Okei, så det har vært en ny runde med grove vitser om overgrep mot barn på Facebook, og folk som i likhet med meg er oppgitte og sinte, og andre igjen som ikke ser problemet og synes vi overdriver.
Istedenfor å skrive et sint innlegg eller bruke tid på å besvare tynne ikke-argumenter som «jammen andre gjør det også» og den noe selvmotsigende klassikeren «jammen vi har ytringsfrihet, så du kan bare holde kjeft», vil jeg heller prøve å være konstruktiv og hjelpsom og forklare hvorfor du ikke skal gjøre det, og hva, helt konkret, som egentlig gjør at vi blir så sinte.
Det er tross alt ikke deres skyld at de ikke lærte om overgrep og traumer på skolen, sånn som de egentlig burde, og selv om veldig mange nordmenn har forkastelige holdninger rundt voldtekt, vil jeg tro de aller fleste som kommer med sånne vitser ikke vet hvor stor skade de gjør. Og for ordens skyld før vi begynner: jeg er enig i at «Internet shaming» er en uting, og at folk burde holdt seg for gode til å spre skjermbilder av folkene det handler om uten å sladde navnene deres. Ingen fortjener å få livene sine ødelagt fordi de gjorde noe teit på nettet.
For å sette ting i perspektiv: du hører ytterst få, selv folk som vanligvis er vant til å fortelle ganske drøye og/eller rasistiske vitser, spøke om 22. juli. Ingen utested tør å «tøffe seg» med å henge opp plakater av Anders Behring Breivik. Vi vegrer oss for å si navnet hans og sier heller «terroristen» eller «ABB», og jeg tror jeg hadde blitt slått ned på veldig fort om jeg var ufølsom nok til å spøke om det til en som hadde vært gjennom det, spesielt hvis hen allerede hadde sagt fra om at hen opplevde det som veldig sårende. Vi forstår og respekterer at det er veldig mange som ble direkte berørt og at de har det tøft nok som de har det, fordi 22. juli var én stor hendelse, heller enn mange små usynlige tragedier.
Imens rammer voldtekt alene 8-16 000 hvert år, og 15% av nordmenn, eller i snitt tre i hver skoleklasse, blir utsatt for minst ett overgrep før de fyller 18, og overgrep kan være en like like stor psykisk påkjenning som det var for AUF-erne å overleve Utøya. Hvis du synes det er ubehagelig å tenke på 22. juli eller se bilder av Breivik, kanskje fordi du selv sliter med sorg eller traumer, tenk over at det er langt flere utsatte og pårørende etter overgrep som har det på akkurat samme måte — og som i økende grad sier klart ifra.
Uten å bli respektert.
Det er lett å avfeie reaksjoner på vitsing om overgrep med at «jammen vi bare spøker» eller «det er sånn kulturen er», men det er en større sammenheng her mange ikke tenker over: at overgrep for mange er en veldig ensom og «sår» ting å gå gjennom i utgangspunktet. Mange klarer å åpne seg tidlig, men i snitt går det mange år før utsatte i det hele tatt forteller om det som skjedde. Jeg ramset opp et knippe grunner til hvorfor her, men det dreier seg i stor grad om uvitenhet og kultur. En stor del av det er en reell og sterk følelse av at det var deres egen skyld, og/eller at de rundt seg ikke tror deg, respekterer deg, eller tar temaet på alvor. Midt oppi uvitenhet, mistro og «victim-blaming», voldtektskultur og dårlige holdninger kommer alle vitsene og de drøye kommentarene, som vi som aldri samfunn hadde funnet oss i om det hadde vært 22. juli-overlevende det var snakk om.
Reaksjonene handler ikke om at vi prøver å sensurere vitser vi ikke liker, som rasistiske vitser eller jødevitser, at noen føler seg «støtt», eller at vi ikke skjønner at vitsene i mange tilfeller ikke er vondt ment. Det handler om traumer, og at utsatte og pårørende fortjener samme respekt som andre i samfunnet som er i krise, som de som ble direkte berørt av massakren på Utøya.
Traumer er som en allergi, hvor kroppslige reaksjoner blir «trigget» enten du vil det eller ei, og kan ofte til og med komme overraskende på deg. Når mat som inneholder laktose må merkes, er det ikke fordi folk med allergier er tynnhudede og må skjerpe seg. Når noen er ubetenksom nok til å spille «Alla som inte dansar» på et utested eller en fest og noen får hele kvelden ødelagt og ikke får sove den natten, er det ikke fordi hen må «skjerpe seg».
Istedenfor å skrive belærende innlegg om at «det bare er vitser» eller at «anti-jokes er et fenomen som går 2000 år tilbake» — bare ha respekt nok til å ikke gjøre det i første omgang.
PS om argumentet med eksponering: ser en del argumenterer med at «PTSD behandles med eksponering, ikke unngåelse». Traumebehandling er utrolig komplisert, og hvis eksponering brukes, er det i «kontrollerte former», i samråd med en behandler. Å si at det er bra å hive «triggere» i trynet på traumatiserte mennesker er litt som å si at det er lurt å jage en person som nylig har brukket benet ut på lange løpeturer, fordi «det er viktig å trene benet opp igen».