islandwind.wordpress.com — en blogg om brett- og dataspill
Spillbloggen jeg snakket om tidligere er plutselig ute, med første innlegg, et sammendrag av en runde Fire in the Lake. Jeg kommer til å bruke den til alle innlegg om spill som for eksempel blir for lange eller «nerdete» for denne bloggen 🙂 .
Jeg våget meg ut døra til terrassen ikveld og kjente at det luktet frost.
Det var da jeg virkelig kjente det.
Det begynner å bli kaldere i lufta, det blir mørkt i hvert fall litt tidligere, og definitivt fortere. Regnet og vinden er her for fullt.
Jeg har kjøpt inn kakaopulver og lagd høstens første kopp med kakao, eller kanskje jeg skal si sommerens siste. Jeg har gjort klar ovnen i loftstua med vedkubber og opptenningsbriketter, og satt godstolen foran, med pute å sitte på — eller for pus å ligge på. Det er bare å tenne på, når den rette kvelden kommer.
I kveld var det beste høsttegnet her. Det lukter frost.
Det er høst.
Da jeg skulle til Viet Nam, leide jeg et par-tre filmer til å ha på flyturen til Asia. Én av dem var I Kill Giants, som handlet om en jente som jaktet kjemper utenfor hjembygden sin. Jeg fikk ikke sett mye av filmen da fordi a. det var skjerm og gratis filmer på flyet, og b. jeg var altfor opptatt med å, ja, feriere i Asia da jeg var fremme i Asia til å gidde å se på film, og c. filmen ikke klarte å fenge meg der og da, fordi den brukte ganske lang tid å komme i gang. Det var først en god stund senere at jeg endelig fikk sett hele filmen, og jeg er så utrolig glad for det, for I Kill Giants er den nydeligste filmen jeg har sett.
Jeg oppdaget filmen da jeg helt tilfeldigvis snublet over en YouTube-video om flotte filmer i 2018 som folk flest ikke fikk med seg (en annen film som ble anbefalt var forresten den fantastiske Bomb City, som jeg også virkelig anbefaler). I Kill Giants er basert på en tegneserie av Joe Kelly og JM Ken Niimura, og handler om Barbara Thompson, en ensom ulv som studerer og jakter på kjemper, og hevder hun regelmessig redder hele bygden fra dem. Hun blir oppdratt av storesøsteren Karen, som har hendene fulle med jobben og rollen som «alenemor» for Barbara og den giddalause storebroren hennes, og siden det er en amerikansk film som handler om en hovedperson som er litt annerledes, blir hun selvfølgelig også mobbet på skolen.
I Kill Giants er laget av de samme produsentene som filmatiserte Harry Potter-bøkene, og har litt av Harry Potter-universets detaljrikdom når det gjelder alt fra runeskrifter til trylleformularer og forskjellige arter av overnaturlige vesener, og hva slags stoffer en kan bruke til å lokke dem til å gå i fellene hun setter opp i skogen. I tillegg til all kunnskapen bærer Barbara også den kjempemessige krigshammeren Coveleski, som hun vil kunne trekke frem fra den magiske vesken sin først når hun har vist seg verdig til den.
Enstøtingen Barbara står heller ikke helt alene mot kjempene, for hun blir etter hvert kjent med Sophia, som nettopp har flyttet til bygda og snubler over kjempeprosjektet, og skolerådgiveren fru Mollé, som tolker kjempene mer som et symbol på Barbaras livsproblemer.
Sophia og fru Mollé trekker Barbara i hver sin retning — nysgjerrige, men skeptiske Sophie blir med på kjempejakt, og fru Mollé prøver å få Barbara til å åpne seg om hva som plager henne psykisk. Filmen bygger på denne måten opp mot to klimaks: Barbaras jakt på kjempene, og Barbaras oppgjør med sine indre demoner. I tillegg spør du deg også hele tiden om hvorvidt kjempene virkelig fins, og du blir også bedre kjent med Barbaras familie, og får til slutt svar på hvorfor det er eldstedatteren i familien som må oppdra resten av barna alene.
Alt i alt anbefaler jeg I Kill Giants helhjertet, men spesielt for deg som liker litt «psykologiske» filmer 🙂 . Jeg ser også for meg at filmen kan brukes i undervisning, siden den utforsker en del psykologiske tema på en veldig god måte.
Stå på!
For en tid tilbake lagde de erfarne dokumentarmakerne Burns og Novick en 18 timer lang dokumentar om Viet Nam-krigen.
