Da er mars på hell, påsken er begynt, og jeg og en god venninne driver siste forberedelser til en natt ute under stjernene! Har et forsett om å sove ute minst én gang i måneden, og siden jeg ikke fikk gjort det i februar på grunn av sibirkulden, har jeg et veldig press på meg for å få det gjort opptil flere ganger i mars.
Vi planlegger å dra til «gapahuken» jeg har skrevet om så mye tidligere, og sove enten inni den eller under åpen himmel utenfor. Gleder meg mest fordi det er en helt annen opplevelse å gå tur og sove ute ilag med andre. Du har en samtalepartner og noen å dele opplevelsen med, og to turkamerater kan hjelpe hverandre når ting skjer, og holde hverandre med selskap og støtte hverandre underveis.
Og så gir det meg lyst til å gå tilbake til steder jeg har vært mange ganger før, fordi det liksom er en helt ny opplevelse når du er der med noen som ikke har vært der før 🙂 .
Skal prøve å få kommet meg av gårde med treteltet mitt imorgen også, så får jeg mer trening i å henge det opp, attpåtil helt alene. Krysser fingrene 😛 .
Blir ganske oppgitt og trist over debattklimaet for tiden. Vi har jo sett det ulme i lang tid, men at det skulle bli så ille og usaklig og teit som det er nå så jeg ikke helt komme.
Så for å være ærlig ikke Listhaugs uttalelser komme heller, i og med at hun er et voksent menneske, og på tidspunktet var justisminister. Politi, fagfolk og utsatte påpekte at hun burde la være å bruke ordet «monster» om overgripere, fordi de vet av mange års erfaring at barn har vanskelig for barn å forholde seg til et ord som «monster», og at man heller bør være mer bokstavelig når man forklarer hva overgripere er. Listhaug anklaget oss for å «beskytte pedofile».
juli-filmen kommer ut og AP-politikere og terror-utsatte får dødstrusler, og blir beskyldt for å bruke «Utøya-kortet» når de får helt vanlige traumereaksjoner.
Folk samler inn 15 millioner kroner til Leger uten grenser, noe som er den mest fantastiske og geniale «fredelige demonstrasjonen» jeg har opplevd i hele mitt liv, kanskje nesten vakrere enn ideen om et rosetog, og kommentarfeltet under takkevideoen til Leger uten grenser er fullt av folk som surmuler.
Mental Helse melder om at de trenger flere frivillige, fordi Listhaug-bråket og 22. juli-filmen gjør at flere enn vanlig trenger hjelp, og jammen blir ikke folk sinte på dem også. Fordi det visstnok er «politisk» å skrive Listhaug-bråket, selv om hun både satte igang krisen og var hovedperson fra start til slutt.
Det virker som om bare det å nevne «Listhaug» gjør at folk går av skaftet for tiden.
Det er tøft når en minister må gå av. Dette skjer heldigvis ikke hver dag, det skal ikke være noe som skjer ofte, og uansett hvor uenig du måtte være med vedkommende, eller hvor uskikket du mener hen er til vervet sitt, er det i mine øyne egentlig ikke noe å feire og være glade for. I dette tilfellet, kanskje fordi det var akkurat Listhaug som måtte gå, førte det også til et vanvittig hett debattklima. Det er noe jeg ikke kjenner igjen i Norge.
Vet ikke hvor mye jeg egentlig har å tilføre diskusjonen av innsikt eller nyanser eller noe, så dette blir mer bare et hjertesukk blant mange andre, og jeg prøver egentlig å unngå å skrive den typen innlegg, men gjør et unntak fordi hele situasjonen er så erketeit at jeg bare måtte si noe. Så du kan kanskje se på det som en utblåsning mer enn et hjertesukk 😛 . I hvert fall har jeg et par ønsker:
Ikke vis skadefryd. Jeg mener også Listhaug ikke burde vært justisminister, men jeg hadde heller sett at hun ble voksen og begynte å ta ansvar enn at hun måtte gå og vi fikk den temperaturen vi har idag. Det er ikke en god nyhet at vi måtte kaste ut én av ministrene våre, det er én av tingene som ikke skal skje, litt på samme måte som foreldre helst skal unngå å skille seg. Vet ikke om det å latterliggjøre Listhaug og fansen hennes, eller fryde seg over at hun måtte gå av, er det beste for debattklimaet vi har nå. Det viktigste bør være å få temperaturen ned.
