Forfatter: Øyvind

Om overgrep, monstre og nyanser

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Sint2Så FrP har en kampanje mot overgrep, med et enkelt, populistisk budskap med et språk som fordrer sinne, en oppfordring til å «like og dele», og nå også selvmedlidenhet hos Listhaug ovenfor de som prøver å nyansere. Med andre ord, egentlig en velkjent situasjon — en politiker på den ene siden, og på den andre siden fagfolk og organisasjoner med lang og bred erfaring som ikke blir hørt — eller i dette tilfellet, kritisert og mistenkeliggjort.

Jeg forstår at det er lett å la sinnet løpe av med seg når en diskuterer seksuelle overgrep, spesielt mot barn, men jeg har en stygg følelse av at Listhaug/FrP prøver å utnytte dette: at ordet «monstre» ble valgt fordi det selger et politisk budskap bedre enn bare «overgripere», og at «pedofile» også vekker sinne og hat, noe som vi vet fører til flere delinger. Litt som da Listhaug ikledde seg indianerkostyme ifjor, bare langt mindre uskyldig.

Problemet er at vi faktisk må få bukt med problemet overgrep utgjør, og da trenger vi fakta og nyanser. Problemet med det igjen er at diskursen rundt overgrep, spesielt i kommentarfeltene, er gjennomsyret av sinne og hysteri, og at nyansering og fakta ser ut til å gjøre folk sinte. Hovedproblemet mitt er faktisk ikke at det er negativt for overgripere å bli kalt monstre, men at det å fyre opp under dette sinnet ved å bruke begrep som «monstrene skal tas», er veldig destruktivt.

Bare for å få det ut av veien først: langt fra alle overgripere er pedofile, og langt fra alle pedofile er overgripere. Skjønner at når Listhaug srkiver «pedofile monstre som jakter på barn», så har hun vel fått det fram at det spesifikt er overgripere det er snakk om, men hun utelater fremdeles alle overgriperne som ikke er pedofile, og ordene blir uansett brukt feil så ofte av andre at det er greit å rette likevel.

Skal ikke gå mer inn på Listhaug og ordvalget hennes, og LMSO har allerede skrevet veldig bra om dette her, og jeg fikk mer lyst til å kommentere hva folk skriver rundt dette i kommentarfeltene. Har sett et knippe utsagn gå igjen så mange ganger at jeg tenkte de fortjente et blogginnlegg, fordi disse tingene er viktige. Hentet ut noen eksempler på dem fra kommentarfeltene til Listhaug så jeg får svar dem én etter én.

Bortsett fra trollene som prøver å sverte klagene som «folk fra venstresiden som hater Listhaug», er det fire typer utsagn som går igjen:

1. «Hvorfor forsvarer dere overgripere?!»

Sint5

[Redigert, 25. mars: den sørgelige ironien her er jo at det å si at vi må bruke det og det ordet så flere unge forteller og flere overgripere blir tatt er det motsatte av å beskytte dem. Dessverre virker det som om mange ikke leste eller hørte seg hva fagpersonene faktisk sa, og bare fikk med seg hva Listhaug fremstilte det som de sa. At sistnevnte klarer det kunststykket å vinkle saken på denne måten gjør meg veldig glad hun ikke er justisminister mer, i mye større grad enn det teite 22. juli-saken.]

Det går an å ha to tanker i hodet på samme tid. Å påpeke at et ord blir brukt feil, eller at kriminalomsorgen kunne blitt bedre, eller at pedofile er redde for å be fastlege eller psykolog om hjelp, er selvfølgelig ikke et forsvar for overgripere, og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke bryr oss om utsatte. Det er ting folk ber om fordi de vil ha et samfunn med så lite overgrep som mulig, og ting som hvilke ord vi bruker har faktisk en stort innvirkning på hvordan vi tenker og handler.

2. «Jammen overgripere er jo monstre for barna som utsettes for dem!»

Sint3

Nei, for barna er dessverre ikke overgriperne monstre. De fleste barn kjenner overgriper fra før, og det er ofte trenere, lærere, foreldre, søsken eller venner som barna kjenner fra før og gjerne stoler på, og som har en høy stjerne hos de rundt seg.

