hjelpe dem i nærområdene. Nå med én gang.
Det går på magisk vis an å hevde 9 og 10 samtidig.
Syria hadde vært et paradis uten ISIS; det finnes ingen diktatur, ingen krise forårsaket av en ekstrem tørkeperiode, vannmangel, borgerkrig, utbombede byer eller infrastruktur, eller millioner av flyktninger og internt fordrevne; syrerne kan dra rett hjem bare vi blir kvitt ISIS.
Vi burde ha gjort sånn og sånn, for da hadde det ikke vært noen flyktningkrise. Vi gjorde ikke sånn og sånn, så vi har en flyktningkrise. Derfor bør vi ikke ta imot flyktninger.
Det forventes at vi som er for å ta imot flyktninger skal forstå logikken bak 13.
Vi kan ikke ta imot to millioner flyktninger, så vi kan ikke ta imot 8000.
Vi bør ikke ta imot flyktninger fordi de er svake og giddaluse og kommer til å bli en klamp om foten på velferdsystemet vårt.
Vi bør ikke ta imot flyktninger fordi de er unge, rike, ressurssterke og kommer til å ta jobbene våre fra oss.
Jeg innrømmer at jeg ikke har sett noen mene 16 og 17 samtidig ennå, men det skulle ikke forundret meg.
Problemet med Norge er at norske arbeidsgivere prioriterer å ansette nyankomne utlendinger som ikke kan norsk over nordmenn, i så stor grad at vi hvite nordmenn ikke klarer å finne jobb.
Det er veldig usaklig og slemt å bruke ordet «rasist» om en person som er livredd muslimer og arabere og alle med mørk hud og tror de vil ødelegge Norge om vi slipper dem inn fordi de er så underlegne oss gode hvite kristne nordmenn.
Syria ligger i Afrika.
Det finnes ikke kristne i Syria. Alle flyktningene lykkejegerne er sånne skumle, livsfarlige muslimer.
Det går fint an å bruke det faktum at syrerne demonstrerte mot undertrykkelse og deltok i den arabiske vår for å oppnå frihet og demokrati som bevis på at arabere er et krigersk folkeslag. Bare se på de arabiske landene, det er jo krig der og sånn, og de gjør jo ikke annet enn å slåss med hverandre.
Syrerne burde gjort noe for å forsvare landet sitt. De burde slåss mer.
Det er ikke så farlig om de rundt deg får hodepine når du hevder 23 og 24 samtidig.
Det er kjempeviktig med folkeavstemning om hvorvidt vi bør ta imot flyktninger. Regjeringen kan ikke bare overkjøre folket!
Statistikken som viser at et flertall av nordmenn vil ta imot flyktninger er ugyldig, fordi «ingen har spurt meg».
Det er plutselig ikke så farlig lenger med folkeavstemning rundt flyktninger.
28 har absolutt ingenting å gjøre med at det plutselig viste seg at flertallet av nordmenn er for å ta imot 8000 eller flere flyktninger, se forresten 27.
Du kan fint bruke egne opplevelser og enkeltsaker fra rundt om i verden for å beviser at flyktninger/syrere/arabere/muslimer/folk med mørk hud er forferdelige mennesker.
Du kan ikke bruke egne opplevelser og enkeltsaker fra rundt i Europa til å bevise at hvite europeere er forferdelige mennesker.
Du beviser ingenting når du påpeker at du har slekt og venner som er flyktninger/muslimer/arabere/mørke i huden og at de for det meste er fantastiske mennesker. Du kan ikke bare ramse opp anekdoter og enkelteksempler sånn, du må se på det store bildet.
Det er ingenting selvmotsigende i å hevde 30, 31 og 32 samtidig.
Og jeg kunne kommet opp i hundre punkter om jeg hadde brukt noen minutter til.
Så i dag kom jeg meg av gårde, delvis på grunn av at jeg hadde et møte på NAV, og jeg er utrolig glad jeg gikk. Den samme fyren på Fia som drev å spurte meg ut om hvorfor jeg var der så sjeldent prøvde seg igjen idag, men jeg brød meg virkelig ikke, var bare godt å være tilbake igjen, og det var óg en utrolig fin dag i utgangspunktet. Attpåtil traff jeg på en gammel venn jeg ikke hadde sett på en god stund 😉 .
Etter Fia stakk jeg over til møtet mitt med rådgiveren hos NAV, og fikk vite at jeg mest sannsynlig vil begynne å få arbeidsavklaringspenger om rundt en måned, og med tid og stunder ville få en arbeidspraksisplass, så nå har jeg noe å glede meg til, er vel bare å bite tennene sammen og vente 😉 . Han sa óg at jeg hadde en god CV og at jeg absolutt hadde gode forutsetninger for arbeidslivet. Jeg kunne gitt ham en klem; trengte virkelig å høre det nå.
Nå sitter jeg her og har huset og Sasha helt for meg selv, attpåtil hele helgen, og satser på å kose meg med god samvittighet og håpe oppturen varer så lenge som mulig 🙂 . Sykt hvordan én enkel dag kan snu så mye.
I morgen vil det skje deg noe som vil forandre livet ditt.
