Så jeg var innom bloggen min i går og så at jeg hadde fått en kommentar. Hadde jo nettopp lagt ut et innlegg om holdninger rundt tigging, hjemløshet og stoff, og tenkte at den kanskje handlet om det.
Det gjorde den.

Min første tanke: «hjelp!».

Ikke aner jeg hvordan Magne fant den lille bloggen min i alt mylderet, men ganske riktig, innlegget lå ute på vg.no, og blant andre innlegg med rundt 4-10 treff har innlegget i skrivende stund oppunder halvannet tusen tusen treff, mer enn hva hele bloggen vanligvis får på flere måneder. Vet det selvfølgelig kommer til å avta, og er glad så mange har vært innom, og kanskje jeg får en ny leser eller to, men ja, var temmelig overveldende, for å si det mildt.

Pleier å svare så og si alle som kommenterer hos meg, men her vil jeg ta et steg tilbake og bestemme meg for hvem jeg vil svare, og hvordan. Det har ingenting å gjøre med at de som var uenige var langt flinkere til å kommentere enn de som var enige😉, jeg har ingenting imot kritikk på ting jeg skriver og vet teksten handlet om et betent tema, men jeg er overhodet ikke vant til å få så mange innom her på én gang, eller så mange kommentarer (mange for meg, altså, vet det er et helt normalt nivå for veldig mange andre bloggere). Vil ikke starte noen massiv debatt med 100+ kommentarer frem og tilbake, så tror jeg lar de fleste av dem være, eller bare svarer kort på et par ting slik jeg allerede har gjort. Vil dog legge til at jeg ikke har slettet noens kommentarer. Har du innspill, kom med det. Så lenge det ikke er veldig fiendtlig eller upassende (eller for den saks skyld spam eller reklame), slipper det gjennom.

Vil dog si at jeg syns at det er påfallende at 99% av kommentarene handlet om romfolket i og med at jeg knapt nok nevnte dem i blogginnlegget, og at flere av dem hadde et veldig generalisert inntrykk av dem, etter et innlegg som handlet om fordommer og generalisering😉. Virker òg som om enkelte la mer i innlegget enn jeg faktisk skrev, eller kanskje ikke leste mer enn overskriften i første omgang. Budskapet i teksten var jo at det er veldig mye synsing, fiendtlighet og fordommer mot vanskeligstilte i samfunnet, og at alle har sin historie, og sin grunn til at de har havnet der de er. Dette står jeg for, for sånn er det faktisk. Kommentarer om at det finnes romfolk som er kriminelle, og at tiggere må ta tak i livene sine, for eksempel, havner kanskje litt utenfor tema, og jeg har egentlig ikke sagt noe annet i første omgang. Men sånn blir det vel, og diskusjoner handler jo som oftest om mer enn det som ble skrevet i utgangspunktet.

Så takk til alle som kom innom, og ha en god sommer videre🙂!

Oppdatert 17. november 2014

Wikimedia Commons

Har som sikkert mange andre i Norge tenkt mye på tigging de siste dagene, og har lyst å dele noen tanker og whatnot om fenomenet med tiggere, hjemløse og stoffmisbrukere i verdens rikeste land. Har riktignok aldri vært i en sånn situasjon selv, men jeg har jobbet frivillig med folk som var hektet på stoff, og har de 90 studiepoeng med sosialt arbeid fra Sogndal, og jeg kan lese fagstoff som alle andre.

Det jeg egentlig bare ville si, er at det irriterer meg veldig at det er så vanvittig mye synsing og generalisering ute og går. Jeg har hørt veldig mange si at de som er hjemløse i Norge (altså alle 6000, og formodentlig alle de syv hundre barna) bor på gata fordi de vil det selv. Jeg har hørt folk snakke om tigging som om det var snakk om én stor gruppe, og at alle som tigget hadde samme bakgrunn, motivasjon og livssituasjon. Jeg har hørt så mange rasistiske uttalelser om romfolket at du skulle trodd det ikke var mennesker det dreide seg om. Det er rart at vi har så mye sympati for hjemløse, tiggere og andre vanskeligstilte når de opptrer i fiksjon, som karakterene i Oliver Twist og Les Miserables, men samtidig møter mennesker i samme situasjon så fiendtlig og fordomsfullt i virkeligheten.

Noe av det stammer nok fra den typiske reaksjonen de fleste av oss får når vi ser andre i nød – vi rasjonaliserer og bortforklarer og sier at «ja, men de er vel vant til å ha det sånn», eller «jo, men de hadde sikkert fått hjelp fra staten om de bare hadde villet» – men det er skremmende mye fiendtlighet ute og går òg. Når enkelte for eksempel sier at de er lei aggressive tiggere har jeg full forståelse for det, men når de så uttaler at de vil forby all tigging på grunnlag av dette, da blir jeg bekymret for at det ligger mer under.

Og med fordomsfulle holdninger kommer tilsvarende dårlig oppførsel. Hjemløse, tiggere, gatemagasinselgere, til og med bare mennesker som kanskje i noens øyne ser «slitne» ut, risikerer å bli skjelt ut, spyttet på, eller til og med utsatt for voldshandlinger. Hva dette gjør med psyken til mennesker som allerede er langt nede og som ofte allerede har opplevd mye fælt, virker det ikke som om enkelte tenker på, ei heller på hvor mange det går ut over som ikke er stoffmisbrukere eller uteliggere i første omgang. Det er nok av hjerteskjærende eksempler på «normale» mennesker som er blitt behandlet som dritt av fordomsfulle mennesker, til og med helse- og omsorgsarbeidere.

