Ting jeg brenner for

Hvorfor vi trenger kvinnedagen

Notis Øyvind Ting jeg brenner for

Okei, så jeg er en stor fan av «Paradox-spillene», en serie strategispill som fokuserer på hver sin tidsperiode, og Hearts of Iron IV, som omhandler andre verdenskrig, fikk igår en større oppdatering som het Waking the Tiger og fokuserte på Kina, den kinesiske borgerkrigen og krigen mot Japan. Oppdateringen endret og la til veldig mange ting, men blant dem var at Paradox la til noen historiske kvinner fra tidsperioden og et par «kvinne-relaterte ting», som å la spillere la kvinner arbeide i fabrikker. Du kan lese innlegget her.

Som Cecilie i på Krisemaksimering sa da jeg delte dette der, er ikke spillverdenen akkurat kjent som noen høyborg for likestilling og respekt for kvinner, og kanskje jeg bare ikke besøker disse miljøene ofte nok, men seriøst: det er lenge siden jeg har sett så mange nazister, Trumpkins, menn-som-er-redde-for-kvinner og nettroll generelt på ett sted. Tråden jeg lenket til over satte visstnok omtrent rekord i antall anmerkninger gitt av moderatorene for upassende innlegg, og Steam-komentarfeltet er enda verre. Vet ikke om jeg trenger legge ut utdrag engang, bare les fra start til slutt. Og kommentarene som er igjen er de Paradox ikke slettet, de som ble fjernet var enda verre.

Oppsummert for de som ikke orker/gidder/har tid/kom til denne bloggen for å lese om helt andre ting og er oppgitt over dette innlegget: trollene mener at kvinner ikke har noe å gjøre i dataspill (fordi omtrent bare gutter spiller dataspill, ifølge ett av trollene), spesielt ikke krigsspill, og det er veldig krenkende å ta dem med fordi det helt sikkert er en del av en større «agenda» og fordi det av en eller annen grunn er nedverdigende ovenfor de andre som slåss og bidro under andre verdenskrig. Pluss veldig mange politiske uttrykk jeg ikke engang er helt sikker på hva betyr. «Virtue signalling» går igjen, for eksempel. Feilstavingen av kvinner til «wamen», fra en fyr som gnåler ustanselig om at de hører hjemme på kjøkkenet, er også ganske interessant.

Men i hvert fall: dette var min påminnelse om hvorfor vi trenger kvinnedagen.

For hvis det at noen legger til noen få berømte kvinner i et dataspill er nok til å gjøre mennesker så sinte, opprørte, og krenkede, da har vi en vei igjen å gå.

Om overgrep, monstre og nyanser

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Sint2Så FrP har en kampanje mot overgrep, med et enkelt, populistisk budskap med et språk som fordrer sinne, en oppfordring til å «like og dele», og nå også selvmedlidenhet hos Listhaug ovenfor de som prøver å nyansere. Med andre ord, egentlig en velkjent situasjon — en politiker på den ene siden, og på den andre siden fagfolk og organisasjoner med lang og bred erfaring som ikke blir hørt — eller i dette tilfellet, kritisert og mistenkeliggjort.

Jeg forstår at det er lett å la sinnet løpe av med seg når en diskuterer seksuelle overgrep, spesielt mot barn, men jeg har en stygg følelse av at Listhaug/FrP prøver å utnytte dette: at ordet «monstre» ble valgt fordi det selger et politisk budskap bedre enn bare «overgripere», og at «pedofile» også vekker sinne og hat, noe som vi vet fører til flere delinger. Litt som da Listhaug ikledde seg indianerkostyme ifjor, bare langt mindre uskyldig.

Problemet er at vi faktisk må få bukt med problemet overgrep utgjør, og da trenger vi fakta og nyanser. Problemet med det igjen er at diskursen rundt overgrep, spesielt i kommentarfeltene, er gjennomsyret av sinne og hysteri, og at nyansering og fakta ser ut til å gjøre folk sinte. Hovedproblemet mitt er faktisk ikke at det er negativt for overgripere å bli kalt monstre, men at det å fyre opp under dette sinnet ved å bruke begrep som «monstrene skal tas», er veldig destruktivt.

