Har hatt lyst til å skrive et innlegg om dette en lang stund, men jeg er ganske redd for å bli misforstått, så har vært veldig usikker på hvordan jeg skulle formulere ting. Ble imidlertidig oppmuntret blant annet av en tekst jeg nylig leste på NRK Ytring, og en diskusjon på Facebook, så prøver på nytt. Skal også prøve å ikke skrive et innlegg som blir altfor langt, selv om jeg har en del på hjertet.

Var inne på en Facebookside om psykisk helse for en stund siden, og leste kommentarene til et innlegg hvor en jente fortalte om problemene sine med angst. En av kommentarene var et «vær glad vi er forskjellige»-innlegg, som endte med «tenk hvor kjedelig verden hadde vært om alle var A4!». Vet selvfølgelig ikke helt hvordan hun mente det, men min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke trodde livet mitt ville blitt så veldig mye kjedeligere om de av vennene mine som slet veldig med angst hadde blitt bedre, tror faktisk både jeg og dem hadde opplevd det som ganske positivt. Det er sant at verden hadde blitt litt kjedelig om alle var like, men mennesker med forskjellige tilstander og diagnoser er jo ikke akkurat til for andres underholdning.

Jeg sliter og har slitt en del psykisk, og har opptil flere diagnoser jeg må leve med, så i utgangspunktet er jeg selvfølgelig veldig glad for at det blir mer og mer åpenhet og forståelse rundt forskjellige diagnoser og tilstander som ikke ble forstått for bare noen tiår siden. I det siste har jeg derimot kjent mer og mer på at pendelen kanskje er svingt litt for langt i retning positivitet, for jeg har sett en trend i det siste hvor diagnoser, kanskje spesielt de vi ikke forstår så godt, som ADHD, autisme og tvangslidelser, og tilstander som psykisk utviklingshemning, av enkelte omtrent forsøkes fremstilt som noe udelt positivt, og jeg syns faktisk det kan gjøre med skade enn nytte, spesielt for dem som virkelig sliter.

NRK Ytring-innlegget jeg nevnte over het «Slutt å glorifisere» og handlet om at OCD, eller obsessiv-kompulsiv lidelse, ble fremstilt som bare en trang til å ha det ryddig og strukturert rundt seg, og at lidelsen handler om så mye mer enn det, men at den som mange andre diagnoser og tilstander reduseres til en stereotyp av underholdningsserier og populærkultur, og «OCD» blir et uttrykk folk brukes i vitser og dagligtale. Noe som igjen betyr at de som faktisk har lidelsen ikke skjønner at det er OCD de har.

Den andre teksten jeg snublet over var et innlegg på Facebook om at en sykepleier skal ha sagt at det fantes to typer mennesker, de som var født til å være jegere, og de som var født til å være bønder. Barn med ADHD var egentlig bare «jegere», med ekstra mye energi og alltid på hugget. Det var ingenting i veien med dem, det var bare at samfunnet var lagt til rette for bønder.

Innlegget fikk en del kritiske svar, ikke bare fra jegerne som påpekte at det de kanskje gjorde mest var å sitte stille på post i mange timer av gangen, men også fra foresatte til barn med ADHD, og de som hadde diagnosen selv, om at den handlet om mye mer, og er langt mer komplisert enn å bare «ha litt mer energi enn andre». For eksempel var det en forelder som beskrev hvordan hun kunne sitte oppe om natten og holde rundt sønnen sin som gråt fordi han ikke fikk sove, fordi spenningene i kroppen ga ham fysiske smerter.

Har også sett flere i det siste som har skrevet ting som at autisme bare innebærer at «du tenker litt annerledes», eller at det «bare er noe ekstra du er født med som gjør livet ditt mer spennende». Jeg vet at de fleste med autisme har det i liten nok grad til at det ikke påvirker livene deres nevneverdig, og at en del ser på diagnosen sin som noe positivt.

Imidlertid reagerer jeg på at de, og de det måtte gjelde av venner, pårørende og andre, nærmest definerer diagnosen sånn for alle, uten tanke på at den for veldig mange faktisk er langt mer omfattende enn det, og det å prøve å rosemale en sånn diagnose kan være veldig bagatelliserende og urettferdig for de som faktisk lever veldig tøffe liv, enten det er synlig for andre eller de er flinke til å kamuflere for andre hvordan de har det, og lider i stillhet.

