Tiggere og hjemløse og sånn

Øyvind Uncategorized

Oppdatert 17. november 2014

Wikimedia Commons

Har som sikkert mange andre i Norge tenkt mye på tigging de siste dagene, og har lyst å dele noen tanker og whatnot om fenomenet med tiggere, hjemløse og stoffmisbrukere i verdens rikeste land. Har riktignok aldri vært i en sånn situasjon selv, men jeg har jobbet frivillig med folk som var hektet på stoff, og har de 90 studiepoeng med sosialt arbeid fra Sogndal, og jeg kan lese fagstoff som alle andre.

Det jeg egentlig bare ville si, er at det irriterer meg veldig at det er så vanvittig mye synsing og generalisering ute og går. Jeg har hørt veldig mange si at de som er hjemløse i Norge (altså alle 6000, og formodentlig alle de syv hundre barna) bor på gata fordi de vil det selv. Jeg har hørt folk snakke om tigging som om det var snakk om én stor gruppe, og at alle som tigget hadde samme bakgrunn, motivasjon og livssituasjon. Jeg har hørt så mange rasistiske uttalelser om romfolket at du skulle trodd det ikke var mennesker det dreide seg om. Det er rart at vi har så mye sympati for hjemløse, tiggere og andre vanskeligstilte når de opptrer i fiksjon, som karakterene i Oliver Twist og Les Miserables, men samtidig møter mennesker i samme situasjon så fiendtlig og fordomsfullt i virkeligheten.

Noe av det stammer nok fra den typiske reaksjonen de fleste av oss får når vi ser andre i nød – vi rasjonaliserer og bortforklarer og sier at «ja, men de er vel vant til å ha det sånn», eller «jo, men de hadde sikkert fått hjelp fra staten om de bare hadde villet» – men det er skremmende mye fiendtlighet ute og går òg. Når enkelte for eksempel sier at de er lei aggressive tiggere har jeg full forståelse for det, men når de så uttaler at de vil forby all tigging på grunnlag av dette, da blir jeg bekymret for at det ligger mer under.

Og med fordomsfulle holdninger kommer tilsvarende dårlig oppførsel. Hjemløse, tiggere, gatemagasinselgere, til og med bare mennesker som kanskje i noens øyne ser «slitne» ut, risikerer å bli skjelt ut, spyttet på, eller til og med utsatt for voldshandlinger. Hva dette gjør med psyken til mennesker som allerede er langt nede og som ofte allerede har opplevd mye fælt, virker det ikke som om enkelte tenker på, ei heller på hvor mange det går ut over som ikke er stoffmisbrukere eller uteliggere i første omgang. Det er nok av hjerteskjærende eksempler på «normale» mennesker som er blitt behandlet som dritt av fordomsfulle mennesker, til og med helse- og omsorgsarbeidere.

Det finnes forskning på disse temaene som på alt annet, for eksempel her, og du finner lett stoff om du bare
leter, men det virker som om fakta plutselig ikke er så viktig lenger når narkotika, tigging eller bostedsløse er tema, og føler det er veldig mye synsing og uvitenhet, og at dette påvirker holdningene våre, og kanskje i sin tur også politikken til regjeringen vår.

Så unnskyld hvis jeg høres veldig ut som en prektig sosionomstudent nå, men det er en grunn til at folk gjør som de gjør, og det er tusen måter å ende opp både i en situasjon som bostedsløs eller tigger, eller å begynne å misbruke rusmidler, enten i korte eller lengre perioder. Greit nok at noen gjør dårlige valg. Greit nok at enkelte mest av alt kanskje trenger et spark i baken, men det er mange andre igjen som har «falt mellom stolene» i systemet og ikke fått god hjelp, om de har fått hjelp i det hele tatt, eller som ikke kan nyttegjøre seg hjelpen de får.

Tenk på hvor mange forskjellige grunner det er til å tigge eller havne på gata. Det er en stor forskjell på en 16-åring som rømte hjemmefra på grunn av overgrep, en 15-åring som har rømt fra et asylmottak, en 18-åring som har store problemer med rus eller psykisk sykdom, og en 22-åring som faktisk opplever at gata er bedre enn hospitsplassen hun fikk av kommunen.

