Var på årets lysfest i Bergen idag, og koste meg selv om det var masse folk og været var typisk bergensk. Gikk litt frem og tilbake mellom en kafé, leiligheten min, og Lille Lungegårdsvann der lysfesten var, og det var skikkelig koselig å stå der blant alle som sto og holdt fakler i mørket.

Men i likhet med sykkel-VM var også lysfesten preget av mange politfolk, metallsperringer og lastebiler parkert på tvers av veier for å sperre for trafikk, og jeg kjente jeg hadde en uro i meg og et håp om at det ikke kom til å smelle mens jeg var der.

Terror er en del av hverdagen vår. Selv om det «bare» har skjedd noe én gang i Norge, den 22. juli, «vet» vi at det kommer til å skje noe igjen, og at det kanskje blir under en musikkfestival, eller en lysfest, eller et VM et sted, fullt av glade mennesker som er der for å følge yndlingsidretten sin og heie frem utøverne eller lagene sine. Det er nesten så jeg lurer på hvorfor det ikke har skjedd noe her enda, når det skjer hele tiden rundt om i andre land i Europa.

Har tidligere skrevet om hvor synd det er at vi ikke snakker om 22. juli. Det er som et uforløst nasjonalt traume som det gjør for vondt å rippe opp i, så vi lar være. Så en storslått dokumentar om Vietnamkrigen på NRK nylig, og de sammenlignet amerikanerne som ikke snakket om krigen med en familie med en alkoholisert far. «Hysj, vi snakker ikke om det!».

Derfor gleder jeg meg faktisk til Netflix sin film om 22. juli, på samme måte som jeg så frem til å se Til ungdommen, som var både vakker og sterk. Netflix er begynt å filme i Oslo, og selv om jeg skjønner utrolig godt at mange i byen må synes det er tøft, kommer det til å gjøre selve filmen mye mer autentisk og «seriøs». Jeg personlig håper den kommer til å hjelpe oss å begynne å snakke om 22. juli, på samme måte som dokumentaren om Vietnam forhåpentligvis har den virkningen på amerikanerne, og at vi kan reflektere mer over det som skjedde og kanskje også bruke det som en slags motpol mot ekstremismen og rasismen som plutselig står så sterkt i Norge idag.

PS: anbefaler denne podcasten med produsentene av Vietnam-serien. De snakker en del om hvordan hendelser kan bli tabuer som hele nasjoner ikke snakker om, og mye av det er gjenkjennelig for oss nordmenn som opplevde 22. juli.