Forfatter: Øyvind

Jeg hadde glemt hvor deilig det var å ha fri

Øyvind Psykisk helse

Da er hotellet endelig åpnet igjen, og jeg innser at jeg hadde glemt hvor deilig det er å ha fri.

Ikke fri som i å våkne og ikke ha noen jobb å gå til, og lure på hvordan jeg skal fylle dagen, og lure på når jeg får slippe inn i arbeidslivet igjen, som om det var kamp og jeg satt på benken, men fri som i å ha vært på jobb, blitt skikkelig god og sliten, og kunne legge seg i senga og ta en middagslur, og så nyte vissheten om at jeg har fri hele neste dag.

Hoteller åpner forsiktig opp for oss til å begynne med, så jeg er i jobb tirsdager og torsdager, pluss ekstradager hvor de trenger mer hjelp og spør om vi kan komme ekstra på jobb, og jeg med glede takker ja. For vintermånedene hvor det var lite å gjøre på hotellet er endelig over. Når jeg kommer inn døra om morgenen, hører jeg praten fra spisesalen, og når vi går i korridorene, har vi gjester å hilse på. Det er mer enn nok av rom å ta, og vi er en god gjeng på jobb.

Det hjelper også på humøret at våren er her og det er varmt og lyst når jeg går ut døra om morgenen, og jeg merker også at jeg går på flere turer enn før, inkludert når jeg sykler dit jeg skal fordi vi skal ta kollektivtransport så lite som mulig for tiden. Jeg passer katten til foreldrene mine over helgen, så jeg syklet like godt fra byen til Fana. Det ble en fin tur i sola, og jeg belønnet meg med en bøtte lakris-is fra nærbutikken. Nå skal pinsehelgen nytes.

Hverdagen er endelig begynt, og jeg kjenner det er godt å leve igjen.

Hvorfor jeg ikke har skrevet mer om Life is Strange 2

Øyvind Anmeldelser, Life is Strange, Psykisk helse

Dette ble et ganske langt innlegg, men du får se på det som alle innleggene jeg kunne skrevet om Life is Strange 2 i ett 😛 .

For lenge siden forelsket jeg meg i et spill som het Life is Strange. Jeg endte opp med å like så mye med denne spillserien, og har skrevet en hel del blogginnlegg både om det første spillet og oppfølgeren Before the Storm. Spillene tok opp et bredt spekter av tema, og ga både meg og andre tøffe dilemma og masse å diskutere, reflektere over og lage teorier om.

En stund senere kom oppfølgeren Life is Strange 2, som skulle være et spill om en niåring og 17-åring som rømmer hjemmefra og må overleve på gaten etter å ha mistet faren sin. Spillet skulle være inspirert av amerikanske klassikere som Huckleberry Finn og Of Mice and Men. Å utforske tematikken rundt unge amerikanske «runaways» virket som et utrolig godt utgangspunkt for et spill som Life is Strange, så jeg hadde forhåpninger til Life is Strange 2 selv om det opprinnelige spillet hadde sine feil.

Roads (2)

Når jeg endte opp med å ikke skrive noe særlig om Life is Strange 2, er det dels fordi jeg ikke har en så veldig god datamaskin, så jeg følte skjermbildene jeg tok ikke var gode nok til å brukes i bloggen, men det er vel egentlig en unnskyldning.

Problemet er at jeg endte opp med å bli ganske skuffet over hele Life is Strange 2. Det er en del grunner til at jeg ikke likte spillet så godt, men det koker egentlig ned til to hovedgrunner, som jeg har lyst til å skrive litt om. Jeg kommer til å røpe en del av handlingen i spillet.

1. spillet virker ikke som det kan så mye om hvordan det faktisk er å rømme hjemmefra.

Det finnes ikke så mange spill som Life is Strange der ute, men spillet har et søsterspill som heter Night in the Woods, som også handler om en tenåring med problemer i en liten amerikansk bygd hvor det skjer mystiske og kanskje overnaturlige ting.

