For noen år siden så jeg for første gang NRK-julekalenderen Kristiana magiske tivolitheater, og jeg ble helfrelst. Men i tillegg til sirkuskunster, en magisk stemning og flott historie, og en vakker rekonstruksjon av Oslo «før i tiden», er det spesielt én ting jeg husker og er takknemlig for. Den utrolig gode måten den håndterte det Ragnhild Holmås, i den fantastiske boka Men du ser ikke syk ut, kaller «avvisning forkledd som omsorg»: Svar som på overflaten kan virke trøstende, men som egentlig bare avfeier istedenfor å støtte. Som å møte Ragnhild, som har gått fra å være frisk og rask til å være sengeliggende med utmattethet, hjernetåke og sterke smerter grunnet ME, med floskler som at (fra hukommelsen) «du har nå gode ting i livet ditt óg. Ingen får livet de ønsket seg da de var 20, vet du!».
Jeg tenkte på denne boka, og det avsnittet, da jeg så denne julekalenderen. Én av karakterene i serien, Ariam, har en forelder som opptrer på sirkuset som en såkalt øgledame, siden hun har en slags skjellaktig, ruglete hud. Datteren hennes oppdager tidlig i serien at huden hennes også begynner å få «skjell», og frykter at hun vil få samme reaksjon fra omgivelsene som moren sin, som skiller seg kraftig ut og dermed konstant får kommentarer og blikk fra dem rundt seg. Ariam fortviler over sin egen kropp, men klarer til slutt å betro seg til hovedpersonen Luka. Som svarer med å påpeke at «alle har sine problemer».
Jeg er ikke så glad i denne typen svar. Det er greit nok at de ofte er godt ment, men like ofte kan de oppleves som nettopp en avvisning, når du egentlig trenger omsorg. Hvis du har skallet hodet i en skapdør på kjøkkenet og har det veldig vondt, hjelper det ikke å høre at «pytt pytt, alle slår seg jo innimellom». I verste fall blir det en ufølsom rosemaling.
Men. Så gjør serien en veldig klok vri. Når Ariam åpner seg for moren sin, respekterer og anerkjenner hun bekymringene til datteren –hun setter hun seg ned med henne og begynner å fortelle om sin egen oppvekst, hvor hun hadde ble kidnappet på grunn av skjellene sine og måtte tilbringe en del av livet i bur som et annet sirkusdyr.
Moren bekrefter at øgleskjell kan gjøre deg uglesett i samfunnet, og gjøre deg til noen som blir stående utenfor og får uønsket oppmerksomhet hvor enn de snur seg. Dette er en samtale som fører mor og datter mye nærmere hverandre, og gjør at Ariam kan begynne å faktisk bearbeide, på en konstruktiv måte, forandringen som er i ferd med å skje henne.
Ariam får det bedre først når noen ikke avfeier bekymringene hennes, men anerkjenner at de er ting hun har lov å være redd for, og som det er verdt å snakke ordentlig om. Det er klok lærdom til både barn og voksne som ser serien.
Livet kan fly 