Gjenkjennelse

(Ingen spoilers)

Såh. Jeg er godt ute i andre episode av Life is Strange: Before the Storm, og det er et sånt spill hvor du lett kjenner deg litt for godt igjen i opptil flere av karakterene. Jeg personlig identifiserer meg litt ubehagelig mye med hovedperson Chloe.

BeforeTheStormChloe.jpg

Chloe har ikke samme «katalysator» som meg; jeg mistet aldri faren min i noen bilulykke. Men jeg også opplevde å ikke «fikse» skolen. I ungdomskolen var jeg mye borte, dels fordi jeg ble mobbet så mye, men også fordi jeg ikke brød meg om skolen så mye som jeg burde. Skjønt, det er godt mulig at de to tingene henger sammen.

I high school ble jeg alvorlig deprimert, og hadde veldig fravær. Til slutt gikk jeg omtrent ikke på skolen i det hele tatt, og det skulle ta flere år før jeg begynte på skolen igjen for fullt. Skrev mer utfyllende om dette her, men long story short: det at jeg strøk i fag, og til slutt måtte ta et år om igjen, var helt knusende for meg, spesielt når jeg allerede slet. Så gikk det nedover derfra.

Skolen er så viktig for oss. Den er «jobben» vår det meste av oppveksten og stedet hvor vi tilbringer store deler av dagene våre, og hvor bra vi gjør det der blir uungåelig en stor del av identiteten vår. Å mislyktes totalt med skolegangen betyr liksom at du er totalt mislykket som individ. Som voksen er det lett å se at livet fortsatt kan bli helt fint, og at det å være borte fra skolen et par år på grunn av sykdom eller andre grunner kanskje bare betyr at du blir ferdig senere. At ett område i livet ikke er alt, og at hvis du ikke lykkes med noe, er det så mange andre måter livet kan bli bra. Jeg ble jo også ferdig med videregående til slutt, da jeg innrømte for meg selv at jeg måtte ta det i mitt eget tempo.

Men det var vanskeligere å se der og da, spesielt når voksne rundt meg fortalte meg hvor mye vi trengte skolegangen, og at jeg og livet mitt omtent var ødelagt om jeg ikke lyktes med skolen, og jeg faktisk trodde på det, og det dro meg enda lenger ned, og den onde sirkelen var begynt. Det er paradoksalt hvordan du kan ha det så tøft at «hverdagsting» som skolen blir mer og mer fjerne og uviktige, men det samtidig virker så stort og ødeleggende at en ikke gjør det bra på skolen.

Misforstå meg rett, jeg og Chloe er mer ulike enn like. Jeg også hadde mye fravær, og mye sinne i meg, ingen nære venner, og et rom jeg ikke brød meg med/klarte å holde ryddig, men jeg begynte aldri å «henge med feil folk», jeg tagget ikke, jeg tilbrakte ikke store deler av tiden borte fra hjemmet, og jeg eksperimentere aldri med stoff — skjønt jeg har tenkt en del på at jeg lett kunne havnet i en ungdomsgjeng eller noe, med alt det kunne medført av alle tingene over, fordi jeg så sårt trengte den følelsen av tilhørighet.

Men jeg kjente den håpløsheten jeg kjenner i Chloe. Hun gjør og sier ting jeg absolutt ikke kan stå inne for, og jeg skulle ønske hun kunne se at ting hadde blitt mye bedre om hun hadde vært mer på skolen, og respektert autoriteter mer. Det er frustrende som spiller å oppleve at jeg ikke kan «holde henne i tøylene» så mye som hun trenger, som om hun er så vill at til og med spilleren som styrer henne ikke har full kontroll. Men selv om jeg kan bli irritert og oppgitt og sint på Chloe, er det også tydelig at hun går og bærer på for mye sorg og sinne til at hun klarer å takle det på en god måte. Hun lider, og hun er i tillegg under press fra en rektor hun opplever som urettferdig, og morens kjæreste, som heller ikke er spesielt pedagogisk eller forståelsesfull, og som altfor fort flytter inn og tvinger Chloe til å forholde seg til ham som familiemedlem.

BeforeTheStorm2 1

Hvis det er noe vi kan lære av disse to historiene, så er det at alle «drittunger», og andre barn med problemer, har en grunn til at de er det. Barn og unge som sliter trenger forskjellige ting, men jeg, og trolig Chloe, trengte mest av alt noen som kunne fortalt meg at alt kunne bli bra igjen, selv om det så fullstendig håpløst ut der og da.

For all del, gi de som trenger det «spark i baken», rammer og disiplin. Men husk at det de trenger mest av alt gjerne er tålmodighet, kjærlighet og forståelse. Kjeft, (tomme) trusler og straff har en tendens til å gjøre mer skade enn nytte, spesielt hvis det er det en bruker mest.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..