Night in the Woods er et vakkert, sårt og nostalgisk spill som høstet veldig god kritikk dels fordi utviklerne hadde laget et spill om tema de helt tydelig hadde erfaringer og kunnskap om. Hovedpersonen Mae har sluttet på høyskolen og vil ikke si hvorfor, og hjembygden hennes er truet av fraflytting. De voksne innbyggerne mister jobbene sine, butikkene og spisestedene legges ned ett etter ett, kjøpesenteret er øde, og ungdommene i bygda drømmer bare om å «dø hvor som helst, bare ikke her». De andre hovedpersonene har også sine problemer, som jeg ikke vil røpe her, men som også skildres veldig ektefølt.

Fra begynnelse til slutt er alt fra psykiske problemer, ungdomsdrømmer, og den vriene overgangen fra barndommen til voksenlivet, til fattigdom, økonomisk usikkerhet og bygdepolitikk veldig realistisk fremstilt, og resultatet er at Night in the Woods på samme tid kan være både sårt og vondt, men også et vakkert spill du kan drømme deg bort i.

Life is Strange, på den andre siden, var plaget av at det ble veldig tydelig at det var skrevet av franskmenn i 30-årene som ikke ante hvordan tenåringer i Oregon i 2015 snakket eller oppførte seg, eller engang hvilke populærkulturting de var interessert i. En ting som forresten slår meg, og som jeg er litt flau over, er hvordan jeg skrev i anmeldelsen min at de hadde truffet amerikansk ungdomskultur så godt. Kanskje er det fordi jeg gikk på skole i USA i 2001-2004, og jeg dermed var som utviklerne, en mann i 20-30-årene som ikke hadde fulgt med på amerikansk ungdomskultur hadde utviklet seg?

I hvert fall. Da Life is Strange 2 kom ut, var håpet mitt om at det skulle være som Night in the Woods, altså at det skulle gi meg innsikt og få meg til å tenke. Dessverre skildrer første episode livet som hjemløs ganske overfladisk — hovedpersonene må slå leir i skogen, de blir kalde, de har begrenset med penger, mobilen går tom for strøm så Sean ikke får ringt bestevennen sin, de kjeder seg, og de møter fordommer fra flere av de voksne rundt seg, spesielt fordi de er minoriteter.

Det blir dessverre aldri så veldig mye dypere enn det, og jeg får følelsen av at en 10-åring som har «rømt hjemmefra» ved å gjemme seg i garasjen eller rusle rundt i nabolaget en halvtime kunne fortalt meg omtrent like mye om livet på gaten som Life is Strange 2. «Eh, du har ikke noe seng å sove i, du går tom for penger, du får ikke vasket klærne dine, og hvis det er kaldt ute blir du kald».

Da jeg var innom Life is Strange 2-wikien for å slå opp navnene til et par av karakterene, kunne den fortelle at utviklerne reiste rundt i Nordvest-USA hvor de tok bilder av naturen, sov ute i telt, og prøvde å komme i kontakt med forskjellige mennesker «på kanten av samfunnet», men jeg lurer på om de brukte så mye tid på å snakke med, eller lese om, ungdommer som hadde rømt hjemmefra og levde som «runaways» på gaten. Hvis de har det, merket jeg ikke mye til det da jeg spilte spillet. En ting jeg spesielt hadde likt hadde vært hvis Sean og Daniel kom i kontakt med andre «runaways» på samme alder som dem selv.

Roads7

Andre problemstillinger, som burde budt på store problemer for hovedpersonene, blir omtrent ignorert. Sean og Daniel får uten problemer hoppet på en turbuss som tar dem et godt stykke sørover, selv om de er etterlyst med navn og bilde over hele delstaten og det ifølge dem selv omtrent ikke er andre meksikanerne i Oregon, og selv om de går i akkurat de samme klærne som de hadde på seg da de rømte hjemmefra.

