Etappe to begynte i kjente trakter. Jeg gikk først gjennom et boligfelt hvor mange av elevene jeg gikk med på Kirkevoll skole bodde, og jeg passerte det som da var huset til klasseforstanderen vår. Etter boligfeltet fortsatte turen på en gang- og sykkelvei (som tidligere var traseen til Osbanen), langs Klokkarvatnet, hvor gikk vi utallige klasseturer i barneskolen. Jeg husker en dag vi lærte om miljøet og klassen tok pH-prøver av vannet.
Etter en rastepause i mørket var det frem med lykt og ut i svarteste granskauen, bokstavelig talt. Grantrærne sto tett i tett og det var litt skrekkfilmstemning. En gammel bunker bidro til stemningen. Det var også litt vanskelig å se hvor stien gikk siden bakken var dekket av barnåler og det kunne vært flere merkepinner som viste hvor traseen gikk.
Etappe 2 hadde en overkommelig oppstigning, selv om jeg igjen fikk kjenne på hvor tung sekken var. Neste gang skal jeg legge igjen storsekken med fjellduk og stormkjøkken som et «depot» der etappe fire eller fem begynner, så kan jeg heller bære en mindre sekk de første etappene som jeg bare har over i storsekken når jeg når frem til den.
Etappen gikk inn på Militærveien, en ringvei hvor artilleri sto utplassert i sin tid for å hindre langdang fra fiendtlige tropper fra Fanafjorden. Det er én ting til jeg liker med Jubileumsstien, de fleste etappene går innom historisk grunn.
Jeg synes å huske at det ble lysere og åpnere etter hvert. Mange områder utbedret med klopper på denne etappen også, og det hjalp på å de mer gjørmete områdene.
Smøråsfjellet skulle vise seg å være et større fjell enn det så ut som på kartet, og jeg kjente på det å være alene i naturen midt på natten. Det ble et par pustepauser i flotte gapahuker. Det var en spesiell følelse å sitte og se ned på lysene fra bygda.
Etter flere timer i skogen var det godt, og litt rart, å komme ned til sivilisasjonen igjen.
Det verste er at 38 kilometer ikke hørtes langt ut.
Det lysnet, andre etappe lå bak meg, jeg visste at en tøff bakke ventet, og jeg skulle snart få en ny venn.
Snap fra turen med posisjon på slutten av andre etappe.
Jubileumsstien er en 55 kilometer lang tur fra sørenden til nordenden av Bergen som ble åpnet i anledning byens 950-årsjubileum i 2020. Turen går fra Krokeide over flere fjell, gjennom den lange Furedalen og over Vidden før du går gjennom Åsane sentrum og tar fatt på, vel, åsene frem til Tellevik kai.
Jeg skrev at jeg gikk den 27 kilometer lange Knarvikmila dels for å se om jeg var i form til å gå en så lang distanse, og at jeg fikk fornyet motivasjon da jeg klarte å gå hele turen uten problemer. Likevel var Jubileumsstien såpass lang at jeg utsatte turen i veldig lang tid, bortsett fra et forsøk hvor jeg pakket en lett sekk og skulle prøve ut de første etappene –en tur som ble avbrutt av tordenvær allerede etter første etappe.
Nå i sommer tok jeg derimot endelig spranget, og etter å ha pakket sekken og ventet på et par dager med fint og kjølig nok vær dro jeg endelig av gårde nå forleden. Døgnet var snudd to måneder ute i sommerferien, men jeg var såpass motivert at jeg like godt dro ut på kveldinga, det blir jo ikke mørkt lenge av gangen nå på sommeren.
Første etappe: Fanafjell og tråkk i barnespor.
Etter å ha gått av bussen rundt halv ni på kvelden var det bare å begi seg ut på første etappe, over fjellet hvor jeg har gått utallige turer i oppveksten. Turen opp Fanafjell føltes betydelig kortere enn da jeg gikk den første gang, men til gjengjeld var sekken større og betydelig tyngre siden Jerven-fjellduken og stormkjøkkenet var med denne gangen. Det var også på vei opp at jeg innså at jeg hadde klart å glemme vannflaskene i kjøleskapet før jeg dro, og jeg lurer på om jeg hadde pakket sekken litt for tung, som jeg gjorde da jeg gikk Knarvikmila. Jaja. Godt det ikke var varmt ute, og det var uansett bekker og elver langs veien hvor det gikk an å stoppe og drikke.
