Se også: Kaland by night, kortere tur på samme strekning

Da sitter jeg med en porsjon havregryn på fanget, dagen etter «den store dagen» 🙂 ! La ut på sykkeltur rundt kvart over 12 og kom hjem igjen rundt halv åtte på kvelden, og kan nå stolt si at jeg har syklet og gått sammenlagt rundt fem mil 🙂 . Dro ikke helt dit jeg skulle, stoppet et par-tre kilometer før, men fant ut det jeg ville vite om stien videre innover, og fikk en strålende tur!

Tidligere på dagen var det grått og regn, og jeg var redd jeg ville måtte utsette hele prosjektet, men midt på dagen var det sol, og jeg satte meg på sykkelen. Innså første tabben jeg hadde gjort da jeg sto på nærbutikken og skulle betale for en bolle og iskaffe jeg hadde planlagt å kose meg med på turen. Hadde fått med meg alt fra pakkelisten, men jeg hadde hevet på meg regnjakken fordi det var grått, og bankkortet mitt lå selvfølgeilg igjen i den andre jakken min. Typisk meg, og bra jeg hadde med skikkelig niste hjemmefra 😀 .

Følte ikke jeg hadde hastverk, så jeg la inn en del pauser, blant annet for å kose hester jeg traff på veien 😉 .

    

Syklet en rimelig flat og lite trafikkert strekning frem til foten av Gullfjellet, men det er fremdeles langt dit, og jeg kjente jeg begynte å bli sliten i beina da jeg satte meg ned for å raste ordentlig første gang. Jeg syklet også dypere og dypere inn i et område hvor jeg ikke var kjent, så det var noen ganger jeg så meg tilbake og spurte meg selv hva jeg hadde gitt meg ut på, men jeg var på en vei, ikke ute i ødemarken, og hver gang jeg vurderte å snu, tenkte jeg at nei, nå har jeg kommet så langt som dette, nå må jegt bare stå på til jeg er fremme.

Veldig hjemmelaget panorama av fjellene i dalen ^_^

Det var en rar og god følelse å sykle innover i en dal jeg bare hadde sett på kartet. Hadde riktignok vært her før, men det var for et halvt liv siden, og det var først da jeg nådde foten av Gullfjellet at jeg kjente meg igjen og innså at her hadde jeg faktisk vært før :p . Det var en spesiell følelse fordi det føltes litt som en «oppdagelsesferd» med masse å oppdage og veldig mange fine bildemotiver, og det var utrolig digg å nå «milepæler» jeg hadde sett på kartet og faktisk være der i virkeligheten.

Ved foten av Gullfjellet sluttet asfaltveien, og veien opp fjellet var en steinete grusvei som jeg var redd kunne punktere hjulene på sykkelen min, så jeg låste den og lot den ligge igjen mens jeg gikk oppover til fots. Jeg var selvfølgelig sliten, men samtidig var det utrolig deilig å ha gått av sykkelen og fortsette til fots, og etter hvert kom jeg inn i en slags «flyt» hvor tankene vandret og jeg bare gikk «automatisk» fremover. Stoppet ved en liten strand ved elven som fulgte veien nedover mot dalen, og hadde en skikkelig rastepause på en bålplass mellom noen store trær.

Var óg noen broer over elva hvor jeg kunne stoppe, puste ut, og ikke minst dingle med beina over vannet 😉 .

  

På toppen er det en liten knaus hvor noen har malt på et hvitt kvadrat, og det var en helt spesiell følelse å stå der og se nedover dalen jeg hadde kommet fra, og på utsikten rundt.

Jeg var sliten og trøtt, og da jeg la meg ned kjente jeg at jeg kunne sovnet der, så jeg ble der en stund for å hvile og for å bestemme meg for om jeg skulle gå videre eller snu, og bestemte meg for at det «tryggeste» ville være å stikke ned igjen.

Solen hang ennå høyt på himmelen, men det hadde begynt å bli sent på ettermiddagen, og jeg var fremdeles usikker på om det ville begynne å regne for alvor, og jeg var rimelig sliten, så jeg begynte å traske nedover igjen. Tok ikke lang tid før jeg var tilbake ved foten av fjellet og kunne hive meg på sykkelen igjen.

Følte turen hjemover gikk atskillig raskere enn turen opp, selv om jeg virkelig kjente at jeg begynte å bli sliten og trøtt. Kan ha en sammenheng med at det var langt flere nedoverbakker enn oppoverbakker på hjemveien 😉 , men tror det også var at jeg bare var utålmodig etter å komme meg hjem, så jeg unnet meg færre pauser og «pushet» meg litt mer enn jeg gjorde på veien til. Tror det at jeg var lettere trøtt, og var såpass lokalkjent når jeg først nådde Kalandsvannet, også bidro. Var utrolig deilig å være i hjemlige trakter igjen og vite at jeg nesten var hjemme.

Kom inn døra hjemme rundt halv åtte på kvelden, og var superstolt av meg selv. Belønte meg selv med å hive i meg en pose snop og kjøpe Cities Skylines på Steam :p . Hadde ikke dratt helt så langt som jeg hadde planlagt, men det var bare et par-tre kilometer om å gjøre, og jeg var uansett storfornøyd. Kjente, og kjenner at jeg er sliten i beina, og jeg har vondt i baken som om jeg skulle sittet på hesteryggen, men det er lenge siden jeg har vært så glad, og skal definitivt opp Gullfjellet igjen!