Det er lett å innbille seg at barn automatisk forstår at overgrep er galt, og at «hvis det skjedde meg, ville jeg sagt det til noen», men barn har en mye høyere sjanse for å gi seg selv skylden, bestemme seg for at vedkommende «ikke klarte å styre seg», eller prøve å rasjonalisere det som skjedde fordi de tross alt er «stuck» med overgriperen, og nærmest trøst seg selv med at de har gode sider óg. Kanskje de tar barnet med på fisketur, kanskje er de morsomme og med på å spille dataspill, kanskje lager de kjempegod pizza på lørdagene. Eller kanskje de ikke forstår at det som skjer er galt, og tror at det er noe alle voksne gjør mot barna sine.

Det er ingenting rundt overgrep som er mer hjerteskjærende enn å høre beretninger fra utsatte og høre dem si ting som at «jeg ble mishandlet da jeg var ni, og det var min skyld, for jeg var ikke fysisk sterk nok til å gjøre motstand». Eller «jeg var 13 og det var min skyld, for jeg gjorde ikke motstand» — og det er voksne mennesker som sier disse tingene, om ting de opplevde da de var barn eller unge tenåringer, og jobber du med utsatte, får du høre denne typen utsagn hele tiden. Instinktet til å ta på seg skylden, som en slags selvforsvarsmekanisme, kan være utrolig sterkt.

Når så barn forteller, er det ofte til jevnaldrende venner, som ikke har kunnskapen til å vite hvordan de skal hjelpe. Så får gjerne vennen i tillegg streng beskjed om ikke å si det videre. Eller de forteller det til voksne som ikke har kunnskap utover «overgripere er monstre som må straffes», som enten ikke tror barnet eller vet hvordan hen skal reagere, og ofte ender opp med å ikke gjøre noe.

Vi kan forebygge overgrep veldig effektivt ved å væpne barn med kunnskapen om hva som er greit og ikke greit, og at de kan og må si fra til voksne, som igjen trenger opplysning om hvordan de kan møte barnet og hva de må gjøre videre.

Som LMSO poengterer i diskusjonene på Facebook: vi har en æreskultur også i Norge, selv om vi ikke kaller den det, og den fører til at utsatte, spesielt de som opplever incest, opplever at familien kan være like opptatt av at det ikke må komme ut at det er en overgriper i familien, eller de kan presse den utsatte til å tilgi overgriperen, eller ta tilbaken anklagen om overgrep.

Det er ukultur og uvitenhet vi må få bukt med for å redusere antall overgrep, og det oppnår vi ikke ved å fyre opp under sinne og stigma.

«3. Hvordan våger dere å ville nyansere om overgrep?!»

Sint1

Ja, fakta, vet du, sånn som i diskusjoner rundt alle andre tema i verden?

Ingen blir sinte på de som forsker på kreft, fordi vi forstår at vi trenger kunnskap og opplysning rundt kreftformene for å bekjempe dem. Fakta gjør at vi kan finne opp bedre behandlingsmetoder og fortelle folk hva de kan gjøre for å unngå å utvikle kreft.

På samme måte trenger vi nyansene og faktaene når vi skal bekjempe overgrep. Å forstå er ikke å unnskylde eller forsvare. Det blinde sinnet og hysteriet i kommentarfeltene, fra folk som mest sannsynlig aldri har løftet en finger i kampen mot overgrep, og hvis største bidrag er roping om dødsstraff og kastrering, eller forbud mot menn i barnehager, hjelper ingen. Det er Politiet og organisasjoner som Redd Barna og DIXI som bekjemper og forebygger overgrep, og som alle andre trenger de så mye kunnskap som overhodet mulig for å gjøre best mulig jobb.

4. «Pipa hadde fått en annen lyd om barnet ditt ble voldtatt!»

sint8

Det er faktisk ikke sånn at det bare lekfolk som klager på Listhaug her. Den største kritikken kommer hovedsaklig fra erfarne fagfolk, for eksempel fra Landsforeningen mot Seksuelle Overgrep og Krisesenteret i Stavanger, og de første som reagerte på «monster-retorikken» til Listhaug var så vidt jeg har skjønt fengselsbetjenter. Altså mennesker som i høyeste grad kommer tett på utsatte og absolutt vet hva de snakker om.

At Listhaug og støttespillerne hennes ikke lytter til eksperter, altså de som har jobbet med overgrep i tiår og viet livene sine til å opparbeide seg kunnskap og hjelpe utsatte, og prøver å redusere dette til «angrep fra politisk korrekte på venstresiden», er ganske uforståelig for meg. Jeg forventer ikke mer fra kommentarfeltene, men jeg skulle trodd en minister ville holdt høyere nivå 😦 .

