Verdensdagen mot seksuelle overgrep, 2016: overgripere trenger ikke flere forbilder

Det begynner å bli et par år siden jeg skrev en sånn tekst nå. Dette skyldes mest at jeg følte jeg hadde sagt alt jeg hadde å si, og at de temaene jeg hadde lyst til å «ta», som hvordan du kan være en god pårørende, allerede er dekket av tjenester som Dixi, som gjør en bedre jobb enn jeg.

Så vant Trump plutselig valget, i samme måned som 2016s verdensdag, og jeg bare måtte skrive noe. For det er så mye her som ikke er greit, og som kan få konsekvenser for jenter i og utenfor USA.

Oppdatert 1. desember: denne undersøkelsen er også relevant her.

USA skal snart styres av en mann med et forkastelig kvinnesyn, som har skrytt av å ha spasert rett inn i garderobene til kvinner som skifter, jenter han attpåtil hadde ansatt selv. Som skrøt av at han kunne kysse og beføle kvinner og slippe unna med det, og som har kommet med flere nedsettende bemerkninger om kvinner generelt. Som skal ha voldtatt sin egen kone og har en sak på vent mot seg for å ha forgrepet seg på en 12 år gammel jente.

Det er et sykdomstegn at noen avfeier dette som «allminnelig garderobesnakk», for dette er ikke en type utsagn som er helt normalt for menn. Tror jeg har kan telle på én hånd antall gutter jeg har hørt, verken innenfor eller langt borte fra garderober, som har sagt noe i nærheten så drøyt. Jeg vet at tallet gjerne øker i visse omgangskretser, for eksempel har vi sett screenshots fra folk som har sneket seg inn i Mannegruppa Ottar, men det er absolutt ikke normalt for menn verken i Norge eller USA å vitse om at vi har begått seksuelle overgrep. At det skjer er et faktum, men det gjør det ikke greit, det er snarere et stort problem.

Det er også symptomatisk når folk sier ting som at «kvinnene som anklager ham burde ha gjort det for lenge siden, og at de helt tydelig bare gjør det for oppmerksomhet eller for å sverte ham når de står frem først nå». Dette er mennesker som sto langt under Trump i «rang», som visste at han nådeløst hang ut alle som kritiserte ham, og som uansett muligens ikke ville hatt en sjangs mot ham i en rettsak eller et søksmål. Det er helt normalt at utsatte for grove og mindre grove seksuelle overtramp tier i lang tid — det er dessverre snarere regelen enn unntaket, og det kan være tusen grunner til det.

Jeg leste et kommentarfelt under en artikkel om overgrep for lenge siden, og det var en mann der som sa noe sånt som «jenter skal på død og liv alltid gjøre seg kostbare. Og så ligger de stille som slakt når du har sex med dem også».

Han visste det kanskje ikke selv, men han beskrev hvordan han etter alt å bedømme hadde begått voldtekter, hvor jenta først hadde sagt nei og så enten ikke turte gjøre mer motstand, eller «frøs» og ikke klarte bevege seg eller rope etter hjelp, eller kanskje engang si «nei». Hadde jeg vært eldre, ville jeg overlevert  til politiet — hvem vet, kanskje de hadde sporet ham opp og det viste seg at han var involvert i en eller annen voldtektsak, men poenget er at disse menneskene finnes.

Overgrep begås ikke bare av psykisk ustabile mennesker som gjemmer seg i busker og smug og overfaller jenter på vei hjem fra trening, eller som utnytter berusede jenter på fest. Du har også de som helt på ramme alvor tror at det er helt OK å klå eller si ting som Trump lirer av seg, eller at de ikke begår overgrep med mindre jenta omtrent slåss for harde livet, eller hvis jenta for eksempel tidligere på kvelden har tatt imot en øl, eller hvis de har ligget med hverandre før. Trump er ikke den eneste i verden som enten ikke vet, eller ikke bryr seg om at han begår og fremmer overgrep mot jenter. Mange overgripere, gutter som jenter, tror de har «rett til» å begå overgrep.

