Overgrepssaken i Bergen nylig har fått stor oppmerksomhet, og blitt diskutert bredt i sosiale medier. Det som imidlertid nesten har klart å overskygget selve rettsaken, er delingen av navnene til både de tiltalte og, utrolig nok, også de fornærmede i saken. Artisten Kamelen har fått ros av flere for å dele disse navnene, blant annet fordi delingen førte til at en jente tok det skrittet å anmelde et overgrep hun selv hadde opplevd.

Den skal æres den som æres bør, og det er positivt at Kamelen tar så klar og tydelig stilling til voldtekt, tatt i betraktning tilhengerskaren han når ut til. Vi trenger flere som engasjerer seg mot overgrep, og vi trenger forbilder som tar tydelige standpunkt. Imidlertid er det veldig problematisk, selv om det er fullt forståelig at han og mange andre føler på sinne og kanskje maktesløshet i saker som dette, at han ikke bare legger ut navnene på de tiltalte, men til og med legger ut en video av at han oppsøker en av dem i offentlig rom. Dels på grunn av skaden det kan påføre de tiltalte, men mest på grunn av hvordan det kan gå utover de som står dem nær, samfunnet for øvrig, og også fremtidige utsatte for overgrep.

For det første: i Norge har vi et prinsipp om at du er uskyldig til det motsatte er bevist, og at det er Staten som skal dømme. Ofte kan det virke åpenbart for utenforstående at en tiltalt er uskyldig eller skyldig, men rettsvesen og politi sitter alltid på mer fakta enn oss utenforstående, og til og med de kan gjøre feil. I denne saken har jo også én av de tiltalte blitt frikjent. Og selv om falske anklager om overgrep er utrolig sjeldne, så forekommer de til syvende og sist likevel.

Siden vi ikke har livstid fengsel for overgrep i Norge, skal overgriperne til syvende og sist ut i samfunnet igjen. Da er det en fordel at de er blitt rehabilitert så godt som mulig, og får muligheten til å gå tilbake til å leve et normalt liv, innen rimelighetens grenser –jeg vil tro de fleste er enig i at de for eksempel ikke bør få jobbe med barn. Dette blir vanskeligere hvis personen allerede er hengt ut over hele landet med navn og bilde som overgriper. Sosial isolasjon kan som kjent være med på å øke risikoen for flere overgrep, se feks. historien om «Stian», og folk som allerede er stemplet som overgripere av «hele» samfunnet føler kanskje at de ikke har mer å tape. Vi avskaffet gapestokken for lenge siden i Norge, og vi har heller ikke noen tradisjon om å offentliggjøre navn på tiltalte og dømte i kriminalsaker, bortsett fra i spesielt grove tilfeller.

Så må en også tenke på hvordan denne offentliggjøringen, og eventuelle reaksjoner og hevnaksjoner, kan gå ut over uskyldige tredjeparter. Det har vært flere tilfeller hvor noen har hatt en plan om å banke opp en overgriper, for så å ha gått til feil hus, eller at feil person er blitt hengt ut. Eller historien jeg hørte om mannen som ble feilaktig hengt ut som overgriper i lokalsamfunnet, og det endte med at sønnen hans prøvde å ta sitt eget liv. Jeg vet selvfølgelig ikke om akkurat den historien er sann, men den er likevel et godt eksempel på hvor traumatisk denne typen uthengning må være for tredjeparter, og hvordan den kan ødelegge uskyldige menneskers liv. Til slutt er det også faren for at offentliggjøring som øke den allerede høye terskelen mange har for å anmelde overgrep. Det er faktisk ikke alle som vil at bestemte personer skal henges ut som overgripere, om de så vil at de skal straffes aldri så mye.

Det er helt supert at folk bryr seg og vil gjøre noe i kampen mot overgrep, men det er nok å ta av om du vil gjøre en positiv forskjell. Ta kontakt med DIXI, Redd Barna, Nok., eller andre organisasjoner og hør hva du kan bidra med, om det så bare er donasjoner. Gå på kurs om overgrep, les fagbøker om overgrep. Det er nok å gjøre.

Trenger du selv hjelp?

Ring 113 når det er akutt og står om liv.

Ring legevakt på tlf. 116117 for øyeblikkelig hjelp.

På din kommunes nettsider kan du se hvilke lavterskeltilbud som er tilgjengelige der du bor.

Andre hjelpetilbud:

• Kirkens SOS hjelpetelefon – tlf. 22 40 00 40 (døgnåpen)
• Mental helse, Hjelpetelefonen – tlf. 116123 (døgnåpen)
• Røde Kors-telefonen for barn og ungdom, Kors På Halsen – tlf. 80033321
• Alarmtelefonen for barn og unge – tlf. 116111 (døgnåpen)
• ung.no, det offentliges informasjonskanal for ungdom – tlf. 46615000
• Ungdomstelefonen – tlf. 400 00 777. Åpen mellom 18 og 22 alle dager unntatt lørdag. Unge svarer unge.
• Mannstelefonen. Reform – ressurssenter for menn – tlf. 22340960
• Du kan også chatte på sider som korspahalsen.no, sidetmedord.no eller snakkompsyken.no

Tror jeg skal gå i paraden i år, eller i hvert fall se den. Har en god venn jeg gikk sirkuslinja med i sin tid som kom ut nylig som trans, har andre venner som er LHBT+, det skjedde et terrorangrep i fjor, Redd Barna fikk så mye hets i år at de ikke turte samle barn til feiring utendørs, som de hadde planlagt. Har så mange grunner, egentlig. Går for alle dem. Og som en langfinger til alle der ute som misliker LHBT+-folk, og som kommer med de samme syltynne unnskyldningene hvert år for å hisse seg opp over Pride-feiringen.

