Sirkusliv

Øyeblikk: opp å lukke pipene

Øyvind Psykisk helse, Sirkusliv

Har tenkt en del på tiden da jeg var frivillig på Cirkus Xanti igjen… har tenkt å ta kontakt med Cirkus Zorba og høre om jeg kan få sommerjobb hos dem, de har visstnok problemer med å få tak i norske billettselgere. Elsket å jobbe på Xanti, og hadde utrolig mange gode opplevelser der selv om jeg bare jobbet der en kort stund, og det er spesielt ett minne som jeg husker og holder kjært, som jeg fikk lyst til å dele.

Jeg ligger på ryggen på plankene i manesjen i det største teltet og ser opp mot den ene av «pipene» i telttaket høyt, høyt, høyt der oppe. Vi har hatt tissue-workshop med Helene, profesjonell sirkusartist under utdanning, og jeg blir liggende på rygg og se opp mot åpningen i teltduken og den hvite himmelen, og ser bitte små regndråper falle ned gjennom åpningen og ned mot manesjen. Jeg kommenterer dette til de jeg trener med, og Helene forteller meg at det ikke er regndråper, men små frø som er endt opp på telttaket og blir blåst ned gjennom pipene.

Vi hadde trent tissue en time, så jeg må ha vært sliten, og jeg må ha hatt vondt i hendene og alle stedene på kroppen jeg fikk friksjonssår av tøyet, men jeg husker ikke noen smerte, bare at jeg lå der og så opp, på åpningen og lyset utenfor og frøene som dalte ned mot oss. 
Det var så fredfullt.

 Vi hadde to tissu-workshops, og jeg husker ikke om dette var den samme gangen som da jeg fikk lov å være med opp på telttaket. Hun skulle opp og stenge pipene — eller på godt norsk, ha igjen klaffene over de to åpningene i taket. Pain Solution skulle ha show, jeg tror i det minste det var Pain Solution, og pipene måtte være igjen så det ble varmere til forestillingen, så de kunne «do their thing», som Helene sa.

 Jeg spurte om vi kunne bli med opp, og fikk lov etter å ha svart ja på spørsmål om hvorvidt jeg forstod at det var strengt forbudt å falle ned. Så gikk vi utenfor, jeg og Helene og den andre frivillige som møtte til tissue-kurset, og bort til et svart tau som vi skulle bruke til å komme oss til topps. Vi begynte klatreturen opp siden av teltet mens Helene informerte om farene ved å miste taket og lande på en av de spisse teltstengene som sto rett opp, og gikk helt ned i bakken. Så var vi oppe, på taket av et hvitt sirkustelt i en park, åtte meter over Torshovparken i Sarpsborg.

Husker at Helene balanserte øverst på taket, fra den ene pipa til den andre, med armene rakt ut og til værs som en linedanser. Jeg vet ikke hvor mye balanse det krevde, for hun fikk det til å se naturlig og selvfølgelig ut som bare en sirkusartist kan. Vi lukket pipene, satte oss ned og så på utsikten, tok bilder av hverandre. Så var det bare å ta fatt på klatreturen ned igjen, og jeg hadde fått et minne for livet.

Jeg opplevde mye den korte tiden jeg jobbet på Xanti. Jeg så forestillinger, jeg deltok i workshops og åpen trening, jeg møtte alle slags sirkusmennesker, fra flere forskjellige land, og snakket om alle mulig rare sirkusting. Jeg fikk styre en giraffrekvisitt for en artist som hadde et solonummer, og jeg fikk bli med opp på taket på det største teltet. Men når jeg husker tilbake, er det én ting jeg husker bedre enn alt annet, der er ett veldig enkelt øyeblikk som sitter best: å ligge på ryggen etter en hard treningsøkt og se på himmelen, mens frøene dalte fredfullt ned.

Disiplin kunstriding (voltige)

Øyvind Disipliner, Hesteliv, Sirkusliv

Husker fredagen var ukas høydepunkt da jeg gikk sirkulinja på Fjordane FHS. Uka var nesten over (lørdag var mer en «kosedag» hvor vi ikke trente så hardt), vi skulle ha fremføring for klassen av de små «ukeshowene» vi fikk i oppdrag å lage ett av hver uke, og best av alt, vi skulle trene kunstriding! Nå som jeg har begynt hestelinje, føler jeg at tiden er inne for endelig å skrive litt om kunstriding, eller på godt norsk, voltige (utt. voltisje)!