Var på et foredrag i regi av Senter mot incest og overgrep i Hordaland (SMIH) da jeg gikk høyskole, og foreleseren fortalte om hvordan de hadde en økt pågang av unge som hadde gått gjennom en ungdomstid hvor sex i større grad var blitt en «vare» du , og det var blitt mer og mer vanlig å ha «vennesex» og «pulevenner». Samtidig ser vi at det er blitt flere festvoldtekter.

Det skal ikke mye til for å bli veldig traumatisert av at andre går over grensene dine. Dette er én  av mange veldig viktige ting som drukner i diskusjoner om overgrep, som langt oftere handler om «victim blaming» og om anklager om klesstil og alkoholinntak, eller som vi så i en nylig sak, om hva offeret tilfeldigvis kalte seg på nettet. Det bør ikke handle om hva gutter har «berettiget håp om», eller om hvor mye offeret turte og klarte å gjøre motstand, men om at det ikke er greit å påføre andre ubehag, skam og traumer, og at det å gå over grenser faktisk har denne virkningen. Overgrep må i langt større grad inn på timeplanen, så kunnskap og dermed holdninger innprentes i ungdom før de debuterer seksuelt.

Det handler også om at vi må tørre å si fra når noen går over streken. Når folk sier eller gjør ting som påfører andre psykisk eller fysisk skade — si noe. Si ifra, enten til dem eller andre som kan «ta tak i dem».

På samme måte som Trumps valgseier har ført til en bølge av rasistisk motivert trakassering og vold i USA, frykter jeg at han også kan inspirere en økning i seksuell trakassering og vold. Derfor er det kanskje viktigere enn før at resten av oss sier fra når ting skjer som ikke er greit, og bidrar med opplysning om overgrep og traumer. Trump er langt ifra den eneste som jobber med «normalisering» av trakassering og overgrep, og det er skummelt at denne gruppen har fått ham som ledestjerne.


Anbefalte ressurser:

DIXIPandora’s AquariumThe Courage to be MeDu ser det ikke før du tror det

DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter.

«Pandy’s» er en veldig «omfattende» støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.

The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves.

Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.

Lyspunkter

Sjokket etter at USA innsatte en totalt inkompetent rasistisk gjøk som president legger seg, og vi er over i en slags nyorienteringsfase, hvor vi må trøste oss selv og tenke at «kanskje det ikke blir så ille», selv om vi vet bedre, for hva annet kan vi gjøre. Så har samlet noen trøstepunkter som skal hjelpe meg gjennom det grøvste:

  1. Selv om Trump fikk langt flere valgmenn, fikk Clinton faktisk så vidt flere stemmer. Det er på grunn av valgmannsystemet at Trump vant valget.
  2. Bare rundt halvparten av de som kunne stemme, møtte opp i valglokalene, godt mulig fordi Trumpen gjorde det han kunne for å forpeste valgkampen, og de som stemte Trump utgjør rundt 25% av USAs befolkning — fremdeles mange målt i antall mennesker, men ikke det store flertallet du får inntrykk av hvis du ser på bare valgmenn.
  3. Denne blir litt lang, og jeg er usikker på hvor godt den stemmer, men mange/noen som valgte Trump, gjorde det på tross av, ikke på grunn av, at han er den han er. Tror mange i Norge glemmer, eller ikke klarer å forestille seg, hvor mye fattigdom det er i USA. Det er veldig, veldig lett for at en «sterk leder» utnytter sånne situasjoner og lover enkle løsninger på komplekse problemer. Det er lett å dømme dem som i desperasjon griper til halmstrå, men de gjør det ikke fordi de er, eller tiltrekkes av forferdelige mennesker.
  4. De unge i USA er progressive og stemte overveldende på Clinton, og det er de som skal arve landet.
  5. Trump har rådgivere og andre som er langt mindre inkompetente og uerfarne enn ham, og som kan hjelpe ham å styre landet. Ikke et stort pluss i og med at han ikke har vist seg så flink til å høre på dem, og de ikke har stort bedre meninger og holdninger, men noe å huske på.
  6. USA overlevde Bush. I åtte år. Til og med Irak er her ennå. Så vidt.
  7. USA og verden har overlevd verre presidenter enn både Bush og Trump.
  8. Trump er ikke president i Norge. Vi er ennå et fritt land.
  9. Trump er ikke president i Norge. Dette føles så godt å vite at det er verdt å gjenta.
  10. De amerikanske politikerne er gamle, det er mulig de dør av alderdom alle sammen.
  11. Det er lov å koble av, ikke tenke på politikk, og gå ut i den norske naturen hvor det ikke finnes massemedia; se 8 og 9.