Bare for å få det ut av veien først: langt fra alle overgripere er pedofile, og langt fra alle pedofile er overgripere. Skjønner at når Listhaug srkiver «pedofile monstre som jakter på barn», så har hun vel fått det fram at det spesifikt er overgripere det er snakk om, men hun utelater fremdeles alle overgriperne som ikke er pedofile, og ordene blir uansett brukt feil så ofte av andre at det er greit å rette likevel.

Skal ikke gå mer inn på Listhaug og ordvalget hennes, og LMSO har allerede skrevet veldig bra om dette her, og jeg fikk mer lyst til å kommentere hva folk skriver rundt dette i kommentarfeltene. Har sett et knippe utsagn gå igjen så mange ganger at jeg tenkte de fortjente et blogginnlegg, fordi disse tingene er viktige. Hentet ut noen eksempler på dem fra kommentarfeltene til Listhaug så jeg får svar dem én etter én.

Bortsett fra trollene som prøver å sverte klagene som «folk fra venstresiden som hater Listhaug», er det fire typer utsagn som går igjen:

1. «Hvorfor forsvarer dere overgripere?!»

Sint5

[Redigert, 25. mars: den sørgelige ironien her er jo at det å si at vi må bruke det og det ordet så flere unge forteller og flere overgripere blir tatt er det motsatte av å beskytte dem. Dessverre virker det som om mange ikke leste eller hørte seg hva fagpersonene faktisk sa, og bare fikk med seg hva Listhaug fremstilte det som de sa. At sistnevnte klarer det kunststykket å vinkle saken på denne måten gjør meg veldig glad hun ikke er justisminister mer, i mye større grad enn det teite 22. juli-saken.]

Det går an å ha to tanker i hodet på samme tid. Å påpeke at et ord blir brukt feil, eller at kriminalomsorgen kunne blitt bedre, eller at pedofile er redde for å be fastlege eller psykolog om hjelp, er selvfølgelig ikke et forsvar for overgripere, og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke bryr oss om utsatte. Det er ting folk ber om fordi de vil ha et samfunn med så lite overgrep som mulig, og ting som hvilke ord vi bruker har faktisk en stort innvirkning på hvordan vi tenker og handler.

2. «Jammen overgripere er jo monstre for barna som utsettes for dem!»

Sint3

Nei, for barna er dessverre ikke overgriperne monstre. De fleste barn kjenner overgriper fra før, og det er ofte trenere, lærere, foreldre, søsken eller venner som barna kjenner fra før og gjerne stoler på, og som har en høy stjerne hos de rundt seg.

Det er lett å innbille seg at barn automatisk forstår at overgrep er galt, og at «hvis det skjedde meg, ville jeg sagt det til noen», men barn har en mye høyere sjanse for å gi seg selv skylden, bestemme seg for at vedkommende «ikke klarte å styre seg», eller prøve å rasjonalisere det som skjedde fordi de tross alt er «stuck» med overgriperen, og nærmest trøst seg selv med at de har gode sider óg. Kanskje de tar barnet med på fisketur, kanskje er de morsomme og med på å spille dataspill, kanskje lager de kjempegod pizza på lørdagene. Eller kanskje de ikke forstår at det som skjer er galt, og tror at det er noe alle voksne gjør mot barna sine.

Det er ingenting rundt overgrep som er mer hjerteskjærende enn å høre beretninger fra utsatte og høre dem si ting som at «jeg ble mishandlet da jeg var ni, og det var min skyld, for jeg var ikke fysisk sterk nok til å gjøre motstand». Eller «jeg var 13 og det var min skyld, for jeg gjorde ikke motstand» — og det er voksne mennesker som sier disse tingene, om ting de opplevde da de var barn eller unge tenåringer, og jobber du med utsatte, får du høre denne typen utsagn hele tiden. Instinktet til å ta på seg skylden, som en slags selvforsvarsmekanisme, kan være utrolig sterkt.

