Forfatter: Øyvind

Anbefaling: Too Good to Go

Øyvind Anbefalt, Liten heads-up, Uncategorized

Hater å skrive innlegg som er rene reklameinnlegg, men må bare anbefale denne appen, spesielt til de som måtte ha litt trang økonomi. Dette er et unntak, kommer ikke til å skrive så mange sånne innlegg i fremtiden #notsponsored 😛

Så jeg har hørt om en app som heter Too Good to Go, som lar kafeer, butikker, og andre som selger eller serverer mat avertere for mat de ikke får solgt i løpet av dagen, som folk så kan hente til redusert pris innen et visst tidsrom.

Har hatt lyst å teste ut appen en stund, men den berømte mobilen min har vært veldig teit på å laste ned apper, men fikk til å laste den ned forleden og bestemte meg for å bestille en «forundringspose» fra Baker Brun i Olav Kyrres gate.

Grunnen til at de selger «forundringsposer» er at de lyser ut porsjoner tidlig på døgnet, og så er meningen at folk reserverer poser med mat i løpet av dagen frem til hentetid. Det er derfor litt vanskelig for spisestedene eller forbruker å vite nøyaktig hvor mye mat de vil ha å gi ut, eller nøyaktig hva slags matvarer de vil sitte igjen med.

Bestilte en pose, betale 39 kroner med kort via appen, og fikk en kvittering på mobilen jeg fremviste på kafeen. Fikk en pose med to baguetter, en scone, og tre boller. Tror alt dette må koste kanskje oppunder 200 kroner i virkeligheten.

Har lest litt om appen, og hørt at det varierer hva du får fra sted til sted, og selvfølgelig også fra dag til dag, men vil tro det jevner seg ut over flere kjøp, og er uansett storfornøyd med det jeg fikk idag. Baksten var ikke tørr eller hard engang, men føltes fersk, tror den var bakt samme dag.

Det første minuset med TGtG med den er at du hos flere utsalg har et veldig kort tidsvindu til å hente maten du har bestilt, hos Baker Brun var det bare 10 minutter fra 18:00, så tror det er en fordel å være ute i god tid. Troppet opp rundt seks og så at tre-fire andre ivrige sjeler allerede var på vei ut døra med hver sin pose. Mange utsalgssteder har også, naturlig nok, hentetider som er veldig sent på kveld, noen så sent som klokka 22 eller enda senere.

Et annet problem er at selv med alle utsalgsstedene i Bergen, blir mange steder utsolgt allerede på formiddagen, så du må være litt «på hugget» for å sikre deg mat fra yndlingsstedet ditt.

Liker dog utvalget av steder, i hvert fall her i storbyen, ser jeg kan bestille mat hos alt fra kiosker og butikker til hotellbuffeter og spisesteder.

Føler personlig at dette er en «win-win situation» for alle involverte, hvor spisesteder tjener ekstra penger og slipper å kaste mat, mens folk som ikke har råd til å spise så ofte på kafé og restaurant kan sikre oss noen billige godbiter i ny og ne. Så at flere av de som var på Baker Brun den dagen var i studentalder.

Gjesteinnlegg fra Molnar fjordhest

Øyvind Gårdsliv, Hesteliv

Gorm bursdagstur (3)

Hei bloggen, Nes Molnar her, har fått låne dataen til Øyvind så jeg kan skrive til dere!

Hadde bursdag fredag, og menneskene husket dagen min og bestemte seg for å feire meg! Øyvind lot oss snuse på bursdagskaken da han gikk forbi innheningen, og du kan tro den luktet godt! Jeg var selvfølgelig ivrigst etter å få smake, for jeg skjønte jo at den var til meg! Gledet meg stort til feiringen av dagen min, og jeg ble til og med feiret en dag på forskudd! Vårtinn dølahest og ponnitrollene var GRØNNE av misunnelige 😀 !

Men menneskene var dessverre skikkelig vimsete og håpløse, selv om jeg hadde bursdag! Først brukte de en eeeevighet på å børste og dille med meg, enda så gira jeg var for tur! De tok ikke hintet samme hvor mye jeg la på ørene og skrapte i bakken med hoven! De la ut om gjørme og røyting og om hvor deilig det ville bli for meg å få av vinterpelsen, men milde himmel, sånt kan man da gjøre ETTERPÅ!