Jeg har en venninne som tidligere har gått på narkotika, og som bare fikk tilbud om hospitsplass da hun mistet leiligheten sin, og hun fortalte meg at det var fullstendig uaktuelt siden hun da visste at hun ville havne tilbake «på kjøret». Hva gjør de som havner i hennes situasjonen, men ikke finner et nytt sted å bo på leiemarkedet, eller ikke har penger til å leie i første omgang, eller ikke har et nettverk av venner å ty til?

Personlig tror jeg faktisk at jeg i hvert fall ville vurdert sterkt å finne et sted å sove på gaten (ikke at jeg har gått på stoff i virkeligheten), og dette går faktisk igjen hos mange som havner i denne situasjonen i virkeligheten. Eller som en uttalte under et studie, «kommunale leieboliger kan fungere som en bolig, men ikke som et hjem».

Så neste gang du kommer forbi en person som ber om penger, eller bor på gaten, eller som du bare synes ser «sliten» ut: husk at du faktisk ikke vet noe som helst om den personen, eller hans eller hennes forhistorie, og at det er veldig lett å ta fullstendig feil av vedkommende. Minnes en Pondus-stripe hvor Pondus og en kamerat var på butikken og denne vennen ser en veldig rufsete og trøtt mann subbe i ørska med handlevogn. Han kommenterer at denne mannen så veldig sliten ut, hvorpå Pondus svarer: «han er nybakt far. Mangel på søvn».

Anbefaler for øvrig boka «Uteligger» av Ole Martin Holte, og P3-dokumentaren En uke på gata. Dette er erfaringene til to personer som valgte å bo et kort tidsrom på gaten for å «kjenne på kroppen» hvordan det kan oppleves.

Disiplin klovn

Øyvind Disipliner, Sirkusliv
Klovning er vel en av de mer universelle sirkusdisiplinene. Det finnes så vidt jeg vet to typer klovner, de som gjør koreograferte ting på scenen eller i manesjen, og de som går rundt blant folk og for eksempel er pauseunderholdning eller besøker barn på sykehus. Så finn frem barnet i deg og ta på et par altfor store sko, vi skal ha om klovning!

Kort og godt om klovning

God trening for: teater- og teatersport-ferdigheter.
Gode utgangspunkt: spontanitet, humoristisk sans, gode sosiale antenner og mot til å gi av seg selv.

Sirkusklovning er en helt egen form for humor. En klovn er gjerne både naïv og uskyldig, og alt rundt ham eller henne er nytt, spennende og gjerne utrolig vanskelig og komplisert, og en god klovn vet å gjøre selv den mest kjedelige eller hverdagslige gjøremål forunderlig, uoverkommelig, og hysterisk morsomt. En i klassen min hadde for eksempel et utrolig morsomt nummer hvor hun brukte flere minutter på å sette seg på en stol. Er den dag i dag imponert over at hun klarte å gjøre noe så enkelt så utrolig morsomt.

Er du i beit for ideer til klovnenummeret ditt, må du huske på at du kommer langt ved å bruke deg selv. Vær selvironisk, spill på svakhetene dine. Dette fungerer spesielt godt når du opptrer for folk som kjenner deg allerede. Utover det er det en stor fordel å kunne være spontan, å ta ting på sparket og levere kjappe svar. En av yndlingslekene vi brukte til å lære oss dette på sirkuslinja gikk ut på at én av oss satte oss på en benk og en annen i klassen skulle gjøre alt for å få ham eller henne til å forlate benken. Vi brukte ingen rekvisitter, så du måtte bruke miming og kroppspråk for alle penga. Kreativiteten fikk fritt utløp, og vi hadde det hylende morsomt med alle slags påfunn. Stakkarene på benken ble oppsøkt av alt fra pistolmenn til Pokémontrenere, og svensken i klassen ble forsøkt vervet av en representant fra Socialdemokraterna.