Når så barn forteller, er det ofte til jevnaldrende venner, som ikke har kunnskapen til å vite hvordan de skal hjelpe. Så får gjerne vennen i tillegg streng beskjed om ikke å si det videre. Eller de forteller det til voksne som ikke har kunnskap utover «overgripere er monstre som må straffes», som enten ikke tror barnet eller vet hvordan hen skal reagere, og ofte ender opp med å ikke gjøre noe.

Vi kan forebygge overgrep veldig effektivt ved å væpne barn med kunnskapen om hva som er greit og ikke greit, og at de kan og må si fra til voksne, som igjen trenger opplysning om hvordan de kan møte barnet og hva de må gjøre videre.

Som LMSO poengterer i diskusjonene på Facebook: vi har en æreskultur også i Norge, selv om vi ikke kaller den det, og den fører til at utsatte, spesielt de som opplever incest, opplever at familien kan være like opptatt av at det ikke må komme ut at det er en overgriper i familien, eller de kan presse den utsatte til å tilgi overgriperen, eller ta tilbaken anklagen om overgrep.

Det er ukultur og uvitenhet vi må få bukt med for å redusere antall overgrep, og det oppnår vi ikke ved å fyre opp under sinne og stigma.

«3. Hvordan våger dere å ville nyansere om overgrep?!»

Sint1

Ja, fakta, vet du, sånn som i diskusjoner rundt alle andre tema i verden?

Ingen blir sinte på de som forsker på kreft, fordi vi forstår at vi trenger kunnskap og opplysning rundt kreftformene for å bekjempe dem. Fakta gjør at vi kan finne opp bedre behandlingsmetoder og fortelle folk hva de kan gjøre for å unngå å utvikle kreft.

På samme måte trenger vi nyansene og faktaene når vi skal bekjempe overgrep. Å forstå er ikke å unnskylde eller forsvare. Det blinde sinnet og hysteriet i kommentarfeltene, fra folk som mest sannsynlig aldri har løftet en finger i kampen mot overgrep, og hvis største bidrag er roping om dødsstraff og kastrering, eller forbud mot menn i barnehager, hjelper ingen. Det er Politiet og organisasjoner som Redd Barna og DIXI som bekjemper og forebygger overgrep, og som alle andre trenger de så mye kunnskap som overhodet mulig for å gjøre best mulig jobb.

4. «Pipa hadde fått en annen lyd om barnet ditt ble voldtatt!»

sint8

Det er faktisk ikke sånn at det bare lekfolk som klager på Listhaug her. Den største kritikken kommer hovedsaklig fra erfarne fagfolk, for eksempel fra Landsforeningen mot Seksuelle Overgrep og Krisesenteret i Stavanger, og de første som reagerte på «monster-retorikken» til Listhaug var så vidt jeg har skjønt fengselsbetjenter. Altså mennesker som i høyeste grad kommer tett på utsatte og absolutt vet hva de snakker om.

At Listhaug og støttespillerne hennes ikke lytter til eksperter, altså de som har jobbet med overgrep i tiår og viet livene sine til å opparbeide seg kunnskap og hjelpe utsatte, og prøver å redusere dette til «angrep fra politisk korrekte på venstresiden», er ganske uforståelig for meg. Jeg forventer ikke mer fra kommentarfeltene, men jeg skulle trodd en minister ville holdt høyere nivå 😦 .

Til slutt, fra Redd Barnas retningslinjer:

ReddBarna.PNG

Anbefalte ressurser:

DIXI • Pandora’s Aquarium • The Courage to be Me • Du ser det ikke før du tror det

DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter. Se også SMISO.

«Pandy’s» er en veldig «omfattende» støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.

The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves. Hvis du er en lekperson som vil lære mer om overgrep, er denne boken et flott sted å begynne.

Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.

Lovord om Lørdagslaget

Øyvind Gårdsliv, Hesteliv, Ting jeg brenner for

Lørdagslaget Bygdanytt.jpg

Nå kommer et innlegg om noe som sikkert omtrent ingen av dere har hørt om, men som betydde en del for meg, og veldig mye for folket i Arnabygda. Jeg vil fortelle om et fantastisk tilbud som kom mange til gode, og som bør stå som eksempel for andre besøksgårder rundt om i landet, og som dessverre måtte avslutte nå i desember.

