Da var sykkel-VM over, og da jeg sto på Torgallmenningen med flagg og avslutningsseremonien tok slutt, skulle jeg ønsket det kunne fortsatt i hvert fall noen dager til, helst en uke, og gjerne kommet tilbake hvert år.

Da sykkel-VM nærmet seg, var jeg egentlig bare middelmådig interessert, men tenkte som så at siden jeg likevel bodde i Bergen, så kunne jeg vel slentre ned til løypene og arrangementene og få med meg noe av det. Så ikke frem til å bli så veldig engasjert, og tror det kanskje gjaldt mange andre bergensere óg.

Fy faen så feil vi tok.

Antall mennesker som møtte var jo helt overveldende, og du ble så revet med. Når jeg gikk nedover fra leiligheten min til Kong Oscars gate og det var ivrige folk langs sperringene med flagg og supporterklær, så måtte jeg liksom stoppe opp og følge med selv også, og når det først kom syklister, så måtte jeg være med å klappe, heie og vifte med flagg hvis jeg hadde det med.

Det noe liksom med den gleden og idrettsånden hos publikum som jeg aldri har opplevd maken til. Vil beskrive det som en hel uke med syttende mai hver dag, hvor sykkel-VM dannet ramme for en folkefest uten like. Folk hadde ikke spesielle folk de heiet på, og de heiet ikke mer på de som lå i tet, eller de med norske drakter. Mange av oss var ikke spesielt interessert i sykkel-arrangement, men vi jublet og heiet som bare det når syklistene passerte likevel.

Det var litt som å være på en fotballkamp hvor alle heiet på begge lagene, det var helt utrolig gøy. Både langs løypene, i gatene og på medaljeseremoniene var stemningen rett og slett magisk. Må óg ha vært flott for alle som bor i nabokommunene, for eksempel de utover mot Øygarden, å få en så stor begivenhet rett utenfor dørstokken. Dette var ikke et skirenn eller en fotballkamp som gikk for seg ett bestemt sted, det dekket et stort område, og involverte så mange som til vanlig ikke opplever så mange virkelig store idrettsarrangement der de bor.

Det er óg at sykkel-VM var så stort, hadde fått høre før VM begynte at det var det største idrettstevnet som noen gang var blitt arrangert i Norge på sommertid, med rundt 300 millioner seere verden rundt. Da blir du liksom bare revet med. Ble ikke hektet nok til å kjøpe supporterstæsj og campe ved løypen, eller følge VM tett, men skikkelig følelsesmessig revet med når jeg først var ute i gatene og omringet av sykkelglade bergensere.

Mine beste minner tror jeg er medaljeseremoniene hvor folkemengden som fylte hele Torgallmenningen eksploderte i jubel hver gang navnet og nasjonen til en utøver på podiet ble ropt opp og vedkommende fikk medaljen og trøyen sin, igjen uansett hvilket land vedkommende kom fra. Det var selvfølgelig en herlig følelse å se skandinaviere få medaljer, men jeg ble utrolig rørt da vi jublet like høyt for folk fra England, Slovakia og Nederland. Idrett generelt er jo fantastisk i seg selv i og med at det er en måte for folk fra forskjellige land å komme sammen på og glemme konflitkter, uvennskap og krig, men jeg har aldri opplevd sportsånd som dette før, og jeg sto der med et stort smil om munnen hver gang det var medaljeutdeling.

Skal innørmme at det var litt slitsomt óg. Bilfritt sentrum var deilig, men på samme tid var det en god del sperringer som gjorde det litt tricky å ta seg fra punkt A til punkt B, og masse vektere og politifolk som jeg i utgangspunktet ikke har noe imot, men som ga meg litt den samme følelsen jeg får når jeg går gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser. Følelsen av å bli observert og vurdert, som er ubehagelig selv når jeg ikke har gjort noe galt, eller planlagt å gjøre noe galt. Takler egentlig folkemengder helt greit óg, men det også ble litt mye enkelte dager, spesielt når det var skikkelig stint med folk 😛 .

Det var rart å gå hjemover etter avslutningsseremonien hvor Bergen og bergenserne fikk så utrolig mye skryt, og se folk ta ned sperringer og riggen ved mållinjen, og å krysse Kong Oscars gate som igjen var lysregulert, ved å vente på grønn mann istedenfor å bli sluppet over av løypevakter.

Min eneste «store sorg» er at jeg ikke rakk opp på Fløyen før festen (les rittene 😉 ) der var over, og fikk faktisk heller ikke kjøpt den utgaven av BA som kom ut dagen etter, for den ble revet bort fra butikkhyllene så de var utsolgt over alt når jeg prøvde å få tak i den etter jobb 😛 .

Har «landet» etter avslutningsseremonien nå, og føler jeg begynner å liksom fordøye inntrykk. Skal bli rart å gå tilbake til hverdagen nå, og gå i gater fulle av biler istedenfor sykler og følgekjøretøy, og ikke tenke på når det skjer VM-ting rundt om i byen. Får faktisk lyst til å reise og se neste sykkel-VM i Innsbruck 😛 .

Don’t be sad because it’s over, smile because it happened 🙂 !