Så hadde vi en rar øvelse hvor vi gikk to og to, og du skulle stå rett opp og ned uten å få lov å røre deg mens den andre skulle gjøre alt h*n kunne for å psyke deg ut — stirre på deg, sette seg ned og se rart på deg, løpe rett mot deg og stoppe i siste øyeblikk, forsvinne bak ryggen din, what have you. Så skulle du stå der og kjenne på følelsene som kom, som læreren sa så fint. Hun forklarte at noe av poenget med øvelsen var at du skulle tenke på hvordan publikum hadde det når klovner plutselig kom og dro deg opp på scenen.

Så om akkurat du går med en vordende klovn inni deg, tror jeg du kommer langt med spontanitet, humor og evnen til å være spontan og «spille på» uventede ting — og evnen til å «måle» publikum og se og tolke hvordan de reagerer på det du gjør. Klovning kan være vel så krevende som akrobatikk og sjonglering, men er desto gøyere når du får det til! Hopp i det!

Tanker om Livet kan fly

Øyvind LKF
Blogging, kakao og boklaging en folkehøyskolekveld.

«Livet kan fly» er min tredje eller fjerde blogg. Har altså startet opp blogger før, men det kan være vanskelig å lage en blogg du blir fornøyd med selv og klarer å holde i gang over tid, og Livet kan fly hadde sikkert ikke blitt til engang hadde det ikke vært for at jeg ville skrive om livet på sirkuslinja. Til gjengjeld viste det seg at nysirkus var noe veldig mange var interessert i å lese om, skulle jeg dømme etter treffene jeg fikk fra Google-søk på alt fra Cirkus Xanti til sukkerspinnmaskiner.

Når jeg så hadde skrevet om sirkus og sirkusliv en hel vår og sommer og skulle begynne på sosialt arbeid på høyskole, hadde bloggen min liksom fått «sparket» den trengte til å komme skikkelig igang. Den hadde overlevd «åpningsfasen» og fortsatte som en blogg om hverdagsliv hvor jeg også har skrevet om tema som opptok meg, tatt opp ting, delt opplevelser med alt fra Minecraft til sportsklatring, og vært så åpen som jeg har trengt og turt å være.

En blogg kan være så mye forskjellig, og kan brukes til alt mulig, og den har vært god å ha ved flere anledninger🙂. Det er enkelte ting det er lettere å skrive om enn å snakke om, så har flere ganger bare gitt folk en kobling til forskjellige innlegg her når det er ting de har lurt på. Har òg fått noen aha-opplevelser når jeg har gått tilbake og lest gamle innlegg og lest om ting jeg ellers ville glemt, eller blitt påminnet hvordan jeg egentlig hadde det på forskjellige tidspunkt.

Har en veldig uformell tone når jeg skriver her, skriver mer som jeg snakker enn som jeg lærte i norsktimene, og attpåtil med smilefjes, men føler det er litt «befriende» å kunne gjøre det, og føler likevel jeg har blitt bedre til å skrive av å drive med bloggen, har oppdaget flere ting jeg må jobbe med, å fatte meg i korthet, for eksempel 😉. Føler også at jeg kan bli flinkere til å pushe meg til å blogge når jeg har ting å skrive om, mens inntrykk og følelser og sånn fremdeles er der. I hvert fall i det siste har det blitt litt til at innleggene er blitt litt overfladiske, i hvert fall syns jeg det selv.

Driver nesten aldri å legger ut lenker til innlegg på Facebook-profilen min eller andre steder, fordi det ikke føles riktig (for meg personlig, altså – har ingenting imot at andre legger ut lenker til innleggene sine😉), og bloggen er uansett bare én av utallige andre, så den har rimelig få lesere og veldig få kommentarer, og det betyr jo at jeg føler at jeg skriver veldig i blinde, så jeg vet veldig lite om hvordan folk opplever bloggen, eller i det hele tatt hvem av de jeg kjenner som leser den. Har fått gode tilbakemeldinger fra flere jeg har vist den til, men for hver person som liker bloggen kan det i teorien være én som misliker alt jeg gjør, og de holder jo det for seg selv.

