Har lest noen avisartikler nylig om hvordan det norske språket er under så sterkt press fra engelsk, så har bestemt meg for å innlede en liten #norskdugnad her på bloggen i hverdagslivet. Prøver å utfordre meg selv til ikke å bruke så mange engelske ord og uttrykk her i bloggen, og istedenfor vri hjernen for å finne gode norske ord å bruke isteden. I tillegg har jeg tenkt å begynne å skrive til firma og be dem bruke ord og uttrykk som «for en begrenset periode» istedenfor «limited edition», og takke de som faktisk gjør det.
Vet dette er en blogg som ikke når ut til så veldig mange, og er også borte fra sosiale medier, ikke at jeg hadde allverdens følgere der heller, så vet jeg ikke akkurat kan start en folkebevegelse, men kanskje jeg kan inspirere en person eller to.
Hvis nok folk engasjerer seg, kan vi kanskje gjøre norske uttrykk mer trendy (whoops), og få folk til å utfordre seg selv til å finne norske ord og uttrykk istedenfor å «fornorske» engelske ord. Jeg minnes litt om det gamle uttrykket om at folk banner fordi de ikke har et stort nok ordforråd, og føler at det kanskje blir litt sånn med engelske låneord også. Vi kommer ikke på et godt norsk ord, men så har vi hørt et engelsk uttrykk som passer, og så bruker vi det, gjerne etter å ha «skrevet det om» til norsk, som for eksempel «capable» til «kapabel».
Vi bor i et samfunn og en verden som blir stadig mer internasjonal, på godt og vondt, og det hadde vært veldig trist om det norske språket skulle forsvunnet til slutt. Så la oss gjøre det vi kan for å holde fast på det.
Har da fått ny bærbar maskin og er klar til å begynne å skrive for alvor igjen. Jeg planlegger å hengi meg mye mer til bloggen, og kommer kanskje til å kjøpe et måneds-abonnement så jeg også kan laste opp videoklipp. Etter lang tids fravær har jeg masse tema å skrive om, og tenker også å driste meg til å skrive et par tekster som kanskje er litt kontroversielle. Tror uansett bloggen for det meste blir som før, bare forhåpentligvis med hyppigere innlegg!
Da har jeg deaktivert Facebook-kontoen min.
Slettet Twitter-kontoen min for noen dager siden etter å ha gått lei av alle som brukte den som «krangleplattform» og hvor utrolig polariserende hele tjenesten egentlig var, og følte faktisk mest av alt en stor lettelse. Har samme følelsen nå som jeg har deaktivert Facebook-kontoen. Kommer virkelig ikke til å savne den.
Det rareste er hvordan jeg har sjekket disse sidene så automatisk at jeg har tatt meg selv flere ganger nå i å skrive «facebook» i adressefeltet til nettleseren med det samme jeg har åpnet den.
Jeg bestemte meg egentlig for å slette Facebook for en stund siden, men siden forrige bærbare datamaskin sluttet å virke, fikk jeg ikke lastet ned det jeg ville ta vare på av informasjon fra profilen min, så jeg fikk først gjort det idag. Slettet ikke hele Facebook-kontoen min siden det også ville fjernet meg fra Messenger og slettet alt av meldinger jeg har mottatt og sendt der, men kommer kanskje så langt etter hvert.
Har vel de samme grunnene til å mislike og slette Face som «alle andre». Synes ikke det er greit at en plattform med over en milliard brukere skal vite så mye om de som bruker den, og stå helt fritt til å dele denne informasjonen med andre. Facebook kan være utrolig nyttig, det er vel for så vidt hele «forbannelsen» med den, men jeg kjenner mest av alt på at jeg er lei hele sosiale medier-verden akkurat nå. Er så lei av at store selskaper som Google har så taket på forbrukerne, og vet så utrolig mye om oss, og jeg er evig takknemlig for at EU regulerer hva de har lov til å gjøre.