Og da jeg omsider kom på tur var jeg ikke kommet lenger enn til enden av parkeringsplassen før det ble skummelt å være fjordhest! Som skrevet tidligere på bloggen oppfatter jeg fare fortere enn de trege menneskene, og idag var jeg helt sikker på at det ikke var trygt å gå på tur. Det løp fuglehunder løs nær der vi gikk, og det var noen mennesker som kalles «russ» på parkeringsplassen på den andre siden av jordet, og i hvert fall bestemte jeg meg for å beingalloppere tilbake mot innhengningen. Tok et lite hopp og snudde meg fort for at mennesket skulle dette av, men han hang irriterende nok på og drev og begynte å mase om at jeg skulle tilbake til parkeringsplassen. Han sa dog at han kjente det godt i lårene fordi han måtte klemme til så hardt da jeg plutselig bykset til og la på sprang. Til pass for ham 😀 !

(Og det var ikke bare noe jeg innbilte meg heller, som menneskene er frekke nok til å pleie å påstå når jeg redder dem fra ymse farer, for Blues lyngshest gikk også på naturstien og han var også skvetten og redd den dagen, så DET såh!)

Ble i hvert fall ikke noe trening med trav og gallopp på meg, bortsett fra at mennesket insisterte på å få meg til å gå rundt Kyrreparken hvor sauene og lammene bor, og sa noe om «eksponering», «miljøtrening» og å «måtte møte frykten sin». Men jeg mener jeg ikke fikk noe ut av runden bortsett fra å bli bjeffet på av en teit liten hund!

Men kort tur betød jo i det minste kortere tid til KAKE! Bortsett fra at igjen skulle menneskene være håpløse! ENDELIG kom det ene mennesket med kaken, men da skulle plutselig det andre mennesket «sende melding» med «mobilen» sin, hva nå det er for noe, når hun skulle filme at jeg fikk kake! Jeg fikk ikke engang kake da jeg ba pent ved å bukke med hodet, enda jeg bukket KJEMPEDYPT, nesten så mulen tok nedi bakken! På nytt måtte jeg legge med ørene og krafse i bakken med hoven av ren FRUSTRASJON!

Molnarhull
Når jeg har gravd et SÅ stort hull, DA er menneskene håpløse, da!

Fikk endelig kake, da, og du kan tro den var god! Menneskene hadde laget en egen HESTEKAKE med masse godt vi hester elsker! Skulle ønske jeg hadde bursdag HVER DAG!

Det gjorde meg ikke engang noe å måtte dele den med de tobeinte og de andre hestene i flokken, for har jo skjønt at det er sånn det er når man har bursdag. Og det betyr jo bare at jeg får kake når de andre har bursdag om ikke lenge 😉 ! Jeg gleder meg sånn!

Hestekake 1

Vurderer å forlate Facebook

Øyvind Uncategorized

For en stund tilbake sletta jeg Instagram. Angrer litt på det og kommer nok til å legge det inn igjen, men det er bare fordi Instagram har et fantastisk bilderedigeringsverktøy og det alene er verdt nedlastingen. Ikke fordi jeg savner å legge ut bilder, eller bruke evigheter på å scrolle gjennom alt som ble lagt ut der.

Jeg elsket Instagram i sin tid. Er jo glad i å ta bilder, så det var utrolig kjekt å legge dem ut på Insta og få likes og kommentarer på omtrent hvert eneste ett, og det var alltid en utrolig god følelse å åpne men jeg mistet bare gradvis lysten til å legge ut ting der, og selv når jeg la ut ting og fikk likes fikk jeg mindre og mindre glede ut av det.

Pluss det faktum at Facebook tok over Instagram til slutt, noe som gir meg en sterk uvilje til å delta der fordi jeg ikke føler for å gi Facebook enda mer informasjon om meg selv som de kan analysere og selge. Pluss at både Instagram og Facebook som kjent er programmert for å manipulere deg til å sjekke dem ofte, bli der så lenge som mulig, og dele så mye som mulig om deg selv.

Hovedgrunnen til at jeg personlig sikkert kommer til å slette Face snart er at det eneste argumentet jeg har mot å gjøre det er at det er så lett å kommunisere med vennene mine over Messenger, spesielt i gruppesamtaler — men jeg har jo SMS. Jeg kan ringe folk. Kommer jo ikke akkurat til å miste hele vennekretsen min om jeg forlater Face.

