Natt på Instagram

Jeg gikk inn på NRK sin sak om det lukkede Instagram-nettverket for en tid tilbake. Jeg leste innledningen og bladde ned til bildene av de 15 jentene i nettverket som hadde tatt livet av seg. Så kvapp jeg. Ett av bildene var av en jente jeg hadde gått folkehøyskolen med, som tok sitt eget liv for bare to år siden. Sprudlende, strikkegale cheerleader-Merete som alltid oppmuntret og viste omsorg ovenfor dem rundt henne samme hvor tøft hun hadde det selv, som ville bli linedanser eller barnevernspedagog «når hun ble stor», som modig delte av livet sitt i media og i blogger, som strikket mange luer til kreftsyke barn på sykehus.

Og som dessverre hadde det utrolig tøft, og slet med å holde ut med indre demoner.

Jeg ble ikke sjokkert eller overrasket over noe annet av innholdet i NRK-saken. Jeg visste at nettverkene fantes, jeg hadde sett hva slags bilder som lå på Instagram med egne øyne, og jeg visste at en del av innholdet kunne være veldig destruktivt. Skulle jeg bli sjokkert over noe, måtte det blitt hvor mange fagfolk som ikke ante at disse miljøene på nett fantes.

Jeg husker da jeg var innom «miljø» som dette selv, da jeg slet som verst mens jeg var student i Sogndal. Jeg trykket liker på en del svart-hvitt-bilder med tekster eller beskrivelser jeg kjente meg igjen i, dels fordi jeg visste at andre brukere kunne se hvilke bilder jeg likte, og at jeg kunne bruke det for å kommunisere at jeg hadde det veldig tøft. Emneknagger gjør dem utrolig lette å finne. Med enkle søk får du alt fra bilder av arr og blod og tøffe historier om alt fra spiseforstyrrelser og oppkast til traumer og overgrep. Gruppene kan føre til mye godt — anonymiteten på nett kan hjelpe barn og unge å åpne seg for første gang om tøffe ting som har skjedd, de kan finne andre som har det som dem, og de kan utveksle erfaringer og oppmuntre hverandre. Så er det det at de som følger deg på Instagram ser hvilke bilder du liker, og jeg ville vel… jeg vet ikke, kommunisere at jeg hadde det tøft så folk skulle tenke på meg. Det er vel det folk kaller å «ville ha oppmerksomhet» når unge viser at de har det tøft på nett eller med selvskading.

Instagram er et ganske nytt fenomen, men jeg vet at ungdom har brukt nettet til terpai i flere tiår. Da jeg var innlagt mens vi bodde i USA rett etter tusenårsskiftet var det en jente i gruppen min som skrev på en side som het DeadJournal, et slags mørkere motsvar til en slags bloggportal som fantes da som het LiveJournal. Jeg skjønner utrolig godt at man søker til disse nettsidene og miljøene.

Dessverre kan gruppemedlemmene også påvirke hverandre veldig negativt. Har du det tøft, føles det godt når andre viser omsorg, så du blir indirekte oppmuntret til å legge ut dystert innhold så folk er der for deg. At du får omsorg er jo i og for seg positivt, men ulikt i støttegrupper i virkeligheten der en fagperson leder gruppen og passer på at fokuset er på bedring og positivitet, blir gruppene på nett lett en slags konkurranse der en må legge ut det tøffeste, tristeste, mest sjokkerende innholdet for å respons fra de andre. Begynner du å få det bedre, får du færre liker-klikk og kommentarer. Legger du ut bilder av blodige sår, får du gjerne støttende respons fra mange i gruppa, selv om de heller burde bedt deg slutte fordi selvskading er veldig smittsomt. Noen grupper har til og med ifølge NRK en slags streng taushetsplikt alle medlemmene må følge, som gjør at du ikke har lov til å fortelle noen om det som skjer i gruppa, om du så er bekymret for at noen skal skade seg eller ta sitt eget liv.