Dette er en krig som ikke skjedde for så veldig lenge siden, og som fremdeles i stor grad preger både USA og Viet Nam, men selvfølgelig spesielt sistnevnte, og som vi først i de senere år har for alvor har begynt å snakke om. Jeg lærte veldig mye av denne dokumentarserien, og selv om den kan være veldig sterk, vil jeg gjerne at flere skal få den med seg, spesielt oss unge som ble født mange tiår senere.
Dokumentaren går i dybden på veldig mange tema, har med perspektiv og restaurerte opptak både fra amerikansk og nord- og sør-vietnamesisk perspektiv, og dekker episoder og hendelser som flere burde vite om. Som skytingen av studenter som demonstrerte mot krigen på Kent State University. Eller hvordan Nixon aktivt saboterte fredsforhandlingene mellom Nord- og Sør-Viet Nam, fordi han var redd han ikke kom til å vinne presidentvalget i 1968 hvis det ble fred i Viet Nam. Eller hvor ustabilt og korrupt rigiment i sør kunne være. Eller hvor brutalt og hensynsløst de amerikanske soldatene gikk frem i Viet Nam.
Grunnen til at jeg legger ut et kjapt innlegg om dette nå er at jeg akkurat tildeldigvis oppdaget at dokumentaren bare ligger ute på NRK i to uker til 😉 . Den er riktignok «dubbet» med norsk fortellerstemme, men fremdeles den beste dokumentaren du får om Viet Nam-krigen. Går du glipp av den på nrk.no, er det godt mulig du må betale for å se den et annet sted.
Så: hvis du ikke har sett Vietnam, anbefaler jeg den helhjertet. Sett av noen regnværskvelder til å se den. Du kommer ikke til å angre.
Dagsformen går veldig opp og ned for tiden. Jobben er en av tingene som drar meg opp, samtidig blir jeg veldig sliten av å være ute blant folk, så jeg er gjerne ganske langt nede når jeg kommer hjem, og så begynner formen å ta seg opp igjen utover ettermiddag og kveld.
Prosjektet mitt med å koble av fra mobil en halvtime hver dag går veldig bra. Det siste jeg fikk oppleve under en sånn mobilfri halvtime var at jeg kom meg ut av huset utpå kvelden og gikk en kort tur med hodelykt, og fikk se to øyne i mørket som jeg tror må tilhørt en rev.
Bortsett fra det har jeg sittet en del foran skjerm og ikke funnet på noe særlig, utenom å spille over nett med en god venn forleden. Jeg skal jo egentlig finne ny jobb, men sliter med å komme igang.
Sitter her klokka ett om natten og hører regnet hølje ned utenfor. Jeg er faktisk glad for at det skal regne mye til uka. Jeg har blitt skikkelig glad i regn og vind, og gleder meg til kulingen vi er blitt lovet imorgen, og regnet som skal vare hele uka. Familiekatten er ikke enig, hun har vært mye mer inne og blitt mye mer selskapssyk etter at være snudde, og de siste par-tre nettene har hun til og med ligget i sengen min om natten. For all del, det er kjekt med sommmerdager hvor solen skinner, det er varmt, og du kan ha terrassedøren åpen, men jeg gleder meg til flere mørke kvelder og kopper med kakao, og det skal bli godt å tenne stearinlys i mørket og fyre opp i ovnen for første gang for høsten også.
Men i hvert fall. Dagene er ganske like for tiden, men jeg får se hva fremtiden bringer. Har også bursdag om en måned, så det blir jo også et lite avbrekk :p .
Stå på.
Jeg har ikke hatt det så veldig bra den siste tiden. Jeg skal egentlig lete etter ny jobb og et nytt sted å bo, men har ikke vært så flink til noen av delene. Jeg har ikke gjort på noe særlig på fritiden heller, bare dratt på jobb og rett hjem igjen.
I sånne perioder, når livet er litt hardere enn vanlig, er det godt med en pustepause. Som når en god venn fra gården inviterer meg på besøk og vi tar toget til Arna etter jobben og lager middag sammen, og jeg får masse kos av de to hundene hennes. Når vi lager pasta til middag ilag, og bestemmer oss for å prøve å lage pasta med kantereller og soppsaus (+brokkoli og løk) og det viser seg å være kjempegodt, og vi setter på Whisper of the Heart, en Studio Ghibli-film vi ikke har sett før, som viser seg å være kjempekoselig og også ha noen fine budskap om å finne seg selv.
Når vi drar etter middag med hver vår hund i bånd og hun mimrer om oppveksten sin i Arna, og vi drar oppover fjellet og møter noen som er på tur med én av hestene på gården jeg jobbet på. Og hun er snill nok til å kjøre meg hjem etterpå, fordi hun vet jeg bor et godt stykke unna.
Selv om livet fremdeles er litt tøft etterpå, så føles det utrolig godt.
Lev for de gode øyeblikkene!
Livet kan fly 