Husker for bare et tiår eller to tilbake, da alle var på forumtjenester rundt omkring. Forum som ikke manipulerte deg til å bli der så lenge som mulig, som ikke brukte algoritmer til å lære masse om deg som du kanskje ikke visste selv engang, og som ikke solgte informasjon om deg til andre selskaper. Vi var ikke samlet på ett sted som vi er på Facebook, men hvorfor skulle vi trenge å være det? Én av tingene jeg misliker med Face er jo faktisk at alt du legger ut kan havne på feeden til andre brukere, så med mindre du er i lukkede grupper har du liksom ikke noe privatliv, og alt du legger ut blir jo lagt ut med det fulle navnet ditt.

Håper egentlig at Face og andre tjenester som dem dør en snarlig død og vi går over til tjenester som ikke utnytter oss. Vet det er vel mye å håpe på, men det ville gjort verden til et bedre sted.

Er vel viktig å huske på at smarttelefoner og sosiale medier er ny teknologi, som vi kanskje ikke er så vant til enda, og vi blir vel gjerne flinkere til å legge dem fra oss med tiden, og mer kritiske til hvilke tjenester vi hiver oss på, og at vi driver mer mot «snillere» tjenester som ikke utnytter oss.

Life is Strange — «Farewell»

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Life is Strange, Psykisk helse, Ting jeg brenner for, Viktige spill

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Leker med tanken om at du kanskje egentlig bør spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, så spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

En natt på Ramberget

Øyvind Ut på tur!

Har et nyttårsforsett om å tilbringe minst én natt i naturen i måneden, og har akkurat fått krysset av mars måned 🙂 .

Planen var jo egentlig å sove ute på Fanafjellet med en venninne av meg for noen netter siden, men hun kunne ikke likevel. Hadde pakket ferdig for turen med henne, så var egentlig bare å dra ut, men bestemte meg for å dra til toppen av fjellet istedenfor til gapahuken, for ville prøve noe nytt og pushe meg selv litt. Så istedenfor den lune gapahuken/hytta, som det ville tatt rundt 10 minutter å gå hjem fra hvis det ble for kaldt, ble det å dra opp til det åpne terrenget på toppen av fjellet, mest fordi det er fantisk god utsikt i alle retninger derfra.

Tok en buss som gikk nesten til foten av fjellet, og så var det bare å begynne oppstigingen opp bilveien som går opp til Fanaseter, som er rett ved Ramberget og toppen av fjellet. Vel fremme fant jeg ut at det var litt vel åpent der, og jeg ville ligge litt skjult i tilfelle noen kom forbi neste morgen. Så etter å ha brukt noen minutter på å hvile ut etter «klatreturen», beundre utsikten og ta noen bilder, endte jeg opp med å gå et lite stykke inn i skogen, hvor jeg fant en koselig liten leirplass som også hadde en fin utsikt siden den var ganske nær kanten av klippen.

Natt i naturen leirplass

Overnattings»løsningen» min var å ligge i en sovepose som igjen lå i en fjellduk, som igjen lå på et liggeunderlag. Til kveldsmat/nattmat var det TORO-kakao og en pose REAL turmat med kremet pasta.

Fjellduk er forresten helt genialt, og må si den er den beste julegaven jeg har fått på aldri så lenge. Den veier ikke mye og tar ikke stor plass, den er mye større på innsiden enn du skulle trodd, du kan forme den som du vil ved å ta igjen glidelåsene på forskjellige måter, og den er faktisk så varm at du ikke trenger sovepose hvis temperaturen er høy nok. Har faktisk opplevd at det har vært for varmt inne i den når jeg også har ligget i sovepose med ullundertøy på, selv når temperaturen er rundt null, og siden den også gir 100% ly for vinden føles det faktisk som å ligge i et telt, bortsett fra at det er mye mindre plass, selvfølgelig.

Begynte å sette opp leiren i halv 12-tiden, og satte igang med å knaske i meg tursnop og koke opp vann. Problemet når jeg var ferdig med å spise var at jeg ikke var trøtt, og planen var egentlig å gå litt rundt og se på utsikt og sånn før jeg krøp ned i fjellduken, men leirplassen min lå i en grop som var vanskelig å se fra avstand, og terrenget er ikke akkurat flatt og oversiktlig oppe på Fanafjell, så jeg var rett og slett redd for ikke å finne tilbake til den om jeg gikk for langt bort fra den 😛 .

Så tips til meg selv til neste tur hvis jeg finner meg et bortgjemt sted å sove: ta med et par reflekser så jeg kan «merke» hvor leiren er hvis jeg vil gå vekk fra den. Reflekser ser man jo på lang avstand med hodelykt 🙂 .