Gruppene er selvfølgelig et symptom vel så mye som de er selve problemet. De er en måte å håndtere et problem på, fra personer som kanskje får utilstrekkelig hjelp, eller ikke har mange nok i virkeligheten å henvende seg til. De er et redskap, på samme måte som alkohol, narkotiske stoffer eller selvskading. Vi trenger at fagfolk er klar over at ungdom bruker Instagram og andre sosiale medier på denne måten, og har gjort det i flere tiår, og at vi ikke kan hindre dem i å samles på denne måten, mer enn vi kan hindre at det skjer selvskading eller at noen utvikler spiseforstyrrelser. Ungdom vil alltid møtes på nett, enten det skjer på Instagram, lukkede Facebook-grupper, eller nye apper voksne ikke engang er klar over at eksisterer.

Jeg tror den beste løsningen er flere tilbud på nett som kan erstatte for eksempel mørke Instagram-grupper for i hvert fall noen av dem som sliter. Informer ungdom om ung.no og tilsvarende sider, og opprett nye tilbud om det er et behov. På samme måte som en ungdomsklubb er et trygt sted for unge å «henge» på fritiden, kan nettsider med trygge voksne erstatte mer skadelige nettsteder og nettverk.

Så er det også det faktum at siden nettsamfunn som dette er et symptom og et redskap, trenger vi så gode tilbud som mulig til unge som sliter. Noe som er bekymringsverdig nå i disse tider når tilbud til de svake og psyke i samfunnet absolutt skal nedskjæres.

 


Hvis du eller noen du er glad i trenger hjelp

Nødsituasjon: 113
Mental helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Flere hjelpetelefoner og nettsteder

Velg å leve.

Fjerning av et innlegg

Jeg fjernet nylig et innlegg fra bloggen. Dette er noe jeg gjør veldig sjeldent, dels fordi jeg ikke skriver så mye som er så altfor kontroversielt i første omgang, og dels fordi jeg føler at jeg vil stå for det jeg skriver. Hvis jeg legger ut noe som jeg i ettertid angrer på, så redigerer jeg heller innlegget for å fjerne den tingen.

For en lang tid tilbake anmeldte jeg et indie-spill handlet om en person som sliter med selvmordstanker, sorg og dissosiering. Spillet går ut på å holde deg i live dag for dag, og holde de mørke tankene unna så du ikke mister kontrollen og tar livet ditt.

Når jeg endte opp med å fjerne innlegget, er det fordi jeg føler spillet kan virke triggende på personer med selvmordstanker. Vet ikke hvor mye jeg vil gå i detaljer, men jeg opplever at spillet fremstiller selvmord på en litt for positiv måte, og at det skulle vært lenker til hjelpetjenester for personer som spiller spillet og blir negativt påvirket av det.

For øvrig driver jeg og skriver på tekster om selvmord generelt og skjulte Instagram-nettverk spesielt, men legger ut denne notisen først for å forklare hvorfor det opprinnelige innleget er tatt ned.


Trenger du hjelp?
Akutt hjelp 113
Mental helse 116 123
Røde Kors 800 33 321
Kirkens SOS 22 40 00 40

Anbefaling: Depression Quest

Skrev tidligere om et spill som handlet om sorg, ensomhet og selvmordstanker, og prøvde nettopp Depression Quest, et spill om å være en mann i 20-årene som sliter med depresjon. Har hørt om spillet før, selvfølgelig, i og med at det er ganske kjent, men har aldri prøvd det før, ikke før jeg så det nevnt i en YouTube-video jeg så om moderne kunst, av alle ting.

Depression Quest er et tekstspill av gammeldags type, hvor du leser en historie og så velger hva du vil gjøre fra et knippe valgmuligheter. Det spesielle med spillet er at når depresjonen er på sitt verste, hindrer den deg i å ta de sunneste valgene, så du tvinges til å velge alternativet som virker minst destruktivt.

Depression Quest.PNG

Hvis du vil prøve et spill det ikke tar langt tid å spille gjennom, og som fremstiller depresjon på en veldig realistisk måte, kanskje for å lære om det selv eller for å kunne vise det til en venn som ikke vet så mye om lidelsen, så prøv Depression Quest. Det er også et mye mindre alvorlig spill enn You Left Me, så det er lettere å spille om du har det tøft.