Går du stien fra sør til nord får du servert én av de mest storslåtte etappene først. Turen over Fanafjell har en lang, seig stigning, men med innslag av blåbærlyng, og landskapet oppover er variert og nydelig, du går forbi tjern, bratte knauser, myr og blomsterenger. Her får du kupert terreng og naturlig og variert kystvegetasjon uten en sitkagran i sikte. Vegetasjonen blir tynnere og utsikten flottere jo lenger opp du kommer, du føler ikke bare at du går i en tett skog som på opptil flere andre etapper.
Imidlertid var det også noe annet som ble mer og mer åpenbart jo lenger opp jeg kom. Frosk.
Jeg ga opp å telle dem et sted på veien, men jeg tror jeg må ha støtt på flere dusin frosk på halvannen mil. Jeg vet ikke hva som gjør at 2024 tydeligvis er et froskeår, men det var så mange av dem, spesielt på den ene etappen, at jeg ble redd for å tråkke på dem etter hvert. Jeg tror jeg hadde sett en fem-seks stykker før jeg sluttet å stoppe og ta bilde av dem.
På toppen av fjellet ligger landemerket Linken og et utsiktspunkt hvor det går an å slappe av på en benk før en tar fatt på nedstigningen på stier ned igjen til bebyggelsen.
Da jeg gikk Fanafjellet som barn var det ofte oppover her vi gikk, så det var en god følelse av nostalgi å gå på stier hvor jeg har tråkket mine barnespor, og å se barndomshjemmet på den andre siden av dalen da jeg kommet ned til Fanavollen.
Halvveis ned fjellet nådde jeg gapahuken (under) som er blitt stadig mer forseggjort opp gjennom årene og nå nesten er mer hytte enn huk, og hvor du kan gjøre opp ild i en ovn og ta en skikkelig rastepause i ly fra vær og vind. Jeg visste at mobilbatteriet måtte spares på, så mobilen ble stort sett brukt til navigasjon og kamera, men jeg belønnet meg selv ved å sette på en sang på Spotify.
Forresten, hvis du tenker å gå stien selv kan du få et lite tips: Et stenkast fra gapahuken begynner en grusvei du kan vurdere å ta hvis føret er sleipt eller isete, siden den «offisielle» veien ned har et veldig bratt parti. Tar du grusveien kan du ta en traktorvei som går langs et jorde og går over til sti et kort stykke gjennom en skog for å komme til stedet hvor du kommer inn på Jubileumsstien igjen.Alternativ tur i blått på kart (venstre, egenprodusert kart).
Et annet tips er å ta til høyre i krysset ved en låve du passerer på vei ned mot Co-Op Extra-butikken og hovedveien, og gå Fanaflaten gjennom et stille og koselig boligfelt istedenfor å gå på gang- og sykkelveien langs den tidvis sterkt trafikkerte Krokeideveien. Går du om Fanaflaten tar du til venstre når du kommer til Fanafjellsveien, så kan du gå ned i Kulturparken via amfiet på venstre side av veien. Da får du også med deg den gamle presteboligen som hører til Fana kirke.
Jeg valgte å gå for nostalgifaktor og gikk den gamle skoleveien min til Fana kulturpark. Det eneste minuset så langt var at jeg ikke rakk butikkene før de stengte, men jeg nøt stort sett bare følelsen av å ha en etappe unnagjort. Syv igjen.
“It’s a dangerous business, going out your door. You step onto the road, and if you don’t keep your feet, there’s no knowing where you might be swept off to.” –JRR Tolkien
GPS-track av ruten vi gikk (egenprodusert kart)
For en tid tilbake var jeg innom nettsiden til Fløyen, og oppdaget ved en tilfeldighet noe som het Knarvikmila. Et løp, eller en tur, fra Fløyen til Knarvik senter, 27 kilometer. Mye lenger enn jeg hadde gått på én tur i mitt liv. Og arrangementet skulle gå av stabelen om kort tid, så jeg måtte bestemme meg uten noe særlig betenkningstid.
Vips, så var jeg påmeldt.
Målet var å stille og se hvor mange kilometre jeg endte opp med å gå, for hadde ikke helt troen på at jeg skulle klare å gjennomføre, så fikk jeg se på det som en seier om jeg gikk mange nok kilometre. Så har jeg jo også et mål om å gå den dobbelt så lange Jubileumsstien, kanskje over to dager, så jeg ville se hvor langt jeg klarte å gå.
