Denne har ligget som utkast på siden i lang, lang tid. Har alltid hatt lyst til å skrive den ferdig og legge den ut, men aldri klart å komme igang. Nå i disse rasisme-dager passer den plutselig veldig godt, så bestemte meg for å skrive den ferdig og legge den ut nå. Enjoy 😉 .

Da jeg gikk sirkuslinja i Nordfjordeid, var vi folkenfolkene titt og ofte innom den lokale Jafs!’en for å kjøpe milkshake, og jeg husker at det jobbet en hvit jente der som ikke kunne så godt norsk. Jeg husker jeg syntes dette var kjempespennende. Hvor kom hun fra, hva gjorde hun i Norge, hvordan endte hun opp akkurat i lille Nordfjordeid, det var et dusin ting jeg hadde lyst til å spørre henne om. Jeg syntes det var kjempekult, at hun hadde tatt turen fra landet hun kom fra til et sted hvor hun ikke kunne spårket, og attpåtil dratt til en bygd hvor det bodde så få folk at det ofte omtrent ikke var noen i gatene på dagtid.

Så, selvfølgelig, slo det meg at den eneste grunnen til at jeg tenkte på denne måten var at hun var hvit i huden.

Hadde jenta sett afrikansk, asiatisk eller arabisk ut, hadde hun bare vært en «innvandrer» i mine øyne, kanskje hadde jeg til og med tenkt litt på at hun kanskje ikke burde ha jobbet på Jafs! siden hun ikke var flinkere i norsk. Jeg hadde ikke kjent på den samme entusiasmen, hadde ikke blitt imponert over hvor modig hun var, og ville ikke hatt noe behov for å bli kjent med henne og fått vite hvor hun kom fra, og hvordan hun endte opp på Jafs! i Nordfjordeid.

Det er rart med den, hvordan vi kan være så sinte på rasister, og ikke sjenke våre egne fordommer og holdninger en tanke. Vi kan være sinte på folk som bruker utdaterte ord som «neger», eller bruker «jøde» som skjellsord, men ikke tenke over hvordan våre egne hverdagsord som «innvandrer» og «utlending» fremmedgjør folk basert på hudfargen deres; hvor mange omtaler andre hvite som «innvandrere» eller «utlendinger»?

Det er lett å være sinte på menneskene som skriver askyelige ting rundt om i kommentarfeltene, og som truer, trakasserer og angriper fremmede mennesker, moskeer og synagoger, men disse menneskene, selv om de er ekstremt høylytte og aktive i sosiale medier, utgjør fremdeles bare en bitte liten brøkdel av det norske samfunnet. Kommentarfeltene drukner for eksempel i hets mot «lykkejegerne», men de fleste av oss er faktisk for å ta imot flyktninger, og mange av trollene trenger gjerne forståelse og integrering, omtrent som de som kommer til landet vårt, mer enn latterliggjøring og fordømmelse.

Likevel er det så lett å drukne i hatet fra de mest høyrøstede og tenke at «åh herregud, jeg er glad jeg og vennene mine ikke er sånn!».

Hva med holdningene våre? Hva med de små tingene? Har du noen sinne lurt på når en buss gikk, eller trengt veianvisninger, og sett en afrikansk person og ikke spurt ham eller henne fordi «hun kanskje ikke kan norsk, og kanskje ikke er kjent her»? Har du noen sinne prøvd å omtale de som kommer fra afrikanske land eller Midt-Østen på samme måte som de som kommer hit fra Sverige, Frankrike eller Kanada?

Er det ikke et tankekors at når vi snakker om land i for eksempel Asia, sier vi som regel navnet på landet, som i «Sara skal til Sør-Korea», mens når vi snakker om Afrika, sier vi gjerne bare at «Johanne skal til Afrika», som om det var ett stort land?

Selvfølgelig er det et problem at rasisme og islamofobi er blitt så åpenlyst og grov som den er blitt i Norge, og i enda større grad Sverige — men integrering, fremskritt og toleranse er noe vi alle må jobbe med, ikke bare «verstingene» blant oss.

Å møte «utlendinger» på samme måte som du møter andre som ser ut som deg kan være vanskeligere enn du tror.