15171085_10157871365150624_4292100694211941955_n.jpg

Ser at mange ber oss gi Trump en sjanse. Han får en sjanse med eller uten vår velsignelse, han vant jo liksom tross alt valget. Vil heller minne om at USA er vennene våre. Det er fremdeles et flott land med mange gode mennesker og verdier, og jeg velger å være støttende ovenfor de i USA som blir rammet av Trump, heller enn sinne mot selve Trump-regimet. Om én person kan skape så mye vondt, tenk så mye kjærlighet vi alle kan skape sammen.

Stå på.

God bless America

15036235_10154182431783990_4834220452064939639_n

I’m short on words.

When I lived in Houston from ’01 to ’04, the majority of students at my high school hated Bush. It was a multicultural school, and I had friends from every corner of the world. Sure, there is racism in the States, and sure, there is mysoginy and homophobia, but the American youths around me showed that they could stand up to leaders who seemed to not deserve to rule.

Then they elected their first African-American president. He didn’t live up to the soaring expectations, but he won the election and served until 2016. Then the US legalised gay marriage. The country was moving forward.

Come Trump, who clearly showed he had none of the competence or knowledge to understand how the country is run, much less run it himself, and who threw around so much empty bluster, ignorance, xenophobia, and outright appeals to violence; who openly bragged about having sexually assaulted women; and who openly made up things on the spot only to retract them when criticised… I still had that confidence that the progressive USA, the USA I had lived in and come to love and trust, that it would overcome and throw him out.

After the shock of Brexit, I had a bad feeling in my stomach when I went to bed for the night. I’m going on a hike with a good friend today (thank god), so I went to bed early. I stayed in bed for probably at least an hour with my cat purring soothingly by my side before daring to check the news shortly before 8 AM Norwegian time.

I worry for the sake of the world world, but mostly for the minorities in the USA. Homosexuals, Mexicans, Muslims, African-Americans, and the others Trump has attacked throughout his vicious election campaign. I am shocked and disappointed, and I’m surprised and confused.

I hope the US will pull through, but right now, it seems just as likely that all the progress and then some from recent years will be torn down. I never thought I would say this, but as we all hold our breath, I find myself thinking I would rather have four more years of Bush.

God bless America.

Vi trenger faktisk «trigger warnings»

Dette er ett av flere tema jeg har hatt delvis lyst å skrive om, men ikke helt funnet motivasjonen til. Men med alt som blir sagt om «triggers» for tiden, og hvor mange som gjør narr av dette begrepet i kommentarfelt rundt om kring, føler jeg at jeg har lyst til å nyansere litt. For selv om dette er ett av mange begrep som har sklidd veldig ut i det siste, i likhet med «mobbing», og dermed har mistet mye mening hos mange, er «trigger warnings», og generelt advarsel om psykisk «triggende» innhold, noe vi absolutt trenger.

«Trigger warnings» har veldig mange paralleller. Nyhetsopplesere som «advarer mot sterke bilder», filmer og trailere som får aldersgrenser og gjør det klart på forhånd hva de inneholder av vold, banning, og så videre og hvem det passer for, og så videre, førstehjelpskurs og andre seminarer hvor foreleseren sier «nå kommer det noen sterke bilder, hvis du ikke vil se dem, så se vekk nå, så kan jeg si når de er borte igjen» — listen er lang.

Sterkebilder.png

Tror en stor del av problemet er at mens alle er klar over at grove voldskildringer, grusomme bilder av sår og så videre kan være veldig ubehagelige, så har mange ikke den samme forståelsen og kunnskapen rundt for eksempel traumer og andre «psykiske» ting. Det, sammen med hvordan mange har ødelagt «trigger warning»-konseptet ved å bruke det på alt mellom himmel og jord, gjør at mange blir fristet til ikke å ta det på alvor. Noe som er trist fordi det ødelegger hele diskusjonen.