Jeg savner den gode gamle tiden da vi kommuniserte med epost og Messenger og hang rundt på forskjellige nettforum og blogger. Da vi hadde tid til hverandre og ikke måtte rekke å «scrolle» gjennom en hel nyhetsstrøm, og folk kommuniserte ved å skrive kommentarer og ikke bare ved å trykke «like» på ting som vi glemte med en gang etterpå. Men, men. Internett og sosiale medier er en ny oppfinnelse. Satser på at vi tilpasser oss og det går seg til etter hvert.
Tror uansett det blir interessant å være uten Facebook. Det kan være spennende å følge og kommunisere med eksperter og politikere på Twitter og Face, og jeg kommer til å savne akkurat den delen. Har beholdt Snapchat óg, da, mest fordi jeg «trenger» å ha kontakt med venner, og fordi jeg ikke deler de mest alvorlige og personlige tingene der inne. På den annen side tror jeg det blir deilig å ha færre tids- og mobildatasluk å forholde seg til når jeg ikke har noe å gjøre på. Spørs om jeg ikke opplever å få mer tid til ting jeg faktisk liker å bruke tiden på.
Okei, kan legge ut ett kort innlegg selv om jeg er på mobil. Ingeborg Senneset, journalist og utdannet sykepleier, har skrevet et vakkert og nyttig innlegg til dem som gruer seg til jul, og til pårørende. Tenkte jeg skulle dele det her til du/dere som trenger det 🙂.
Da fikk jeg spilt ferdig første episode Life is Strange 2, og jeg gleder meg allerede til å se hvor historien tar veien.
Life is Strange er en rollespill-serie med historier som finner sted i den virkelige verden og ofte handler om hverdagslige/virkelige ting og problemer som sorg, familieproblemer og narkotikamisbruk, men som ofte også har overnaturlige elementer. Spillene kan være både dramatiske og melankolske, og er ikke redde for å ta opp alvorlige tema. Tempoet i spillet er også gjerne ganske avslappet, og du kan fokusere på å snakke med folk, utforske omgivelsene dine, og bruke god tid på å bestemme deg for hvordan du vil håndtere de tøffe dilemmaene du får i spillet.
Så langt ser oppfølgeren ut til å være et slags Huckleberry Finn-eventyr hvor karakterene drar fra sted til sted og opplever forskjellige ting underveis, og historien handler om de forskjellige opplevelsene på veien til målet, og om hvordan de to hovedpersonene håndterer de ulike situasjonene underveis og utvikler seg som karakterer.
Der du i det første Life is Strange spilte som sjenerte og stille Max, uten særlig mye initiativ eller personlighet, har du litt mer interessant hovedperson denne gangen. Sean er en typisk amerikansk tenåring som hater skolen, ikke aner hvordan han skal sjekke opp jenter, og har som største dilemma om han skal knabbe øl eller brus fra kjøleskapet før Den Store Festen, hvor han selvfølgelig også håper å kurtisere crushet sitt. Alt i alt en ganske typisk og harmonisk du gjerne får i dataspill, hvor graden av idyll og harmoni forteller deg at alt kommer til å gå til helvete, gjerne maks 10-15 minutter inne i spillet.
Etter at alt er gått til helvete, etter en god del lenger enn 10-15 minutter, tar 16 år gamle Sean med seg den ni år gamle lillebroeren Daniel og rømmer hjemmefra, og derfra handler episoden om å overleve fra dag til dag, og å prøve å legge en litt mer langsiktig plan.
Sean er omtrent dobbelt så gammel som lillebror Daniel, og veksler mellom å irritere seg over ham og gi ham omsorg og trøst, og bekymrer seg selvfølgelig også for hvordan det skal gå med ham. Der Max gikk omkring og omtrent bare «snakket med seg selv» om ting hun så på i spillet, har du valget mellom å bare se på ting selv, eller å vise dem til lillebroren din. Så får du som spiller velge hva du vil vise ham, og hva du helst vil holde for deg selv, kanskje for ikke å uroe eller skremme ham.