Premisset med at de er på flukt fra politiet blir mer og mer et bakteppe som utviklerne bare trekker frem når det passer dem (i neste episode, rett etter bussturen, er premisset plutselig at de omtrent ikke kan gå ut av huset fordi de er ettersøkt), mens spillet heller fokuserer på superkreftene til Daniel og forholdet deres til moren som forsvant for mange år tilbake, og situasjoner det hadde vært veldig spennende å få oppleve, som da brødrene snek seg rundt i en liten bygd i nattemørket på jakt etter mat, får du bare lese om i dagboknotatene til Sean.

Jeg tror det er litt derfor spillet føles så overfladisk — det er så lite av Life is Strange 2 som ender opp med å faktisk være et spill om to unge som har rømt hjemmefra.

2. spillet virker ikke som det klarer å bestemme seg for hva slags spill det egentlig vil være.

Life is Strange 2 solgte seg selv som et spill om to amerikanske ungdommer, eller okei, én ungdom og ett barn, på rømmen i Oregon, og reisen deres gjennom USA til Puerto Lobos, en bygd i Mexico. Som spiller forventer du gjerne en Huckleberry Finn-historie hvor Sean og Daniel konstant er på farten og historien handler om alle stedene de besøker og alt de opplever på hvert sted, og første episode virker som den gjør det den kan for å gi oss dette inntrykket: i journalen til Sean er det et stort kart som begynner i hjembygden og ender ved den meksikanske grensen, de snakker konstant om hvordan de skal ta seg til Puerto Lobos, og det er en veldig fin scene hvor de sitter bøyd over et kart og prøver å resonnere seg frem til hvor de er.

Du har også en veldig fin sekvens hvor de handler på en bensinstasjon som selger alt fra mat og snop til telt og campingutstyr, og du må prioritere beinhardt med de få pengene du har, samtidig som spillet utfordrer deg ved å gi deg muligheten til å prøve å naske matvarer eller til og med stjele campingutstyr. Bonuspoeng til spillet for at du lærer lillebroren din at at det er greit å stjele hvis du tar noe uten å betale for deg, og at dette påvirker handlingene hans senere i spillet.

Første episode, Roads, legger dermed et veldig spennende utgangspunkt: du spiller som en 17-åring på rømmen fra politiet, du har en niåring å beskytte og oppdra, og du har ikke ett, men to mål – å finne moren din og nå Puerto Lobos – som kan fungere som røde tråder og drive reisen og handlingen fremover. Underveis kan du finne souvenirer og henge dem på ryggsekken din, og flere steder kan du til og med ta frem journalen din og tegne omgivelsene rundt deg.

Etter første episode virker det dessverre som om utgiverne har gitt opp og bestemt seg for at Life is Strange 2 ikke skal handle om livet som «runaways» likevel, for hele andre episode finner sted hos guttenes besteforeldre, hvor Sean og Daniel blir kjent med  Charles, som er alkoholisert og ikke klarer å være en god far for sønnen Chris, som takler problemene hjemme ved å drømme seg bort i en fantasiverden hvor han er superhelten Captain Spirit, og som Daniel får til å tro at han har superkrefter på ordentlig. Nabokjerringa Claire er bekymret for dem og vurderer å kontakte barnevernet, men lojale Chris prøver så godt han kan å skjule problemene hjemme.

Hovedutfordringen til Sean og Daniel i denne episoden er at bestemor er streng, men du inviteres også til å la den 17 år gamle gutten du spiller som fungere som en slags sosialarbeider for Charles og Chris. Dette er ting som hadde passet halvveis godt som mindre historie-elementer i det opprinnelige Life is Strange, men som blir utrolig malplassert når de får ta opp en hel episode av en spillserie som egentlig skal fortelle historien om to unge som har rømt hjemmefra, er etterlyst av politiet, og egentlig prøver å komme seg til Mexico.

Life is Strange 2 (9)

Det er også veldig problematisk at du forventes å la 17 år gamle Sean prøve å fikse så alvorlig og dype problemer som alkoholisme og omsorgssvikt, som antakelig har utviklet seg over mange år, ved å stille Charles de riktige spørsmålene og si de riktige tingene i løpet av noen få dager for å få ham til å skjønne at han trenger hjelp, mens nabokjerringa som har skjønt at Charles og Chris har problemer og prøver å hjelpe nærmest fremstilles som en trussel. Dette sender også et veldig feil signal til alle barna og ungdommene som selv lever med problemer i hjemmet, eller har venner som er i denne situasjonen, og som allerede i mange tilfeller instinktivt føler at det er deres ansvar å skjule eller «fikse» problemene, heller enn å søke hjelp hos voksne de har tillit til.