Til slutt, fra Redd Barnas retningslinjer:

ReddBarna.PNG

Anbefalte ressurser:

DIXI • Pandora’s Aquarium • The Courage to be Me • Du ser det ikke før du tror det

DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter. Se også SMISO.

«Pandy’s» er en veldig «omfattende» støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.

The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves. Hvis du er en lekperson som vil lære mer om overgrep, er denne boken et flott sted å begynne.

Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.

Jeg gjenoppdager Stephen King :)

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bøker, Bokanmeldelser

Christine.jpgHar som sagt tegnet abonnement hos Audible, som er en «bokklubb» som gir deg en valgfri lydbok hver måned, og har bestem meg for å gjenoppdage alle de flotte bøkene til Stephen King. Har faktisk fått en ny King-favoritt, over The Girl Who Loved Tom Gordon. Den nye yndlingsboka er Christine, som jeg knapt hadde hørt om før jeg lastet den ned, og jeg falt pladask både fordi selve historien er så god, men sikkert minst like mye fordi han som leser høyt har en genial tolkning av replikkene og fortellerstemmen. Uten å røpe for mye handler den om «football jock» Dennis Gilder og bestevennen hans, nerden «Arnie» Cunningham, som uforklarlig forelsker seg hodestups i et vrak av en gammel bil de tilfeldigvis kjører forbi på vei hjem fra jobb.

Både det at han fra det ene øyeblikket til det andre er nærmest besatt av å eie bilen og sette den i stand er mystisk nok i seg selv, men så viser det seg at Christine, selv bilen, også er mystisk og selvfølgelig livsfarlig. Boka minner litt om Gwendy’s Music Box, som handler om en jente som får ansvaret for en magisk boks som forandrer livet hennes, og From a Buick 8, som også handler om en uforklarlig bil.

Liker godt måten historien er fortalt på. Den er en skildring av livet som tenåring i en amerikansk småbygd på åttitallet, og går i dybden om bil og mekking av bil, samtidig som den er spekket med andre detaljer, som når den ramser opp navnene på sanger hovedpersonene lytter til. Skrev dem ned etter hvert som jeg hørte meg gjennom boka, og sitter og oppdager dem på Spotify nå 😉 , for øyeblikket Jukebox Hero, som jeg tror jeg kommer til å lagre og komme tilbake til.

Synes óg karakterene er varierte, interessante, og for det meste troverdige, og liker også at King har lagd en hovedperson og forteller som har en akkurat passe kynisk, sarkastisk og egentlig dømmende attitude som passer historien veldig godt. Han virker som han føler seg litt hevet over mennesker som er annerledes på visse måter — «tapere», nerder, overvektige og «tilbakestående» — som han ikke nøler med å beskrive på nedsettende vis, samtidig som han egentlig har et hjerte av gull og har tatt nerden Cunningham under vingen sin, og ifølge ham selv hindret at mobberne opp gjennom årene «drepte ham, på alle andre måter enn fysisk».

Så har du alle de minnerverdige bi-karakterene, som den overvektige, men særdeles sterke og bestemte eieren av gjør-det-selv-bilverkstedet hvor Arnie internerer Christine, den slu, kronisk sinte menneskehateren av en krigsveteran som Arnie kjøper bilen av, og den mobberen Buddy Repperton, som holder venneflokken/gjengen sin samlet med sin magnetiske personlighet og generøse doser kokain og «Texas Driver», en blanding av juice og vin, som ingen av vennene hans virker som de egentlig liker, men som de drikker for å tekkes ham.

Liker også utviklingen rundt Arnie og Christine, fra første gang Arnie ser «henne» til klimakset i historien. Det begynner som en rar besettelse rundt en bil, og konflikten mellom Arnie og alle som kommer i kontakt med vraket og forakter «henne», til en historie hvor selve bilen mer og mer tar hovedrollen, på uventede måter.

Har nettopp lastet ned Fire and Fury, som handler om Trump-barnehagen, men kommer til å komme tilbake til Christine igjen og igjen når jeg bare vil ha en god historie å høre på i bakgrunnen 🙂 .

En dag i et liv

Øyvind Uncategorized

Jeg har fått to yndlingssysler: å sitte på biblioteket, og å gå tur på Fløyen.