Et lite minus med søskenforholdet er at det ikke åpner for de helt interessante diskusjonene. Storebror Sean er store deler av tiden furten og avvisende ovenfor Daniel, noe som for så vidt er troverdig nok, men litt kjedelig og ensformig for oss som spillere. En niåring som knapt nok forstår hvorfor de er på flukt har gjerne heller ikke de dypeste refleksjonene og innsikten å komme med i første omgang, og jeg likte langt bedre forholdet mellom Sean og den asiatiske nabojenta Lyla, som ble introdusert helt i begynnelsen og spilte en stor rolle under introen, men som så ble igjen i Seattle uten kontakt med Sean, og der Max skrev ned tankene og refleksjonene sine i journalen sin, holder Sean seg til å tegne skisser og korte notater. Igjen veldig troverdig gitt personligheten hans og situasjonen han er i, men ikke så givende for oss spillere.
Hvis utviklerne hadde lagt inn flere meldinger og telefonsamtaler dem imellom (bortsett fra én du kan ta sjansen på å ha mot slutten av episoden), hadde det gjerne blitt noen interessante samtaler ut av det. Karakterene du møter på veien er heldigvis mer interessante, og den reisende bloggerjournalisten Brody lar Sean reflektere litt, og isolasjonen fra de kjente og kjære i Seattle gjør også at situasjonen føles mer desperat og håpløs.
Et annet mulig minus er at sesongen føles langt mer «politisk» enn den forrige. På den ene siden er det bra at spillet tør å ta tak i problemene i det polariserte USA, og det gjør spillet mer realistisk at de viser til virkelige tema og hendelser, men samtidig håper jeg det ikke blir for ensidet og urealistisk.
Franskmenn og amerikanere er ikke bestevenner, og det er ikke umulig at det har farget denne episoden. Når du spiller som to meksikanere som får høre at det er «takket være dere at vi må bygge muren», og du råker ut for en ung politibetjent som nærmest virker som en karikatur på politistyrken i USA, virker det ganske forutsigbart, og det føles som om utviklerne slår inn åpne dører. Møtene med disse karakterene får oss ikke til å tenke, de er ikke særlig troverdige, og de lærer oss ikke noe nytt.
Hvite Trump-supportere er ensidige fremstilt som skurker, noe som er forutsigbart og synd.
Alt i alt var episoden spennende og stemningsfull, om enn litt for «saktegående» og overraskende kort, og jeg er veldig spent på å oppleve hva som skjer i de neste episodene. Håpet er at det fortsetter å være et «tenåringer på rømmen»-spill, som gjerne tar opp virkelige problemer amerikanske «runaways» møter, og at valgene jeg gjør faktisk påvirker handlingen i spillet, noe de ikke virket som de gjorde i episode én.
Episode 1 tar fra 1-3 timer å spille gjennom, avhengig av hvor mye du utforsker verden rundt deg, og koster 70 kroner på Steam.
Siden dette argumentet har blusset opp blant dere-vet-hvem i det siste legger jeg like godt ut denne listen fra et gammelt innlegg en gang til:
Kanskje går det en stund før du forteller det til noen, på noen som helst måte.
Det kan være at du er i fornektelse, at du fortrenger det som skjedde, at du ikke selv forstår at det du har opplevd faktisk er et overgrep, at du prøver å skyve det fra deg og «gå videre», at du gir deg selv skylden, at du er redd for ikke å bli trodd, at du tror den du forteller det til vil dømme deg eller gi deg skylden, at du ikke tør risikere å fortelle det til noen som kanskje plumper ut med det til andre, at det er så stort og fælt at du ikke klarer å si det til noen selv om du vil de skal vite, at du er redd du vil knekke sammen totalt om du begynner å snakke om det, at du eller noen du kjenner har fortalt noe lignende tidligere og «brent seg», at du vet at det vil bli utrolig tøft for den du forteller det til og du ikke vil være en byrde, at du skammer deg for mye, at du instinktivt vil beskytte personen som gjorde det, at du ikke vil bryte opp familien din eller vennskap mellom vennene dine, at du er redd for hevnreaksjoner, enten fra overgriperen eller mot ham eller henne, eller at du ikke vet hva som vil skje videre når du forteller det til noen
– for å nevne de grunnene jeg kom på i farten.
Fra en jente eller kvinne, gutt eller jente opplever et seksuelt overgrep til han eller hun forteller det til noen, går det et skremmende antall år. Tror gjennomsnittet var 12 år. De har ofte veldig høye psykiske terskler å komme over.
