Mandag, og begynnelsen av en ny uke. Øyvind kom seg sent i seng igår, og hadde ikke mye lyst til å stå opp da mobilen ga lyd fra seg klokken syv i dag morges. Endte opp med å måtte småløpe ned til bussen fordi jeg utsatte det akkurat et par minutter for lenge med å stå opp, for jeg ville virkelig ikke av gårde idag 🙂 . Har ingenting imot den nye jobben min, men det tar rundt en halvannen time å komme seg dit, det var mørkt og kaldt ute, jeg var skikkelig trøtt, og det var godt og varmt under dyna. Fin kombinasjon 😉 .
Men tingen med dagene som kommer er at du aldri vet hvordan de kommer til å bli, og denne ble virkelig helt fantastisk. Ankom gården klokka ni og fikk i oppdrag å gå en tur med en hest som har vært «sykemeldt» en liten stund på grunn av en liten skade i det ene benet. Har aldri leid en hest en hel tur før, så følte meg faktisk litt beæret som ble betrodd å gjøre det. Stakk ned og skiftet til gårds-kjæledress, og så var det bare å hente hesten fra hesten og begi seg ut på tur 🙂 .

Gården jeg jobber på ligger litt avsides til på en høyde, med utsikt til fjell og fjord i alle retninger, og veien vi pleier å gå tur går helt ned til vannkanten. I tillegg var landskapet dekket med snø, noe som gjorde det enda mer idyllisk og fredfullt, og det var ikke et annet menneske å se mesteparten av turen.
Hesten oppførte seg også eksemplarisk, selv om den «våknet til» og begynte å tulle litt på hjemveien igjen, og både begynte å nappe etter hånden min og prøve å gå over i trav, men det tar jeg bare som et sunnhetstegn 🙂 . Uansett var det en flott følelse å ha leid en hest alene for første gang. Følte det som en milepæl, og jeg tok meg selv i å lure på når jeg kom til å ta min første ridetur på egen hånd.

Det skulle vise seg å bli mye tidligere enn jeg turte håpe på 😉 . I dag skulle det egentlig komme noen å ri fra et dagsenter, så vi salte på hestene vi pleier å bruke til formålet og ga oss til å vente. Ingen buss fra dagsenteret kom, og der sto vi med de «kampklare» hestene våre, og siden jeg ga uttrykk for at jeg hadde veldig lyst til å ri, fikk jeg til min store overraskelse lov å hente meg en hjelm og sette meg på hesten. Fikk tildelt en diger døl, med beskjed om at han var kjempesnill, men at han var veldig vanskelig å stoppe hvis han først fikk gå over i gallopp. Så dro jeg ut i vinteren igjen, denne gangen barbak på dølahestvallak — og igjen helt alene.
Var en utrolig god følelse å ri en hest uten følge for første gang i mitt liv, selv om det ble en kort tur. Det var litt «småskummelt» å skulle ha alt ansvaret selv, jeg er jo vant til at folk rir sammen med meg og gir meg hjelp og tilbakemeldinger, men hesten var virkelig snill som et lam, og lystret omtrent mitt minste vink. Som lovet var han derimot også fremdeles ute etter fart og spenning, så jeg måtte holde ham igjen en del, selv om jeg til slutt ga etter og gikk over i trav et lite stykke. Tror faktisk han gikk over i gallopp noen skritt, men klarte heldigvis å bremse ham så han ikke stakk av 😉 . Det var uansett utrolig deilig å ri lettriding på hesten igjen, og attpåtil på en så stor hest. Jeg er vant til å ri små islandstroll, og følte at jeg satt rimelig høyt over bakken 😉 .
Kom skrittende inn på gården igjen kry som en hane, og hadde både klart en stor milepæl og fått en ny firbent venn. Fikk tid til en god mulekosestund med dyret før jeg måtte videre til de andre oppgavene på gården, og gleder meg allerede til neste ridetur.