Forhold deg saklig. Alltid. Hørte på en podcast hvor Sam Harris, som har podcasten, snakket med en person som sa at han alltid prøvde å høflig besvare hatposten han fikk. Han fortalte at han da ofte fikk svar tilbake hvor personen omtrent ba om unnskyldning og var helt lamslått over at han fikk svar. Saklighet kan virke utrolig avvæpnende på folk som ikke er innstilt på å være saklige, og i et kommentarfelt skriver du like mye til «de som ser på» som du skriver til personen du svarer. Så vær høflig, saklig, og bruk gode kilder. Blir du forarget, så tell til 10, eller gjør på noe annet en stund før du bestemmer deg for om du vil svare.
«Æres den som æres bør». Hvis en person du egentlig er uenig med sier noe klokt, eller behandler deg bra, så ikke vær redd for å si «godt poeng» eller takke personen for å være saklig, eller si «jeg er enig i alt du skrev unntatt _________, fordi…». Dette også bidrar til et bedre klima.
Prøv å unngå «oss mot dem»-tenking. Synder en del her selv. Ser ganske mye generalisering og «flokk-instinkt» for tiden. På den ene siden har du folk som kaller alle som er uenige med dem «sosialister», eller antar at alle som er uenig med dem hater Listhaug. På den andre siden har du de som stempler alle som er uenige med dem som Listhaug-fans eller bruker ordet «troll» om litt for mange personer. Det er slitsomt å ikke kunne skrive på nett uten å bli satt i bås, så husk at du alltid snakker om individer, ikke grupper som «sosialister», «utlendinger» eller «Listhaug-fans». Husker da jeg gikk sosialt arbeid og vi fikk høre at «du møter ikke nye kulturer, du møter medmennesker».
Hadde vært fint med en pause fra politikken nå i ferien, hvor folk fokuserte på å gå tur, samles på hytta, og spise masse appelsiner og Kvikk Lunsj. Når vi kommer ned igjen fra påskefjellet, får vi brette opp ermene og prøve å ro oss tilbake til normalen.
Opplevde noe litt utenom det vanlige idag. Svømmeanlegget Alexander Dale Oen arena i Bergen tilbyr gratis omvisninger i ventilasjons- og renseanlegget under bassengene sine nå i helgen, og siden jeg alltid har hatt lyst til å være under et svømmebasseng og se alt av rør og pumper og alt annet som måtte være der nede. Vet dette er noe ikke alle ville bli like begeistret over, men jeg er kjempeglad for at jeg hev meg på, og anbefaler omvisningen om du måtte være i Bergen sentrum imorgen 🙂 .
Fikk se masse pumper og rør, men også en del spennende og kule ting jeg ikke ante fantes.
Det kuleste tror jeg er «soft landing»-systemet de bruker når stupere trener på ting de ikke kan fra stor høyde og risikerer magaplask. Går ut på at de har trykkluft i tanker under bassenget, og trykkluften kan slippes ut i bassenget så stuperen lander i en slags boblesky istedenfor hardt vann. Stupetreneren kan styre systemet med en Ipad, og man kan bestemme hvor lenge «skyen» varer. Søkte opp «soft landing» på YouTube, og det ser like kult ut som det høres ut.
Fikk óg se et UV-system for vannresning, som gikk ut på at vannet i røret gikk gjennom noe som så ut som en selvlysende skive, og den visstnok drepte alt av mikrober i vannet, til og med inkludert klor (!), så rett etter skiven ble det tilsatt mer klor i vannet. Så var det de store tankene med sand og kull som du kunne se inn i, og et ganske stort ventilasjonsrom hvor du hadde én meter tykke rør med viftet som blåste luft ut i selve rommet, og så gikk luften inn i andre rør igjen. Var ganske heftig «vind» når du sto foran utslippsrørene.