Hver gang noen spør om «hvorfor hun ikke bare fortalte det med en gang», gjør de det vanskeligere for utsatte å fortelle eller anmelde det de har opplevd. Husk at det dessverre er langt fra uvanlig at overgrepsutsatte ikke klarer, orker eller vil fortelle hva de har opplevd. Det betyr ikke at det ikke er skjedd noe.
Leste innlegget «NORGE HAR ET MOBBEPROBLEM» forleden og sjekket ut en konflikt jeg egentlig visste veldig lite om. Anbefaler forresten å lese hennes innlegg først.
Saken er tydeligvis at det er en Mads Hansen, som går under mads_hansen11 på Insta, som bruker kontoen sin til å skrive ironiske innlegg om toppbloggere som spiller på kropp og nakenhet, bidrar til kroppspress og usikkerhet, normaliserer plastiske operasjoner, og bretter ut hele livet til barna sine, gjerne med bilder hvor de har lite klær på seg. Han gjør det på en ironisk og småspydig måte, for eksempel når en blogger legger ut et bilde av sin syvåringen sin som «fikk sitt største ønske oppfylt på syvårsdagen sin!» og han kommenterte tørt «at jeg får én dag hvor mamma ikke bruker meg til å markedsføre bloggen sin».
Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i alt Hansen legger ut, og så vidt jeg har skjønt har han selv innrømt å ha gått over streken en gang, men jeg skjønner jo at han gjør dette for å belyse saker som faktisk er veldig viktige. Anoreksi er den tredje største dødsårsaken blant unge jenter i Europa, etter ulykker og kreft. Barn helt ned til barneskolealder, som skal løpe rundt og leke og knapt være klar over hvordan de ser ut, er plutselig livredde for at rumpen ser feil ut eller at de er for tjukke. Det har vært tilfeller, og jeg vet riktignok ikke hvor mange de har vært, av 14-åringer som vil spare «konfepengene» til plastiske operasjoner. Lugubre klinikker virker som de gjør alt de kan for å normalisere leppeoperasjoner, fettsuging og silikon i puppene til folk det ikke er noe i veien med i første omgang. Flere og flere helt normale ting blir sett på som «feil» som må trenes eller opereres bort.
Som Senneset påpeker: det er ikke «mobbing» og «uthengning» å komme med spydige små stikk mot noe noen gjør for å tjene penger, fordi du mener de har en veldig destruktiv innvirkning på samfunnet vårt. Skjønner det er fristende for enkelte å bruke ordet «mobbing» om noen som sier noe mot deg, for ingen vil jo være kjent med å være en mobber, men i det siste har flere og flere begynt å vannet ut ordet uten å virke som de er klar over at de gjør det. Som for eksempel hver gang noen kritiserer en toppblogger.
Har selv blitt mobbet veldig mye helt opp i videregående, og ble strengt tatt behandlet som dritt også i første år i folkehøyskolen, utrolig nok, og sluttet med kajakkpadling i sen barneskolealder på grunn av drøye ting som folk gjorde uten at noen av de voksne brød seg. Mobbing er når noen plager deg, med onde hensikter, over lenger tid. Det kan bryte deg ned, ødelegge selvbildet ditt, og føre til ting som sosial isolasjon, depresjon, skulking og til og med selvmord. «Mobbing» er ikke når du har en toppblogg og noen legger ut en skjermdump av ett av innleggene dine med en ironisk kommentar. Du er ikke nødvendigvis «misunnelig» hvis du kritiserer noe en toppblogger gjør.
Hvis toppbloggerne som spiller på kropp, og har som heltidsjobb å gjøre barn og unge usikre på kroppene og livene sine reagerer så sterkt på at noen så vidt pirker borti dem, bør de kanskje tenke bitte litt på hvordan de får følgerne sine til å føle seg når de skaper en kunstig virkelighet hvor vanlige liv og kropper ikke er bra nok og du er mislykket om du ikke lever de kunstige perfekte livene til toppbloggerne.
Livet kan fly 