Hvis du trenger hjelp:

ung.no har en fin samleside her med lenker til forskjellige hjelpetjenester.

Jeg har stemt

Borgerplikt.jpg

Det er mye jeg ikke liker med politikk.

Jeg er sliten av polariseringen og trollene i kommentarfeltene som uansett tema alltid sitter der og gnåler om muslimer og «sosialister», jeg er lei de til tider ganske rare samarbeidene mellom partiene, og til tider blir jeg sliten av hvordan politikk handler så mye om kompromisser, ikke om hva som faktisk er best for oss, og hvordan politikerne ofte ikke gidder å lytte til fagfolk og eksperter. Og om bompenger så ødelegger for folk aldri så mye, så har jeg ingen tro på polulistiske partier stiftet av folk uten politisk erfaring som går til valg for å kjempe for én enkelt sak. Og så videre, og så videre.

Jeg leser at unge er mindre politisk engasjert enn før, og jeg hører venner sier ting som at de ikke har tro på demokratiet i Norge, og at partiene begynner å bli mer og mer like. Det er både slitsomt og skremmende hvor mye enkelte virker som de isolerer seg i hver sine ekkokamre med «sine» og bare lytter til kilder som forteller dem det de vil høre, og stenger ute de som ikke er som dem, og hvordan upålitelige kilder rundt om på nettet får mer og mer innflytelse. Dette er ting som kunne gjort hvem som helst oppgitt og motløs.

Men jeg stemte den 9. november, rett etter jobb.

Jeg kunne satt meg bedre inn i ting. Hadde som forsett å lese alle partiprogrammene, men kom ikke gjennom mer enn sånn to-tre. Har ikke abonnert på nettaviser fordi jeg har hatt dårlig råd, så har ikke fått fulgt med så godt som jeg hadde hatt lyst til, og nå som jeg har et sånt «prøv én måned for en krone»-abonnement føler jeg plutselig at jeg ligger så langt etter at det blir litt overveldende. Det hjelper ikke heller at ting er blitt så følelsesladet, og sakene er så viktige — alt fra klimakamp og problematikken rundt innvandring, integrering og høyreekstreme, til mer lokale, men like følelsesladde saker som bompengestasjoner og bybane over Bryggen.

Men jeg tok valgomaten, og selv om jeg ikke fikk satt meg så godt inn i ting som jeg sikkert burde, så gjorde jeg borgerplikten min, basert på det jeg hadde av kunnskap. Så får jeg bare jobbe mer med å ta igjen feltet og sette meg inn i ting. Og jeg ble inspirert av lunsj-diskusjonene om politikk på hotellet og følte at de ga meg mer lyst til å lese meg opp selv.

Det er mye tøft og deprimerende som skjer for tiden, men det blir ikke bedre av at folk gir opp å engasjere seg.

Innlegg det var godt å se igjen

Gikk gjennom alle innleggene igjen, fordi jeg ville merke innlegg om psykisk helse med en egen emneknagg (se alle innleggene her), og kom over flere innlegg jeg føler fortjener å bli lest igjen (i all beskjedenhet, liksom). Flere av dem hadde jeg helt glemt selv.  De handler om folkehøyskoleliv, turliv, rasisme, sirkus og psykisk helse og omsorg. God lesning.

Folkehøyskoleårets stadier
Til russen
Hvorfor jeg elsker Life is Strange
Fun with depression
Du ser det ikke før du tror det
Ingen er bare den du ser
En fantastisk langtur
Skal vi bombe Agrabah?
Om milkshake og fordommer
Ut i natta
Vinteromsorg
Hvordan du ikke snakker om selvskading
Til sirkuset

Slutt å rosemale diagnoser

Har hatt lyst til å skrive et innlegg om dette en lang stund, men jeg er ganske redd for å bli misforstått, så har vært veldig usikker på hvordan jeg skulle formulere ting. Ble imidlertidig oppmuntret blant annet av en tekst jeg nylig leste på NRK Ytring, og en diskusjon på Facebook, så prøver på nytt. Skal også prøve å ikke skrive et innlegg som blir altfor langt, selv om jeg har en del på hjertet.