Så var det at bassenget visstnok ble varmet opp med varmen fra søppelforbrenningsanlegget i Rådalen i Fana, 13 kilometer unna.
Så var det rommet hvor de hadde en svær kanne med svovelsyre, som de tilsatte i vannet så det skulle irritere øynene mindre (!). Logikken var at vannet da fikk samme pH-verdi som øynene, men koser meg med ironien i å tilsette syre i rent drikkevann for å gjøre det mindre irriterende 😀 .
Så var det opplevelsen med å være under så store basseng med så ubegripelig mange liter vann. Mesteparten av tiden hadde vi strengt tatt ikke basseng rett over oss, men når vi hadde det var det en ganske spesiell opplevelse 🙂 .
Alt i alt: er du i Bergen imorgen, så stikk innom AdO Arena klokken 10, 12 eller 14!
Okei, så jeg er en stor fan av «Paradox-spillene», en serie strategispill som fokuserer på hver sin tidsperiode, og Hearts of Iron IV, som omhandler andre verdenskrig, fikk igår en større oppdatering som het Waking the Tiger og fokuserte på Kina, den kinesiske borgerkrigen og krigen mot Japan. Oppdateringen endret og la til veldig mange ting, men blant dem var at Paradox la til noen historiske kvinner fra tidsperioden og et par «kvinne-relaterte ting», som å la spillere la kvinner arbeide i fabrikker. Du kan lese innlegget her.
Som Cecilie i på Krisemaksimering sa da jeg delte dette der, er ikke spillverdenen akkurat kjent som noen høyborg for likestilling og respekt for kvinner, og kanskje jeg bare ikke besøker disse miljøene ofte nok, men seriøst: det er lenge siden jeg har sett så mange nazister, Trumpkins, menn-som-er-redde-for-kvinner og nettroll generelt på ett sted. Tråden jeg lenket til over satte visstnok omtrent rekord i antall anmerkninger gitt av moderatorene for upassende innlegg, og Steam-komentarfeltet er enda verre. Vet ikke om jeg trenger legge ut utdrag engang, bare les fra start til slutt. Og kommentarene som er igjen er de Paradox ikke slettet, de som ble fjernet var enda verre.
Oppsummert for de som ikke orker/gidder/har tid/kom til denne bloggen for å lese om helt andre ting og er oppgitt over dette innlegget: trollene mener at kvinner ikke har noe å gjøre i dataspill (fordi omtrent bare gutter spiller dataspill, ifølge ett av trollene), spesielt ikke krigsspill, og det er veldig krenkende å ta dem med fordi det helt sikkert er en del av en større «agenda» og fordi det av en eller annen grunn er nedverdigende ovenfor de andre som slåss og bidro under andre verdenskrig. Pluss veldig mange politiske uttrykk jeg ikke engang er helt sikker på hva betyr. «Virtue signalling» går igjen, for eksempel. Feilstavingen av kvinner til «wamen», fra en fyr som gnåler ustanselig om at de hører hjemme på kjøkkenet, er også ganske interessant.
Men i hvert fall: dette var min påminnelse om hvorfor vi trenger kvinnedagen.
For hvis det at noen legger til noen få berømte kvinner i et dataspill er nok til å gjøre mennesker så sinte, opprørte, og krenkede, da har vi en vei igjen å gå.
Har tidligere skrevet om min trofaste bestevenn Emir, og tenker at min nåværende bestekompis også fortjener et innlegg 🙂 .
Molnar på tur på Ådnanipa
Nes Molnar er en fjordhestvallak* og tøff i trynet. Tøffheten hans kommer godt med i luftegården, for han er den eneste som har kustus på islandshest Gorm, som ellers styrer luftegården med jernhov og har en tendens til å hive ut de andre hestene fra under taket med matfatet det øyeblikket Molnar er borte fra luftegården.
Som norsk hest er Molnar også luftegårdens fredsmekler, og sitt ansvar bevisst. Da «Pondus» kom til gården som erstatter for Emir, ble det endel kjekling mellom ham og Blues, den andre lynghesten. Men Molnar skulle ikke ha noe av krangling i luftegården, så hver gang de begynte å krangle kom han med en gang og skilte dem. Flere ganger så jeg Molnar komme med ørene lagt flatt mot hodet for å bryte opp en krangel, og flere ganger sto Blues og Pondus stå «i skammekroken» i hver sin ende av luftegården, med Molnar midt imellom.
