Ting jeg brenner for

Frigjøringsdag

Øyvind Ting jeg brenner for

Har hengt ut det norske flagget og skrevet 8. mai-hilsen på Facebook 😉 , og tenker nesten det er i dag vi burde spist is og pølse og gått i tog, ikke den 17., for idag ble Norge og Europa fritt fra skrekkveldet til Hitler. Synes det er synd at ikke alle markerer og flagger denne dagen, for det er en minst like viktig dag som den 17. i mine øyne 🙂 .

015.jpg
Wikimedia Commons

På samme tid: bruk denne dagen til å reflektere over at vi ikke er kvitt disse holdningene i Europa idag. Det er årevis siden jeg fremdeles trodde at andre verdenskrig hadde vaksinert oss mot tankegodset til Hitler og nazistene. Det er plutselig blitt helt vanlig å høre drøye utsagn om mennesker med mørk hud, muslimer og flyktninger, og rosetogene etter 22. juli virker ufattelig langt borte.

Ta vare på det flerkulturelle samfunnet vårt og friheten vår. Den er ikke usårbar, den kan tas fra oss. Vi lærte det på 30- og 40-tallet, og vi skylder alle som kjempet mot nazistene å snu trenden. Det er nifst hvordan ytre høyre har en så stor fremgang både i Europa, og vi vet hvordan det kan ende.

Husk: «du møter ikke nye kulturer. Du møter medmennesker.»

Stå på.

Sykkelbukser, russ og en lensmann som ikke tar ansvar

Øyvind Ting jeg brenner for

«Hvis jeg hadde hatt en dyr bil, hadde jeg passet på å låse den. På samme måte skulle Benjamin Hansen ikke gått hjem alene når han visste nynazister hatet ham. Jeg sier ikke det var hans skyld, men…»

Russ_passing_by_the_Royal_Castle_in_Oslo,_May_17th_2002
Kilde: bruker «Sesse», Wikipedia.

Ville du godtatt at diskusjonen rundt mobbing hovedsaklig dreide seg om hvordan du burde te deg for å unngå at akkurat du ble mobbet?

Ville du godtatt at diskusjonen rundt fyllekjøring ikke fokuserte på hvordan vi hindrer fyllekjøring, men om hvordan de som blir drept av fyllekjørere måtte ta mer ansvar for ikke å bli truffet av fyllekjørere?

Hva om diskusjonen om rasistisk trusler, hets og vold fokuserte på å fortelle folk med en annen hudfarge eller klesstil hvordan de skulle kle seg for ikke å provosere høyreekstremister?

Diskusjonen om bekjempelse av voldtekt er veldig rar – jeg sier det så enkelt – fordi den handler om alt annet enn temaet. Den er rar fordi vi snakker om voldtekt og overgrep som om de skulle vært noe naturlig og uungåelig, som jordras eller isbjørn på Svalbard, og fordi de som blir utsatt for voldtekter blir generalisert som uforsiktige eller uansvarlige.

Det vanligste svaret på innlegg som dette er en stråmann om at vi vil at jenter ikke skal ta forholdsregler, men det er ikke de velmente rådene i seg selv som er problemet — bortsett fra at veldig mange av dem bærer preg av ikke å være basert på fakta, og noen, som dette populære kjedebrevet, er regelrett oppdiktede fra A til Å og dermed mer farlige enn nyttige. Så har vi det faktum at de fleste voldtekter skjer mellom bekjente, venner og familiemedlemmer, altså folk som kjenner hverandre og gjerne til og med stoler på hverandre.

Problemet er at diskusjonen ikke bare kan handle om måter jenter kan hindre at akkurat de blir voldtatt. Det sier egentlig seg selv.

Skal vi forhindre overgrep, må vi forhindre at folk begår overgrep, og det er faktisk veldig mange måter å gjøre det på. Opplysning til ungdom som ikke forstår at overgrep er overgrep og tror de har «rett til sex», opplysningsarbeid for å gjøre det lettere for utsatte å forstå reaksjonene sine og at det ikke var deres feil, og holdningsarbeid både hos politiet og allmennheten for å hindre at utsatte får skylden eller ikke blir trodd, sånn at det blir lettere å «komme ut av skapet» og anmelde.