Har fått øynene opp for både hvor praktisk det er å kunne hente med seg en film eller bok hjem når en vil, og hvor koselig det er å bare være på biblioteket og gå rundt og bla i bøker, eller å sette seg ned med laptopen og surfe på nettet. Pleier å sette meg ned på «Urommet», som jeg mistenker at egentlig betyr Ungdomsrom, og jeg føler meg bitte litt malplassert når jeg sitter med laptopen min der, men er jo ikke akkurat forbudt for voksne å sitte der heller, og jeg er der stort sett bare når jeg trenger Internett for å for eksempel gå innom nettbanken. Selv om jeg har lyst til å være mer der, og ungdomsbøker kan være vel så spennende som «vanlige» bøker — har for eksempel begynt å bla i Jenta fra Mars, som handler om en gutt som er trans og vil bli jente, og har lyst til å dra dit med én eller flere venner og teste ut brettspillene de har på Urommet.

Har også blitt glad i å gå turer oppover Fløyfjellsvingene. Ender som oftest opp med å gå oppover bakkene mot Fløyen rett og slett fordi det er turområdet som er nærmest der jeg bor, og ender som oftest opp med å enten gå til den gamle bransstasjonen på Skansen, eller helt opp til Fløybanestasjonen. Elsker både å gå gjennom de smale smugene og gatene på veien opp til Skansen, og asfaltveiene videre oppover mot Fløyen. Du går oppover mellom gamle trehus og oppover skogsveier, men med utsikt til hele Bergen, noe som er ekstra koselig når det er kveld og hele Bergen ligger opplyst i mørket, spesielt nå som det er så mye snø. Har aldri vært på Fløyen på nattestid, og det er ganske stemningsfullt og friskt å stå der oppe ved stasjonen i snøføyk og vind og se ned på byen. Må ta med akebrett eller ski og en venn eller to så snart jeg kan, for det er jo skikkelig mye snø oppover der nå — noe som gjør stemningen enda bedre.

Det lengste jeg har gått så langt er forbi Skomakerdiket og halvveis til Brushytten, og har jo planer om å gå over Fløyen til Arna eller Eidsvåg med en venninne av meg. Jeg har kjøpt kart og planlagt rute, og tenker å ta turen på én dag. Har hørt den tar rundt tre-fire timer. Skal pakke tursekken med fjellduk, stormkjøkken, noe godt å spise og drikke, og alt vi generelt trenger til tur, og finne en dag været spiller på lag. Det fine med turen er jo at vi kan gå ned i Eidsvåg hvis det blir for kaldt eller for dårlig vær.

Ellers har jeg endelig fått månedens nedlasting hos Audible, så ser frem til å begynne å høre på Fire and Fury 😉 .

Dødtid

Øyvind Uncategorized

Det er overraskende kjedelig og monotont å være uten jobb. Har jo vært mellom jobber, eller slitt for mye psykisk til å kunne gjøre på noe, før, men hadde vel glemt hvor kjedelig det var. Eller så er det at jeg i mye større grad har «fått et liv» og gjør ting med venner mye oftere enn før, sånn at kontrasten blir mye større når jeg sitter her og ikke gjør på noe.

Har en tradisjon om at jeg stikker ned på en kafé eller kaffebar og kjøper meg en morgenkaffe de dagene jeg har fri, noe jeg kanskje må kutte litt ned på siden det blir skikkelig dyrt nå som jeg har «fri» hver dag 😉 , men i alle fall nøt jeg idag morgenkaffen min klokka fire om ettermiddagen, og det sier vel sitt om hvor godt jeg har klart å holde døgnrytmen min.

Er fornøyd med at jeg har det mye bedre psykisk og klarer holde depresjon unna, og også klarer å gjenkjenne når jeg har en dårlig dag og «tar tak i det» ved å gjøre ting for meg selv, som å gå på tur eller ta kontakt med venner. De fleste av vennene jeg pleier å henge med er jo opptatt med sine liv, så det er lant fra alltid vi har tid til å finne på ting sammen, noe som ikke var noe problem mens jeg jobbet på gården, men jeg merker det veldig sterkt nå som jeg ikke har noe å fylle dagene med. Og det er utrolig hvor fort ting som døgnrytme skled ut. Det hjelper ikke akkurat heller at det er vinter og bare noen få timers dagslys, spesielt når jeg har lyst til å trene på å henge opp treteltet mitt igjen, og det er tricky nok å henge opp når det er lyst og jeg ikke må stå der med hodelykt 😛 .