Besøksgården jeg har jobbet på i to år hadde en organisasjon som kaltes for Lørdagslaget. Disse holdt åpne lørdager gjennom skoleåret, og lot folk komme gratis til gården, holdt åpen kiosk hvor folk kunne kjøpe kaffe, saft, grøt og vafler, og arrangerte ponniriding og vognkjøring. Alt sammen for en så lav pris som mulig  — for 10 kroner kunne du ri en runde på ponni eller kjøre vogn rundt naturstien. For 15 kroner fikk du grøt og et glass saft. «Alle» skulle ha råd til å benytte seg av tilbudet, og de som ikke hadde penger kunne likevel være på gården og hilse på dyrene, grille medbrakt mat og slappe av i spiseområdet eller rundt ildstedet i den koselige gammen.

Lørdagslaget var i stor grad drevet av barnefamilier, med barn og unge som leide hest og foreldre som hjalp til i kiosken. I bytte mot noen få lørdagsvakter hvert år fikk medlemmene i lørdagslaget lov til å bruke hestene en gang i uka, og dermed hadde hestefrelste barn og unge i Arnabygda, uansett hvor mange penger de hadde, mulighet til å ri en gang i uka, noe som vanligvis er rådyrt og forbeholdt de med god råd.

 

Også innad var Lørdagslaget en fantastisk organisasjon ❤ . Dyktige, kunnskapsrike og flittige folk, voksne som unge, med et fantastisk godt miljø både på lørdagene og når vi trente hester på ettermiddagene 🙂 . Gjengen tok imot nye med åpne armer så du bare gled rett inn i miljøet, og brant virkelig for å gi folk et fantastisk tilbud, samtidig som de klarte å holde prisene nede så barnefamilier skulle kunne ta seg råd til å besøke gården. Det var også et fantastisk system at du kunne ri gratis, i bytte mot litt stallarbeid og at du jobbet noen lørdager i året. Dette gjorde at hestesporten ble noe alle i Arnabygda kunne drive med, ulikt mange andre staller hvor det er rådyrt å skulle la opptil flere barn ri en gang i uken. Inntektene til Lørdagslaget gikk uavkortet tilbake til organisasjonen og til gården og hestene, ingen av de involverte fikk noen sinne en krone i lønn.

Jeg var medlem i laget en kort stund og fikk tatt en håndfull vakter, og jeg gledet meg til så å si hver lørdag jeg var satt opp til å leie ponni. Likte å være med hestene og å spre glede til de som kom på besøk, særlig de som ble skikkelig glad når de fikk sette seg på ponnien. Mange hadde besøk på gården som lørdagstradisjon, og til og med folk fra Os og andre steder langt fra Arna kunne ta turen dit. Det var en tradisjon for mange å dra til «4H-gården» i Arna og spise grøt og ta en vogntur og ri ponni.
P6140123_JPG_274519s.jpg
Foto: Bergen kommune
For ikke lenge siden fikk imidlertid vi i Lørdagslaget nyheten om at det var over. Lørdagslaget skulle drive frem til jul, og ha vår siste vakt den 16. desember, og så skulle forpakter på gården ta over med sitt eget opplegg på lørdagene etter nyttår. Vi i Lørdagslaget hadde vår siste vakt lørdag som var, for så å tømme kiosken og gården for alt som tilhørte laget. Vi markerte at det var vår siste dag ved å gi vekk både riding, vognkjøring og mat og drikke gratis, og stemningen var god selv om det var trist og vemodig å skulle gi oss.
Føler ikke det blir riktig å skrive/diskutere så mye her inne om hva jeg/vi føler for og imot om selve beslutningen om å avslutte samarbeidet med Lørdagslaget, så vil bare si at jeg kommer til å savne denne fantastiske organisasjonen, og kan bare krysse fingrene for at det nye tilbudet blir bra, og at forpakter på gården holder fast på så mange som mulig av verdiene som Lørdagslaget er blitt hedret og elsket for. Det skal godt skal gjøres å nå opp til standarden Lørdagslaget har satt gjennom over 20 år med frivillig dugnadsarbeid, men jeg ønsker dem all lykke til og håper det blir bra.