Har uansett lært veldig mye av å blogge sammenhengende i over tre år, både på skrive- og etikkplanet. I begynnelsen la jeg for eksempel ut bilder jeg lenket direkte fra andre nettsider, og tenkte at det sikkert var greit siden jeg la til en kobling så folk kunne se hvor de var fra. Så ble jeg mer bevisst på at dette stjal båndbredde fra nettsidene jeg tok bildene fra, og uansett var det selvfølgelig òg en hake at om nettstedene tok bildene ned, forsvant de også fra innleggene mine. Den eneste grunnen til at jeg ikke har tatt noen dugnad på fjerning av gamle bilder ennå er at det er over et kvart tusen innlegg på bloggen (er i gang, men tar det litt etter litt), men nå bruker jeg enten bare bilder om jeg har tatt dem selv, fått lov til å bruke dem, eller lastet dem ned fra åpne kilder uten opphavsrett, som Wikimedia Commons. Føler jeg ikke alltid tar verdens beste bilder, og bruker et «gammelt» mobilkamera, men illustrerer i det minste bloggen med god samvittighet, og det er da en begynnelse ;).

Enkelte ganger må jeg tenke meg ekstra grundig om før jeg legger ut noe. Det gjelder både faktatekster, hvor det er veldig viktig at det jeg skriver faktisk stemmer, og innlegg hvor jeg er spesielt åpen om ting (og det er faktisk et par innlegg hvor jeg nesten følte etterpå at jeg hadde delt litt for mye), men også selvfølgelig innlegg som involverer andre mennesker.

Jeg prøver så godt jeg bare kan å ikke «henge ut» noen eller skrive for mye om konkrete hendelser her, eller legge ut bilder av folk jeg kjenner uten lov. En blogg kan være et vanvittig mektig våpen – det sies at løgnen kan nå halvveis rundt jorda før sannheten får på seg skoene – og du kan legge ut din side av en historie og få sympati, skape sinne, eller så feiloppfatninger, uten at han eller hun det går utover engang vet at blogginnlegget finnes, og selv om du er klar over, kan det være tøft å «stå oppreist» og legge ut et motsvar. Det ligger vel bare ett «angrepsinnlegg» på LKF, og det handler om en skoleansatt som behandlet meg og opptil flere andre i klassen regelrett som dritt et helt skoleår, og det ble lagt ut som en slags terapi, og først etter mange måneder med tenking på om det var riktig eller ei, og jeg føler og håper at jeg har anonymisert både hun det gjelder og skolen godt nok til at jeg føler det er greit.

Vet ikke hvor mange innlegg det blir i aller nærmeste fremtid, det kommer an på hvor mye som skjer rundt meg, men håper på å være mer aktiv når ting faktisk skjer😉.

Så, målsetninger fremover:
– Bedre bilder
– Hyppigere og «dypere» innlegg
– Vet jeg har lovt det flere ganger før, men: sirkustekster 😉 !

Stå på!

Anmeldelse: A Game of Thrones av Fantasy Flight Games

Øyvind Anmeldelser, Brettspill
Høyreklikk og velg «vis bilde» (Firefox)
for å se bildene i full størrelse.

Øyvind har sommerferie og det skjer pent lite på hjemmefronten for ti’a, så tenkte jeg like godt kunne skrive en anmeldelse av et brettspill jeg har blitt hekta på🙂. A Game of Thrones er et strategispill i samme grunnkonsept som RISK, hvor spillbrettet er et stort kart og du starter med et lite landområde og en beskjeden styrke og skal ta over verden. Det som dog gjør Game of Thrones så annerledes og gøy er at diplomati spiller en så utrolig stor rolle, og at du gjør praktisk talt alt på likt med de andre spillerne.