Har gjort et par ting bedre siden nyttår, da. Har kuttet kraftig ned på kaffeininntak ved å bare ha kaffeinfri kaffe hjemme, og har omtrent sluttet å kjøpe kartongene med TINE-iskaffe jeg kjøpte omtrent daglig tidligere. Har vel egentlig erstattet dem med kafébesøk, noe som strengt tatt koster mer og for den saks skyld også sikkert gir meg langt mer koffein, men merker i hvert fall at det er deilig å ikke savne å drikke så mange kopper kaffe hver dag. Har óg blitt flinkere til å drikke vann istedenfor kakao, te, kaffe og så videre når jeg er tørst.

Et annet pluss er jo at jeg får tatt opp kontakten igjen med flere venner enn de jeg pleier å være med, for kjenner jeg virkelig har lyst å komme meg ut av leiligheten og finne på ting. Traff tilfeldigvis på en god kollega fra gården da jeg var på kafé forleden, og det var deilig å se henne igjen og ha noen å skravle med. Eller kanskje jeg tar kontakt med en av de gruppene på Face som New Friends Bergen hvor du kan avtale «dater» med fremmede mennesker og finne på alt mulig rart. Tenker óg på å kanskje engasjere meg frivillig, så har jeg noe å henge fingrene i til jeg får kommet meg ut i praksis eller jobb igjen. Jeg må bare se og få gjort disse tingene, ikke bare tenke på dem 😉 .

Har et par flere bloggideer, og denne bloggen er jo også noe jeg vil få mye mer tid til fremover. Så vi snakkes forhåpentligvis fort, og ofte 😉 !

Stå på!

Jeg har plutselig masse fritid

Øyvind Gårdsliv, Hesteliv

Gorm bursdagstur (3)

Så jeg har etter to år sluttet på 4H-gården der jeg har jobbet i to år. Det var jeg som selv valgte å slutte, og jeg kjente jeg var klar for nye utfordringer og begynte å gå litt lei rutinene på gården. Har blitt kjent med fantastiske mennesker på gården, har lært en del om dyr og hest, og har funnet et sted hvor jeg kan drive fast med hest fremover skulle jeg ønske det.

Tingen er at det har blitt litt kluss og misforståelser mellom meg og Nav, så istedenfor å gå rett ut i ny praksisperiode har jeg nå ingenting å gå til, i hvert fall til jeg får igang dialog med min nye behandler. Der og da var det lite gøy å få den beskjeden, spesielt fordi jeg også samtidig har hatt et par tøffe konflikter med to venner (attpåtil uavhengig av hverandre), så dagene før og etter nyttårsaften har vært veldig preget av det, for det er jo å jobbe jeg har lyst til,

Men så begynte jeg å se på det fra den lyse siden. For nå har jeg jo faktisk veldig mye fritid. Jeg er ikke engang mellom jobber som i «jobben din nå er å finne deg en jobb», jeg er mellom jobber som i «avventer svar fra NAV».

Så idag begynte jeg å tenke på at jeg faktisk kan gjøre mer som jeg vil nå. Dra på hyttetur til Gullbotn i noen dager eller en uke. Ta de lange turene jeg har drømt om. Dra på en reise eller to. Besøke slekt og venner jeg har sett altfor lite til fordi de bor i andre byer.

Håper jo at jeg kommer meg ut i arbeid igjen så fort som mulig, men tenker jeg også skal prøve å nyte «ferien» så godt det lar seg gjøre, uten å begynne å kjede meg. Men skal nå også presse inn mer konstruktive ting, som å få tatt det barristakurset så jeg har en større sjans til å få jobbe på en kafé eller kaffebar, pluss at jeg da vil gjøre en bedre jobb der, selvfølgelig 😉 .

Tror det skal bli deilig å ha fri en liten stund, og tenker også at det er velfortjent 🙂 . Liker også at dette er omtrent motsatt innstilling av hvordan jeg tenkte da jeg gikk folkehøyskolen, så merker at jeg har både omtrent har slått depresjonen og samtidig også fått mye større tro på meg selv.

Håper og tror at 2018 blir et tøft år, selv om det har fått en røff start 🙂 !

Etter Before the Storm (uten spoilers)

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Life is Strange, Psykisk helse, Viktige spill

«Always said I was a good kid
Always said I had a way with words
Never knew I could be speechless
Don’t know how I’ll ever break this curse

Now the world is only white noise
Frequencies that I can’t understand»

 

Da har jeg spilt ferdig Life is Strange: Before the Storm.

Og wow.