Gleder meg faktisk til 22. juli-filmen

Øyvind Ting jeg brenner for

Var på årets lysfest i Bergen idag, og koste meg selv om det var masse folk og været var typisk bergensk. Gikk litt frem og tilbake mellom en kafé, leiligheten min, og Lille Lungegårdsvann der lysfesten var, og det var skikkelig koselig å stå der blant alle som sto og holdt fakler i mørket.

Men i likhet med sykkel-VM var også lysfesten preget av mange politfolk, metallsperringer og lastebiler parkert på tvers av veier for å sperre for trafikk, og jeg kjente jeg hadde en uro i meg og et håp om at det ikke kom til å smelle mens jeg var der.

Terror er en del av hverdagen vår. Selv om det «bare» har skjedd noe én gang i Norge, den 22. juli, «vet» vi at det kommer til å skje noe igjen, og at det kanskje blir under en musikkfestival, eller en lysfest, eller et VM et sted, fullt av glade mennesker som er der for å følge yndlingsidretten sin og heie frem utøverne eller lagene sine. Det er nesten så jeg lurer på hvorfor det ikke har skjedd noe her enda, når det skjer hele tiden rundt om i andre land i Europa.

Har tidligere skrevet om hvor synd det er at vi ikke snakker om 22. juli. Det er som et uforløst nasjonalt traume som det gjør for vondt å rippe opp i, så vi lar være. Så en storslått dokumentar om Vietnamkrigen på NRK nylig, og de sammenlignet amerikanerne som ikke snakket om krigen med en familie med en alkoholisert far. «Hysj, vi snakker ikke om det!».

Derfor gleder jeg meg faktisk til Netflix sin film om 22. juli, på samme måte som jeg så frem til å se Til ungdommen, som var både vakker og sterk. Netflix er begynt å filme i Oslo, og selv om jeg skjønner utrolig godt at mange i byen må synes det er tøft, kommer det til å gjøre selve filmen mye mer autentisk og «seriøs». Jeg personlig håper den kommer til å hjelpe oss å begynne å snakke om 22. juli, på samme måte som dokumentaren om Vietnam forhåpentligvis har den virkningen på amerikanerne, og at vi kan reflektere mer over det som skjedde og kanskje også bruke det som en slags motpol mot ekstremismen og rasismen som plutselig står så sterkt i Norge idag.

 

PS: anbefaler denne podcasten med produsentene av Vietnam-serien. De snakker en del om hvordan hendelser kan bli tabuer som hele nasjoner ikke snakker om, og mye av det er gjenkjennelig for oss nordmenn som opplevde 22. juli.

Gjenkjennelse

Øyvind Life is Strange, Psykisk helse, Ting jeg brenner for, Viktige spill

(Ingen spoilers)

Såh. Jeg er godt ute i andre episode av Life is Strange: Before the Storm, og det er et sånt spill hvor du lett kjenner deg litt for godt igjen i opptil flere av karakterene. Jeg personlig identifiserer meg litt ubehagelig mye med hovedperson Chloe.

BeforeTheStormChloe.jpg

Chloe har ikke samme «katalysator» som meg; jeg mistet aldri faren min i noen bilulykke. Men jeg også opplevde å ikke «fikse» skolen. I ungdomskolen var jeg mye borte, dels fordi jeg ble mobbet så mye, men også fordi jeg ikke brød meg om skolen så mye som jeg burde. Skjønt, det er godt mulig at de to tingene henger sammen.

I high school ble jeg alvorlig deprimert, og hadde veldig fravær. Til slutt gikk jeg omtrent ikke på skolen i det hele tatt, og det skulle ta flere år før jeg begynte på skolen igjen for fullt. Skrev mer utfyllende om dette her, men long story short: det at jeg strøk i fag, og til slutt måtte ta et år om igjen, var helt knusende for meg, spesielt når jeg allerede slet. Så gikk det nedover derfra.

