Har nettopp hatt en fantastisk fjelltur med en god venn på gården. Valentinsdagen har jo kommet og gått, og jeg har stukket ut på en date med denne kjekke karen her 🙂 ! →

Vi salte opp lynghest Blues (bilde) og fjordhest Molnar i perfekt vær og satte av gårde på tur opp en sti forbi Garnes VGS. Blues er egentlig litt uvant med både trafikk og ulendt terreng, så vi var litt spente på hvordan dette skulle gå 😉 . Etter å ha leid hestene langs rundt 50 meter med vei, svingte vi av og begynte oppstigningen forbi skolen.

Var bitte litt isete noen steder, noen partier med ganske steinete terreng, og et par steder det var litt bratt, men Bluesen tok alt på strak hov. Det var til og med steder hvor han kunne velge mellom å gå på flat sti og steinete underlag, og han valgte sistnevnte. Skogsterreng skule vise seg å være null problem for den rolige og trofaste ponnien «min».

Han følte derimot fremdeles at han måtte være litt «sta ponni», så jeg måtte stoppe og «diskutere» med ham flere ganger når han stoppet og prøvde å snu 🙂 . Så er han jo også rimelig sosial og nysgjerrig på folk, så ble en pause eller to når folk skulle hilse på ham. Er det noe som er sikkert med Blues, så er det at han aldri har det travelt. Dessverre gjaldt ikke det samme for oss, for vi måtte hjemover til hestene skulle fôres, så vi stressa bitte litt når Blues var på sitt staeste. Jaja.

Fulgte stien oppover et stykke før vi kom til et skikkelig steiene parti, som gjorde meg litt nervøs for turen ned, men som Blues tok med den største ro. Hadde hoppet av og leid ham rundt noen isete partier, men ble i salen når han gikk oppover denne gangen, og bare lot ham plassere høvene der han ville. Begynner å bli en stund siden jeg har vært på en skikkelig skogstur på hesteryggen, men følte jeg ble mer og mer rolig og avslappet etter hvert som Blues vant tilliten min som «skogshest».

Etter det steinete partiet kom vi først til en gård hvor vi hadde «photoshoot», og så fortsatte vi inn i et skikkelig idyllisk nabolag hvor jeg hadde elsket å bo.

Fikk ikke tatt bilder fordi mobilen var tom for strøm, og jeg turte ikke begynne å fikle med det klumpete kameraet mitt på hesteryggen 😉 , så legger ved et Street View-bilde.

Hadde vært så fantastisk å bo her og begynne dagen med en fin skogstur når jeg skulle på jobb 🙂 . Været var fremdeles så fint som på bildet, og det var en del blide folk ute og gikk. Men så kom vi til denne sideveien:

Her ble det plutselig skummelt å være liten fjordhest. Halvveis oppe oppdaget Molnar plutselig et menneske bak hekken, og da var det bare å ta beina fatt. Fjordhesten snudde 180 grader rundt og tok en tre-fire skritt i gallop til han mente han var på trygg avstand, og Blues som kom bak oppfattet kjapt at det var fare på ferde og snudde og løp omtrent synkront med Molnar.

Heldigvis var det visst ikke et så farlig menneske likevel, for det ble med de tre-fire skrittene før begge stoppet igjen og vi kunne fortsette. Skulle ikke bli noe mer dramatikk på turen, og straks etter måtte vi rytterne be hestene vende mulen hjemover fordi klokka begynte å bli mange. Tror det var helt greit for både Blues og Molnar 🙂 .

Hadde grudd meg bitte litt til det steinete partiet på veien ned, men Blues var roen selv. Ga ham noen hint om hvor han burde gå, men han var virkelig helt uanfektet, og gadd ikke engang ta de letteste løsningene på vei ned. Var et skikkelig steinete parti, og ikke en jevn nedover – noen steder var det smalt, noen steder gikk det plutselig 20-30 centimeter rett ned fra steiner. Molnar var «lett på hoven» og hoppet og småløp litt nedover, men Blues tok det skikkelig med ro også i nedoverbakke. Var nesten så jeg ikke merket hvor bratt det var der jeg satt i salen.

Vel nede var det bare å sale av og dele ut belønnings-epler før hestene ble leid inn i luftegården og fikk rullet seg og hevet seg over en veldig velfortjent middag 🙂 .

Var deilig å være i skog og mark på hesterygg igjen, og også kjekt å få ridd en tursti som jeg har hatt lyst til å få utforsket. Føler óg at det var godt for både meg og Blues å få pushet grensene våre litt, og jobbe i litt smårøft terreng. Er jo en stund siden jeg red i skog og mark med folkehøyskoleklasen, og Blues er vant med grus- og asfaltveier, men han bestod virkelig prøven med glans, og viste ikke noe tegn til å være usikker eller redd 🙂 .

Fotnote: bruker hest og ponni om hverandre om Blues, siden han rasen kalles lynghest, men lynghesten i likhet med islandshesten egentlig er en ponni.