«Hvorfor må dere gjøre så mye ut av dere, ikke rart folk blir lei!». Altså, besøk byen den dagen det er fotballkamp, spesielt om hjemmelaget vinner kampen. Eller cupen. Besøk byen en syttende mai. Hundre ganger flere folk, 1000 ganger flere flagg, masse folk i nasjonaldrakter, offentlig fridag så alle kan komme seg ut i gatene og feire. Merkelig nok er det ingen som hyler om at syttende mai blir «for mye», eller at det skal være noen grunn til å mislike nordmenn.

Og ja, noen veldig få gjør noe ekstra ut av seg under Pride, på samme måte som noen blir «litt mye» på syttende mai, for ikke å snakke om kvelden før. Noen går til og med toppløs, til forskrekkelse for enkelte som virker som reagerer så sterkt at jeg bare kan konkludere med at de aldri har sett pupper i virkeligheten i sine liv. Og ja, noen seksualiserer seg selv. Seksualitet og nakenhet får vi, og barna, uansett i trynet hele tiden, på film, i dataspill, på tabloidavis-forsider, i sangtekster og i hverdagsspråket vårt. For øvrig også et godt svar til den idiotiske furtingen om at «vi heterofile har ikke noen dag når vi feirer seksualiteten vår!». Nei, for vi gjør det 24/7, hver eneste dag i året.

I alle fall. Happy Pride. Og for å sitere Beau of the Fifth Coloumn:

«On a long enough time scale, we win.»

Som jeg har skrevet om tidligere liker jeg å besøke gamle blogger, de fleste av dem fra «storhetstiden» da «alle» hadde sin egen blogg. Gikk inn på en blogg jeg hadde bokmerket, og ble møtt av denne beskjeden —

— og jeg synes dette er veldig trist. Ikke bare fordi noen har mistet en blogg de kanskje har brukt veldig mye tid på og som er full av minner, men fordi jeg også ser på bloggene selv som viktige vitnesbyrd.

Og ja, jeg er fullt klar over at du kanskje trekker på smilebåndet nå. Det er gjerne lett å bare tenke at bloggene bare var barn og tenåringer som skrev om hverdagen sin, og nei, hver for seg er disse hverdagsbloggene kanskje ikke så veldig viktige. Men når mange av dem forsvinner samtidig, er det ikke bare at noens personlige minner forsvinner. Vi mister også en gyllen mulighet til å leve oss inn i en tid som ikke er mer. Det er jo ofte nettopp de mest hverdagslige tingene historikere ser på når de vil se på hvordan det var å leve i en bestemt periode eller et bestemt sted. Vi kan lære mye av å gå gjennom hyttebøker, handlelapper og kvitteringer, postkort og brev, dagbøker og fotoalbum. Noen dagbøker fra «gamle dager» publiseres jo også nettopp derfor — fordi de gir oss innsikt i hvordan livet var på en bestemt tid, eller et bestemt sted.

Bloggene fra et tiår tilbake, før sosiale medier tok over Internett, er som digitale dagbøker og fotoalbum, og mange av dem skriver seg mange år bakover i tid. Hver for seg er de kanskje ikke så viktige, men samlet er de vitnesbyrd, som attpåtil ligger lett tilgjengelige på nettet for alle som vil bla i dem, ikke nedpakket i flytteesker på støvete loft. Hvordan levde de på den tiden? Hva brant de for? Hva slags musikk hørte de på, hvordan designet de bloggene sine, hva slags bilder tok de, hvordan ordla de seg? Blogger har også mange forskjellige tema, du hadde for eksempel blogger som handlet om livet med forskjellige sykdommer, eller å være i en bestemt livssituasjon. Bla gjennom de rette bloggene og kommentarfeltene, så kunne du lære mye om for eksempel livet som barnevernsbarn, kampen mot en psykisk lidelse, eller livet som kreftpasient. Flere av disse er jo også kommet ut i bokform, som boken til kreftpasient Regine Stokke.

Blogger kan være rene skattkister for historikere og sosiologer. Og ja, noen få av dem reddes jo, vi har blant annet arkiveringstjenester som Wayback Machine. Men hvor mange forsvinner for alltid? Nettopp det at blogger ligger i «samlinger» på Internett, som gjør dem så tilgjengelige, gjør dem også veldig sårbare. Selvfølgelig varer ingen nett-tjeneste evig, og det er greit nok at blogg.no og andre tjenester prøver å gi beskjed før de tar dem ned, men hvor mange har eposten de syntes var veldig kul da de var 12? Kunne de ikke tatt initiativ til å bevare bloggene på én eller annen måte?

Blogger, selv de mest hverdagslige og alminnelige, er både «tidskapsler» og personlige minner. De fortjener å tas vare på, så de forblir tilgjengelige, helst på nettet. Jeg slår et slag for et bloggarkiv, for å bevare disse skattene for ettertiden.