Innfallsvinkelen til spillet hadde fungert veldig godt hvis nabokjerringa eller noen andre på slutten av spillet hadde gitt Sean en forsikring om at det ikke var hans ansvar eller oppgave å hjelpe Chris og Charles, og at hun, besteforeldrene og barnevernet skulle ta over og være der for Chris og Charles, men spillet gir deg ikke noen sånn slutt. På slutten av episoden må guttene flykte, og for å strø salt i såret kan episoden ende med at Chris blir påkjørt fordi han tror han kan bruke superkreftene sine til å stoppe en bil.

Tredje episode er mer tematisk riktig og etter min mening den beste i serien, og du kunne sikkert bygd et helt spill rundt denne settingen og disse karakterene. Her har guttene fått innpass hos en gjeng hippier som bor i skogen og livnærer seg som sesongarbeidere på hasjplantasje (spillet bruker heldigvis en del tid på å problematisere at Daniel får jobb på en hasjplantasje i en alder av ni 😉 ). Sean får en variert og godt skrevet gjeng med karakterer på (nesten) sin egen alder å forholde seg til og får dermed endelig vært seg selv litt, og settingen føles langt mer ekte og autentisk enn resten av spillet. Her får du også endelig noen litt tøffe dilemmaer å bryne deg på.

Det eneste problematiske med episoden er at den seksuelt uerfarne 17 år gamle Sean ender opp i et romantisk/seksuelt forhold med en dame som ser ut som hun er 5-10 år eldre enn ham, uten at verken spillet eller noen av karakterene i spillet ser noe behov for å problematisere dette. Har en følelse av at det ikke hadde blitt sett på som like greit hvis det var jenta som var 17 og mannen som var i tyveårene.

Omtrent hele fjerde episode, unnskyld at jeg røper handlingen, handler om at Daniel har endt opp i et bedehusmiljø hvor han trives såpass godt at Sean må bryte seg inn i huset til ekteparet som driver bedehuset for å finne beviser på at de er hyklerske og manipulerende mennesker (for selvfølgelig er de det) så han får overbevist Daniel om å bli med ham. Før han kommer så langt kommer imidlertid moren gående ut av ingensteds så hun får fortalt ham hvorfor hun forvant (antiklimatisk nok følte hun seg bare ikke klar for å være forelder). I hvert fall konfronterer Sean presten inne i kirka og i en absurd sluttscene klarer han endelig å overbevise Daniel om å bli med ham, mens han blir banket opp av presten, mens kirkeskipet rundt dem står i brann (ja). Enden på visa er en slags klein gjenforening mellom mor og barn høyt oppe på en klippe så de har utsikt til bedehusområdet som brenner ned til grunnen. Siden du vet Daniel kommer til å bli med Sean føler du ikke at noe som helst står på spill under denne episoden eller sluttscenen.

Historien gir for så vidt et fint, lite innblikk i hvordan sekter opererer, og hvordan de mer manipulerende religiøse miljøene går etter sårbare barn og unge, og ja, jeg liker at spillet utforsker hvordan en gutt med superkrefter kan forstås som et mirakel (som igjen kan utnyttes av en sekt for egen vinning), men handlingen jeg oppsummerte i ett avsnitt tar en hel flere timer lang episode å fortelle, og… hva var det dette spillet egentlig handlet om igjen?

Episode fem husker jeg helt ærlig ikke så mye av, noe som er rart i og med at det er den siste jeg spilte. Det meste av episoden går med til den litt rare klimatiske avslutningen rundt flukten til Mexico, men du får overnatte i Grand Canyon og få et innblikk i livet til en liten gjeng alternative mennesker som bor i bobiler langt ute i ørkenen, og prøver å være mest mulig selvforsynt.