Den store dagen opprant og jeg kjøpte en morgenkaffe, hentet startnummer, og tok Fløibanen opp Fløyen. Noe av det første som skjedde var at høretelefonene mine sa fra om at batteriet nesten var flatt, rett før turen begynte. Det føltes som en skikkelig stor nybegynnerfeil å ikke ha tenkt på, men kanskje det var like greit, du får mer ut av en tur uten musikk på ørene.
Det ble mer learning by doing i løpet av turen, skulle det vise seg. Det var visst lurere å ha startnummeret på sekken enn foran på jakken. Det var ikke så lurt å ha pakket brødblingsene i en plast-matboks som måtte pakkes helt nederst i sekken for å ligge flatt og stabilt, så jeg måtte stoppe sette meg ned og pakke ut av sekken hver gang jeg ville ha meg en brødskive. Jeg fikk ikke bruk for alt jeg hadde pakket av snop og nøtter, solkrem, myggspray, myggsalve og førstehjelpsutstyr, og boken jeg hadde pakket i tilfelle jeg ville ha lesestoff på turen hjem. Turbarene kom derimot godt med, mens den lille boksen med Godt og Blandet og posen med nøtter og sjokolade ble glemt til jeg var halvveis gjennom turen, og fikk heller bli en hyggelig overraskelse til kneiken etter IKEA.
Sliten etter fem kilometer, lurte veldig på hvordan dette skulle gå. Det hjalp at det var mye nedoverbakke fra Fløyen, at vi gikk mye på sti, at det var vakre omgivelser og variert landskap og terreng. Det hjalp at vi ikke kunne vært heldigere med været, bortsett fra at det blåste en del, i hvert fall over de to broene.
Det hjalp at det var helmotiverte, supermotiverende ukrainske frivillige på vann- og bananstasjonene. Så kom jeg etter hvert inn i den berømte flyten. Til gjengjeld begynte lårene å føles som om jeg hadde sittet på en hest i flere timer.
Den gode følelsen da vi var kommet halvveis. Stoltheten da vi fikk skryt av dem vi gikk forbi når vi kom ned etter å ha gått over fjellet etter IKEA («de sier dokkar har gått helt fra Fløyen?! Det går ikke an!»). Da vi var over fjellet og så ned på Nordhordalandsbroen og siste etappe mot mål.
Den fantastiske følelsen da det bare var åtte kilometer igjen. Seks. Fire. Bare én bro igjen. Da vi hadde målgangen i sikte. Og da vi endelig var over målstreken og kunne bøye hodet for å få medaljen for å ha kommet meg i mål (jeg sier vi fordi jeg endte opp med å gå med to andre som gikk omtrent like fort som meg, og som det viste seg at gikk turen for fjerde gang). Og da jeg kunne sette meg ned ved et bord på senteret hvor de disket opp med kaffe og Big Bite-baguette.
Dette blir en av turene jeg vil leve lenge på. Medaljen henger i stuen og startnummeret og kartet er kommet opp på kjøleskapet. Det er en helt uvirkelig følelse når jeg er i Åsane eller ser Hordalandsbroen, og jeg vet at jeg faktisk har gått den distansen jeg har. Jeg var visst blant den siste fjerdedelen av deltakerne på tid, men hvem bryr seg, det er en enorm seier å ha fullført, og jeg får heller ha som mål å perse neste år. 3:05:09 til IKEA, 5:47:42 til mål.
Det er mye som kunne vært gjort annerledes, men det er jo det man lærer av. Jeg kunne sikkert pakket lettere. Jeg skulle ladet høretelefonene. Jeg skulle husket å pakke kameraet. Jeg skulle ikke ha pakket matboksen med lunsj nederst i sekken så den skulle ligge flatt og stabilt, for hver gang jeg skulle spise en blings måtte jeg stoppe og pakke ut av hele sekken, og da ble terskelen ganske høy.
Neste gang blir det lettere sekk, mindre matpakker som kan pakkes høyere oppe, og mål om å perse tiden fra ifjor.