Kilde: Facebook, Fjordane folkehøgskule

Kort og godt om kunstriding (voltige)

God trening for: balanse og rideferdigheter, og trygghet på hesteryggen
Gode utgangspunkt: en trygg voltigehest du stoler på, god balanse og en porsjon mot

Kunstriding, eller voltige, går ut på at du utfører akrobatiske øvelser på en hest i bevegelse, enten alene eller med én eller flere partnere. Hesten beveger seg i ring (longering), og alt du skal tenke på er å utføre øvelsene i nummeret ditt. Øvelser er alt fra enkle ting som å stå på alle fire og så heve én arm rakt fremover, og benet på motsatt side rakt bakover («flagget») til avanserte ting som å stå på hodet eller bære partneren din på skulderen mens han/hun ligger så rett ut som mulig.

Kunstriding er både en idrettsgren og en akrobatdisiplin på sirkus. På konkurransenivå skal du gjøre en serie figurer og få poeng ut etter hvor «riktig» du klarer å gjøre dem. Det er også en egen poengskala for hestene, basert på hvor godt den går. Voltigekonkurranser inneholder òg ofte «kür», som er et nummer du komponerer selv, til egenvalgt musikk, og hvor du får poeng både etter hvor godt du gjør nummeret ditt, og for koreografi og rytme. I motsetning til i selve voltigen, der du gjerne må gjennom en serie øvelser som er bestemt på forhånd, kan du skreddersy et kür-nummer ut ifra hva du og hesten din virkelig er gode på.

Når du rir kunstriding som en del av et sirkusnummer er hovedforskjellen at du ikke deltar i en konkurranse mot andre utøvere, du kan fokusere fullt og helt på å underholde publikum.

Kunstriding er vel en av sirkustingene det er vanskeligst å begynne med, siden du må ha tilgang til hest, og hesten må kunne brukes til kunstriding, men hvis du først har disse tingene, eller kanskje får tatt et kurs, så anbefaler jeg deg å prøve det ut! Bare å sitte på hesteryggen i gallopp og holde deg fast i hjorten så godt du kan føles lett som å kjøre berg-og-dalbane, og det er en kjempegod følelse å drive med kunstriding over tid og merke fremgangen fra trening til trening. Kontakten med hest i seg selv kan òg være kjempeterapeutisk og bygge selvtillit, trygghet og stolthet.

Lykke til!

Til sirkuset

Øyvind Psykisk helse, Sirkusliv, Ting jeg brenner for

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge, og forsøkt flere ganger. Har hatt et «refleksjonsinnlegg» om dyr i sirkus før, men har aldri fått til å skrive akkurat dette innlegget før… men her prøver jeg nå igjen. Så til deg som fant denne bloggen ved å søke «positive ting med sirkus» — værsågod, her kommer en helhjertet hyllest til sirkusets vidunderlige verden!

Hvorfor sirkus?

Jeg gikk lenge med en hemmelig drøm om å bli sirkusartist, i hvert fall for et par år, en god stund før det, men var sikker på at det var helt umulig, hadde ikke engang noe praktisk forhold til sirkuset, bortsett fra en gang tidlig i barndommen hvor vi kikket innom et sirkus som hadde slått seg til på Festplassen i Bergen og hilste på en elefant i bur. Å klappe en elefant er liksom en sånn ting du ikke glemmer med det første, men nettopp av hensyn til dyrene er dette også mitt eneste «sirkusminne» fra barndommen. Foreldrene mine tok oss aldri med på dyresirkus, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg i det hele tatt skulle gått frem for å bli sirkusartist, eller om det gikk an for oss «dødelige». Så det ble med drømmen.

Helt til jeg skulle begynne på folkehøyskole og oppdaget, helt ved en tilfeldighet, at det finnes en sirkuslinje i Norge. Følte hele verdenen med nysirkus, sirkusundervisning og sirkushøyskoler var like fremmed og eksotisk som om det skulle plumpet ned et brev gjennom pipa om at jeg hadde kommet inn på trollmannskole i England, men jeg trengte ikke betenkningstid før jeg sendte inn en søknad og det bar med hodet først til Nordfjordeid, sirkusbygda, med skyhøye forventninger.