Life is Strange 2 (14)

Life is Strange 2 gjør mye riktig. Ideen med en superhelthistorie hvor du spiller som «sidekicket» til superhelten er utrolig lur, og styrkeforholdet mellom Sean, som er den nesten voksne, og Daniel, som har superkreftene, er utrolig interessant å utforske. Spillet lar deg «oppdra» Daniel, og hvordan han utvikler seg som karakter, og i hvor stor grad han lyer deg, har veldig mye å gjør med både hva du forteller ham, og hva du selv gjør. Spillet gir deg også et innblikk i alt fra hippiemiljøer og hasjplantasjer til religiøse sekter og rasistiske Trump-supportere som har påtatt seg å hjelpe til med å vokte grensemuren. Det er også veldig interessant hvordan de ulike karakterene du møter tolker superkreftene til Daniel, og hvordan Daniel selv sliter veldig med å forstå når og hvordan det er riktig å bruke dem.

Daniel blir vanskeligere å oppdra etter hvert som kreftene hans blir sterkere.

Når spillet tør å handle om «runaway»-problematikken, og ikke bedehus og strenge bestemødre, gjør det som regel en knalljobb, og det er også sterkt å spille som en minoritetsungdom og møte rasistiske mennesker som behandler deg som dritt samme hvordan du ter deg ovenfor dem. Jeg sier ikke at det er et dårlig spill eller at det ikke fortjener å spilles, og det har også fått veldige gode kritikker. Det er bare synd at det sporer av såpass mye som det gjør, og ikke går mer i dybden på problematikken det egentlig skulle takle.

Liv som begynner og liv som tar slutt

Øyvind Hundeliv, Mio

Jeg er blitt onkel for første gang.

Jeg vet dette er veldig stort, men jeg klarer ikke glede meg over det. Familiehunden Sasha har vært syk og svak en stund, og på forrige besøk hos dyrlegen, da hun egentlig skulle opereres for en svulst som vokste på nakken hennes, ble det påvist at hun hadde leverkreft. Hun ble ikke operert, istedenfor ble hun satt på lindrende behandling og gitt en ny time nå kvelden som var. Da hadde Sasha rukket å bli nesten 16 år, og jeg husker henne nærmest som den perfekte hund.

Sasha har vært ute en vinternatt før, men denne gangen var prognosen og formen hennes så dårlig at vi tok den tunge beslutningen å la henne slippe mer, og hun fikk sovne inn med matmor og matfar, jeg, og en god venn av meg som ble med som moralsk støtte, og for selv å ta farvel med en hund hun hadde blitt veldig glad i. Hun kalte alltid Sasha for «godjenta», og Sasha var virkelig en helt uvanlig snill og godslig hund. Selv folk som egentlig ikke likte hunder smeltet da hun kom og så opp på dem med dådyrblikket sitt, og la hodet tillitsfullt i hånden deres når de satte seg ned for å klappe. Hun var også gløgg og klok som få, og simpelthen elsket stundene da vi tok frem klikkeren for dressur og hjernetrim.

Jeg drev forresten aldri med jakt selv, men siden hun er gordon setter må det vel nevnes at hun også var en framifrå jakthund 😉 .

Digre, kraftige Sasha, som fremmede som skulle klappe som oftest trodde var en særdeles stor hanhund, var også katten Mios bestevenn og klippe, som hun visste ville komme settende hvis hun hørte at hun hadde råket ut for en olm nabokatt, og som hun alltid kunne krølle seg sammen inntil på sofaen hvis hun hadde blitt skremt av noe ute eller trengte trøst.