Gikk gjennom alle innleggene igjen, fordi jeg ville merke innlegg om psykisk helse med en egen emneknagg (se alle innleggene her), og kom over flere innlegg jeg føler fortjener å bli lest igjen (i all beskjedenhet, liksom). Flere av dem hadde jeg helt glemt selv. De handler om folkehøyskoleliv, turliv, rasisme, sirkus og psykisk helse og omsorg. God lesning.
Sitter og plangger tur igjen! Planlegger å dra med sykkel til stedet jeg snudde på forrige sykkeltur, ved Lille Brekkevatnet for de som er kjent rundt Gullfjellet, og så fortsette innover. Ifølge turkartene går det en bratt, bratt sikk-sakk-sti ned til RV 137, og kommer jeg meg ned på riksveien med sykkelen, er det mulig jeg fortsetter helt inn til Gullbotn.
Dette blir på en måte «rekognoseringstur» nummer tre: vet ikke hvordan forholdene er i virkeligheten bare av å se på turkart, og vil ikke spørre lokalkjente om råd, for vil at dette skal være en «oppdagelseferd» hvor jeg finner veien selv, bare uten å utfordre grensene mine så mye at jeg setter meg selv i fare. Så målet er å se hvordan det er å ta seg ned til veien, og så enten ta en natt i naturen eller ta fatt på veien hjem. Så tar jeg hele strekningen, til Gullbotn, på en senere tur.
Fikk dog en solid porsjon selvtillit etter forrige tur. Jeg lærte at jeg takler å gå og sykle en distanse på to og en halv mil og tilbake, noe som igjen gjør at jeg kan dra lenger denne gangen uten å føle at jeg «pusher» grensene mine for mye. Ble skikkelig sliten etter forrige tur, men det var samtidig så deilig, og en så fantastisk ting å ha gjort, at jeg gleder meg utrolig til jeg skal av gårde igjen! Har forbilder som jeg skrev om i det forrige innlegg mitt, og det er kjempegøy og meningsfylt å dra på lenger og lenger turer selv!
Skal tilbringe de neste dagene med å se mer på kart, handle inn mat og andre ting jeg trenger, og pakke sekken for turen. Så bærer det av gårde fredag eller lørdag. Skal sykle til slutten av veien ved foten av fjellet, sikkert med en pause eller to, og så trille sykkelen oppover veien langs elven, og kanskje gjøre opp ild ved et ildsted jeg rastet ved forrige gang. Så blir det å se hvordan stien er forbi Brekkevatnet og hvem vet, kanskje jeg drar helt til hytta og overnatter der. Blir utrolig deilig hvis jeg kommer meg helt opp dit, skulle bare ønske jeg fikk mer tid enn en helg der, og at jeg kunne tatt med Sasha hund. Vet også at det går en buss fra rett nedenfor Gullfjellet og fra hyttefeltet, så hvis jeg av en eller annen grunn ikke skulle klare eller orke å sykle hjem, kan jeg heldigvis ta bussen 🙂 .
Gleder meg som en unge til å sette meg på sykkelen til helgen og se igjen Gullfjellet. Stå på!
Vetle Brekkevatnet, fra forrige tur på Gullfjellet
Da sitter jeg med en porsjon havregryn på fanget, dagen etter «den store dagen» 🙂 ! La ut på sykkeltur rundt kvart over 12 og kom hjem igjen rundt halv åtte på kvelden, og kan nå stolt si at jeg har syklet og gått sammenlagt rundt fem mil 🙂 . Dro ikke helt dit jeg skulle, stoppet et par-tre kilometer før, men fant ut det jeg ville vite om stien videre innover, og fikk en strålende tur!
Tidligere på dagen var det grått og regn, og jeg var redd jeg ville måtte utsette hele prosjektet, men midt på dagen var det sol, og jeg satte meg på sykkelen. Innså første tabben jeg hadde gjort da jeg sto på nærbutikken og skulle betale for en bolle og iskaffe jeg hadde planlagt å kose meg med på turen. Hadde fått med meg alt fra pakkelisten, men jeg hadde hevet på meg regnjakken fordi det var grått, og bankkortet mitt lå selvfølgeilg igjen i den andre jakken min. Typisk meg, og bra jeg hadde med skikkelig niste hjemmefra 😀 .
Følte ikke jeg hadde hastverk, så jeg la inn en del pauser, blant annet for å kose hester jeg traff på veien 😉 .