Han er også tøff i trynet med oss mennesker, for eksempel kan han være morgengretten som få, men vi som kjenner ham vet at det bare er på overflaten. Klø ham på brystet mellom forbeina, så roer han seg.
Men du er gjerne ikke ferdig med tøffheten når du setter deg på ryggen hans, eller tar ham med på leietur, for Molnar er ikke typen til å gi noe gratis. Han liker å gjøre et fluktforsøk eller to når du leier ham på tur, og du får vær så god ta rundt et dusin volter** og ta frem noen ukvemsord før du får ham til å gå med på å bli med på tur.
Belønningen din er at han tar veldig hensyn til deg som rytter og blir stående som en prest om du for eksempel holder på å dette av, og at han egentlig er arbeidsvillig som få selv på de dagene han må «gå dørstokkmila», og ingenting er gøyere for ham enn å virkelig få lange ut og springe langs fjorden eller over jordene som et olja lyn, om han ikke trekker små sportsvogner i full fart, gjerne med et traktordekk etter. Om menneskene er ekstra snille og ber ham løpe kjempefort, kommer det gjerne et gledesbukk*** eller to fra ham, for da blir han så glad! Det er også viktig å løpe fort hvis en hest under ham i rang er frekk nok til å løpe foran ham:
Men det er tøft å være fjordhest. Som sårbart byttedyr må han alltid være på vakt, for de forferdelige hestespisende endene kan når som helst fly opp foran en intetanende hest, eller luske i bakhold i buskene langs naturstien, og da er det bare å snu tvert om og ta beina fatt om en skal redde skinnet! Det er godt at Molnar er et fluktdyr og kan løpe fort som lynet hele veien hjem når det dumme mennesket på ryggen ikke enser alle farene og bare prøver å fortelle ham at han må ta det med ro, ellers er det ikke godt å vite hva som kunne skjedd!
Enda verre er det når det er mørkt, eller for den saks skyld når det så vidt er begynt å bli skumring. Da er det skummelt både å være ute på tur og inne i den mørke, skumle stallen. En fjordhest i mørket er et lett bytte for alt som måtte luske i skyggene, så det er omtrent for en dødsdom å regne å bli leid ned i stallen på kveldstid før noen av de andre hestene. Om et menneske virkelig skulle ville ham så vondt, er det bare å fly ut av boksen så fort grimen tas av og beingalloppere opp igjen til luftegården.
Boksen til Molnar er også litt mangelfullt innredet. Molnar er særdeles glad i vann, men dette tar jo selvfølgelig ikke de tobeinte hensyn til, så vann-automaten hans er laget så den bare fylles til randen av skålen, og så lite vann kan man jo ikke ha det noe gøy med. Da var det bedre den dagen han midlertidig ble satt i boksen til Gorm. Der fant Molnar til sin store glede ut at han kunne styre vannautomaten selv, ved å presse inn enden av slangen med mulen. Han kunne få den til å gi ham så mye vann som han bare ville, så da mennesket kom tilbake og skulle ta ham ut, hadde han oversømt boksen, og lagd en stor dam på gulvet i stallen. Dessverre ble han ikke satt inn i boksen til Gorm flere ganger, selv om han drømmer om at han en dag skal få sjansen igjen — gjerne en hel natt så han kan trylle frem nok vann til å plaske i det med hoven, som han er så glad i å gjøre når han kommer til vann som er dypt nok.
Molnar er også klok som få. Han elsker å leke med ting han kan ta i kjeften, enten der er børster, hageslanger, eller hestedekken, klesplagg eller hodelag som menneskene henger litt for nær ham. Setter du deg foran ham og gir ham en striglebørste, tar han imot den med munnen og børster håret ditt. Ett av menneskene hans har også begynte å trene klikkertrening, noe han «tok» med én gang. Klikkertrening betyr at et menneske bruker en dings som lager en klikkelyd for å markere når dyret gjør noe riktig. På Molnars første dag med klikkertrening tjoret mennesket ham fast og brukte noen minutter på å «klikke» for så å gi eplebiter. Da Molnar hadde skjønt at klikk betydde eplebit var det ut på gårdsplassen for å begynne å trene for alvor. Men smarte Molnar hadde funnet et smutthull, og tok sporenstreks klikkeren fra mennesket og begynte å klikke med den selv.