Ytring glorifisering.png

Var inne på en Facebookside om psykisk helse for en stund siden, og leste kommentarene til et innlegg hvor en jente fortalte om problemene sine med angst. En av kommentarene var et «vær glad vi er forskjellige»-innlegg, som endte med «tenk hvor kjedelig verden hadde vært om alle var A4!». Vet selvfølgelig ikke helt hvordan hun mente det, men min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke trodde livet mitt ville blitt så veldig mye kjedeligere om de av vennene mine som slet veldig med angst hadde blitt bedre, tror faktisk både jeg og dem hadde opplevd det som ganske positivt. Det er sant at verden hadde blitt litt kjedelig om alle var like, men mennesker med forskjellige tilstander og diagnoser er jo ikke akkurat til for andres underholdning.

Jeg sliter og har slitt en del psykisk, og har opptil flere diagnoser jeg må leve med, så i utgangspunktet er jeg selvfølgelig veldig glad for at det blir mer og mer åpenhet og forståelse rundt forskjellige diagnoser og tilstander som ikke ble forstått for bare noen tiår siden. I det siste har jeg derimot kjent mer og mer på at pendelen kanskje er svingt litt for langt i retning positivitet, for jeg har sett en trend i det siste hvor diagnoser, kanskje spesielt de vi ikke forstår så godt, som ADHD, autisme og tvangslidelser, og tilstander som psykisk utviklingshemning, av enkelte omtrent forsøkes fremstilt som noe udelt positivt, og jeg syns faktisk det kan gjøre med skade enn nytte, spesielt for dem som virkelig sliter.

NRK Ytring-innlegget jeg nevnte over het «Slutt å glorifisere» og handlet om at OCD, eller obsessiv-kompulsiv lidelse, ble fremstilt som bare en trang til å ha det ryddig og strukturert rundt seg, og at lidelsen handler om så mye mer enn det, men at den som mange andre diagnoser og tilstander reduseres til en stereotyp av underholdningsserier og populærkultur, og «OCD» blir et uttrykk folk brukes i vitser og dagligtale. Noe som igjen betyr at de som faktisk har lidelsen ikke skjønner at det er OCD de har.

Den andre teksten jeg snublet over var et innlegg på Facebook om at en sykepleier skal ha sagt at det fantes to typer mennesker, de som var født til å være jegere, og de som var født til å være bønder. Barn med ADHD var egentlig bare «jegere», med ekstra mye energi og alltid på hugget. Det var ingenting i veien med dem, det var bare at samfunnet var lagt til rette for bønder.

Innlegget fikk en del kritiske svar, ikke bare fra jegerne som påpekte at det de kanskje gjorde mest var å sitte stille på post i mange timer av gangen, men også fra foresatte til barn med ADHD, og de som hadde diagnosen selv, om at den handlet om mye mer, og er langt mer komplisert enn å bare «ha litt mer energi enn andre». For eksempel var det en forelder som beskrev hvordan hun kunne sitte oppe om natten og holde rundt sønnen sin som gråt fordi han ikke fikk sove, fordi spenningene i kroppen ga ham fysiske smerter.

Har også sett flere i det siste som har skrevet ting som at autisme bare innebærer at «du tenker litt annerledes», eller at det «bare er noe ekstra du er født med som gjør livet ditt mer spennende». Jeg vet at de fleste med autisme har det i liten nok grad til at det ikke påvirker livene deres nevneverdig, og at en del ser på diagnosen sin som noe positivt.

Imidlertid reagerer jeg på at de, og de det måtte gjelde av venner, pårørende og andre, nærmest definerer diagnosen sånn for alle, uten tanke på at den for veldig mange faktisk er langt mer omfattende enn det, og det å prøve å rosemale en sånn diagnose kan være veldig bagatelliserende og urettferdig for de som faktisk lever veldig tøffe liv, enten det er synlig for andre eller de er flinke til å kamuflere for andre hvordan de har det, og lider i stillhet.

