Begynte på dette innlegget for et par uker siden, men gjorde det ikke ferdig før nå.

Dette har vært en bedre uke enn vanlig. I helgen lagde jeg chili con carne til meg selv og foreldrene mine etter en oppskrift jeg fant på Trine Sandbergs matblogg. Tok egentlig ikke så lang tid, og var ikke akkurat krevende, men det tok en liten stund å hakke opp grønnsaker og ha ingrediensene i etter tur, å la retten surre i flere omganger etter hvert som jeg hadde i ingredienser, for ikke å snakke om å rydde opp etterpå 😉 . Pluss at for å lage gryten måtte jeg dra meg ned til butikken for å handle inn ingredienser i første omgang.

Det føltes så godt. Å stå der på kjøkkenet, med oppskriften og Life is Strange-soundtracket på laptopen, og hakke opp grønnsaker, røre rundt mens maten først surret i pannen og siden putret i gryta, mikse krydrene og kjenne de gode duftene som bredte seg i kjøkkenet, til og med det å rydde opp og gjøre kjøkkenet fint etterpå, og selvfølgelig å få ros fra foreldrene mine for å ha laget god mat til dem — det var sånn en opptur.

På mandag var jeg på omvisning på 4H-gården hvor jeg mest sannsynlig skal ha praksisplass. Det var en flott liten gård, og jeg fikk vite både at jeg mest sannsynlig ville få plass der fra januar eller februar, og at vi som hadde praksis der ville få lov til å ri. Jeg var kjempeglad.

Og begge disse dagene fikk meg til å tenke.

For jeg er så utrolig flink til å være hard mot meg selv.

Jeg liker å lage mat og bake. Jeg liker å ta ingredienser og gjøre dem om til noe helt annet — kake, gryte, muffins, what have you. Pluss at det er så koselig både å bake og å spise noe du har bakt selv. Og det gir utrolig mye å være med dyr, og jeg føler meg heldig og priviligert som faktisk får lov å jobbe på gård, med blant annet hester, og til og med få ri regelmessig igjen!

Når jeg gjør ting jeg liker, som å bake eller gå tur med Sasha, det er da jeg kjenner sterkest at livet faktisk er verdt å leve, og når jeg har gode dager, klarer jeg å være optimistisk om i hvert fall de fleste delene av livet mitt.

Men hvis jeg ikke kommer meg av gårde, kommer for sent, eller mislykkes på noen annen måte, så er jeg så utrolig flink til å «ta» meg selv hardt. Det sies at du selv gjerne er din egen strengeste dommer, og at de tøffeste samtalene er de du har med deg selv, og jeg vet det i hvert fall stemmer i mitt tilfelle. Jeg har dårlige minner om folk som har behandlet meg dårlig og vært urettferdig mot meg, jeg som alle andre, og noen har satt dypere spor enn andre, men til syvende og sist tror jeg at jeg er den som dømmer meg hardest.

Jeg snakket med en av de ansatte på Fia for en stund siden, og jeg fortalte henne at jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg hadde så mye fravær, og hun sa at det måtte jeg ikke ha, for de hadde sett meg forandre meg og bli mer stille og lukket, og de visste at jeg var borte på grunn av depresjon. Hvorfor var det ikke jeg som fortalte meg selv det? Hvis andre kan vise meg forståelse, hvorfor kan jeg ikke gi meg selv den respekten?

Tror noe av det kommer av at jeg trenger å akseptere at jeg faktisk har det så tøft som jeg har det. Jeg har en tøff livshistorie, tøff som i at det er mye som er skjedd, og jeg har bearbeidet det til den grad at jeg omtrent har glemt hvor tøft jeg har hatt det, men jeg blir påmint når jeg åpner meg for andre og ser reaksjonene deres, og ja, selv om det er viktig at jeg kommer meg av gårde på ting, så er det ikke verdens undergang når jeg ikke får ting gjort heller, og jeg kan bli så mye flinkere til å fokusere på tingene jeg får til. Nå, for eksempel, burde jeg vært sjeleglad for at jeg har en super praksisplass å glede meg til, istedenfor er jeg sur på meg selv fordi jeg har snudd døgnet, og fremdeles ikke har fått ringt behandleren min på Nav og bedt om å bli satt på venteliste der.

Forleden var jeg på hyttetur, og kom meg av gårde på Fia idag, og følte at det også var en stor opptur. Håper oppturene blir flere enn de tomme dagene fremover.