Istedenfor å la spillerne flytte brikkene etter tur har spillet en «planleggingsfase» der alle legger ut ordrebrikker med bildesiden ned. Disse lar deg gjøre alt fra å flytte hærene dine eller samle forsyninger som fungerer som en slags valuta i spillet, til å la en hær fungere som en slags reserve som kan hive seg med i kamper i naboprovinser, også mellom to helt andre spillere. Brikkene snus på likt når spillerne er ferdige med å legge dem ut, og så begynner spillerne å utføre ordrene sine etter tur, i en rekkefølge som forandres flere ganger i løpet av spillet.

Føler dette fører til et veldig spennende spill sammenlignet med spill som RISK, hvor du flytter alt du vil av dine egne styrker og så venter på din tur igjen, og jeg liker også måten ordrene «samhandler» med hverandre på og hvor fleksible de er. Hvis jeg for eksempel legger ut en angrepsordre jeg planlegger å bruke mot en annen spiller, og en tredje spiller legger ut en støtteordre i en naboprovins, kan han eller hun velge å gripe inn om jeg går til angrep, og hen velger igjen om hen vil støtte meg eller hæren jeg invaderer. Situasjoner som dette fører ofte til både dilemmaer for spillerne og runder med forhandlinger og intriger, og det er denne dynamikken som gjør at jeg rett og slett elsker denne måten å spille på.

Selve kampene går ut på at du legger sammen styrken til krigerne du har i kamp, og så legger ut et hærlederkort. Mens alle husene har samme sett med ordrebrikker, får de hver sin unike kortstokk, hver med sine fortrinn. Kortene har en gitt styrke, som blir lagt til «ildkraften» til hæren som er i kamp, og påskrifter som gir deg alle mulige slags små og store fordeler, som å gjøre krigsskip sterkere eller la deg fjerne én eller flere av fiendens krigere fra spillet om du vinner slaget.

Jeg liker hvordan dette gir kampene en slags pokerfølelse, i og med at du må tenke på hvor sterke kort du er villig til å bruke, prøve å følge med på hvilke kort motspillerne fremdeles har på hånden, og prøve å tenke deg frem til hvilket av kortene han eller hun kommer til å spille ut. Hvis du for eksempel er rimelig sikker på at motspilleren kommer til å bruke et svakt kort trenger du gjerne ikke ofre et sterkt kort selv. Skal du utkjempe flere slag i løpet av en runde, må du bestemme deg for hvilke kort du vil spille ut når. Og siden kortene du bruker er ute av spillet til du har brukt opp hele bunken på syv kort og får hele kortstokken tilbake, må du også prøve å unngå «sløse bort» sterke kort før du virkelig trenger dem.

 

Intrigene i En sang om is og ild lever generelt videre i beste velgående i brettspill-utgaven. Du kommer veldig fort til å havne i konflikt med naboene dine, og du må vurdere hvem du skal innynde deg med, holde på en armlengdes avstand, eller gå til krig mot, og siden du har fullmakt fra reglene til å lyve så det renner om alt mellom himmel og jord og bryte alt av avtaler du måtte inngår med rivalene dine, er det duket for diplomati, intriger, hvite løgner, svarte løgner og masse dolking i ryggen i beste Sang om is og ild-stil.

 

I tillegg kommer uforutigbarheten fra de tre Westeros-kortene dere trekker på begynnelsen av hver runde, som driver handlingen i spillet fremover ved å for eksempel la deg rekruttere nye enheter eller endre visse spillregler for akkurat den turen. Flere av tingene som skjer fast hver tur i andre strategispill styres av disse kortene, så for å spille Game of Thrones må kunne takle usikkerhet og være tilpasningsdyktig når uforutsette ting skjer.

For å gjøre ting enda mer interessant, og kanskje også for å gi de mindre mektige spillerne en sjanse til å ta igjen feltet, har du også budrunder som utføres mer eller mindre jevnlig i spillet, utløst av visse Westeroskort, og går ut på at du skal ta ressursbrikker fra bak skjermbrettet ditt og legge dem på bordet samtidig med de andre spillerne. Budrundene kan forandre veldig mye i spillet, i og med at en svak spiller plutselig kan sitte med veldig stor politisk makt, eller at noen får en fordel som de igjen kan bruke rundt forhandlingsbordet eller på slagmarken.