Jeg hørte en gang et godt ordtak som sa at «mennesker med ME spiller ikke syke, de spiller friske», og dette gjelder også mange med andre «usynlige sykdommer» (jeg vet at autisme ikke er en sykdom, derfor «hermetegnene»). Tro det eller ei, men det fins faktisk en del som syns det ikke er så veldig kjekt å leve med sykdommer og tilstander som påvirker livene deres negativt i betydelig grad.

Dette blir kanskje litt «satt på spissen» fordi det handler jo om ganske alvorlige tilfeller, men jeg jobbet i to år på 4H-besøksgården på Garnes utenfor Bergen, og en av tingene vi gjorde mest var å ta imot mennesker med psykisk utviklingshemning, alvorlig autisme, og andre utfordringer til aktivitetsdager og terapiridning.

Noen av dem var definitivt de lykkelige, søte og alltid smilende «vi trenger psykisk utviklingshemmede, for de gir så mye»-stereotypene du ser på Trangerudbakken, men det var også de, og det var flere av dem enn jeg tror enkelte tenker over, som ikke hadde det bra. De som aldri ville fått være med i Trangerudbakken-programmet, fordi de ville ødelagt glansbildet.

Gutten som nærmet seg tenårene og var besatt av de små flaggene til Lions-klubben som sto utstilt i kafeen, og som fikk «meltdowns» hver gang han ble nektet å ta dem med seg, noe som kunne skje opptil flere ganger hvert gårdsbesøk, og som var tøft både for ham og for de som måtte holde ham nede, siden han var såpass gammel som han var og begynte å bli sterk. De som var frustrerte eller demotiverte over at de ikke fikk til ting som de selvfølgelig ville mestre, og som «alle andre» rundt dem klarte helt fint. De som sørget over at de antakelig aldri ville få seg kjæreste, sertifikat, ordentlig jobb eller andre ting de fleste «normale mennesker» tar helt for gitt.

Jeg tenker også ofte på en veldig ærlig og usminket dokumentar av Louis Thoreaux om barn og unge med autisme og asperger. En av tingene de viste var barn som fikk «meltdowns» og måtte holdes nede av foresatte eller lærere. Moren til et av barna bemerket at det var noen som ikke ville at slike scener skulle vises, men at hun mente det var viktig å få frem hvordan det artet seg. Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, for jeg tenker at de som har det sånn selvfølgelig må bli hørt og ikke glemt eller gjemt bort.

Jeg vil at folk skal ha et balansert og realistisk syn på forskjellige tilstander og diagnoser, på samme måte som vi kan snakke objektivt om diagnoser vi forstår bedre, som depresjon og traumer, som noe som på den ene siden for noen innebærer ting som utenforskap, isolasjon og motløshet, selvskading, innleggelser på psykiatrisk og selvmord, men på den andre siden også kan være milde og gå fort over, og at noen av de som kjemper seg gjennom sterkere eller mer langvarige perioder med psykiske sykdom opplever at det gir dem liversfaring og klokskap, et nytt perspektiv på ting og en styrke til å komme seg gjennom tøffe perioder i fremtiden.

Å bagatellisere for eksempel tvangslidelser som at «du bare vil ha det ryddig hos deg», ADHD som at «du bare har litt ekstra energi», og autisme/asperger som at «du bare tenker litt annerledes» gir bare samfunnet vrangforestillinger den andre veien igjen, som ikke hjelper verken pårørende eller de som sliter, mer enn mytene eller generaliseringene i den negative enden av skalaen som at «psykotiske mennesker er farlige», «de med den og den diagnosen aldri vil komme ut i jobb» eller «blir du voldtatt, er du ødelagt for resten av livet».

Som Mathilde så fint skrev om sin diagnose i kronikken på Ytring:

«Hvis vi mener alvor med åpenhet om psykiske helse, må vi også tørre å snakke om det som er skamfullt. Det må være greit å snakke om de mer tabubelagte aspektene av en tvangslidelse og at det finnes gode behandlingsmetoder der ute.

Åpenhet kan føre til at flere får den hjelpen de så sårt trenger.»

PS: kanskje kritikk av rosemaling er i vinden for tiden, for jeg fant en del andre innlegg med samme budskap omtrent på samme tid som jeg skrev denne teksten: