Hadde lovet Sasha tur, og da jeg så ut vinduet og det plutselig lavet ned, skjønte jeg at det bare var å få henne opp av sofaen og hive på seg turklærne. Forberedte meg på en tur i tett snø, så tok på meg godt med turklær og tok med varm kaffe.
Sluttet selvfølgelig å snø rett før jeg gikk ut døra, men ble en fantastisk fin tur allikevel. Sash begynner å bli dårlig til bens, så jeg bar henne opp de bratteste bakkene, som heldigvis er få og korte, og resten av turen var hun ivrig etter å gå.
Lyset var fantastisk på vei oppover, og Sasha koste seg som vanlig når det er snø 🙂 .
«Tenkestedet» vårt, «gapahuken» som vi så ofte går til.
Da jeg begynte på folkehøyskolen, begynte jeg å bruke en islandshest som het Jotun. Jotun var en god nybegynnerhest, snill og rolig, men likevel glad i fart og action når han var i humør til det. Noen dager måtte jeg jobbe med ham for å få ham til å gå like fort som de andre hestene, andre dager måtte jeg holde ham igjen når vi hadde hevet oss på hestene og sto og gjorde oss klare til å dra på tur, for han ville bare begynne å løpe.
Ble kjempeglad i Jotun og fikk et fint bånd til ham, og selv om han selvfølgelig fremdeles har en spesiell plass i hjertet mitt, vokste jeg vel etter hvert fra ham. Gikk over til en annen islandshest som het Snotri, som var litt mer arbeidsvillig, og også skulle vise seg å passe meg ypperlig fordi han var like glad i sprangtrening som meg 🙂 . Snotri var like snill og godslig som Jotun, og lot meg alltid gi ham en god klem når jeg slapp ham ut på beitet etter trening. Brukte likevel fremdeles Jotun innimellom, og på slutten av året valgte jeg å la det stå «Øyvind og Jotun» på genseren min fra hestelinja 😉 .
De ser kanskje ikke sånn ut før du blir kjent med dem, men hest og ponni har veldig mye personlighet, og ponnien du jobber med kommer til å ha sine særtrekk og et sett med ting du må ha i tankene og jobbe med når du jobber med ham eller henne, pluss at de selvfølgelig har følelser og behov som mennesker og alle andre dyr. Kjemi har mye å si, både for ponnien og deg, og hvert dyr sine utfordringer.
Tror min første skikkelige utfordring med hest var da vi trente på en oppvisning vi skulle ha for skolen. Jeg red på trofaste Jotun, men problemet var at hestene ble så giret av å trene oppvisning at Jotun begynte å bølle skikkelig med en annen hest. Hadde knapt nok sittet på en hest før skoleåret, så hadde jo ikke sjangs til å si ifra og få kustus på ham når han sparket etter den andre hesten når den kom for nær oss, så det ble til at jeg red en annen hest på oppvisningen, så Jotun fikk ha en erfaren ridelærer på ryggen 😉 .
Etter folkehøyskolen begynte jeg til slutt å jobbe på gården på Garnes, hvor ponnien jeg skulle ende opp med å bruke mest var en herlig lynghest ved navn Skåtes Emir. Det var her jeg tok steget fra snille skolehester til mer krevende hester. Emiren var bare 10 og hadde fremdeles unghestfaktene i behold. Den dag i dag husker jeg ham nærmest som en veldig hengiven hundevalp, men vel og merke en hundevalp på 500 kilo.
Han var alltid kjempeglad for å se meg, og viste det ofte ved å komme bort til meg og «stange» meg med mulen når jeg kom inn i luftegården, og han kunne bli skikkelig sjalu hvis jeg koste med eller hentet ut en annen hest enn ham. Når jeg skulle børste eller leie ham, satte han i gang med lekebiting. Var han spesielt full av energi, var leiingen mer preget av hopping og dansing enn å gå rett frem. Da var det om å gjøre å ha et godt tak i leietuet eller grimen, gjøre seg staere enn hesten, og si klart ifra. Likte ikke å bruke kjetting eller andre «hjelpemidler» for å , så ble til at jeg måtte ha noen lengre «diskusjoner» med ham når han skapte seg 😀 .
Etter hvert ga han seg med biting, dulting, og generell tulling når jeg leide ham, og vi fikk et utrolig godt og nært vennskap. Selv om han var et hakk villere enn de skolehestene på Jørum gård, merket jeg at brukte tryggheten og kunnskapene fra folkehøyskolen til å klare å håndtere ham stort sett uten problemer, og med unntak av når han bet eller jagde andre hester fordi han var sjalu, var han aldri aggressiv. Vi passet veldig godt sammen og jobbet godt ilag, og vi utviklet fort et varmt og nært vennskap.
«Jeg aaaner ikke hva som er skjedd med stokken, den var sånn da jeg kom!»
Den tette kontakten jeg fikk med ham var rørende. Jeg husker en gang fra begynnelsen av skoleåret da jeg skulle ta inn en annen hest enn Jotun, og han kom gående bort til meg på beitet for å hilse på. Ble litt rørt da, men ble desto gladere da jeg ble kjent med Emir og han hver morgen kom bort til meg for å hilse på og få litt kos når jeg gikk forbi innhengningen deres når jeg kom på jobb, og fikk noen ganger litt vondt av ham da jeg måtte forlate ham og han ofte sto og så etter meg.
Dessverre hadde Emir en skade allerede da jeg ble kjent med ham, og den ble verre utover året. Til slutt måtte han tragisk nok avlives. Jeg begynte å bruke Blues, den andre lynghesten på gården.
Blues er like kosesyk som Emir, og vi har fått et omtrent like tett vennskap, men selv om han også er ung, er han langt mer rolig, på godt og vondt. Utfordringen med ham, bortsett fra at han er usedvanlig makelig anlagt og liker best å gå i daffetempo og ta seg så mange pauser som mulig, er at han er veldig utrygg og sårbar, spesielt når han står bundet fast, så jeg måtte ta det rolig og skånsomt når jeg salte på ham. Merket dog at han ble mer og mer rolig jo bedre han ble kjent med meg og vi begynte å fungere som et godt team, og han er også omtrent like kosesyk som Emir var, om enn i langt mindre bøllete former 😉 .
Ble selvfølgelig, uungåelig, skikkelig glad i Blues óg. Han er ikke Emir, men han er en snill og god hest som er veldig lett å ha med å gjøre, og roen hans smitter lett over på meg.
Etter å ha brukt Blues en stund gikk jeg opp et hakk eller to til i vanskelighetsgrad og begynte å bruke fjordhesten Molnar. Molnar er veldig langt unna en rolig og føyelig skolehest. Han kan være morgengretten og generelt sur og grinete, spesielt når han er sulten, han elsker å prøve å stikke av, og han er sta som, vel, en fjordhest. På toppen av det så har han lett for å kveppe når vi rir eller leier ham.
Han er en sann fryd å ri, og elsker å løpe, men han elsker også å teste grenser, spesielt med usikre ryttere eller folk han ikke kjenner. Det spesielle med ham er dog at han også er utrolig snill, og kan være kjempekosete og godslig, og når han først har respekt for deg, er det utrolig hvor flink, rolig og pliktoppfyllende han kan være. Kan gå bort til bukken jeg pleier å tjore ham fast til og ta av ham hodelaget etter å ha brukt ham, og oppleve at han bare står der og lar meg ta frem grimen og sette den på ham, uten å prøve å stikke av. Stikker han likevel først av, løper han gjerne bare ned til nærmeste jorde og spiser litt gress, og så får du lov å «fange» ham og leie ham opp igjen når du kommer bort til ham. Han er egentlig glad i folk, og når han er i det godslige hjørnet, kan han godt legge hodet i hendene dine og slappe helt av.
Dette er tingen med hester, at de har så mye personlighet og er så forskjellige, og at det er viktig å finne en hest som passer deg og som du får til kjemien med. De er ikke hengivne som hunder, men de er heller ikke «overlegne» som katter, jeg syns egentlig de minner en del om mennesker i måten du former bånd med dem over tid på, og det faktum at du gjerne jobber eller trener ilag med dem og blir et lag gjør at du får et spesielt forhold til dem du ikke får hvis du bare bruker hunden din som kjæledyr. Du må få dem til å gjøre som du sier, men samtidig kunne mye om hvordan de tenker og hvorfor de gjør så de gjør, så du ikke er urettferdig mot dem eller gjør dem vondt uten å mene det. De er kjempeflinke til å lese oss, men vi er ikke alltid så flinke til å forstå dem.
Fant nettopp en ekstern harddisk jeg har lett etter i en evighet. Gikk gjennom den og fant bilder fra over 10 år tilbake. Bilder fra da jeg bodde i USA, fra da hunden og katten var små, fra da kusinen min som ble født i 2000 var syv-åtte år gammel. Bilder jeg har tatt og omtrent glemt at jeg tok. Bilder jeg tok av slekt og venner. Er ikke så glad i å legge ut bilder av folk på bloggen, så det får bli med alle bildene under 😛 .
Var litt tøft å gå gjennom alle mappene. Jeg har vokst veldig siden den tiden, og bildene er en påminnelse om den jeg var da. Det var også enkelte mapper jeg bare kikket kjapt gjennom, som bildene fra det første folkehøyskoleåret mitt. Som jeg har skrevet før var det en del med miljøet og ting som skjedde som gjør at jeg ikke syns det er så kjekt å se gjennom bildene fra det året.
Har gode minner derfra også, vi fikk jo til masse bra og hadde det ofte kjempegøy, og når jeg gikk gjennom bildene ligger jo også de fine øyeblikkene der, og jeg fant også noen fine «små» minner. Som da jeg skulle ta på meg støvlettene i vindfanget og det lå en post-it-lapp på gulvet hvor det sto «Jeg digger deg!», og jeg ikke visste hvem sine sko den hadde sittet på (kanskje det var mine, hva vet jeg) eller da noen fra bygda tok med seg en hjemmelaget moped han hadde laget ved å sette en motor på en vanlig tohjulsykkel. Men er også en del av bildene som får tilbake minner og følelser som gjør at jeg kjenner at jeg ikke vil tilbake dit igjen.
Det rare er at når jeg tenker på det året, fokuserer jeg enten på det veldig positive — vennskapene, de fine stundene, alt det morsomme som skjedde, det kule vi gjorde på treninger og forestillinger, og alle de koselige små turene — eller det virkelig negative. Er faktisk vanskelig å tenke på året som sammensatt av de fine og fæle tingene, for de er så «motstridende», hvis det gir noe som helst mening.
Er også rart å se bilder fra langt tilbake da alle var yngre, blir liksom en påminnelse om hvor små vi var :p . Skjer jo óg noen ganger at bildene «korrigerer» minner, at jeg husker at ting var annerledes enn jeg husket.
Er også selvfølgelig kjekt å finne igjen fine eller spesielle bilder. Ser du dragene i peisen 😉 ?
Tror det er det med å «fryse» øyeblikk som gjør at jeg er så glad i å ta bilder. Er kjekt å kunne se gjennom mapper på dataen og fotoalbum og tenke tilbake på øyeblikk som var. Ekstra spesielt å se bildene av hunden og katten som små nå som de er blitt gamle, og hunden begynner å bli svekket av leddgikt og grønn stær.
Så er det alle de andre bildene. Stemningsbilder og landskap fra rundt om, og masse bilder fra rundt om i Bergen som jeg tok da jeg begynte å gå Kyrre og ikke hadde tilbrakt så mye tid i byen.
Sier ikke at alle disse bildene er fantastisk fine, men de vekker minner, selv om mange av dem er fra perioder jeg er glad jeg er gjennom.
Kunne sikkert lagt ut et dusin bilder til, er kjempeglad i å ta bilder så det har blitt en del opp gjennom årene 😉 , men disse får holde.
Hadde en ganske lang dag torsdag, som heldigvis endte veldig godt. Katten til en venninne av meg hadde vært borte i fem dager, og siden han er typen som kommer inn hver kveld, var vi begynt å bli veldig redde for ham. Hadde bestemt meg for å bli med å lete, og vi ble enige om å ta en leteøkt etter mørkets frembrudd, for å se etter øynene til katten med hodelykter. Dro fra jobb klokka tre og tok bussen hjem, og så ble jeg sittende hjemme i en halvtime-time før jeg tok ekspressbussen til byen, kjøpte en burrito, og dro nedover til der hun bor. Tok på meg hodelykta og så litt i veikanten og sånn på vei til huset hennes etter katten. Det skulle vise seg å være unødvendig 😉 .
Da hun åpnet døra, kunne hun fortelle at hun hadde bestemt seg for å ta en kort letetur rundt huset rett før jeg kom, og at katten bare plutselig sto bak henne. Kom inn i leiligheten hennes og ble møtt av en litt tynnere, men helt fin katt som var tydelig glad for å komme hjem, og som etter å ha fått kos av meg og prøvd å knabbe et par brødskiver la seg i senga under dyna og begynte å mjaue etter at matmor skulle komme og legge seg med henne. Matmor hadde imidlertid satt himmel og jord i bevegelse for å få katten hjem igjen, så hun måtte oppdatere Facebook om at katten var kommet til rette og fjerne savnet-innlegg fra rundtom på Facebook, og så måtte vi ut og ta ned alle savnet-plakatene som var hengt opp på stolper og i busskur og butikker rundt omkring.
Så istedenfor dyster leting etter en forsvunnet katt i mørket og kulden til langt på natt, hadde vi en koselig kveld hvor vi kjørte rundt og tok ned plakater 🙂 . Var så utrolig deilig å få en sånn god nyhet, og følte det har «lyst opp» både dagen etter og dagen idag 🙂 .
Føler óg hele hendelsen gjør meg skikkelig takknemlig for at jeg har katten Mio, og det er liksom litt ekstra deilig å ha henne sammen med meg nå, enten hun går rundt på gulvet og «snakker» mens jeg lager mat eller rydder, ligger på gulvet og maler når jeg sitter på dataen, eller kommer og legger seg inntil beina mine når jeg har lagt meg.
Sto opp halv åtte for å dra på jobb, og kom hjem igjen etter katt og chill i 11-12-tiden, så var rimelig trøtt da jeg våknet og skulle på jobb igjen fredag, og det var godt å ha en hviledag idag, men det var så verdt det 😛 . Var så utrolig godt å se den katten igjen, og en så god opplevelse å se katt og eier gjenforent 🙂 .
Igjen, trengte en sånn fin god nyhet nå, er óg en fin påminnelse om at noen ganger går ting skikkelig bra 🙂 !
En rekke store og små saker om overgrep har opprørt i det siste. Hemsedalsaken, Dark Room-avsløringene, og nå et beslag av sexdukker av små barn. Vi har hatt opprørte kronikker, demonstrasjoner, lekfolk som er «rystet over omfanget», og kommentarfelt fulle av sinte mennesker som hyler om alt fra kastrering til offentlig uthengning.
Det jeg savner er at folk faktisk gjør noe.
Er noen gode paroler innimellom de mer rare og irrelevante, som reklamefritt byrom og det evige maset om Israel, men jeg personlig vil bruke 8. mars til å oppfordre til å bryte tausheten, og få folk i gang med å faktisk jobbe mot overgrep mot barn.
Forestill deg at jeg sparker til en liten unge på veien hjem. Hun ville mest sannsynlig løpt rett hjem og fortalt om mannen som hadde vært slem med henne, for barn lærer at «du skal ikke slå» — helt fra de er gamle nok til å knytte neven, bite, klype, eller sparke, får de høre at vold ikke er greit.
Når barn derimot utsettes for overgrep, går det derimot i gjennomsnitt 17 år før de forteller det til noen. De lærer ikke hva overgrep er, at det ikke er deres skyld, og at de voksne vet om at disse tingene finnes, og bryr seg og kan hjelpe. Istedenfor går voksne bare ut ifra at barn kommer til å fortelle om det om overgrep skjer, eller for den saks skyld: dels fordi de antar at hvis det skjedd dem, ville de ha fortalt det med en gang.
Og i tilfellene hvor barn faktisk forteller, opplever de ofte at de voksne enten ikke tror dem, eller at de ikke vet hva de skal gjøre, og handler feil. Mange voksne vil faktisk ikke høre om dette i det hele tatt — 41% av nordmenn mener visstnok at oppmerksomhet rundt overgrep er negativt. Var på en forelesning om overgrep mot barn en gang, og de som hadde foredraget sammenlignet dette med når vi fikk de første bildene av sultende barn rett inn i stua via TV-skjermen. Folk er redd for mistenkeliggjøring av yrkesgrupper, oppfatter bevisstgjøring som et slags angrep på menn eller foreldre, eller tror at opplysning vil føre til at sex blir tabu. Men mest av alt tror jeg at overgrep er så fælt og «ekkelt» at folk ikke vil se det eller høre om det mer enn de føler de må.
Men vi må jo vite, for dette er virkeligheten, og dette tabuet er overgripernes beste venn. Setter du et fem år gammelt barn alene i et rom med en mattetentamen for åttendeklassinger, kan du faktisk ikke forvente at hen går i gang med å løse oppgavene, uansett om hen har alt hen trenger av papir og blyant og matteutstyr på pulten foran seg. På samme måte vet ikke et barn instinktivt hvordan det skal reagere når det blir utsatt for overgrep, spesielt når det skjer fra én barnet er glad i, som en trener eller forelder.