Jeg har ikke spilt mange spill i samme sjanger, og jeg vet at for eksempel The Last of Us og The Walking Dead også skal være tøffe. Men jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har spilt et så sårt, trist og hjerteskjærende spill. Har skrevet dypere om spillet og hovedperson Chloe her, og anbefaler at du leser det første innlegget hvis du ikke har spilt spillet, men i korte trekk er Before the Storm et «pek-og-klikk»-rollespill om 16 år gamle Chloe, som er i sorg over faren som ble drept i en bilulykke da hun var 14 og er begynt å være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk og selvmedisinere med hasj.

Chloe har falt i unåde hos skolens strenge rektor, tagger på alle overflater hun kommer over, spesielt de som tilhører folk hun ikke liker, har opparbeidet seg en betydelig gjeld til den rufsete, men tilsynelatende greie karen hun kjøper hasj av, har en mor som er aleneforsørger og sliter med å få endene til å møtes, og blir venn med den populære, men mystiske Rachel, som har sine egne problemer og fantaserer om å rømme fra bygda.

Føler at det er nettopp settingen som gjør Life is Strange så sterkt og virkningsfullt. Spillet handler ikke om zombier eller krig eller en dreven eventyrer på skattejakt i Tibet. Den er en historie om en helt vanlig tenåringsjente med problemer, og temaene i spillet er tap og sorgreaksjoner, viktigheten av familien og foreldrene dine, vennskap og gryende romantikk, og hva som kan skje når en helt vanlig tenåring gjør feil valg og havner i feil miljø. For den saks skyld handler det også om hvordan velmente voksne kan gjøre vondt verre ved å tilnærme seg et «problembarn» på feil måte.

Spillet veksler flytende mellom de hverdagslige scenene og de mer tøffe øyeblikkene. Det kan dreie seg om at du mekker bil,  eller at du spontant hiver deg med på et Dungeons&Dragons-aktig rollespill, men også dramatiske og tøffe sekvenser og de mer såre og melankolske øyeblikkene, som når Chloe i drømmesekvenser får snakke med faren sin. Before the Storm kan være både morsomt, søtt, sjokkerende, dramatisk og trist, og når det skjer tøffe ting, treffer de hardt, fordi du føler det like gjerne kunne hendt folk du personlig kjenner.

I tillegg har spillet mystiske og overnaturlige undertoner som gjør det enda mer spennende, og en del av gøyen med spillet er å gå på YouTube og nettsamfunn etterpå og utforske alle de spennende og nesten skumle fan-teoriene om hovedpersonene, bygden og hvordan historien i forløperen henger sammen med den opprinnelige serien. Hvis du leser mellom linjene oppdager du at Life is Strange-spillene forteller så mye mer enn det de «sier rett ut», og ser du på symbolikk, referanser og godt skjulte detaljer finner du en god del å gruble og spekulere over.

Side note: det er vanskeligere å legge ut spennende screenshots for episode 2 og 3 for å beskrive stemningen i spillet her, fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen, så hvis de jeg legger ut her ikke virker så veldig spennende, er det bare derfor.

Det jeg tror jeg liker best med Life is Strange, og det som gjør det til et viktig og meningsfylt spill, er nettopp det at det er så gjenkjennelig. Har skrevet allerede om hvordan jeg kjenner meg igjen i Chloe, og spillet tar generelt opp så mange virkelige problemer at jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen, og jeg har lest at flere som for eksempel har mistet foreldre har opplevd spillet som terapeutisk. Tror også det kan virke inspirerende for andre unge med problemer, som kanskje kjenner seg igjen i Chloe og merker at de ikke vil ende som henne, eller bare finner det trøstende å få en påminnelse om at de ikke er alene.

Before the Storm 6.pngSpillet er ikke perfekt, enkelte scener  kunne vært bedre «regissert», og slutten kommer litt brått på, men helhetsinntykket er veldig bra, og alt spillet gjør rett veier opp for feiltrinnene. Utviklerne har også klart å presse ganske mye innhold inn i de knappe 10 timene det tar å spille seg gjennom historien.

Hvis du vil spille et rollespill som er ganske annerledes det du vanligvis spiller, med et sterkt fokus på det å være et rollespill som forteller en meningsfylt og spennende historie, anbefaler jeg helhjertet Life is Strange: Before the Storm. Du trenger ikke å ha spilt den første serien for å spille forløperen, og faktisk tror jeg det er en stor fordel å spille dette spillet først.