Jeg hørte en gang et godt ordtak som sa at «mennesker med ME spiller ikke syke, de spiller friske», og dette gjelder også mange med andre «usynlige sykdommer» (jeg vet at autisme ikke er en sykdom, derfor «hermetegnene»). Tro det eller ei, men det fins faktisk en del som syns det ikke er så veldig kjekt å leve med sykdommer og tilstander som påvirker livene deres negativt i betydelig grad.

Dette blir kanskje litt «satt på spissen» fordi det handler jo om ganske alvorlige tilfeller, men jeg jobbet i to år på 4H-besøksgården på Garnes utenfor Bergen, og en av tingene vi gjorde mest var å ta imot mennesker med psykisk utviklingshemning, alvorlig autisme, og andre utfordringer til aktivitetsdager og terapiridning.

Noen av dem var definitivt de lykkelige, søte og alltid smilende «vi trenger psykisk utviklingshemmede, for de gir så mye»-stereotypene du ser på Trangerudbakken, men det var også de, og det var flere av dem enn jeg tror enkelte tenker over, som ikke hadde det bra. De som aldri ville fått være med i Trangerudbakken-programmet, fordi de ville ødelagt glansbildet.

Gutten som nærmet seg tenårene og var besatt av de små flaggene til Lions-klubben som sto utstilt i kafeen, og som fikk «meltdowns» hver gang han ble nektet å ta dem med seg, noe som kunne skje opptil flere ganger hvert gårdsbesøk, og som var tøft både for ham og for de som måtte holde ham nede, siden han var såpass gammel som han var og begynte å bli sterk. De som var frustrerte eller demotiverte over at de ikke fikk til ting som de selvfølgelig ville mestre, og som «alle andre» rundt dem klarte helt fint. De som sørget over at de antakelig aldri ville få seg kjæreste, sertifikat, ordentlig jobb eller andre ting de fleste «normale mennesker» tar helt for gitt.

Jeg tenker også ofte på en veldig ærlig og usminket dokumentar av Louis Thoreaux om barn og unge med autisme og asperger. En av tingene de viste var barn som fikk «meltdowns» og måtte holdes nede av foresatte eller lærere. Moren til et av barna bemerket at det var noen som ikke ville at slike scener skulle vises, men at hun mente det var viktig å få frem hvordan det artet seg. Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, for jeg tenker at de som har det sånn selvfølgelig må bli hørt og ikke glemt eller gjemt bort.

Jeg vil at folk skal ha et balansert og realistisk syn på forskjellige tilstander og diagnoser, på samme måte som vi kan snakke objektivt om diagnoser vi forstår bedre, som depresjon og traumer, som noe som på den ene siden for noen innebærer ting som utenforskap, isolasjon og motløshet, selvskading, innleggelser på psykiatrisk og selvmord, men på den andre siden også kan være milde og gå fort over, og at noen av de som kjemper seg gjennom sterkere eller mer langvarige perioder med psykiske sykdom opplever at det gir dem liversfaring og klokskap, et nytt perspektiv på ting og en styrke til å komme seg gjennom tøffe perioder i fremtiden.

Å bagatellisere for eksempel tvangslidelser som at «du bare vil ha det ryddig hos deg», ADHD som at «du bare har litt ekstra energi», og autisme/asperger som at «du bare tenker litt annerledes» gir bare samfunnet vrangforestillinger den andre veien igjen, som ikke hjelper verken pårørende eller de som sliter, mer enn mytene eller generaliseringene i den negative enden av skalaen som at «psykotiske mennesker er farlige», «de med den og den diagnosen aldri vil komme ut i jobb» eller «blir du voldtatt, er du ødelagt for resten av livet».

Som Mathilde så fint skrev om sin diagnose i kronikken på Ytring:

«Hvis vi mener alvor med åpenhet om psykiske helse, må vi også tørre å snakke om det som er skamfullt. Det må være greit å snakke om de mer tabubelagte aspektene av en tvangslidelse og at det finnes gode behandlingsmetoder der ute.