Jeg ante ikke hvor mye det skulle gi meg.

De av dere som har drevet med teater, dans eller annet artisteri vet hvor ufattelig mye det kan gi å stå på en scene og få applaus etter å ha fremført et prosjekt du har utviklet selv og øvd på noe kjempelenge. De av dere som trener eller mosjonerer regelmessig vet hvor godt det gjør, hvordan du blir «treningnarkoman» på en god måte og kjenner at det bygger opp psyken din. Nysirkuet kombinerer begge disse — artisteri og knallhard fysisk trening, og er i tillegg utrolig eksotisk og allsidig. Nettopp det at det er så mange ulike disipliner gjør at sjansen er høy for at du finner noe som passer for akkurat deg.

Men sirkuset er også mer enn det, skulle det vise seg.

Det var en helt annen verden.

«Verdens minste sirkustelt», seksmeteren 
ved Cirkus Xanti med seteplass til 80 store og små 🙂.
Eget bilde

En verden hvor den alltid konstruktive lærer ga deg regelrett kjeft om du ikke tok til deg komplimenter og ros. En verden der du ikke våget å avskrive noe som umulig før du hadde prøvd, fordi læreren fra begynnelsen av innprenter i deg at «det fins intet som inte går!».

Det er nettopp dette eksotiske, og denne allstedsværende optimismen, som gjør sirkuset, og spesielt nysirkuset, så unikt og fantastisk i mine øyne. Det er noe med det å ikke bare vokse over tid, men å lære å gjøre ting du aldri i det hele tatt ville at mennesker kunne gjøre, å langsomt erkjenne gjennom deg selv og andre at det er sant at ingenting er umulig før det motsatte er bevist. Du lærer å henge i trapesstenger etter anklene og å sette fyr på hendene dine med fakkel uten å etterlate brannsår. Du går på forestillinger og workshops og ser folk gjøre ting det aldri ville slått deg at mennesker kunne gjøre. Og i vår tidsalder med TV og filmtriks og data-animasjon er det utrolig befriende å se mennesker gjøre utrolige kunster på ordentlig, og det bare få meter unna deg.

 

Pain Solution
Eget bilde

Når jeg ser tilbake på folkehøyskoleåret og tiden etterpå, er det utrolig hvor mye ett enkelt år ga meg. Jeg fikk stoltheten, selvtilliten og adrenalinet treningen, fremgangen og fremføringene ga meg. Jeg ble trent opp til å gi og ta imot konstruktiv kritikk og ros, og å stå foran forsamlinger og fremføre uten å være engstelig. Jeg lærte utholdenhet, selvdisiplin og smertekontroll. Men det viktigste av alt — jeg tok til meg positiviteten til sirkuset, denne stoltheten, denne fantastiske troen på at alt går an, og at du aldri må bestemme deg for at noe er umulig før du har prøvd.

Sirkus for meg er ikke dyr.

Sirkus for meg er mennesker som går på glasskår, turner i tøy syv meter over meg, sjonglerer med motorsager og kaster kniver på mennesker surret fast på snurrende målskiver. Sirkusartister er virkelighetens superhelter, og ingenting, ingenting gir meg mer enn å rigge meg til for å se en sirkusforestilling og se noen gjøre noe som jeg frem til da ikke ville drømt om at et menneske kunne gjort.

 

 
Jeg elsker sirkuset!

Kjære «Hilde» – til en lærer som mobbet

Øyvind FHS-liv, Psykisk helse, Sirkusliv, Ting jeg brenner for

Kjære «Hilde».
Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg vil at du skal forestille deg at du er meg et øyeblikk. Jeg vil at du skal se for deg at det er du som begynner på en ny skole med et helt lass av egne problemer og dårlige forutsetninger, men med et stort håp og et forsett om at dette skal gå bra.

Du har på tidligere tidspunkt i livet overlevd langvarig mobbing, isolasjon og ensomhet, og er fremdeles ekstremt usikker både på deg selv og de rundt deg, og du kjenner ingen, bortsett fra de få du så vidt ble kjent med via Facebook de siste dagene før skolestart. I og utenfor undervisningen merker du at du «tar» noen ting saktere enn andre, prestasjonene dine bærer preg av at du for tiden sliter med svært dårlig konsentrasjon — du har det generelt tøft psykisk og på tross av målsetningen din før skoleåret ender du opp med å gå mye for deg selv.