Vi har fantastiske mennesker som reiser rundt og underviser til alt fra barnehager til høyskoler, men vi kan gjøre det bedre. «Voldtekt på timeplanen», og elever som fikk en grunndig innføring i overgrep lik den vi fikk da jeg gikk sosionom hadde hindret både veldig mange overgrep, og veldig mange ensomme skjebner for utsatte som i dag lider i stillhet i mange, mange år, eller blir mobbet eller uthengt når de sier fra om overgrepet.

Jeg synes det er veldig illusterende hvordan lensmannen sier at «jenter må passe på at de ikke blir overstadig beruset», selv om vi vet at alkohol også svekker gutters dømmekraft, og at det skjer grenseoverskridelser og overgrep som ikke ville funnet sted dersom overgriperen ikke var full. Istedenfor å si at «jenter ikke må sende ut signaler som kan misforstås» burde han for eksempel sagt noe sånt som at «gutter ikke må være innbilske og tro at jenter vil ha sex bare fordi de er hyggelige mot dem på fest, eller vil bli med dem hjem«. Her sa han for rettferdighetens skyld at også gutter ikke må «sende ut feil signaler», men det er fremdeles en altfor vag og gammeldags formulering.

Jeg er lei av at alt av ansvar og skyld legges på de som lever med frykten for overgrep, og enda verre, de som lever med skam og skyldfølelse fordi akkurat de ble valgt som offer. Det er på tide å begynne å jobbe intensivt for at det ikke skjer 8 til 16 000 voldtekter i Norge hvert år i første omgang.

Har du spørsmål om overgrep, eller trenger du noen å snakke med? Besøk Dixi på dixi.no.

Jeg anbefaler den gratis tegneserieboka The Courage to be Me hvis du vil vite mer om ettervirkninger og overlevelse av overgrep generelt.

8. mars

Notis Øyvind Spotlight, Ting jeg brenner for

Gratulerer med dagen! Tenkte jeg skulle dele denne til de av dere som måtte tvile på at vi trenger denne dagen 😉 . Anbefales!

55 grunner til å være feminist –Marta Breeen

Jeg pleier å svare noe sånt som at for meg handler feminisme om å sette fingeren på strukturer som gjør rammene trangere for oss som mennesker. Alt som utvider disse rammene ønsker jeg velkomment. Alt som innsnevrer dem, opprører meg.

Eller kanskje jeg sier noe slikt: ”Ethvert kommentarfelt under en artikkel om feminisme er et soleklart bevis på at feminismen fremdeles er nødvendig”.

Men jeg opplever ofte at budskapet ikke går helt inn. Ikke alle ser verden med de samme øynene, og derfor legger vi heller ikke merke til de samme tingene.

Denne gangen tenkte jeg derfor å gjøre svaret mitt mer tydelig – og visuelt. So here goes – 55 grunner til at jeg er feminist.

Om overgrep, Utøya og dårlige vitser

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Okei, så det har vært en ny runde med grove vitser om overgrep mot barn på Facebook, og folk som i likhet med meg er oppgitte og sinte, og andre igjen som ikke ser problemet og synes vi overdriver.

Istedenfor å skrive et sint innlegg eller bruke tid på å besvare tynne ikke-argumenter som «jammen andre gjør det også» og den noe selvmotsigende klassikeren «jammen vi har ytringsfrihet, så du kan bare holde kjeft», vil jeg heller prøve å være konstruktiv og hjelpsom og forklare hvorfor du ikke skal gjøre det, og hva, helt konkret, som egentlig gjør at vi blir så sinte.

Det er tross alt ikke deres skyld at de ikke lærte om overgrep og traumer på skolen, sånn som de egentlig burde, og selv om veldig mange nordmenn har forkastelige holdninger rundt voldtekt, vil jeg tro de aller fleste som kommer med sånne vitser ikke vet hvor stor skade de gjør. Og for ordens skyld før vi begynner: jeg er enig i at «Internet shaming» er en uting, og at folk burde holdt seg for gode til å spre skjermbilder av folkene det handler om uten å sladde navnene deres. Ingen fortjener å få livene sine ødelagt fordi de gjorde noe teit på nettet.

