![]() |
Høyreklikk og velg «vis bilde» (Firefox) for å se bildene i full størrelse. |
Øyvind har sommerferie og det skjer pent lite på hjemmefronten for ti’a, så tenkte jeg like godt kunne skrive en anmeldelse av et brettspill jeg har blitt hekta på🙂. A Game of Thrones er et strategispill i samme grunnkonsept som RISK, hvor spillbrettet er et stort kart og du starter med et lite landområde og en beskjeden styrke og skal ta over verden. Det som dog gjør Game of Thrones så annerledes og gøy er at diplomati spiller en så utrolig stor rolle, og at du gjør praktisk talt alt på likt med de andre spillerne.
Istedenfor å la spillerne flytte brikkene etter tur har spillet en «planleggingsfase» der alle legger ut ordrebrikker med bildesiden ned. Disse lar deg gjøre alt fra å flytte hærene dine eller samle forsyninger som fungerer som en slags valuta i spillet, til å la en hær fungere som en slags reserve som kan hive seg med i kamper i naboprovinser, også mellom to helt andre spillere. Brikkene snus på likt når spillerne er ferdige med å legge dem ut, og så begynner spillerne å utføre ordrene sine etter tur, i en rekkefølge som forandres flere ganger i løpet av spillet.
Føler dette fører til et veldig spennende spill sammenlignet med spill som RISK, hvor du flytter alt du vil av dine egne styrker og så venter på din tur igjen, og jeg liker også måten ordrene «samhandler» med hverandre på og hvor fleksible de er. Hvis jeg for eksempel legger ut en angrepsordre jeg planlegger å bruke mot en annen spiller, og en tredje spiller legger ut en støtteordre i en naboprovins, kan han eller hun velge å gripe inn om jeg går til angrep, og hen velger igjen om hen vil støtte meg eller hæren jeg invaderer. Situasjoner som dette fører ofte til både dilemmaer for spillerne og runder med forhandlinger og intriger, og det er denne dynamikken som gjør at jeg rett og slett elsker denne måten å spille på.
Selve kampene går ut på at du legger sammen styrken til krigerne du har i kamp, og så legger ut et hærlederkort. Mens alle husene har samme sett med ordrebrikker, får de hver sin unike kortstokk, hver med sine fortrinn. Kortene har en gitt styrke, som blir lagt til «ildkraften» til hæren som er i kamp, og påskrifter som gir deg alle mulige slags små og store fordeler, som å gjøre krigsskip sterkere eller la deg fjerne én eller flere av fiendens krigere fra spillet om du vinner slaget.
Intrigene i En sang om is og ild lever generelt videre i beste velgående i brettspill-utgaven. Du kommer veldig fort til å havne i konflikt med naboene dine, og du må vurdere hvem du skal innynde deg med, holde på en armlengdes avstand, eller gå til krig mot, og siden du har fullmakt fra reglene til å lyve så det renner om alt mellom himmel og jord og bryte alt av avtaler du måtte inngår med rivalene dine, er det duket for diplomati, intriger, hvite løgner, svarte løgner og masse dolking i ryggen i beste Sang om is og ild-stil.
For å gjøre ting enda mer interessant, og kanskje også for å gi de mindre mektige spillerne en sjanse til å ta igjen feltet, har du også budrunder som utføres mer eller mindre jevnlig i spillet, utløst av visse Westeroskort, og går ut på at du skal ta ressursbrikker fra bak skjermbrettet ditt og legge dem på bordet samtidig med de andre spillerne. Budrundene kan forandre veldig mye i spillet, i og med at en svak spiller plutselig kan sitte med veldig stor politisk makt, eller at noen får en fordel som de igjen kan bruke rundt forhandlingsbordet eller på slagmarken.
Den første typen budrunde handler om å sikre seg politisk innflytelse på tre områder. Politisk makt styrer ting som rekkefølgen spillerne får utføre ordrer, og gir fordeler som å få legge ut sterkere ordrebrikker eller å avgjøre hvem som vinner om et slag ender uavgjort. Når spillerne satser om politisk innflytelse, byr de ressurser i tre omganger, noe som er en tillegsutfordring fordi du må porsjonere ut brikkene dine, prøve å tenke deg frem til hvem som kommer til å by mest når, og prioritere hva du egentlig trenger mest selv.
I den andre typen må spillerne sende ressurser til garden i svart i nord. Her får spillerne vite av «wildling»-kortet de trekker hvor mange ressurser de trenger til sammen for å slå tilbake trusselen fra villmennene i nord, som vokser i styrke jo lenger tid det tar før et Westeroskort får dem til å angripe. Greier ikke spillerne å skrape sammen og legge ut nok brikker, blir alle spillerne straffet. Også her må du være forberedt på at de andre spillerne kan lyve både om hvor mange ressurser de har å ofre, og hvor mange de kommer til å bruke. Men et særtrekk med «wildling»-slagene er at spillerne som bød høyest og lavest får henholdsvis belønning og straff, fastsatt av kortet, så det kan straffe seg å prøve å sluntre unna.
Alt i alt er Game of Thrones er et spill som utfordrer deg på flere nivå. Du må være en god strateg, men også «lese» motspillerne, bygge gode relasjoner og snakke godt for deg, og du må holde oversikt over hvilke hærlederkort som er spilt ut og hvor mange ressurser hver spiller sitter på. Å spille spillet føles som å spille RISK, mafia og poker samtidig, og alle elementene i spillet, både planleggingsfasen hvor du legger ut ordrebrikker, kampene og budrundene og alt av intriger, diplomati og ryggdolking, er utrolig spennende og gøy. Det at spillet har en innebygd tidsfrist gjør at du unngår «evighetsspill»-fellen hvor spillerne går lei og avslutter spillet før det er ferdig. Det er også en begrensning på hvor mange brikker du kan ha i hver provins, noe som hindrer spillere i å samle hærene sine i store klynger, noe som ofte skjer i Risk og Axis&Allies.
Game of Thrones er kanskje ikke for deg om du er typen som foretrekker spill som bare går på strategisk dyktighet, men personlig liker jeg hvordan det ikke går i fellen mange andre strategispill, hvor du omtrent er garantert å vinne bare du får et stort nok forsprang. I Game of Thrones kan ting snu fort. Du kan være et av de mindre landene og plutselig få veldig stor politisk makt eller lure en spiller trill rundt med velvalgte ord, og du kan ha en mindre hær enn fienden og vinne fordi du la ut ordrebrikker på en lur måte, sikret deg hjelp fra en medspiller, eller sparte riktig hærlederkort til rett øyeblikk. Du har selvfølgelig en fordel om du har det største landområdet eller flest ressurser, men de andre har liksom alltid sjansen til å hente seg inn med mindre de havner veldig langt etter de andre spillerne.