I alle fall — snakket litt med venner av meg på Messenger før jeg krøp ned i fjellduken og satte på en lydbok. Var ikke kald, bortsett fra på knærne fordi jeg hadde sittet på kne i snøen uten å tenke meg om, og føttene fordi jeg utrolig nok hadde glemt å ta med ullsokker, og jeg fikk varmen i meg i soveposen.

Det er noe med å være helt alene i naturen som gir meg en så god følelse, kanskje spesielt om natten på vinteren. Det var snø, stjerneklart og fullmåne, og jeg hadde en god utsikt fordi jeg lå rett ved en rundt 100 meter høy klippe over bilveien jeg hadde gått opp langt under meg. Elsker lukten av gassen til stormkjøkkenet, hvordan varm mat og drikke smaker så utrolig godt på tur, og hvor avslappende det er å bare koble helt av og ligge og se på utsikten eller på stjernene. Pluss at vi lever i 2018, så jeg kan snakke med venner på Messenger selv om jeg er alene på fjellet 😉 .

Krøp jeg opp av fjellduken rundt syv om morgenen. Hørte noe knatring i et tre noen meter unna og så et ekorn klatre nedover stammen. Hadde tydeligvis hatt noen til å våke over meg. Så var det opp og se soloppgangen før jeg pakket sammen tingene mine og begikk meg tilbake mot Ramberget. Hadde slått opp på forhånd når solen ville stå opp, og hadde gledet meg til å få den med meg, og jeg ble ikke skuffet:

Natt i naturen soloppgang 2

Natt i naturen soloppgang

Hadde egentlig en pose til med turmat, Jegergryte med nudler fra produsenten Trek’N’Eat, som jeg ikke har prøvd så mye før, men primusen holdt på å gå tom for gass, og jeg var litt kald etter natten, pluss at jeg ville prøve nå en buss som hadde tatt meg halve veien hjem, så jeg bare pakket sammen og dro hjemover igjen.

Nøt utsikten fra Ramberget et par minutter og tok noen bilder før jeg begikk meg nedover mot Fanaseter og bakken ned til Fana kirke og bussen hjem. Det var faktisk en morgenfugl på Ramberget som sikkert også var der for soloppgangens og utsikten sin skyld, han hadde iallefall et gigantisk kamera med seg 😛 .

 

Er utrolig fornøyd med turen, og har lyst til å bare pakke og dra ut i skogen igjen, og har faktisk lært litt av selv en så enkel og kort tur. Håper jeg kommer meg av gårde igjen så fort som mulig!

Helene sjekker inn — om Listhaug og «Utøya-kortet»

Video Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Helene sjekker inn

Etter at jeg skrev innlegget om Listhaug og Utøya så jeg siste episode av Helene sjekker inn, fordi den handlet om Modum Bad og behandlingen der, og jeg har en god venninne som er der akkurat nå for traumebehandling. Episoden handlet om angst, men flere av pasientene has også alvorlige traumer.

Det er spesielt to scener jeg skulle ønske alle så, spesielt de som sitter og gnåler akkurat nå om at Utøya-overlevende «drar Utøya-kortet». Grunnen til at jeg vil dere skal se dem er at du får se to ufattelig tøffe og modige mennesker som våger å vise dere hvor sterke  traumereaksjoner kan være. Én av dem reagerer kraftig på lyden av glass som blir knust, den andre er tilbake der hun var da bomben smalt den 22. juli.

 

Helene sjekker inn, angstbehandling på Modum bad

 

Anbefaler å se hele episoden, både fordi du vil lære veldig mye generelt og fordi de forklarer og gir kontekst til de to scenene, ellers kan du gå rett til 7 og 11. Begge scenene viser vanlige sterke traumereaksjoner.

Ønsker virkelig at så mange som mulig ser denne episoden, for dette er veldig viktig tema, og måten folk enkelte har diskutert siste Listhaug-påfunn viser hvor lite mange kan om traumer.

PS, hvis du ikke ser hele episoden: grunnen til at de kaller det som skjer med Julianne et «eksperiment», er at pasienten tester ut hvordan visse situasjoner vil påvirke dem, ikke at Modum Bad bedriver forskningseksperimenterer på pasientene sine.

 

Anbefalt lesing

The Courage to be Me er en super gratis tegneseriebok du kan lese på nett, som går inn på mange forskjellige traumeopplevelser på en lettforståelig måte.