Har tidligere skrevet om min trofaste bestevenn Emir, og tenker at min nåværende bestekompis også fortjener et innlegg 🙂 .

Nes Molnar er en fjordhestvallak* og tøff i trynet. Tøffheten hans kommer godt med i luftegården, for han er den eneste som har kustus på islandshest Gorm, som ellers styrer luftegården med jernhov og har en tendens til å hive ut de andre hestene fra under taket med matfatet det øyeblikket Molnar er borte fra luftegården.

Som norsk hest er Molnar også luftegårdens fredsmekler, og sitt ansvar bevisst. Da «Pondus» kom til gården som erstatter for Emir, ble det endel kjekling mellom ham og Blues, den andre lynghesten. Men Molnar skulle ikke ha noe av krangling i luftegården, så hver gang de begynte å krangle kom han med en gang og skilte dem. Flere ganger så jeg Molnar komme med ørene lagt flatt mot hodet for å bryte opp en krangel, og flere ganger sto Blues og Pondus stå «i skammekroken» i hver sin ende av luftegården, med Molnar midt imellom.

Han er også tøff i trynet med oss mennesker, for eksempel kan han være morgengretten som få, men vi som kjenner ham vet at det bare er på overflaten. Klø ham på brystet mellom forbeina, så roer han seg.

Men du er gjerne ikke ferdig med tøffheten når du setter deg på ryggen hans, eller tar ham med på leietur, for Molnar er ikke typen til å gi noe gratis. Han liker å gjøre et fluktforsøk eller to når du leier ham på tur, og du får vær så god ta rundt et dusin volter** og ta frem noen ukvemsord før du får ham til å gå med på å bli med på tur.

Belønningen din er at han tar veldig hensyn til deg som rytter og blir stående som en prest om du for eksempel holder på å dette av, og at han egentlig er arbeidsvillig som få selv på de dagene han må «gå dørstokkmila», og ingenting er gøyere for ham enn å virkelig få lange ut og springe langs fjorden eller over jordene som et olja lyn, om han ikke trekker små sportsvogner i full fart, gjerne med et traktordekk etter. Om menneskene er ekstra snille og ber ham løpe kjempefort, kommer det gjerne et gledesbukk*** eller to fra ham, for da blir han så glad! Det er også viktig å løpe fort hvis en hest under ham i rang er frekk nok til å løpe foran ham:

Én dag var han og Pondus ute og gikk på naturstien, med hvert sitt menneske på ryggen. Molnar var i «sta og sulten fjordhestmodus» og havnet ute på gresset flere ganger. Den siste gangen var Pondus frekk nok til å nytte høvet og havne foran ham, og han satte til og med opp i trav! Sånn frekkhet kunne ikke Molnar finne seg i, så han slo over i femte gir og gallopperte opp på siden av Pondus, og kappløp med ham til slutten av naturstien. Etter å ha kommet først opp til asfaltveien følte han at han hadde han fått oppreisning, så han belønnet seg selv ved å gå bort til plenen til ungdomshjemmet og ta en munnfull gress.

Men det er tøft å være fjordhest. Som sårbart byttedyr må han alltid være på vakt, for de forferdelige hestespisende endene kan når som helst fly opp foran en intetanende hest, eller luske i bakhold i buskene langs naturstien, og da er det bare å snu tvert om og ta beina fatt om en skal redde skinnet! Det er godt at Molnar er et fluktdyr og kan løpe fort som lynet hele veien hjem når det dumme mennesket på ryggen ikke enser alle farene og bare prøver å fortelle ham at han må ta det med ro, ellers er det ikke godt å vite hva som kunne skjedd!

Enda verre er det når det er mørkt, eller for den saks skyld når det så vidt er begynt å bli skumring. Da er det skummelt både å være ute på tur og inne i den mørke, skumle stallen. En fjordhest i mørket er et lett bytte for alt som måtte luske i skyggene, så det er omtrent for en dødsdom å regne å bli leid ned i stallen på kveldstid før noen av de andre hestene. Om et menneske virkelig skulle ville ham så vondt, er det bare å fly ut av boksen så fort grimen tas av og beingalloppere opp igjen til luftegården.

Boksen til Molnar er også litt mangelfullt innredet. Molnar er særdeles glad i vann, men dette tar jo selvfølgelig ikke de tobeinte hensyn til, så vann-automaten hans er laget så den bare fylles til randen av skålen, og så lite vann kan man jo ikke ha det noe gøy med. Da var det bedre den dagen han midlertidig ble satt i boksen til Gorm. Der fant Molnar til sin store glede ut at han kunne styre vannautomaten selv, ved å presse inn enden av slangen med mulen. Han kunne få den til å gi ham så mye vann som han bare ville, så da mennesket kom tilbake og skulle ta ham ut, hadde han oversømt boksen, og lagd en stor dam på gulvet i stallen. Dessverre ble han ikke satt inn i boksen til Gorm flere ganger, selv om han drømmer om at han en dag skal få sjansen igjen — gjerne en hel natt så han kan trylle frem nok vann til å plaske i det med hoven, som han er så glad i å gjøre når han kommer til vann som er dypt nok.

Molnar er også klok som få. Han elsker å leke med ting han kan ta i kjeften, enten der er børster, hageslanger, eller hestedekken, klesplagg eller hodelag som menneskene henger litt for nær ham. Setter du deg foran ham og gir ham en striglebørste, tar han imot den med munnen og børster håret ditt. Ett av menneskene hans har også begynte å trene klikkertrening, noe han «tok» med én gang. Klikkertrening betyr at et menneske bruker en dings som lager en klikkelyd for å markere når dyret gjør noe riktig. På Molnars første dag med klikkertrening tjoret mennesket ham fast og brukte noen minutter på å «klikke» for så å gi eplebiter. Da Molnar hadde skjønt at klikk betydde eplebit var det ut på gårdsplassen for å begynne å trene for alvor. Men smarte Molnar hadde funnet et smutthull, og tok sporenstreks klikkeren fra mennesket og begynte å klikke med den selv.

Molnar er også en god terapihest, som seg hør og bør på en gård som blant annet tilbyr riding til psykisk utviklingshemmede. Han er god og snill nok til at du kan sette deg med ham når han ligger og hviler seg i luftegården, og til og med kan sitte med hodet hans i fanget, og han «humrer» gjerne av glede når du kommer for å kose med ham eller holde ham med selskap, om han ikke står ved gjerdet og vil være med når noen av de andre hestene blir tatt ut for å jobbe eller strigles.

Alt i alt er min gule bestevenn en super kamerat, treningspartner, og mest av alt læremester. Både Emir og Molnar har lært meg så mye, som bare «krevende» hester kan, og begge ga/gir minst like mye igjen.

*en kastrert hannhest.

**å ri rundt i en liten sirkel, på godt norsk en «360».

***at hesten løfter rumpa og sparker bakut i fart, ofte av glede.