 

For å sette ting i perspektiv: du hører ytterst få, selv folk som vanligvis er vant til å fortelle ganske drøye og/eller rasistiske vitser, spøke om 22. juli. Ingen utested tør å «tøffe seg» med å henge opp plakater av Anders Behring Breivik. Vi vegrer oss for å si navnet hans og sier heller «terroristen» eller «ABB», og jeg tror jeg hadde blitt slått ned på veldig fort om jeg var ufølsom nok til å spøke om det til en som hadde vært gjennom det, spesielt hvis hen allerede hadde sagt fra om at hen opplevde det som veldig sårende. Vi forstår og respekterer at det er veldig mange som ble direkte berørt og at de har det tøft nok som de har det, fordi 22. juli var én stor hendelse, heller enn mange små usynlige tragedier.

Imens rammer voldtekt alene 8-16 000 hvert år, og 15% av nordmenn, eller i snitt tre i hver skoleklasse, blir utsatt for minst ett overgrep før de fyller 18, og overgrep kan være en like like stor psykisk påkjenning som det var for AUF-erne å overleve Utøya. Hvis du synes det er ubehagelig å tenke på 22. juli eller se bilder av Breivik, kanskje fordi du selv sliter med sorg eller traumer, tenk over at det er langt flere utsatte og pårørende etter overgrep som har det på akkurat samme måte — og som i økende grad sier klart ifra.

Uten å bli respektert.

Det er lett å avfeie reaksjoner på vitsing om overgrep med at «jammen vi bare spøker» eller «det er sånn kulturen er», men det er en større sammenheng her mange ikke tenker over: at overgrep for mange er en veldig ensom og «sår» ting å gå gjennom i utgangspunktet. Mange klarer å åpne seg tidlig, men i snitt går det mange år før utsatte i det hele tatt forteller om det som skjedde. Jeg ramset opp et knippe grunner til hvorfor her, men det dreier seg i stor grad om uvitenhet og kultur. En stor del av det er en reell og sterk følelse av at det var deres egen skyld, og/eller at de rundt seg ikke tror deg, respekterer deg, eller tar temaet på alvor. Midt oppi uvitenhet, mistro og «victim-blaming», voldtektskultur og dårlige holdninger kommer alle vitsene og de drøye kommentarene, som vi som aldri samfunn hadde funnet oss i om det hadde vært 22. juli-overlevende det var snakk om.

Reaksjonene handler ikke om at vi prøver å sensurere vitser vi ikke liker, som rasistiske vitser eller jødevitser, at noen føler seg «støtt», eller at vi ikke skjønner at vitsene i mange tilfeller ikke er vondt ment. Det handler om traumer, og at utsatte og pårørende fortjener samme respekt som andre i samfunnet som er i krise, som de som ble direkte berørt av massakren på Utøya.

Traumer er som en allergi, hvor kroppslige reaksjoner blir «trigget» enten du vil det eller ei, og kan ofte til og med komme overraskende på deg. Når mat som inneholder laktose må merkes, er det ikke fordi folk med allergier er tynnhudede og må skjerpe seg. Når noen er ubetenksom nok til å spille «Alla som inte dansar» på et utested eller en fest og noen får hele kvelden ødelagt og ikke får sove den natten, er det ikke fordi hen må «skjerpe seg».

Istedenfor å skrive belærende innlegg om at «det bare er vitser» eller at «anti-jokes er et fenomen som går 2000 år tilbake» — bare ha respekt nok til å ikke gjøre det i første omgang.

PS om argumentet med eksponering: ser en del argumenterer med at «PTSD behandles med eksponering, ikke unngåelse». Traumebehandling er utrolig komplisert, og hvis eksponering brukes, er det i «kontrollerte former», i samråd med en behandler. Å si at det er bra å hive «triggere» i trynet på traumatiserte mennesker er litt som å si at det er lurt å jage en person som nylig har brukket benet ut på lange løpeturer, fordi «det er viktig å trene benet opp igen».