Pus var forståelig nok skeptisk i begynnelsen da det plutselig var en valp i huset hennes, men etter litt valpedressur, som innebar noe bruk av klør, og noen dask på snuten (som Sasha dermed ble lært opp til å gjøre selv, til andre unghunders store forundring) ble de raskt bestevenner, og Mio kom ofte løpende for å hilse på og leke når hun så at Sasha var ute på tur. Ofte kom hun sprettende, på stive ben, for å liksom erte på seg Sasha, fordi hun syntes visst det var like gøy å bli jaget som Sasha syntes det var å løpe etter henne. Var hun ikke i lekehumør, kunne hun komme bort bare for å snakke, og stryke seg inntil beina til Sasha. Har et spesielt kjært minne hvor Sasha er ute på plenen og Mio kommer bort og begynner å rulle seg på ryggen i gresset. Sasha legger seg ned ved siden av hverandre, og så ligger de side om side i solen og ruller seg.

Sasha var en utrolig sterk hund, med mye livsvilje. Hun ville på tur hver dag, og holdt hodet hevet selv om hun hadde det vondt og ble stadig mer stiv i kroppen. Dyrlegen ga henne sprøyta med narkose, og før hun forlot rommet for å la Sasha sovne omgitt av flokken sin, sa hun at hun mest sannsynlig ville sovne innen 10 minutt, men at det sannsynligvis ville ta langt kortere tid, alderen hennes tatt i betraktning. Men nei da. 10 minutter senere, da hun kom inn igjen, hadde Sasha riktignok til slutt blitt døsig nok til å måtte legge seg ned, men var fortsatt lys våken, uten planer om å sovne.

På tross av koronakrisen var dyrlegene snille og lot oss komme inn, alle sammen. Vi fikk valget om å gå når hun hadde sovnet, eller bli hos henne mens hun fikk kanylen med nok bedøvelse til at hun ikke ville våkne igjen. Jeg og venninnen min ble sittende med Sasha lenge etter at hun hadde sovnet, lenge etter at dyrlegen konstanterte at hjertet hadde sluttet å slå. Lenge etter at hun trakk sitt siste pust. Vi fikk bli sittende, mens vi klappet en Sasha som egentlig var borte, og snakke og trøste hverandre til vi var klare til å gå fra henne. Vi snakket om hvordan hun skulle vært frisk og rask, ikke ligge stille på et pledd med en kanylefiksering i den ene labben. Vi snakket om hvordan hun alltid ville eksistere, fordi vi skulle strø asken i terrenget ved hytten hvor hun elsket å være, og asken skulle bli til andre ting, som igjen ble til andre ting, så hun aldri ville bli borte. Det var utrolig rart å sitte der med en hund som både var der, og var borte for alltid.

Da vi omsider var klare for å dra, ba vi om å få låne saks fra dyrlegene. Så klippet vi av hver vår lokk med svart, hvit og brun pels fra alt ragget til Sasha. Det var i det minste utrolig fint vær den kvelden, så vi fikk gått en kort tur i lag for å klarne hodet litt. Vår første tur uten Sash.

Solnedgang etter Sasha

Et par dager før Sasha siste time hos dyrlegen, hadde vi fått melding og telefon fra Oslo. Broren min hadde blitt far til en gutt. Vi fikk se bilder og video over Snapchat. Fødselen hadde gått bra, og alt var bra med mor og barn.

Kontrasten var så klar og tydelig. Et liv gikk mot slutten, og et nytt hadde blitt til.

Brettspillkveld i koronaens tid

Øyvind Anbefalt, Brettspill, Koronatiden, Uncategorized

Dette er historien om hvordan en avstandstur ble til en brettspillkveld, og hvordan brettspillkvelder kan fortone seg under en pandemi 2020. Hadde som jeg sa egentlig en avtale med en god venn om å gå en tur nå på mandag, men endte opp med å droppe det fordi vi bor en togtur unna hverandre og jo er rådet til å unngå kollektivtransport så mye som mulig. Det ble til at vi avtalte å snakkes på FaceTime isteden, men så fikk jeg en idé om at vi kunne spille bretspill i lag istedenfor.

Kjøpte brettspillsimulatoren Tabletop Simulator og lastet ned et par spill for en stund siden, og bestemte meg for å invitere på brettspillkveld istedenfor. Endte opp med å spille Wingspan med henne, broren min og kjæresten hans. På skjerm. Over nett.

Avstandsbrettspillkveld anno 2020 🙂 .