Den første typen budrunde handler om å sikre seg politisk innflytelse på tre områder. Politisk makt styrer ting som rekkefølgen spillerne får utføre ordrer, og gir fordeler som å få legge ut sterkere ordrebrikker eller å avgjøre hvem som vinner om et slag ender uavgjort. Når spillerne satser om politisk innflytelse, byr de ressurser i tre omganger, noe som er en tillegsutfordring fordi du må porsjonere ut brikkene dine, prøve å tenke deg frem til hvem som kommer til å by mest når, og prioritere hva du egentlig trenger mest selv.

I den andre typen må spillerne sende ressurser til garden i svart i nord. Her får spillerne vite av «wildling»-kortet de trekker hvor mange ressurser de trenger til sammen for å slå tilbake trusselen fra villmennene i nord, som vokser i styrke jo lenger tid det tar før et Westeroskort får dem til å angripe. Greier ikke spillerne å skrape sammen og legge ut nok brikker, blir alle spillerne straffet. Også her må du være forberedt på at de andre spillerne kan lyve både om hvor mange ressurser de har å ofre, og hvor mange de kommer til å bruke. Men et særtrekk med «wildling»-slagene er at spillerne som bød høyest og lavest får henholdsvis belønning og straff, fastsatt av kortet, så det kan straffe seg å prøve å sluntre unna.

Alt i alt er Game of Thrones er et spill som utfordrer deg på flere nivå. Du må være en god strateg, men også «lese» motspillerne, bygge gode relasjoner og snakke godt for deg, og du må holde oversikt over hvilke hærlederkort som er spilt ut og hvor mange ressurser hver spiller sitter på. Å spille spillet føles som å spille RISK, mafia og poker samtidig, og alle elementene i spillet, både planleggingsfasen hvor du legger ut ordrebrikker, kampene og budrundene og alt av intriger, diplomati og ryggdolking, er utrolig spennende og gøy. Det at spillet har en innebygd tidsfrist gjør at du unngår «evighetsspill»-fellen hvor spillerne går lei og avslutter spillet før det er ferdig. Det er også en begrensning på hvor mange brikker du kan ha i hver provins, noe som hindrer spillere i å samle hærene sine i store klynger, noe som ofte skjer i Risk og Axis&Allies.

Game of Thrones er kanskje ikke for deg om du er typen som foretrekker spill som bare går på strategisk dyktighet, men personlig liker jeg hvordan det ikke går i fellen mange andre strategispill, hvor du omtrent er garantert å vinne bare du får et stort nok forsprang. I Game of Thrones kan ting snu fort. Du kan være et av de mindre landene og plutselig få veldig stor politisk makt eller lure en spiller trill rundt med velvalgte ord, og du kan ha en mindre hær enn fienden og vinne fordi du la ut ordrebrikker på en lur måte, sikret deg hjelp fra en medspiller, eller sparte riktig hærlederkort til rett øyeblikk. Du har selvfølgelig en fordel om du har det største landområdet eller flest ressurser, men de andre har liksom alltid sjansen til å hente seg inn med mindre de havner veldig langt etter de andre spillerne.

A Game of Thrones fortjener 8 iskaffe av 10 mulige.

Folkehøyskolemimring

Øyvind Folken 13-14, Psykisk helse

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, se på det som en slags refleksjonstekst.

Du lærer en del av å gå folkehøyskole og tilbringe så mye tid oppå andre mennesker. Jeg har lært å si «ass» på slutten av setninger, å si «kødda» selvironisk når jeg tar feil om noe, at «beis» kan bety sex og at «flæ» betyr fest, at det finnes mennesker som kaller vafler for «bakels» og at tortilla også kan kalles «tacolompe». Jeg har sett leverpostei på vafler og lært meg å like blåbærsyltetøy på brødskiva, og jeg har begynt å si «lille venn» til hestene.