Du går på en god skole med et godt og livlig miljø, selv om stemningen noen ganger kan være litt «slem» (skjønt gudene må vite at jeg selv óg kunne være krevende), men du sliter veldig med å kjenne en tilhørighet til klassen, og i timene føler du deg ofte som en tilskuer som ser på fellesskapet utenfra, som om du bare er på besøk og ikke en del av klassen.

Men så! Så er det én til der, en som kan gjøre en forskjell, for i tillegg til medelevene og læreren din, er det nemlig av alle ting også en slags uoffisiell hjelpelærer, et jokerkort som har blitt kastet inn i hurven. Et godt voksent menneske med ballast fra livet. Som kan «se deg» og gjøre en forskjell, å strekke ut en hånd og dra deg opp i stående. Som kan ta deg under vingen og bidra til at du blomstrer og blir trygg på deg selv.

Eget bilde

Men nøkkelordet her er «kan».
For etter hvert går det opp for deg du at innstillingen til dette mennesket kan oppsummeres slik:
«Du fått en oppgave, og jeg vil at du skal bli ferdig i går, ellers kommer jeg til å møte deg med kjeft, oppgitthet og nedlatenhet, og ren overkjøring om du prøver å forklare deg, for blir det den minste forsinkelse, så er det enten fordi du er lat, eller fordi du er dum».

For Hilde, jeg opplevde deg aldri som en hjelp for meg eller andre i klassen som slet og strevde. Du hang over oss som en rovfugl og ga oss masse kjeft for hver minste lille feil vi gjorde. Flere ganger opplevde jeg at en elev «satt fast» og vi forklarte ting til ham på en tålmodig og respektfull måte (vi var en god klasse sånn sett, vi var helmotiverte og hjalp og støttet hverandre), og du bokstavelig talt kom løpende fra den andre siden av rommet for å gyve løs på den personen.

Når du først hadde fått ferten av byttet ditt, lot du aldri sjansen gå fra deg til å kjefte, være nedlatende, eller bare uttrykke oppgitthet gjennom ord og kroppspråk. Du «forklarte» ikke på en avmålt og respektfull måte, det var mer for sinneutbrudd å regne, og om vi var dumme nok til ikke å forstå hva du mente, lot du til å tro at vi ville forstå om du bare ga de samme instruksjonene om og om igjen, sintere og sintere for hver gang, og gjerne med et ekstra nedlatende «fikk du med dæ det» på slutten. Om du ikke bare gikk rett i «snakke til tilbakestående barn»-modus og overforklarte alt, inklusive ting du visste at vi allerede kunne, bare for å dra oss enda lenger ned.

Og sa du ikke noe direkte, hadde du likevel så mange måter å vise at du foraktet oss på. Hoderisting, et hånflir, en lavmælt kommentar til læreren eller til andre elever nær deg… du kunne ikke fordra at vi ikke levde opp til forventningene dine eller gjorde noe annet enn det du ønsket, og du klarte aldri å bite det i deg.

Kjære Hilde. Hva forårsaket så mye sinne og frustrasjon i deg at du gikk og var konstant sur og gretten, og så fullstendig blottet for forståelse og empati? Hva var det som fikk deg til å se sånn ned på oss, å rope og kjefte og behandle oss som du gjorde? Hvorfor spurte du aldri, aldri om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, selv når vi gjorde som vi skulle, istedenfor å gå rett på kjeft, nedlatenhet og overkjøring fordi du var så overbevist om at vi bare var oppsettslige eller dumme når vi gjorde noe annet enn det du ville og forventet? Hva var det som drev deg til å lappe til en av oss i fylla da klassen var på puben den natten?

Tenkte du ikke over at vi allerede hadde vårt å stri med?

Jeg har også alltid hatt i bakhodet at det var tydelig at du ikke hadde det noe bra, og jeg tror at jeg etter skoleslutt har pyntet mentalt på opplevelsen min av deg… for når jeg nå sitter her og får alt dette ned på «papiret», går det opp for meg hvor fæl du egentlig var. Lærere absolutt ikke skal være som deg, og jeg lurer fortsatt på hvorfor du påtok deg en hjelperolle du helt klart ikke var skikket til.