Om milkshake og fordommer

Øyvind Ting jeg brenner for

Denne har ligget som utkast på siden i lang, lang tid. Har alltid hatt lyst til å skrive den ferdig og legge den ut, men aldri klart å komme igang. Nå i disse rasisme-dager passer den plutselig veldig godt, så bestemte meg for å skrive den ferdig og legge den ut nå. Enjoy 😉 .

Da jeg gikk sirkuslinja i Nordfjordeid, var vi folkenfolkene titt og ofte innom den lokale Jafs!’en for å kjøpe milkshake, og jeg husker at det jobbet en hvit jente der som ikke kunne så godt norsk. Jeg husker jeg syntes dette var kjempespennende. Hvor kom hun fra, hva gjorde hun i Norge, hvordan endte hun opp akkurat i lille Nordfjordeid, det var et dusin ting jeg hadde lyst til å spørre henne om. Jeg syntes det var kjempekult, at hun hadde tatt turen fra landet hun kom fra til et sted hvor hun ikke kunne spårket, og attpåtil dratt til en bygd hvor det bodde så få folk at det ofte omtrent ikke var noen i gatene på dagtid.

Så, selvfølgelig, slo det meg at den eneste grunnen til at jeg tenkte på denne måten var at hun var hvit i huden.

Hadde jenta sett afrikansk, asiatisk eller arabisk ut, hadde hun bare vært en «innvandrer» i mine øyne, kanskje hadde jeg til og med tenkt litt på at hun kanskje ikke burde ha jobbet på Jafs! siden hun ikke var flinkere i norsk. Jeg hadde ikke kjent på den samme entusiasmen, hadde ikke blitt imponert over hvor modig hun var, og ville ikke hatt noe behov for å bli kjent med henne og fått vite hvor hun kom fra, og hvordan hun endte opp på Jafs! i Nordfjordeid.

Det er rart med den, hvordan vi kan være så sinte på rasister, og ikke sjenke våre egne fordommer og holdninger en tanke. Vi kan være sinte på folk som bruker utdaterte ord som «neger», eller bruker «jøde» som skjellsord, men ikke tenke over hvordan våre egne hverdagsord som «innvandrer» og «utlending» fremmedgjør folk basert på hudfargen deres; hvor mange omtaler andre hvite som «innvandrere» eller «utlendinger»?

Det er lett å være sinte på menneskene som skriver askyelige ting rundt om i kommentarfeltene, og som truer, trakasserer og angriper fremmede mennesker, moskeer og synagoger, men disse menneskene, selv om de er ekstremt høylytte og aktive i sosiale medier, utgjør fremdeles bare en bitte liten brøkdel av det norske samfunnet. Kommentarfeltene drukner for eksempel i hets mot «lykkejegerne», men de fleste av oss er faktisk for å ta imot flyktninger, og mange av trollene trenger gjerne forståelse og integrering, omtrent som de som kommer til landet vårt, mer enn latterliggjøring og fordømmelse.

Likevel er det så lett å drukne i hatet fra de mest høyrøstede og tenke at «åh herregud, jeg er glad jeg og vennene mine ikke er sånn!».

Hva med holdningene våre? Hva med de små tingene? Har du noen sinne lurt på når en buss gikk, eller trengt veianvisninger, og sett en afrikansk person og ikke spurt ham eller henne fordi «hun kanskje ikke kan norsk, og kanskje ikke er kjent her»? Har du noen sinne prøvd å omtale de som kommer fra afrikanske land eller Midt-Østen på samme måte som de som kommer hit fra Sverige, Frankrike eller Kanada?

Er det ikke et tankekors at når vi snakker om land i for eksempel Asia, sier vi som regel navnet på landet, som i «Sara skal til Sør-Korea», mens når vi snakker om Afrika, sier vi gjerne bare at «Johanne skal til Afrika», som om det var ett stort land?

Selvfølgelig er det et problem at rasisme og islamofobi er blitt så åpenlyst og grov som den er blitt i Norge, og i enda større grad Sverige — men integrering, fremskritt og toleranse er noe vi alle må jobbe med, ikke bare «verstingene» blant oss.