Forestill deg det. Kanskje en person du har kjent i lang tid og stoler blindt på svikter deg. Kanskje det er et familiemedlem, en slektning, eller kanskje bestisen eller kjæresten din. Kanskje du gikk hjem alene og var maks uheldig, selv om utallige gutter og jenter går hjem alene natt etter natt hele livet uten å bli overfalt.
Kanskje går det en stund før du forteller det til noen, på noen som helst måte. Det kan være at du er i fornektelse, at du fortrenger det som skjedde, at du ikke selv forstår at det du har opplevd faktisk er et overgrep, at du prøver å skyve det fra deg og «gå videre», at du gir deg selv skylden, at du er redd for ikke å bli trodd, at du tror den du forteller det til vil dømme deg eller gi deg skylden, at du ikke tør risikere å fortelle det til noen som kanskje plumper ut med det til andre, at det er så stort og fælt at du ikke klarer å si det til noen selv om du vil de skal vite, at du er redd du vil knekke sammen totalt om du begynner å snakke om det, at du eller noen du kjenner har fortalt noe lignende tidligere og «brent seg», at du vet at det vil bli utrolig tøft for den du forteller det til og du ikke vil være en byrde, at du skammer deg for mye, at du instinktivt vil beskytte personen som gjorde det, at du ikke vil bryte opp familien din eller vennskap mellom vennene dine, at du er redd for hevnreaksjoner, enten fra overgriperen eller mot ham eller henne, eller at du ikke vet hva som vil skje videre når du forteller det til noen – for å nevne de grunnene jeg kom på i farten.
Dette er en av tingene som kan gjøre overgrep mye tøffere enn andre hendelser og livssituasjoner. Hvis du får kreft eller blir hardt skadet i en bilulykke, informerer du gjerne venner og familie så fort du kan, men overlever du et overgrep kan det også oppleves som veldig ensomt, fordi du gjerne er den eneste som vet at det har skjedd. Det kan være veldig vanskelig å ta det første skrittet det er å fortelle det til noen, og derfor går du kanskje i flere år uten å «komme ut av skapet», om du forteller det til noen i det hele tatt. Det er en alvorlig mangel på kunnskap om overgrep i samfunnet vårt og temaet har en tendens til å bli tiet ihjel, ofte er det tvert imot de med de dårligste holdningene vi hører best. Da er det lett for at du føler deg veldig alene.
Du er ikke det.
Samme hva du har gått gjennom, uansett hvor «unaturlig» eller «feil» du føler du reagerer, så fins det andre der ute som har det som deg, og samme hvor håpløst alt kanskje virker, så finnes det talløse andre der ute som har opplevd lignende ting og kjent på den samme håpløsheten, og senere opplevd at ting har blitt bedre likevel. De fleste har også noen i omgangskretsen sin, gutter som jenter, som opplever eller har opplevd overgrep, og selv om du ikke er heldig nok til å kjenne noen som faktisk er åpne om det, så er de der likevel, og åpner du deg, når du kanskje en av de andre som har opplevd lignende ting, så er du ikke lenger alene om hva du har opplevd.
Det er selvfølgelig absolutt ikke en god ting at det skjer med så mange, men samtidig betyr det at det finnes veldig mange, både nær deg og «der ute», som vil forstå og støtte deg om du strekker ut en hånd, enten fordi de selv har opplevd ting, eller fordi de har møtt mange utsatte før. Mange har forståelig nok veldig lite lyst til å fortelle om en slik opplevelse, men problemet er at traumer etter overgrep veldig ofte ikke går over av seg selv. De er ikke som en influensa som herjer med deg en periode og så slipper deg, tvert imot kan det vokse seg større og verre over tid, og ta over en større og større del av hverdagen din. Mange opplever at de får det bedre først etter at de har bedt om hjelp, selv om det kan være tøft både å åpne seg og å begynne i behandling. Statistikk viser også at jo tidligere du kommer i behandling, jo bedre utgangspunkt har du.
Hvis du ikke kjenner noen som har opplevd overgrep og er åpne om hva de har vært gjennom, eller har andre venner du føler deg trygg nok på til å åpne deg til, finner du nettsamfunn og støttegrupper hvis du tar kontakt med for eksempel DIXI. Er du ikke klar til å snakke med noen face-to-face i det hele tatt, kan du oppsøke støttesider som Røde Kors’ Kors på halsen eller forumet Pandora’s Aquarium. Jeg har tilbrakt en del tid der som pårørende, og både fått mye hjelp og støtte og lært veldig mye, og de er en fantastisk gjeng. Er du gutt eller mann, kan du sjekke ut voldtattmann.org.
Du går aldri alene.
Anbefalt lesing
The Courage to be me, av Nina Burrows, som «bruker tegneserier for å hjelpe mennesker å forstå mennesker». En fantastisk gratis bok som i tegneserieform forteller historiene til jenter som har jobbet seg gjennom overgrep. Boka er kort og lettlest, og er ispedd små doser galgenhumor som gjør den enda lettere å komme gjennom. Jeg anbefaler sterkt denne boka, spesielt hvis du føler den ikke angår deg og du ikke trenger lese den 😉.
Livet kan fly 