Gjennom hele året kjente jeg på klassiske «offertanker». Hvorfor elsker alle andre henne opp i skyene? Hvorfor er det ingen andre som reagerer, som sier noe, som klager på henne? Er jeg virkelig så verdiløs og umulig? Er oppførselen hennes egentlig helt OK? Er det meg det er noe i veien med? Dette er en stor del av grunnen til at jeg aldri klagde på henne, jeg var rett og slett ikke sikker på om det bare var jeg som overreagerte.

 Kilde

Kjære Hilde. Vi prøvde. Vi gjorde virkelig det. Men vi er kompliserte, vi mennesker. Vi har hver vår fortid, og vi lærer og presterer i ulikt tempo og på ulike nivå. Vi kan for det meste nå de samme målene, men noen ting mestrer vi fortere enn andre, og andre ting «tar» vi litt saktere. Men kan du forestille deg inni deg hva det gjør med deg når du ikke bare slite med å mestre deler av fag som «alle andre» får til (og trust me, bare det kan være grusomt nok), men i tillegg får masse kjeft for det?

Kjære Hilde, la meg hjelpe deg litt her. Jeg skal fortelle deg når du skal kjøre kjeft, overkjøring og nedlatenhet som pedagogisk verktøy — og det er aldri. Vi var mennesker, Hilde. Vi gjorde ikke feil fordi vi ikke gadd å høre etter eller fordi vi ikke pushet oss selv eller fordi vi ikke brant for det vi drev med. Når jeg fikk en beskjed og nølte var det ikke fordi jeg var dum, men fordi jeg lærte at å prøve og feile når jeg var usikker ofte bare resulterte i mer kjeft. Når vi prøvde å svare deg når du ga oss tyn, var det ikke fordi vi var oppsetslige, men fordi vi hadde våre egne meninger, eller rett og slett fordi du tok feil eller misforsto, noe du gjorde titt og ofte. Jeg hadde en sjel, en flamme av følelser, tanker og behov som brant inne i meg, akkurat som du.

(CC) Wikimedia Commons

Slo det deg noen gang at vi også hadde følelser? Kunne du se for deg at jeg selv i dag ville unngå å se bilder hvor du er med, fordi det fremdeles fremkaller et ubehag og sinne i meg bare å se deg, eller tenke på deg, eller lese navnet ditt? Hva om jeg forteller deg at jeg den dag i dag jobber med å ikke fryse fast når jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, fordi jeg fikk så grundig prentet inn i meg at det er det «tryggeste» å gjøre når jeg ikke er 100% sikker på hva jeg skal gjøre?

Ante du hva du gjorde?

Når du behandler andre mennesker, spesielt de som allerede har det vondt og er sårbare så fælt, gjør det nemlig utrolig vondt. Det du gjorde skapte langvarige sår. Det skapte en følelse av bitterhet og mindreverdighet det er vanskelig å beskrive med ord. Fremdeles (i hvert fall da jeg skrev dette) sliter jeg med en følelse av å være mindreverdig eller «tilbakestående» når jeg ikke får ting til. Fremdeles blir jeg sint av å tenke på deg.

Fremdeles, etter flere år.

Fikk du med dæ det?

Kjære «Hilde». Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg håper på en måte at du vil snuble over denne teksten en dag og ta dette til deg. Jeg vet ikke, kanskje du havner her ved en tilfeldighet, eller kanskje noen kjenner deg igjen og drar deg inn hit. Kanskje du tar ting til deg, kanskje ikke. Kanskje er du ikke i stand til det.

Ser uansett helst at du aldri tar kontakt. Jeg har vært snill og anonymisert deg, og har aldri klaget på deg til noen, og det er strengt tatt mye mer enn du fortjener, og jeg føler at det minste jeg fortjener til gjengjeld er å aldri måtte høre fra deg igjen. Dette er min private blogg, og selv om det er en offentlig nettside vil jeg helst kunne komme og gå uten plutselig å måtte snuble over akkurat deg. Ellers gjør jeg heller alvor av å av-anonymisere deg her, om jeg ikke sender et rimelig utfyllende brev til arbeidsgiveren din om hva du har gjort og akkurat hva jeg synes om deg – og trust me, det har du virkelig ikke lyst til at jeg skal gjøre.