Syklet en rimelig flat og lite trafikkert strekning frem til foten av Gullfjellet, men det er fremdeles langt dit, og jeg kjente jeg begynte å bli sliten i beina da jeg satte meg ned for å raste ordentlig første gang. Jeg syklet også dypere og dypere inn i et område hvor jeg ikke var kjent, så det var noen ganger jeg så meg tilbake og spurte meg selv hva jeg hadde gitt meg ut på, men jeg var på en vei, ikke ute i ødemarken, og hver gang jeg vurderte å snu, tenkte jeg at nei, nå har jeg kommet så langt som dette, nå må jegt bare stå på til jeg er fremme.
Veldig hjemmelaget panorama av fjellene i dalen ^_^
Majestetiske fjell innover mot Gullfjellet
Jeg fant inngangen til Fanafjellstunnelen o.O !
Det var en rar og god følelse å sykle innover i en dal jeg bare hadde sett på kartet. Hadde riktignok vært her før, men det var for et halvt liv siden, og det var først da jeg nådde foten av Gullfjellet at jeg kjente meg igjen og innså at her hadde jeg faktisk vært før :p . Det var en spesiell følelse fordi det føltes litt som en «oppdagelsesferd» med masse å oppdage og veldig mange fine bildemotiver, og det var utrolig digg å nå «milepæler» jeg hadde sett på kartet og faktisk være der i virkeligheten.
Ved foten av Gullfjellet sluttet asfaltveien, og veien opp fjellet var en steinete grusvei som jeg var redd kunne punktere hjulene på sykkelen min, så jeg låste den og lot den ligge igjen mens jeg gikk oppover til fots. Jeg var selvfølgelig sliten, men samtidig var det utrolig deilig å ha gått av sykkelen og fortsette til fots, og etter hvert kom jeg inn i en slags «flyt» hvor tankene vandret og jeg bare gikk «automatisk» fremover. Stoppet ved en liten strand ved elven som fulgte veien nedover mot dalen, og hadde en skikkelig rastepause på en bålplass mellom noen store trær.
Var óg noen broer over elva hvor jeg kunne stoppe, puste ut, og ikke minst dingle med beina over vannet 😉 .
Utsikt fra «toppen» (okei, ikke i nærheten, men det føltes sånn :p ) av Gullfjellet
På toppen er det en liten knaus hvor noen har malt på et hvitt kvadrat, og det var en helt spesiell følelse å stå der og se nedover dalen jeg hadde kommet fra, og på utsikten rundt.
Jeg var sliten og trøtt, og da jeg la meg ned kjente jeg at jeg kunne sovnet der, så jeg ble der en stund for å hvile og for å bestemme meg for om jeg skulle gå videre eller snu, og bestemte meg for at det «tryggeste» ville være å stikke ned igjen.
Du føler deg ganske liten når du står ved en sånn mast 😉 !
Solen hang ennå høyt på himmelen, men det hadde begynt å bli sent på ettermiddagen, og jeg var fremdeles usikker på om det ville begynne å regne for alvor, og jeg var rimelig sliten, så jeg begynte å traske nedover igjen. Tok ikke lang tid før jeg var tilbake ved foten av fjellet og kunne hive meg på sykkelen igjen.
Følte turen hjemover gikk atskillig raskere enn turen opp, selv om jeg virkelig kjente at jeg begynte å bli sliten og trøtt. Kan ha en sammenheng med at det var langt flere nedoverbakker enn oppoverbakker på hjemveien 😉 , men tror det også var at jeg bare var utålmodig etter å komme meg hjem, så jeg unnet meg færre pauser og «pushet» meg litt mer enn jeg gjorde på veien til. Tror det at jeg var lettere trøtt, og var såpass lokalkjent når jeg først nådde Kalandsvannet, også bidro. Var utrolig deilig å være i hjemlige trakter igjen og vite at jeg nesten var hjemme.
Kom inn døra hjemme rundt halv åtte på kvelden, og var superstolt av meg selv. Belønte meg selv med å hive i meg en pose snop og kjøpe Cities Skylines på Steam :p . Hadde ikke dratt helt så langt som jeg hadde planlagt, men det var bare et par-tre kilometer om å gjøre, og jeg var uansett storfornøyd. Kjente, og kjenner at jeg er sliten i beina, og jeg har vondt i baken som om jeg skulle sittet på hesteryggen, men det er lenge siden jeg har vært så glad, og skal definitivt opp Gullfjellet igjen!
Livet kan fly 