Skolen er så viktig for oss. Den er «jobben» vår det meste av oppveksten og stedet hvor vi tilbringer store deler av dagene våre, og hvor bra vi gjør det der blir uungåelig en stor del av identiteten vår. Å mislyktes totalt med skolegangen betyr liksom at du er totalt mislykket som individ. Som voksen er det lett å se at livet fortsatt kan bli helt fint, og at det å være borte fra skolen et par år på grunn av sykdom eller andre grunner kanskje bare betyr at du blir ferdig senere. At ett område i livet ikke er alt, og at hvis du ikke lykkes med noe, er det så mange andre måter livet kan bli bra. Jeg ble jo også ferdig med videregående til slutt, da jeg innrømte for meg selv at jeg måtte ta det i mitt eget tempo.

Men det var vanskeligere å se der og da, spesielt når voksne rundt meg fortalte meg hvor mye vi trengte skolegangen, og at jeg og livet mitt omtent var ødelagt om jeg ikke lyktes med skolen, og jeg faktisk trodde på det, og det dro meg enda lenger ned, og den onde sirkelen var begynt. Det er paradoksalt hvordan du kan ha det så tøft at «hverdagsting» som skolen blir mer og mer fjerne og uviktige, men det samtidig virker så stort og ødeleggende at en ikke gjør det bra på skolen.

Misforstå meg rett, jeg og Chloe er mer ulike enn like. Jeg også hadde mye fravær, og mye sinne i meg, ingen nære venner, og et rom jeg ikke brød meg med/klarte å holde ryddig, men jeg begynte aldri å «henge med feil folk», jeg tagget ikke, jeg tilbrakte ikke store deler av tiden borte fra hjemmet, og jeg eksperimentere aldri med stoff — skjønt jeg har tenkt en del på at jeg lett kunne havnet i en ungdomsgjeng eller noe, med alt det kunne medført av alle tingene over, fordi jeg så sårt trengte den følelsen av tilhørighet.

Men jeg kjente den håpløsheten jeg kjenner i Chloe. Hun gjør og sier ting jeg absolutt ikke kan stå inne for, og jeg skulle ønske hun kunne se at ting hadde blitt mye bedre om hun hadde vært mer på skolen, og respektert autoriteter mer. Det er frustrende som spiller å oppleve at jeg ikke kan «holde henne i tøylene» så mye som hun trenger, som om hun er så vill at til og med spilleren som styrer henne ikke har full kontroll. Men selv om jeg kan bli irritert og oppgitt og sint på Chloe, er det også tydelig at hun går og bærer på for mye sorg og sinne til at hun klarer å takle det på en god måte. Hun lider, og hun er i tillegg under press fra en rektor hun opplever som urettferdig, og morens kjæreste, som heller ikke er spesielt pedagogisk eller forståelsesfull, og som altfor fort flytter inn og tvinger Chloe til å forholde seg til ham som familiemedlem.

BeforeTheStorm2 1

Hvis det er noe vi kan lære av disse to historiene, så er det at alle «drittunger», og andre barn med problemer, har en grunn til at de er det. Barn og unge som sliter trenger forskjellige ting, men jeg, og trolig Chloe, trengte mest av alt noen som kunne fortalt meg at alt kunne bli bra igjen, selv om det så fullstendig håpløst ut der og da.

For all del, gi de som trenger det «spark i baken», rammer og disiplin. Men husk at det de trenger mest av alt gjerne er tålmodighet, kjærlighet og forståelse. Kjeft, (tomme) trusler og straff har en tendens til å gjøre mer skade enn nytte, spesielt hvis det er det en bruker mest.

Tanker om nye Life is Strange (uten spoilers)

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Life is Strange, Psykisk helse, Ting jeg brenner for, Viktige spill

Spilte nylig endelig ferdig Life is Strange: Before the Storm, og long story short er jeg minst like imponert og klar for mer som jeg var da jeg hadde spilt ferdig første episode av den opprinnelige serien. Kan ikke skrive for mye her fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen i spillet, for føler det er et spill du bør kjøpe og spille selv, men kan skrive litt om inntrykket mitt generelt her 🙂 .