Les dette blogginnlegget. Det er et eksempel på hvordan en scene mange ville trukket på skuldrene av kan gi en person med en bestemt type livserfaring veldig sterke reaksjoner:

Jeg frøs til, klarte ikke å bevege meg under den scenen, jeg bare satt der å tenkte «Jeg vil ut, JEG VIL UT»! Men jeg satt fanget der i kinosalen i min egen kropp igjen, og det verste av alt er at jeg ikke klarer å rømme fra meg selv.

Denne natten blir jævlig, igjen…
Jeg vet at jeg sovner til slutt, men egentlig sover jeg ikke, jeg ligger halvveis i søvne, og er anspent i hele kroppen, å prøver alt jeg kan å slippe unna mitt eget mareritt..
Slippe unna kvelden den 11 januar dette året, der jeg frøs til av hånda hans i nakken min, hånda hans i skrittet mitt, og på brystene mine. Jeg sier at han ikke skal røre meg, men det er ingen respekt å få.. Blir ikke hørt en gang.. Så nå skal det desverre gjenoppleves..

Noe som er en grunn til at seksuelle overgrep burde være med i filmers og traileres aldersgrense-merking, på lik linje med vold, seksuelt innhold og mer merkelige advarsler som «inntak av alkohol». Dette gjesteinnlegget hos Sandra Gundersen går dypere inn på hva traumer kan gjøre med en.

På samme måte kan detaljerte skildringer om selvskading, både i form av bilder og ord, være direkte farlige. Har skrevet om hvordan en bør være varsom med hvordan en omtaler selvskading før, og etter å ha slitt med selvskading selv har jeg også følt disse reaksjonene på kroppen. Jeg sier ikke at vi ikke kan snakke om seksuell vold, selvskading, spiseforstyrrelser eller andre psykiske problemer, men vi må gjøre det på «riktig» måte, på samme måte som norske journalister har skrevne og uskrevne etiske regler de forholder seg til når de for eksempel omtaler blodige terrorangrep og ulykker.

Jeg sier heller ikke at vi bør plastre «trigger warnings» på alt av potensielt ubehagelig innhold, i hvert fall ikke til den grad universitetsmiljøer i USA har ødelagt begrepet fullstendig når de til og med bruker det for å advare mot forelesere med kontroversielle meninger. Men på lik linje med nyhetsopplesere som «advarer mot sterke bilder», og hvordan filmer merkes så man vet hva slags scener de inneholder, bør vi være oppmerksom og respektfulle også ovenfor temaer og settinger som bare gir sterke reaksjoner hos noen av oss. Det er for eksempel et tankekors hvordan en film hvor en jente har frivillig sex får høyere aldersgrense enn en hvor en jente blir voldtatt.

På samme måte som jeg satte pris på å få en advarsel om sterke bilder før en artikkel om hjernekirurgi i Illustrert Vitenskap igår, er det mange som setter pris på det om de blir advart før sterke skildringer av overgrep, selvskading og så videre. Det koster ingen noe som helst, men lar de som trenger denne respekten unngå innhold de ikke tåler.

5 år

ad2f7fd219b4aab01345ba39495b22d750929aeb8353f

Det føles ikke som om det er gått fem år, men samtidig føles det som om det har gått mange, mange flere, for det er utrolig hvor mange som later til å ha glemt hva de følte i de dagene, og rasisme og fremmedfrykt er voksende igjen i Norge, Europa og USA.

Kommer til å bli tøft at det er 22. juli igjen, spesielt fem-årsmarkering, men med alle nettrollene som er overalt for tiden, og de høyreekstremistiske partiene og politikerne som vinner frem i flere land, blir det deilig å ha en dag hvor vi står sammen mot høyreekstremisme. Tviler på at alle trollene kommer til å ha sunn fornuft og empati nok til å holde kjeft denne dagen, men vi får bare svare dem saklig eller overhøre dem.

Skal heldigvis på jobb i dag, foretrekker det over å bli sittende alene hjemme. Håper det blir en god dag.

Gi noen en klem idag ❤ .