Jeg ville at det å skrive denne teksten og legge den ut her vil fungere som terapi for meg, og jeg kjenner nå at jeg ikke bryr meg om tankene og følelsene dine like mye som før… jeg kjenner når jeg skriver dette at akkurat det gjør veldig godt. Jeg kan skrive at det ikke var min feil at du var der og oppførte deg som du gjorde, og at jeg hever meg over deg og legger deg bak meg og kjenne at det er sant, at du ikke har klart å knekke meg, at jeg til slutt vil kunne «gå videre» og henvise deg til et bitte lite bakrom i hukommelsen og identiteten min,
og det føles godt :).

Stå på alle sammen.

Se også: til deg som har det tøft på folkehøyskolen

Disiplin linedans

Øyvind Disipliner, Sirkusliv

Nå skal vi opp fra bakken igjen, men ikke så veldig langt. I hvert fall ikke lenger enn opp de smertefulle metalltrinnene opp til en rund plattform. Still deg på plattformen, se rett frem og litt nedover, strekk ut armene og trekk pusten dypt. Er du klar?

Linedans på stram line er en klassisk og grasiøs sirkuskunst, som går ut på at du går og gjør triks på en wire som er rundt en centimeter tjukk, og som er strammet så den så og si ikke beveger seg når du går på den. Disiplinen kan og kombineres med for eksempel sjonglering og klovning.

Kort og godt om stram line
Disiplinområde: balanse.
God trening for: motorikk, balanse og fokus.
Gode utgangspunkt: god tålmodighet og konsentrasjonsevne.

Tilbrakte ikke så veldig mye tid på lina da jeg gikk folkehøyskole, og ble aldri «hekta», men likte å ta noen turer på den utenom undervisningstid iblant. Linen vår var montert på scenen i aulaen, og vi elevene kunne gå inn dit når vi ville, stramme linen med en jekk, sette på en CD på anlegget, og ta en treningsøkt. Siden jeg ikke hadde linedans som disiplin, så jeg bare på det som avkobling, og fokuserte på å sette pris på fremgangen min på linen, heller enn å pushe meg selv eller lage linenumre.

Klassen min hadde en filosofi om å bruke så få hjelpemidler som mulig, så når vi trente stram line var vi avhengige av god balanse, vi brukte aldri vifte eller balansestav. Både da og nå ser jeg på dette som en god ting, for det tvang deg til å lære ordentlig balanse, uten hjelp av noe slag. Kom selv aldri stort lenger enn å gå og sette meg på huk på linen, men andre i klassen klarte å snu seg på linen, gå baklengs, gjøre små hopp, legge seg på rygg, og andre store og små kunster. Var også enkelte som eksperimenterte med sjonglering med baller på linen, tror opptil flere fikk det til óg 🙂 .

Skal du begynne å gå på line er det første du trenger en solid dose tålmodighet. Linedans var som sjonglering en av disiplinene i klassen som virkelig kunne å bringe ut sinnet i folk. Du må ha som utgangspunkt på forhånd at Ting tar Tid, og at du kommer til å falle av linen ørten millioner ganger og muligens også komme til å slå deg, og så må du bare smøre deg med tålmodighet. Det er lett for å bli irritert om du faller av gang på gang, men bare prøv å tenk positivt, og vurder å gi deg selv en gulrot i enden av treningsøktene om det virkelig blir slitsomt.

Å gå på line gjør vondt. Derfor er det lurt å kjøpe ballettsko om du virkelig har planer om å begynne å gå på line fast. De er «fine» nok til at du kan bruke dem på scenen foran publikum, og de gir deg et lag stoff mellom foten og linen som døyver det meste av smerten, og gir deg et litt bedre «fotgrep» på linen.

Disiplin rep

Øyvind Disipliner, Sirkusliv
Vi skal opp i lufta igjen og svinge oss i noe jeg forventer absolutt alle har prøvd før — et helt alminnelig rep.

Kort og godt om rep (corde lisse)

Disiplinområde: luftakrobatikk.
God trening for: muskulatur; balansesans og mykhet; dans og mot. 
Gode utgangspunkt: sportsklatring, dans, eller generell trygghet på høyder.