Skjermbilder fra forrige serie

Life is Strange er en serie «point-and-click-rollespill» litt i samme sjanger som Walking Dead og de andre nyere spillenee til Telltale. Life is Strange-spillene utmerket seg ved å problematisere virkelige problemer og tematikk, og hadde en spennende og tøff historie krydet med noen overnaturlige fenomener som gjorde det mer mystisk og spennende.

Before the Storm finner sted før handlingen i den opprinnelige serien og forteller forhistorien til Chloe Price, en venneløs tenåringsjente som bor i en liten amerikansk bygd og som sørger over tapet av faren sin, som døde i en bilulykke. Max, hovedpersonen i den opprinnelige serien og Chloes barndomsvenn, har flyttet til storbyen med familien sin og gradvis sluttet å svare på meldinger og oppringninger fra Chloe.

Chloe føler seg forlatt og takler sorgen og sinnet over å ha mistet en forelder og en bestevenn ved å trekke seg unna de rundt seg, selsmedisinere med hasj, være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk, og bruke tusjpennen sin på alle nakne overflater hun kommer over, om det så er veggen på sitt eget rom, røykehjørnet på skolen, eller en bobil som står parkert et «sketchy» sted hun er på konsert. Med andre ord er hun en karakter det er ganske lett å dømme og stemple som problembarn, men spillet klarte også å gi meg sympati for Chloe, og du får heldigvis selv valget om hvor diplomatisk du vil være med autoritetspersoner og andre rundt deg.

Føler generelt at de har klart å gi Chloe en god karakter med flere sider som det er lett å bli glad i. Hun er ikke like tøff som i den første serien, men mye mer uerfaren og usikker, så selv om hun prøver å holde fasaden oppe ved å være tøff i trynet og frekk mot de rundt seg, kan hun også veldig lett bli satt ut og «vippet av pinnen» hvis noen faktisk ypper tilbake, eller når hun havner på tomannshånd med den kule medeleven hun liker. Bak fasaden er hun i likhet med Max ikke spesielt trygg på folk ryndt seg, så hun bruker tøffheten som skjold der Max hev på seg høretelefonene og «gjemte seg bak kameraet sitt».

Before the Storm (13)

Before the Storm er en ganske rolig episode, på samme måte som den første episoden i Life is Strange, men den er fremdeles sår, spennende, underholdende og variert, og legger et solid grunnlag og setter igang en historie som jeg gleder meg til å se utspille seg. Spillmessig føles også spillet mye bedre enn den første serien. Det er lettere å bevege seg rundt i spillverdenen og velge ting og folk å samhandle med, og animasjonene og replikkene i spillet føles også mye mer virkelige og naturlige.

Before the Storm 18

Liker spesielt godt at Life is Strange-serien tar for seg så mange virkelige tema og problemer — ting som dødsfall, sorg og sorgreaksjoner, «problembarn» og stoffmisbruk — både fordi det gjør historiene lettere å leve seg inn i enn de som finner sted i zombie-apokalypseunivers, og fordi jeg føler det gjør dem litt «viktigere» når de tar opp virkelige sosiale problemer. Kjente meg faktisk litt igjen i måten Chloe «driver» bort fra skolen fordi livet hennes er tøft, selv om hun virker som en person som egentlig bryr seg om skolegangen sin, og måten du kan sørge over en venn du driver bort ifra, eller som gradvis slutter å svare på meldingene dine etter å ha flyttet til et annet sted.

Er ikke like begeistret over alle de andre karakterene, David for eksempel virker omtrent like todimensjonalt som i den opprinnelige serien, men helhetsinntrykket er bra, og stemningen er der fra omtrent første øyeblikk. Gleder meg allerede til neste episode.

Ifølge Steam har jeg en uke på meg til å stålsette meg:

Before the Storm stålsett deg