Å møte «utlendinger» på samme måte som du møter andre som ser ut som deg kan være vanskeligere enn du tror.

The Beginner’s Guide — et spill om å slite psykisk

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Dataspill, Psykisk helse, Ting jeg brenner for, Viktige spill

BeginnersGuideTittel

90 minutters rollespill/drama av David Wreden

Først av alt: the Beginner’s Guide er et av spillene du egentlig bør vite så lite som mulig om før du begynner å spille, så jeg skal prøve mitt ytterste for å ikke røpe for mye, men hvis overskriften gjør deg interessert, så bare hopp inn, det ligger på Steam 🙂 . Bare vit på forhånd at det som Life is Strange er et ganske sterkt spill, så ikke spill det på en dårlig dag 😉

Spilte The Beginner’s Guide for en god stund siden, men har nylig vist det til broren min og kjæresten hans, og siden jeg er litt i beit for ideer til bloggen bestemte meg for at det passer godt akkurat nå å skrive «anmeldelsen» dette spillet virkelig fortjener.

LKF er ikke en spillblogg, så jeg skriver bare om spill her når de betyr noe spesielt for meg, som også Life is Strange gjorde. Grunnen til at jeg føler  er at det på en genial måte beskriver både hvordan det er å ha psykiske problemer, og hvordan det er å være pårørende for en som sliter, og ikke vite hvordan du skal reagere.

Spillet er lagd av David Wreden, samme utvikler som lagde klassikeren The Stanley Parable, og for mange der ute var dette det eneste argumentet de trengte for å kjøpe The Beginner’s Guide 😉 . Wreden er like kreativ i Beginner’s Guide som i sitt første spill, og bruker metaforer som virkemiddel i veldig stor grad.

2015-09-29_00016-noscale
«Hjemmelaget» spillgrafikk (høyreklikk og velg «vis bilde» for å se bildene i full størrelse)

I The Beginner’s Guide får du spille en rekke «mini-spill» som Wreden forteller deg at han har fått av en venn av seg som bare går under navnet Coda. Hvert spill omhandler et bestemt tema, samtidig som spillene samlet forteller en historie. Mens du spiller Codas spill, tar Wreden rolle som både kommentator og forteller, noe som til sammen lar The Beginner’s Guide både underholde veldig effektivt, og kommunisere veldig mye med enkle virkemidler.

Mye av det Coda kommuniserer er lett forståelig, mens andre øyeblikk er veldig åpne for tolkning, noe som jeg tror gjør at flere kan identifisere seg med det som skjer i spillet; en metafor om det å ikke klare å legge fortiden bak seg kan for eksempel henspille til alt fra kjærlighetssorg til traumer. Samtidig som du gjør dine egne tolkninger fungerer imidlertidig David Wreden som forteller, og gir deg sine egner teorier om hva handlingene i spillene betyr, samtidig som han forteller historien om hvordan vennskapet mellom han og Coda utvikler seg, og hvordan han selv opplever det som skjer.

Som spiller kommer du både til å trekke dine egne slutninger, og reflektere over hvor mye opplevelsen din farges av det Wreden forteller.

2016-01-16_00010
Fengselsopphold som metafor

Wreden viser gjennom spillet at han som utvikler har en veldig dyp innsikt både i psykiske problemer, og det å være rådvill pårørende. Spillet er bare halvannen time langt, men rekker å komme inn på alt fra angst og problemer med store folkemengder, til problemer med «pushe» seg for hardt og ikke kunne legge en vond fortid bak seg. Underveis forteller David Wreden historien om forholdet mellom ham og Coda, og spiller på nesten hele følelsesregisteret med en historie som kan skifte stemning fra varmt og morsomt til dyster og fortvilende på et øyeblikk.

Jeg anbefaler helhjertet The Beginner’s Guide både fordi det er et fantastisk spill i seg selv, og fordi det på en genial måte beskriver temaer rundt psykisk lidelse. Tror veldig mange kan ha glede av å spille spillet, men jeg tror at du «forstår» det bedre jo mer du og dine har gått gjennom.

2016-01-16_00014
Spillet hvor du bare kan gå baklengs