Men tenker ikke bare på små ting – når du går folken møter du et «mikrokosmos» av veldig mange forskjellige typer folk. Hvordan kullet er og «føles» varierer selvfølgelig fra år til år, Namdals 13/14-kullet var veldig annerledes enn de jeg gikk Fjordane 10/11 med, men sitter og tenker på alle de jeg ble kjent med dette året. De som inspirerer deg, som bare er på en sånn måte at du får lyst til å ta etter dem. Hun kloke som turde å si ting rett ut til folk, hun som omtrent alltid klarte å være smilende og selvironisk når hun snakket om feil hos seg selv, solstrålen som alltid hadde energi til overs og arrangerte spontan fest en oktoberdag vi satt og var deppa, og de som hadde livshistoriene og/eller -situasjonene som jeg fremdeles får lyst til å gråte når jeg tenker på dem. De som sto på og kom seg av gårde på undervisning og aktiviteter selv når de var aldri så slitne, til det punktet hvor jeg nesten begynte å bekymre meg for at de skulle bli utbrent.

Du kommer òg så tett på folk at du gang på gang blir mint på at alle har sin historie og erfaringer, som de gjerne ikke vil vise andre så fort de blir kjent med dem, eller de deler forholdsvis «ufarlige» eller grunnleggende ting som at de sliter psykisk eller at de har vært under barnevernet. Så, når det kanskje er gått en stund, får du vite mer. Motet til å åpne seg om tragiske eller fæle ting kommer gjerne før lenge etter at du har blitt veldig godt kjent med og glad i vedkommende, sånn at det du får høre kommer som en stor bombe (ikke at jeg er helt uskyldig der selv), spesielt om det er ting du kjenner deg igjen i selv. Plutselig har du et helt nytt syn på en person, eller du får vite at noen har vært gjennom det samme som deg, så har du noen å åpne deg til.

Har selvfølgelg vært en del destruktivt i løpet av de ni månedene òg, da, selv om de fleste var snille… drama og baksnakking, ryktespredning, massevis av drittslenging og dømming, klaging, bråk på internatene, prektige folk, utfrysning, kjipe spørsmål, kommentarer og misforståelser (en klok venninne av meg delte et bilde på Face hvor det sto «jeg har ingenting imot å bli hatet, men jeg hater å bli misforstått» — kjenner meg igjen der, ass’) og noen få personer er jeg faktisk egentlig bare like glad for ikke å skulle se mer (var faktisk én jeg blokka fra Face det øyeblikket hun hadde dratt, så glad var jeg for å slippe å forholde meg mer til den personen :p). Men merkelig nok følte jeg at jeg var glad i og hadde et godt forhold til de som mange andre så på som «drittunger». Verden er rar.

Selvfølgelig opplever du alle disse tingene, gode og vonde, utenfor folkehøyskoler òg, du møter jo mennesker hele livet, og mye av «lærdommen» her er jo ting jeg og sikkert de fleste er klar over fra før. Men du kommer så tett innpå folk på folkehøyskolen, du blir veldig godt kjent med de du er med veldig fort, og kullet blir som et lite samfunn i miniatyr, i og med at det kommer folk dit fra alle kanter av landet, fra flere aldersgrupper, og fra alle mulige miljøer og «bakgrunner» mellom himmel og jord.
Da føler du alt dette så mye tettere.

Rytter søker hest, Bergen

Øyvind Hesteliv

Har som kjent gått et år med hest på folkehøyskole, ser nå etter muligheter for å få fortsette å ri. På folkehøyskolen hadde vi ridetimer og tur én til to ganger i uka, og har hatt én voltigetime i uka et helt skoleår før det.

Ser etter muligheter for å ri sør i Bergen. Har ikke funnet jobb ennå, så er ikke aktuelt for å betale for fôrhest ennå, i hvert fall ikke en stor sum, men er åpen for å for eksempel gjøre stallarbeid i bytte mot riding. Hvis du vet om noe, så ta kontakt!