Det finnes forskning på disse temaene som på alt annet, for eksempel her, og du finner lett stoff om du bare
leter, men det virker som om fakta plutselig ikke er så viktig lenger når narkotika, tigging eller bostedsløse er tema, og føler det er veldig mye synsing og uvitenhet, og at dette påvirker holdningene våre, og kanskje i sin tur også politikken til regjeringen vår.

Så unnskyld hvis jeg høres veldig ut som en prektig sosionomstudent nå, men det er en grunn til at folk gjør som de gjør, og det er tusen måter å ende opp både i en situasjon som bostedsløs eller tigger, eller å begynne å misbruke rusmidler, enten i korte eller lengre perioder. Greit nok at noen gjør dårlige valg. Greit nok at enkelte mest av alt kanskje trenger et spark i baken, men det er mange andre igjen som har «falt mellom stolene» i systemet og ikke fått god hjelp, om de har fått hjelp i det hele tatt, eller som ikke kan nyttegjøre seg hjelpen de får.

Tenk på hvor mange forskjellige grunner det er til å tigge eller havne på gata. Det er en stor forskjell på en 16-åring som rømte hjemmefra på grunn av overgrep, en 15-åring som har rømt fra et asylmottak, en 18-åring som har store problemer med rus eller psykisk sykdom, og en 22-åring som faktisk opplever at gata er bedre enn hospitsplassen hun fikk av kommunen.

Jeg har en venninne som tidligere har gått på narkotika, og som bare fikk tilbud om hospitsplass da hun mistet leiligheten sin, og hun fortalte meg at det var fullstendig uaktuelt siden hun da visste at hun ville havne tilbake «på kjøret». Hva gjør de som havner i hennes situasjonen, men ikke finner et nytt sted å bo på leiemarkedet, eller ikke har penger til å leie i første omgang, eller ikke har et nettverk av venner å ty til?

Personlig tror jeg faktisk at jeg i hvert fall ville vurdert sterkt å finne et sted å sove på gaten (ikke at jeg har gått på stoff i virkeligheten), og dette går faktisk igjen hos mange som havner i denne situasjonen i virkeligheten. Eller som en uttalte under et studie, «kommunale leieboliger kan fungere som en bolig, men ikke som et hjem».

Så neste gang du kommer forbi en person som ber om penger, eller bor på gaten, eller som du bare synes ser «sliten» ut: husk at du faktisk ikke vet noe som helst om den personen, eller hans eller hennes forhistorie, og at det er veldig lett å ta fullstendig feil av vedkommende. Minnes en Pondus-stripe hvor Pondus og en kamerat var på butikken og denne vennen ser en veldig rufsete og trøtt mann subbe i ørska med handlevogn. Han kommenterer at denne mannen så veldig sliten ut, hvorpå Pondus svarer: «han er nybakt far. Mangel på søvn».

Anbefaler for øvrig boka «Uteligger» av Ole Martin Holte, og P3-dokumentaren En uke på gata. Dette er erfaringene til to personer som valgte å bo et kort tidsrom på gaten for å «kjenne på kroppen» hvordan det kan oppleves.

Kjenner uansett at jeg gleder meg veldig til Grong og  folkehøgskolen. Selv om jeg har hatt en fin jul, så merker jeg at jeg har omtrent ingen venner i Bergen, veldig mye fortid og mest sannsynlig ingen fremtid. Så selv om jeg for så vidt har hatt det okei, kjenner jeg også at jeg kunne vært bedre. Kunne tatt bedre vare på meg selv, har ikke vært ute av huset på ganske mange dager, og kjenner at det blir deilig å komme hjem. De oppe sitter og ser på en film (Gravity) som er kjempesepennende og kan anbefales, men jeg orker ikke så veldig mye drama nå, så trakk ned igjen til rommet. Får gjøre nye forsøk på å være sosial igjen i morgen 😉.

Det er utrolig hvor mye du klarer å skvise inn på en 12 kvadratmeters hybel på bare to skoleår. Har flyttet ut ut av hybelen, og fant ut at bare pensumbøkene fylte to bager. Men klarte til slutt å trylle fjellet med eiendeler oppi bager, sekker og plastposer, og hybelen ble tom og ren til slutt.

Var rart å låse døra for siste gang og dra — kommer til å savne det lille paradiset jeg har hatt her i Sogndal, og som ikke kommer til å være der lenger om jeg flytter tilbake, siden alle jeg kjenner da selvfølgelig er blitt spredt for alle vidder. Det rareste er dog at jeg straks skal av gårde helt til kalde, fjerne Nord-Trøndelag — har kommet inn på det hemmelige førstevalget mitt, så nå blir det flytting igjen om under en måned😉! Gleder meg til å bo lengre nord i Norge enn jeg noen sinne har vært før, og med bosted i Trøndelag blir det vel mer tid til slekt i Trondhjem i løpet av året enn vanlig óg! Tror det rareste blir å skulle bo ved en elv langt inne i landet (med like langt til kysten som til Sverige) og ikke ved en fjord, som jeg er vant til fra Bergen, Nordfjordeid og Sogndal. Men gleder meg til å få oppleve en skikkelig kald, hard vinter!

Håper og på å få mer bloggmateriale når høsten kommer. Bloggen har ligget veldig brakk, og jeg har vegret meg for å skrive innlegg uten skikkelig innhold (selv om jeg føler at jeg til en viss grad har gjort det noen ganger likevel). Skal bli godt å få ting å skrive om igjen🙂.

Stå på!