Vil du spille brettspill over nett kan du også prøve Vassal, som er en annet «brettspillsimulator» som er i 2D, men ikke koster penger, og også har et stort utvalg spill. Hvis du vil bruke programmene til å oppdage nye brettspill kan du laste ned regelbøker fra blant annet Boardgamegeek.com. Utgiverne av brettspillene syns ikke å ha noe imot at folk spiller dem over nett og til og med legger ut gratisutgaver av spillene deres på Steam, det er faktisk en del av dem som til og med offisielt støtter dette, kanskje fordi de satser på at skal kjøpe det faktiske spillet fysisk hvis de liker den digitale utgaven. Det er jo tross alt ingenting som slår den ekte brettspillopplevelsen hvor dere sitter samlet om et fysisk brett.

Boardgame Simulator har imidlertid også en del offisielle spill du kan kjøpe, til en langt lavere pris enn om du skulle hatt dem som brettspill. Wingspan kostet for eksempel (#ikkesponsa 😛 ) bare 60 kroner, mot det fysiske brettspillet som sikkert koster en fem-seks hundre. Uansett anbefaler jeg varmt å sjekke ut Tabletop Simulator eller Vassal hvis du skal tilbringe tid med venner nå i disse koronatider 🙂 .

Wingspan viste seg forresten å være et lettlært, forseggjort og koselig spill som passet veldig bra for venner og familier med brakkesyke, eller til å spille over nett.

Redigert: det er også et gratis brettspill-program på Steam som heter Tabletopia. Har ikke prøvd det selv, men kan være verdt å prøve hvis du ikke vil betale for Tabletop Simulator.

Ellers har det vært visning i leiligheten min et par ganger, siden jeg har bestemt meg for å flytte ut til sommeren fordi jeg vil finne noe litt rimeligere, eller eventuelt noen å flytte sammen med. Stresset med å få tatt oppvasken og få leiligheten ryddet og vasket til første visning, men etterpå var det bare deilig å ha en nystriglet leilighet.

Jeg har også blitt flinkere til å gå på tur, både korte turer oppover bakkene, kanskje med noe varm kaffe i en thermoskopp, og lenger turer som også gir meg så mye. Gikk fra byen til Fantoft en kveld forleden (syndet riktignok og tok nattbussen tilbake), og gikk en tur gjennom Nygårdsparken, over den lille broen vi bergenserne kaller Småpudden, og opp i Solheim mens det var visning i leiligheten min idag. Det var strålende sol ute, og en god del folk som var ute, og det gjorde meg så glad. Ser flere og flere store og små vårtegn, som at den rennen de har laget til pynt utenfor Bystasjonen har fått vann igjen, at folk går med mindre og mindre klær, og at noen hadde tatt med seg hengekøye til Nygårdsparken 🙂 .

Hengekøye og sol

Idyll.

Ellers har jeg fått SMS om at permisjonen blir forlenget til minst 4. mai, noe som betyr to uker til med «ferie» med forbud mot kollektivtrafikk, lange turer, reiser og det meste av sosial kontakt med venner. Har i det minste forhåpentligvis flere bretspillkvelder å se frem til 🙂 . Fikk også penger idag, så har fått kjøpt inn en del mat og noe godt.

Kanskje jeg skal lage et eget innlegg om brettspill jeg kan anbefale til Boardgame Simulator, eller i virkeligheten.

Stå på!

Hold deg hjemme, selv når det koster deg noe

Øyvind Koronatiden, utblåsning

Koronapåske (2)

I dag skulle jeg egentlig på en avstandstur med en god venn jeg ikke har sett på en god stund. Jeg gledet meg skikkelig både til å dra på tur og være med henne og de to hundene hennes, og vi hadde planlagt å ta med stormkjøkken og lage noe god mat i lag. Så kom jeg over denne videoen,  med ganske klar tale fra sykepleier Ingeborg Senneset (se også denne oppfølgingsartikkelen). Jeg tok kontakt med hun jeg skulle på tur med, og etter litt frem og tilbake bestemte  vi oss for å avlyse turen og heller møtes over FaceTime eller spille spill på nett. Det er pandemi nå, og alle må gjøre sitt. Det innebærer faktisk å ofre noe.