Luftakrobatikkdisiplinen rep, eller corde lisse, som rett og slett betyr «enkelttau», går rett og slett ut på å gjøre forskjellige dansefigurer og «flytt» oppe i et tau, gjerne så høyt som mulig over gulvet. Det er ikke uvanlig på sirkuselever og profesjonelle artister å befinne seg syv meter oppe eller høyere når de er «i aksjon», med en tjukkas (eller buldrematte, eller ingenting) som sikring langt under dem. Sikkerhetsmessig skiller luftakrobatikk seg veldig fra «slektningen» sportsklatring her. I sportsklatring faller du liksom hele tiden, og blir stoppet av tauet og sikreren din. I luftakrobatikk har du minimalt med sikring, men en veldig, veldig liten sjanse for å falle. Faktisk er ulykker i luftakrobatikk svært sjeldne, godt mulig sjeldnere enn i sportsklatring.

Trygt forankret i tauet.

Rep-rutiner består av klatring opp og ned, figurer, overganger mellom figurer («flytt»), og forskjellige kontrollerte akrobatiske fall og saltoer/»drops». Det er et utall forskjellige ting du kan gjøre i repet, og de forskjellige øvelsene krever . Fallene krever som oftest også at du faktisk tør gjøre dem.

Det fine med rep som disiplin er at du mest sannsynlig har tilgang til rep og tjukkas i en gymsal nær deg, spesielt hvis du er elev i grunnskolen. Det gjør det rimelig lett å komme igang med treningen, og trene ofte når du først har tilgang til gymsalen. En av tingene jeg liker best med rep er at det er så utrolig «effektiv» trening, du kjenner at du blir god og sliten omtrent med én gang. For å holde ut lenger, kan du begynne med å lære å klatre med beina. Som i sportsklatring har du mye energi å spare på å bruke bena mer enn armene, siden det er i beina du har de kraftigste musklene dine. Dette er litt vanskelig å forklare, men kan legge ved noen bilder fra håndboka mi:

Ikke verdens beste tegninger, men prinsippet er at du hopper så høyt du kan (hvis repet har en knute stiller du deg oppå den) og trekker føttene til deg med tauet rundt det ene benet (selv om det ikke er vist på bildet, så hjelper det). Plasser føttene så du har den ene foten oppå den andre, med tauet klemt immelom. Hold godt fast med føttene, og reis deg opp i stående. Så flytter du den armen som er lavest så høyt du kan, og gjentar. Kort sagt: ta tak i tauet med føttene, strekk ut beina så du står, og flytt ene armen opp. Da bruker du benmusklene mye mer enn du ellers ville gjort, og sparer krefter på vei opp 🙂 . Husk når du klatrer at du må ha krefter til å komme deg ned igjen 😉!

Når du skal ned på gulvet igjen, gjør du det samme i motsatt rekkefølge: grip tauet med føttene, sett deg ned på huk, og flytt beina nedover. Det er komplisert i begynnelsen, men det er litt som å knyte skolissene; når du først kan det, gjør du det helt automatisk. Det er mange måter å klatre i tauet på, men dette er den enkleste av dem.

Når du først har klatringen inne, kan du begynne å lære «triks». Mange liker å lære gjennom å se på andre utøvere, og YouTube er genial her. Tren på én figur om gangen, så vil du fort ha mange nok til å lage en rutine som du eventuelt kan vise fram for andre. Her hjemme har vi luftartist Karoline Aamås fra Volda som har spesialisert seg på akrobatikk i rep, hvis du søker på henne på YouTube finner du et utall klipp du kan bruke som inspirasjon, selv om mye av det hun gjør er forholdsvis avansert.

AFUK Night Cabaret
Par-rep ved Elise Reine og Karoline Aamås

Kort innføring i sikkerhet: rep er statistisk sett veldig trygt, men vil likevel si noen ord om sikkerhet før du eventuelt prøver deg. 
Det anbefaler veldig sterkt at du aldri trener uten tilsyn (kjipt hvis du henger deg fast eller skader deg og ingen kan hjelpe deg😉), og at du ikke gjør figurer eller «drops» du ikke er trygg på. Aller helst bør du ha en kvalifisert instruktør, i hvert fall i begynnelsen. Se om det er nysirkus eller sirkusskoler nær deg som holder luftakrobatikk-workshops. Du bør og ha kvalifiserte til å instruere deg om du skal gjøre fall eller kompliserte/risikable figurer. Hvis du kjenner at du holder på å falle mens du er opp ned, se på magen din (altså, bøy hodet nedover), så beskytter du nakken hvis du lander med hodet først.


Og husk å varme opp og tøye ut hele kroppen, ellers får du det veldig vondt😉!