Det er lov å være sint. Det er lov å føle at det blir gjort for lite. Men istedenfor å hyle om kjemisk kastrering, offentlig uthengning og dødsstraff, istedenfor å spamme bilder på Facebook eller rase i flokk i kommentarfelt, er det lov å faktisk gjøre noe. Egentlig burde alle vært i krisemodus — tenk om en skikkelig stygg influensaepidemi ødela livene til like mange barn, eller like mange barn ble skadet i trafikken hvert år.
Her er for eksempel Redd Barnas «verktøykasse» for folk som vil gjøre en forskjell. Det er en samling ting du kan gjøre for å få ned antall barn som blir utsatt for vold og overgrep. Ellers kan du ringe eller sende e-post til en av de andre organisasjonene i din kommune, eller i landet generelt, som jobber for barns trygghet, som Stine Sofies Stiftelse, SMISO eller DIXI. Det koster ofte mye mindre enn du tror å hjelpe.
Her er notatene fra foredraget jeg var på. Inneholder mye bra:
Strategi, rollespill, samarbeidspill • 3-6 spillere; helst 5-6, fra 14 år • spilletid 2-3 timer
Er veldig glad i å spille brettspill med slekt og venner, og én av favorittene er Battlestar Galactica, som er på overflaten er et «kom deg fra Punkt A til Punkt B uten å bli drept eller gå tom for ressurser»-spill, som FTL og Oregon Trail, hvor spillerne må prioritere de begrensede ressursene de har, takle forskjellige kriser, og sloss for å holde seg ett skritt foran de militært overlegne cylon-robotene, som har gjort opprør og jager menneskene. Haken er at én eller flere av spillerne i hemmelighet kan være cylons i forkledning, som jobber for å få de andre spillerne til å tape.
Har du spilt FTL, kan du si at Battlestar Galactica er relativt likt, bare at mens førstnevnte er et spill for én person som styrer alle besetningsmedlemmene selv, lar Galactica spillerne velge én karakter hver. For eksempel kan du være jagerflypilot og tilbringe store deler av spillet i rommet i en «viper», eller du kan spille som en militær leder og ta rollen som admiral, som har tilgang til skipets to atombomber og bestemmer bestemmelsessted hver gang skipet hopper. Du trekker også «lojalitetskort» i begynnelsen av spillet, og midt i spillet, og disse forteller deg om du er et menneske eller en cylon.
Du bemanner som i FTL forskjellige stasjoner på skipet, reparerer skader, og slåss mot roboter som border skipet. Spillerne trekker også hver tur «ferdighetskort» som lar dem gjøre ting som å kaste en terning om igjen, se på det øverste kortet i en bunke, eller til og med avanserte ting som å gi turen din til en annen spiller, og kortene er fargekodet etter hvilken klasse du spiller som. For eksempel har ikke politiske ledere tilgang til de mer «militære» kortene. Jeg liker rollespillfølelsen dette klassesystemet gir, og det gjør også spillet mye mer dynamisk og spennende at spillerne er veldig avhengige av hverandre, fordi rollene er så spesialiserte.
Dette gjør selvfølgelig også cylon-aspektet med spillet enda mer spennende, spesielt når det er de viktige karakterene, som admiralen eller den som er best til å utføre reparasjoner, som oppfører seg mistenkelig. I motsetning til i Mafia kan ikke spillerne drepe hverandre, men de kan gjennom å ofre mange nok ferdighetskort hive mistenkte spillere i briggen, noe som reduserer hvor mye skade de kan gjøre og også gjør at de må gi fra seg admiral- eller president-titlene sine, til de eventuelt klarer å overbevise de andre spillerne om at de er uskyldige så de blir sluppet fri.
Cylon-spillere kan når som helst røpe at de er cylons, noe som lar dem flytte karakteren sin til Cylonenes territorium og gjøre forskjellige ting for å ødelegge for spillerne, men hovedmåten deres å ødelegge for Galactica på er å sno seg unna å hjelpe til og sabotere «skill checks». Skal ikke beskrive alle delene av spillet i detalj, men må skrive litt detaljert om kriser og «skill checks» fordi de er en så sentral del av spillet.
På slutten av hver tur trekker du et «krisekort», som driver handlingen i spillet fremover. De kan gå ut på at du må plassere fiendeskip på brettet, at Galactica går ett trinn nærmere å kunne hoppe til neste sektor, at fiendeskipene på brettet blir «aktivert» og får bevege seg eller angripe en tur, og så videre. Som oftest involverer de også små scenarier som matmangel, slitne jagerflypiloter, eller en bombe gjemt på skipet, hvor spillere må gjøre en «skill check» hvor de må ofre et tilstrekkelig antall kort med en eller flere bestemte farger for å unngå at du mister for mange ressurser eller noe annet fælt skjer, eller for å få en eller annen fordel, som å få tilbake ressurser, la skipet hoppe tidligere, eller at for eksempel admiralen får se lojalitetskortet til en annen spiller.