Molnar er også en god terapihest, som seg hør og bør på en gård som blant annet tilbyr riding til psykisk utviklingshemmede. Han er god og snill nok til at du kan sette deg med ham når han ligger og hviler seg i luftegården, og til og med kan sitte med hodet hans i fanget, og han «humrer» gjerne av glede når du kommer for å kose med ham eller holde ham med selskap, om han ikke står ved gjerdet og vil være med når noen av de andre hestene blir tatt ut for å jobbe eller strigles.
Alt i alt er min gule bestevenn en super kamerat, treningspartner, og mest av alt læremester. Både Emir og Molnar har lært meg så mye, som bare «krevende» hester kan, og begge ga/gir minst like mye igjen.
*en kastrert hannhest.
**å ri rundt i en liten sirkel, på godt norsk en «360».
***at hesten løfter rumpa og sparker bakut i fart, ofte av glede.
Skrev dette for et par dager siden, men siden jeg ikke har Internett i leiligheten min og ikke gidder drasse med meg laptopen min til biblioteket for å «besøke Internett» hver dag så laster jeg det opp først nå 😉 .
Var på en kort Fløyen-tur forleden. Har blitt skikkelig glad i å gå oppover forbi gamle Skansen brannstasjon og så oppover Tippetuen eller Fløyensvingene mot Fløybane-stasjonen. Både fordi det er en koselig og passe lang og bratt tur med en flott utsikt, og fordi det egentlig er litt koselig, selv om jeg er norsk, å gå på der så mange andre også går tur.
Det er jo óg litt interessant å høre samtalene til andre noen ganger. Idag gikk jeg forbi to ganske store og kraftige menn som gikk tur med to veldig små hunder med røde sløyfer i håret, og den ene sa «…som svevde gjennom luften har jo faktisk et snev av sannhet i seg. Tingen er at romerne…», og to jenter som snakket engelsk, og den ene sa noe sånt som «…and it was very fun, but the third time I rode, too, and every time it went slower…». Noen ganger får jeg lyst å snu og følge etter folk for å følge med på samtalene deres 😛 .
Var egentlig på tur idag for å finne et leirsted til treteltet mitt og kanskje øve meg på å henge det opp mens jeg enda hadde dagslys, men så røk utrolig nok den ene stroppen til tursekken min, som omtrent er splitter ny og jeg sikkert har brukt under et halvt dusin ganger, så bestemte meg for å bare stikke nedover igjen.
Så en gammel sti som forbandt to av de nye veiene — veiene opp mot Fløyen har en del snarveier mellom seg, som alle veier og stier som går i sikk-sakk oppover fjellsider — og bestemte meg for å gå ned den veien. Så en jente i svart som så ut som hun så etter noe mellom trærne, men tenkte ikke mye på det og fortsatte nedover til der stien møtte veien. Jenta i svart var ikke å se på veien, enda hun skulle rukket opp dit før jeg nådde ned til der stien sluttet. Først da jeg var nede på den gamle stien selv så jeg henne stå innimellom trærne med mobiltelefonen fremme. Lurte på hva hun så etter, og hva hun eventuelt tok bilder av, for jeg så ikke annet enn trær, stubber og snø.
Satte meg ned ved den gamle brannstasjonen og så utover byen og på barna som gikk på skøyter mens jeg drakk varm kakao. Noe som også var rart, for nedi byen var det vanvittig mange utrykningskjøretøy på samme tid, så jeg sjekket til slutt bt.no, og ble møtt av en overskrift om en eksplosjon i sentrum. Var heldigvis bare en arbeidsulykke, men det var ekkelt å se den overskriften og tenke terrorangrep.
Så nå sitter jeg her og spiser fersk pasta og reflekterer over en litt spesiell tur 🙂 .
Livet kan fly 