 

My hell.pngRedigert: forresten, fikk ved en tilfeldighet vite om dette spillet nå i natt. North er et dystert rollespill hvor du spiller som en flyktning fra «Sør», som har kommet til «Nord» og møter rasisme og fremmedfrykt, samtidig som hen sliter med å passe inn og forstå de rundt seg. Du bor i en ruin og har en livsfarlig jobb, du skjønner ikke språket til de rundt deg, og det nærmeste du kommer en venn å snakke med er søsteren din som du sender brev til. Spillet er veldig surrealistisk, men får deg til å tenke. Følte det passet 22. juli veldig godt.

«My Perfect Life»

IMG_20160603_144207

Skal ikke legge skjul på at det går veldig bra for tiden. Jobben på gården er det beste som er skjedd meg på veldig lenge. Det er en idyllisk og velholdt gård, det er kjempekoselig å være omgitt av hester og andre dyr hele dagen, og den lille gjengen vår har et godt arbeidsmiljø. Har fått nye venner som jeg er kjempeglad for å ha truffet, og liker å jobbe med mennesker. Bare det å ha en jobb i første omgang etter så lang tid uten å ha noe å gjøre på er en så fantastisk følelse.

8db2a-friends-1366607373k15
Wikimedia Commons

Samtidig føler jeg omtrent at jeg har dårlig samvittighet for at jeg «skryter» sånn av hvor bra jeg har det. Er veldig glad i å ta bilder, og liker å legge ut bilder jeg har tatt her, på Insta og på Face, og ofte tenker jeg på de som gjerne ikke har det så bra, og kanskje kjenner det er vondt å se bilder, videoer og historier fra noen som virker som de har det helt fantastisk. Er ikke lenge siden jeg var der selv, og ikke hadde et sosialt liv eller jobb eller skole å gå til, og det var utrolig psykisk tøft.

Hadde en samtale med en kollega på gården om dette for en liten stund siden, om hvordan alle ser ut til å legge ut «glansbiler» av livene sine på Face og andre sosiale medier, og om hvordan det er så lett å overfortolke og tenke at «alle andre» har så normale liv. Når du er venn med noen på Facebook ser du jo bare det de legger ut, i motsetning til når du tilbringer tid med noen i virkeligheten og også ser de dårlige dagene deres, og ting de sliter med. Å se gjennom folks profiler på Facebook er litt som å bla gjennom folk sine fotoalbum, bortsett fra at du får alt «rett i fleisen» og det blir så forsterket fordi du også får beskrivelser om hvor fantastisk fester, ferier, vennekvelder og så videre har vært, og hvor utrolig gode venner folk kan late til å være. Det kan óg være tøft å for eksempel se andre få langt flere «likes» enn meg, selv om jeg egentlig vet det ikke burde betydd noe som helst.

IMG_20160331_185427Vet ikke helt hvor jeg lander selv, egentlig. Har skrevet om dette et par ganger før, og husker ikke helt hvor sikker jeg var da heller. Tror det uansett ligger et ansvar hos oss som lesere å ikke tolke for mye, å huske at «det ikke er virkelig«, som jeg skrev tidligere. Og jeg innrømmer at etter å ha slitt i lang tid selv er det utrolig godt å være en av de som faktisk har ting å dele igjen 😉 .

Vi ser livene til andre slik de velger å presentere dem, og jeg kjenner personlig flere som har eller har hatt det utrolig tøft, men som like fullt virker som de har lykkelige A4-liv på Facebook.

Samtidig — det er noe i det at vi kanskje ikke trenger legge ut at alt av gode karakterer, vennekvelder, ferier, fester og lykke på Face, som om det var en slags loggbok for hvor gode liv vi har. Kanskje vi kan bli flinkere til å holde kommunikasjon mellom venner til e-post, SMS og private meldinger.

Kommer nok til å fortsette å legge ut bilder fra gården, turer med Sash, og andre «gode stunder» i livet mitt. Bare husk at det ikke betyr at jeg har et perfekt liv. Jeg bare velger å fokusere på det positive akkurat nå, fordi at akkurat nå er livet faktisk veldig bra, på tross av vonde tanker og, ja, alt mulig negativt jeg ikke skal komme inn på her.

Stå på!

«The reason we struggle with insecurity is because 
we compare our behind-the-scenes with everyone else’s highlight reel»