Kanskje kommer det mange flere blogginnlegg fremover 😉

Try to try again

To hear yourself again from time to time

Try to try again

To hear yourself (again) from time to time

Try to try again

To hear yourself again from time to time

Mud Flow — The Sense of Me

Det går ikke så veldig bra for tiden.

Har vært mer og mer borte fra tiltaket jeg skal være på, og var ikke på legetimen jeg skulle vært på forrige uke. Burde ha sendt SMS og bedt om ny time, men har ikke orket det heller. Har generelt gått glipp av en del legetimer i det siste. Er glad jeg har en positiv lege som er kjempelett å snakke med, og som er støttende og konstruktiv og gir meg håp hver gang jeg er hos ham.

Det er ikke lenger siden jeg pisket meg av gårde hver dag, og tok drosje om jeg mistet bussen, selv om det kostet en del, og alltid ringte om jeg ikke kom. Så fikk jeg mer og mer fravær, ting begynte å skli ut mer og mer, og til slutt nådde jeg punktet hvor det kunne gå en lang stund mellom hver gang jeg møtte opp bare én enkel dag, og nå er jeg faktisk veldig langt nede. Selv enkle ting som tannpuss og dusjing er blitt «tiltak» som jeg pusher fremover i tid, og jeg har gått ned i vekt fordi jeg spiser altfor lite for tiden. Så fikk jeg vite i går at en jeg gikk i klasse med i Sogndal døde forleden, og det fikk meg ikke akkurat til å føle meg bedre.

Ofte når jeg er for mye inne pleier jeg å hive meg på sykkelen og dra og kjøpe meg noe godt på butikken, bare for å komme meg ut i frisk luft og få litt mosjon, men i det siste har jeg ikke gjort det engang, angsten har kommet i veien. Pluss at jeg har minus på konto, bare småpenger i kontanter, og et busskort som er gått ut og må fornyes, så jeg har ingen penger å bruke i første omgang. Og jo, forresten, nedbetaling på studielånet forfaller den 15. Livet er godt.

Har ingenting å fylle dagene med, og kjenner på en del sinne og bitterhet, både på meg selv og andre, på nåtid og fortid. Jeg kan bli sur og frustrert over småting, og føler jeg er inne i en ond sirkel hvor jeg er deprimert fordi jeg ikke har noe å gjøre på, og ikke orker å gjøre noe fordi jeg er deprimert og har angst. Dukket opp på Fia forleden, og et par av folkene der (ikke ansatte) spurte hvor jeg hadde vært på en måte som kommuniserte at de allerede hadde bestemt seg for at jeg bare ikke gadd å komme. Elsker fordomsfulle mennesker. Glad jeg har andre som jeg kan snakke med, eller som bare er åpne om at de har det på samme måte som meg så jeg blir påmint at jeg ikke er alene. Typ disse to innleggene til Sandra og Uperfekte jenter 🙂 .

Har ikke vært så langt nede siden jeg gikk ut i permisjon fra praksisperioden min i Sogndal, da jeg kunne la en kaffekopp stå igjen på skriveborden mitt til jeg så at kaffen var begynt å mugne — og så la den stå i enda noen dager, eller gå flere dager uten å spise og bare drikke kaffe for å få energi. Er ikke så langt nede nå, men har ikke lyst til stort annet enn å ligge i senga og sove for å få tiden til å gå, surfe på nettet eller spille på dataen, eller ligge på baderomsgulvet bak en låst dør.

Takker gudene for gordonsetter Sasha. Både omsorgen jeg får av henne og turene jeg går med henne gir meg så utrolig mye. Hun er den viktigste skapningen i livet mitt akkurat nå. Tok henne med opp på fjellet i dag og det fikk meg til å føle meg så mye bedre. Både fordi det er bra for meg å komme meg ut i naturen, og fordi jeg ser Sasha elsker det, og det gjør så utrolig godt å gi henne noe, og at hun trenger meg i første omgang. Hun gir livet mitt mening, og jeg skulle ønske hun kunne leve evig. Jeg vet hun er 11, og at et hundeliv ikke varer så lenge, selv om hun er frisk og sprek og settere kan bli veldige gamle. Setter pris på hver dag vi får sammen.

Jeg får prøve hardere på å piske meg av gårde, og gjøre mitt beste for å tenke positivt. Og om litt over en uke skal jeg til Stockholm med bestevenn Benni og se Wear it like a Crown, og sove på den samme båten jeg og klassen bodde på da vi var i Sverige på klassetur. Gleder meg, og håper det gir meg energi til å ta fatt på hverdagen igjen.

This too shall pass.