Hvert ferdighetskort har en tilfeldig poengsum, som brukes under kriser. Én spiller av gangen legger ut kort, med bildesiden ned, og det blir også lagt ut to «jokerkort» fra en egen bunke med kort fra alle de andre bunkene. Så blir kortene stokket og lagt ut med bildesiden opp, og poengene telles opp. Dette betyr at cylonspillere kan slippe unna ved å sabotere ved å legge ut kort med feil farge, som trekker fra poengsummen, så lenge det er mindre enn tre «dårlige» kort totalt. Selv når det er mer enn tre gale kort, kan en slu cylon sno seg ut av mistanke hvis det er mer enn én spiller med tilgang til kort med den fargen. På den andre siden kan cylonen selvfølgelig også velge å legge ut mange «dårlige» kort, og ikke bry seg om at de andre spillerne gjerne skjønner at hen er en cylon, fordi hen har en sjanse til å gjøre alvorlig nok skade.
Det øker også spenningen i spillet at spillerne er veldig begrenset i hva de kan fortelle hverandre om kortene sine. Det er for eksempel ikke lov å fortelle andre spillere hvilke kort du har, og du kan bare si ting som «jeg kan hjelpe litt» før en «skill check», og når admiralen velger hvor skipet skal dra når det hopper til et nytt sted, ved å trekke to «stedskort» fra en bunke og velge ett av dem, har hen ikke lov til å fortelle hva som står på noen av kortene, og må legge vekk kortet hen ikke velger uten å vise det til de andre. Selvfølgelig er det også lov å lyve, noe som egentlig kan hjelpe både menneske- og cylonspillere.
Det største minuset med helhetsopplevelsen er at det tar ganske lang tid å spille, og at tempoet kan være litt ujevnt, i og med at det er tilfeldig stokkede kort som styrer utviklingen i spillet. Når du har hoppet til et nytt sted, kan det gå en stund før du trekker et kort som plasserer fiendeskip på brettet, men du kan også oppleve å bli overveldet av flere og flere fiendeskip når du trekker flere sånne kort tett etter hverandre. Dette kan selvfølgelig også være bra, fordi stille perioder gir menneskene pusterom til å komme seg etter et angrep, og hektiske situasjoner kan være en gøy utfordring, men periodene kan også oppleves som litt ubalanserte eller kjedelige. Det er gitt ut en utvidelse som bedrer dette ved å la cylonskipene angripe i et mer jevnt tempo, men i selve basisspillet kan dette ødelegge litt.
Battlestar Galactica er et av yndlingsspillene mine, sikkert mest fordi det er så unikt og det er gøy med et spill hvor du jobber sammen med de andre spillerne, istedenfor at bare én kan vinne. Pluss at jeg føler spillet rett og slett fungerer veldig bra. Det har en fin flyt, det er balansert sånn at du gjerne akkurat vinner eller taper, og det har en fin vri med at én eller flere av spillerne kan være «Cylons» som i hemmelighet jobber for at de andre spillerne skal tape.
Da jeg begynte på folkehøyskolen, begynte jeg å bruke en islandshest som het Jotun. Jotun var en god nybegynnerhest, snill og rolig, men likevel glad i fart og action når han var i humør til det. Noen dager måtte jeg jobbe med ham for å få ham til å gå like fort som de andre hestene, andre dager måtte jeg holde ham igjen når vi hadde hevet oss på hestene og sto og gjorde oss klare til å dra på tur, for han ville bare begynne å løpe.
Etter å ha brukt Blues en stund gikk jeg opp et hakk eller to til i vanskelighetsgrad og begynte å bruke fjordhesten Molnar. Molnar er veldig langt unna en rolig og føyelig skolehest. Han kan være morgengretten og generelt sur og grinete, spesielt når han er sulten, han elsker å prøve å stikke av, og han er sta som, vel, en fjordhest. På toppen av det så har han lett for å kveppe når vi rir eller leier ham.
![IMG_20150616_105652[1]](https://livetkanfly.com/wp-content/uploads/2015/06/img_20150616_1056521.jpg?w=329&h=439)
Livet kan fly 