Åpenhet kan føre til at flere får den hjelpen de så sårt trenger.»

PS: kanskje kritikk av rosemaling er i vinden for tiden, for jeg fant en del andre innlegg med samme budskap omtrent på samme tid som jeg skrev denne teksten:

• Skjermdump av et innlegg om diabetes
• To flotte innlegg om fattigdom og adopsjon
• «Ikke bare solskinn» om Downs på NRK Ytring: «mange skjønnmaler det å være foreldre til barn med Downs syndrom. Da er det vanskelig å fortelle den andre historien. (…) «

Leste innlegget «NORGE HAR ET MOBBEPROBLEM» forleden og sjekket ut en konflikt jeg egentlig visste veldig lite om. Anbefaler forresten å lese hennes innlegg først.

Saken er tydeligvis at det er en Mads Hansen, som går under mads_hansen11 på Insta, som bruker kontoen sin til å skrive ironiske innlegg om toppbloggere som spiller på kropp og nakenhet, bidrar til kroppspress og usikkerhet, normaliserer plastiske operasjoner, og bretter ut hele livet til barna sine, gjerne med bilder hvor de har lite klær på seg. Han gjør det på en ironisk og småspydig måte, for eksempel når en blogger legger ut et bilde av sin syvåringen sin som «fikk sitt største ønske oppfylt på syvårsdagen sin!» og han kommenterte tørt «at jeg får én dag hvor mamma ikke bruker meg til å markedsføre bloggen sin».

Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i alt Hansen legger ut, og så vidt jeg har skjønt har han selv innrømt å ha gått over streken en gang, men jeg skjønner jo at han gjør dette for å belyse saker som faktisk er veldig viktige. Anoreksi er den tredje største dødsårsaken blant unge jenter i Europa, etter ulykker og kreft. Barn helt ned til barneskolealder, som skal løpe rundt og leke og knapt være klar over hvordan de ser ut, er plutselig livredde for at rumpen ser feil ut eller at de er for tjukke. Det har vært tilfeller, og jeg vet riktignok ikke hvor mange de har vært, av 14-åringer som vil spare «konfepengene» til plastiske operasjoner. Lugubre klinikker virker som de gjør alt de kan for å normalisere leppeoperasjoner, fettsuging og silikon i puppene til folk det ikke er noe i veien med i første omgang. Flere og flere helt normale ting blir sett på som «feil» som må trenes eller opereres bort.

Som Senneset påpeker: det er ikke «mobbing» og «uthengning» å komme med spydige små stikk mot noe noen gjør for å tjene penger, fordi du mener de har en veldig destruktiv innvirkning på samfunnet vårt. Skjønner det er fristende for enkelte å bruke ordet «mobbing» om noen som sier noe mot deg, for ingen vil jo være kjent med å være en mobber, men i det siste har flere og flere begynt å vannet ut ordet uten å virke som de er klar over at de gjør det. Som for eksempel hver gang noen kritiserer en toppblogger.

Har selv blitt mobbet veldig mye helt opp i videregående, og ble strengt tatt behandlet som dritt også i første år i folkehøyskolen, utrolig nok, og sluttet med kajakkpadling i sen barneskolealder på grunn av drøye ting som folk gjorde uten at noen av de voksne brød seg. Mobbing er når noen plager deg, med onde hensikter, over lenger tid. Det kan bryte deg ned, ødelegge selvbildet ditt, og føre til ting som sosial isolasjon, depresjon, skulking og til og med selvmord. «Mobbing» er ikke når du har en toppblogg og noen legger ut en skjermdump av ett av innleggene dine med en ironisk kommentar. Du er ikke nødvendigvis «misunnelig» hvis du kritiserer noe en toppblogger gjør.

Hvis toppbloggerne som spiller på kropp, og har som heltidsjobb å gjøre barn og unge usikre på kroppene og livene sine reagerer så sterkt på at noen så vidt pirker borti dem, bør de kanskje tenke bitte litt på hvordan de får følgerne sine til å føle seg når de skaper en kunstig virkelighet hvor vanlige liv og kropper ikke er bra nok og du er mislykket om du ikke lever de kunstige perfekte livene til toppbloggerne.