Jeg skriver ikke dette for å skryte over hvor flink jeg er, for jeg er ikke perfekt selv. Jeg har for eksempel vært innom Godt Brød en tur, etter at pandemien begynte, i et lokale med relativt mange folk, og kjøpt meg en bolle å ta med, helt unødvendig. Jeg har satt meg på kafé med dataen min, riktignok med god avstand mellom kundene, opptil flere ganger. Jeg har gått på matbutikker på Bystasjonen istedenfor på Rema 1000-butikken som ligger for seg selv. Og så videre. Jeg har selv syndet flere ganger.

Men jeg har likevel gjort disse tingene langt, langt mindre enn før pandemien. Det bør du også gjøre.

Senneset skriver om helsepersonell hun snakker med daglig, som jobber knallhardt, med for lite utstyr, alvorlig syke pasienter, og usikre fremtidsutsikter. De blir provosert over folk som skviser seg inn på busser for å gå turer i Marka i store flokker. Senneset siterer en sykepleierstudent:

«Jeg blir så frustrert over folk som ikke skjønner alvoret. Var med på mitt første dødsfall som følge av viruset for noen dager siden. Pasientene kveles til døde, mens folk strømmer til Marka og ikke viser noen forståelse.»

Vi som er heldige nok til å være friske og raske, og som har utsikter til å gå tilbake til normale liv etter pandemien, har et ansvar ovenfor de som har større sjanse enn oss for å dø eller bli alvorlig syke eller skadet av denne pandemien, og alle som må jobbe knallhardt for å redde liv mens de selv risikerer smitte og sykdom.

Snakket med en venn på Snap nylig, og hun påpekte hvor heldige vi er som lever i 2020, med nettaviser, lydbøker, alskens spill, Skype og FaceTime, Netflix og YouTube. Så har vi nærmiljøet hvis vi skal på tur, og nærbutikken når vi trenger mat og dopapir. Og hjemmelevering av alt fra dagligvarer til pizza.

Når pandemien er over er det fritt frem for å ta det gamle livet tilbake, selv om vi forhåpentligvis har lært noe underveis, og kanskje klarer å holde fast på nøysomheten vi utøver nå. Men inntil da må vi faktisk gjøre noen ofre.

Hold deg hjemme.

Koronafritidssysler

Øyvind Koronatiden, Ut på tur!

Lyspunkt i disse koronatider

 

Snø på bakken når jeg våkner og ser ut vinduet.

Koronapåske (1)

 

Én måned for én krone-tilbud fra Bergens Tidende så jeg får en avis å kose meg med i lesekroken hver morgen. Pluss at jeg får tatt vare på noen aviser fra pandemien, det er historiske tider vi lever i.

Koronapåske (2)

 

Fantastisk fint vær og fin utsikt da jeg endelig kom meg ut på en skikkelig lang tur.

 

Små morsomme ting man kommer over, som kreativ bruk av persienner og kaffefiltre.

 

Prøver å være produktiv nå som jeg har så mye fritid, så har endelig fått gjort en del arbeid på et hobbyprosjekt jeg har gående på dataen, så det ikke bare blir spilling på meg. Prøver fremdeles å holde kontakten og avtale ting med venner på Snap og Messenger, tenker på de rundt meg, og gleder meg til jeg kan gjøre småting som å stikke bort på butikken og bare kjøpe en iskaffe, fordi jeg ikke trenger tenke på å gå på butikken så få ganger som mulig. Eller bare stikke bort på bystasjonen og hive meg på en buss når jeg vil på tur eller handle et sted. Eller gi en god venn en bjørneklem når jeg treffer henne igjen. Eller gå på jobb, for den saks skyld.

Ellers er jeg glad antallet intensivinnleggelser ser ut til å ha stoppet opp for denne gang, selv om det nok tar seg opp igjen.

 

PS: husk å være der for hverandre <3.

Koronapåske (10)