Leste et innlegg på en annen blogg skrevet av en elev som vurderte å slutte på folkehøyskolen på grunn av depresjon, og fikk lyst til å skrive et eget innlegg hvor jeg deler mine egne erfaringer og råd, og kanskje hjelper noen som har det tøft på folken selv.

De sier folkehøyskolen er det beste året i ditt liv. Det stemmer sikkert for mange, og jeg er glad på deres vegne, men hvilken del av livet ditt som kan bli den beste tror jeg har med veldig mange faktorer å gjøre. For meg er den beste delen hittil høyskoletiden min i Sogndal.

Men når det fins en sånn forventning, blir det kanskje litt som julefeiringen som står for døren, at det kan bli ekstra tøft om du faktisk ikke opplever det sånn. Det kan også være vanskelig å være den som «ødelegge glansbildet» ved å åpne seg og dermed fortelle at det faktisk finnes ensomhet, utfrysning eller mobbing på skolen.

Jeg gikk folkehøyskole i to år: sirkuslinja v/ Fjordane FHS fra 2010-2011, og hest i fokus v/Namdals FHS fra 2013-2014. Det første året hadde jeg det tøft psykisk og hadde veldig dårlig konsentrasjon på grunn av ting som hadde skjedd, og jeg var utrolig usikker både på meg selv og andre. Jeg tok bare to valgfag, fordi det var det minste antallet du kunne ha, og jeg satt mye for meg selv selv om jeg visste jeg burde ha vært mer sosial.

Jeg var så utrygg på alle rundt meg at det hendte jeg dro og kjøpte en kebab i bygda istedenfor å spise middag med de andre i matsalen, og jeg hadde en innstilling om at jeg ikke skulle åpne meg eller be om hjelp til ting fordi jeg ikke ville være «til bry» eller «i veien». Jeg tok ikke mer plass enn jeg absolutt måtte, og jeg var så redd for å bli avvist at jeg ikke turte være mer enn minimalt sosial. Jeg var så innelukket at jeg faktisk ikke kjente de fleste av elevene på skolen, og jeg tror de fleste av dem kunne gått forbi meg på gaten i dag uten at jeg engang hadde kjent dem igjen.

Miljøet på skolen og i klassen kunne også vært bedre, det foregikk blant annet ganske drøy mobbing som aldri ble tatt tak i, og det og angsten min gjorde at jeg gikk veldig mye for meg selv, og jeg følte meg egentlig aldri som en del av klassen, heller som om jeg var der på besøk, eller en tilskuer som så alt fra sidelinjen. Selv om jeg har kontakt med flere av elevene fra skolen på sosiale medier og er glad for at jeg har dem som venner, har jeg endt opp med å ikke ha kontakt med noen fra klassen idag.

Jeg hadde det mye kjekt det året også, både i og utenfor den klassen, men samtidig kjenner jeg enda på en del bitterhet og sinne, for det var mye som skjedde det året som «forgiftet» det for meg. Mobbing og lignende opplevelser kan sitte i en god stund.

Da jeg begynte mitt andre folkehøyskoleår i Nord-Trøndelag to år senere, hadde jeg vokst veldig og blitt bedre kjent med meg selv, jobbet meg gjennom en del ting, og tatt med meg lærdom fra både det første folkehøyskoleåret og høyskoletiden i Sogndal. Jeg meldte meg på en drøss valgfag fordi jeg hadde funnet ut at det passet bedre for meg, jeg var langt mer sosial generelt, jeg meldte meg også inn i elevlaget og jeg holdt til og med to lange morgensamlinger, om sirkus og selvskading. Jeg havnet også i en fantastisk klasse, som riktignok hadde sin andel drama og problemer som jeg ikke skal skrive mer om her 😉 , men som fremdeles alt i alt var en herlig og fargerik gjeng. Jeg har kontakt med de fleste i klassen i dag, og savner miljøet i stallen.

Så på den ene siden er det veldig mye i det med at folkehøyskoleåret er hva du gjør det til, men samtidig er det så mye du ikke kan kontrollere, som hvem du havner i klasse med. Jeg isolerte meg veldig det første året, og det var hundre prosent mitt eget valg, selv om det var grunnet sterk angst og usikkerhet. Samtidig var det ikke mitt valg at jeg ble behandlet som dritt av opptil flere på skolen, flere av dem ansatte der, og at ingen virket som de brød seg nevneverdig, flere virket snarere som om de støttet og oppmuntret oppførselen til minst én av dem. Sånt ødelegger veldig, uansett hvor sterkt forsett du har om at du skal få et godt år, og det er én av hovedgrunnene til at jeg til slutt endte opp med å «skyve klassen bort fra meg».

Vet ikke om jeg har noen «universalråd» til noen som har det tøft på folkehøyskolen, for alle er forskjellige, men jeg vet at åpenhet kan hjelpe veldig mye. Da jeg gikk mitt første folkehøyskoleår, turte jeg ikke klage på de som behandlet meg dårlig fordi jeg var så usikker på meg selv, og lurte på om det bare var jeg som overragerte. Jeg turte heller ikke si noe særlig om hvordan jeg hadde det eller hva jeg hadde opplevd før. Det andre året hadde jeg blitt modigere, og turte både å være mer åpen om meg selv og å si ifra mer.

Så hvis du er ensom, føler deg misforstått, eller opplever noe som urettferdig, så prøv å pushe deg selv til å si fra. Jeg har opplevd at folk har hatt det vanskelig eller vært ensomme og fått det mye bedre når de har åpnet seg, enten muntlig, gjennom Facebook/SMS, eller ved å få lærere til å fortelle ting for dem. Det kan selvfølgelig ikke hjelpe i alle situasjoner, men jeg har sett det hjelpe flere som har vært ensomme eller hatt det vanskelig, og ofte bryr folk seg mer om deg enn du tror når du har det tøft. Husk at andre kan «se» deg og tenke på deg uten at du er klar over det.

Det er óg viktig å ikke isolere seg. Vet veldig godt dette er en ting som ofte høres mye lettere ut enn det er å faktisk gjøre det 😉 , men prøv å pushe deg selv til å være sosial. Det trenger ikke engang bety at du hiver deg med på ting, det kan være små ting som å ta med deg laptopen eller boka du leser ned til peisstua, og rigge deg til under et pledd i en sofakrok. Når du først har kommet deg ut blant folkenfolket, får du ofte lyst til å sette deg ned og snakke med noen, bli med på brettspill, eller gjøre noe annet sosialt 🙂 .

Det kan også være givende å engasjere seg på skolen. Ting som å bli med i elevlag kan være langt mindre jobb enn du tror, og også veldig meningsfyllt.

Ellers har jeg et knippe generelle råd til folkehøyskole-elever her. Håper de kan hjelpe!