Såh. For tiden utkjempes det en blodig krig i Ukraina, og vi i Norge og Vesten generelt irriterer oss over at det russiske folket ikke bryr seg mer. Det handler så vidt jeg har skjønt ikke om hvorvidt de er for eller imot krigen så mye som at de bare er… apatiske. De er blitt trent opp over år og tiår til å bare ikke bry seg om politikk, selv da Wagnergruppen kjørte i konvoi mot Moskva trakk visst mange russere bare på skuldrene. Noe som selvfølgelig provoserer oss i Vesten, spesielt når det skjer krigsforbrytelser omtrent på daglig basis.

Men det slo meg i dag… er egentlig vi nordmenn noe bedre?

Er vi ikke akkurat like apatiske selv, om ting vi absolutt ikke skulle hatt lov til å være så passive ovenfor? Jeg tenker på klimakrisen. Produkter importert fra land som ødelegger regnskog. Billige klær, mobiltelefoner og andre varer produsert av slaver, barn, og grovt underbetalte arbeidere med forkastelige, kanskje livsfarlige arbeidsforhold. Vi vet det skjer, vi får påminnelser i form av, for eksempel, en video om hvordan små barn jobber for å lage smarttelefoner, eller hvordan tekstilarbeidere jobber eviglange skift og knapt nok tjener nok til å overleve. Vi ryster over det vi hører. Og så trekker vi på skuldrene og går videre med dagen vår, og noen uker eller måneder kjøper vi gjerne et nytt plagg fra Sørøst-Asia.

Er vi nordmenn noe bedre selv, bare fordi vi bor i et demokrati hvor vi er vant med å si ifra når vi ikke er fornøyd med styresmaktene? Så glemmer vi alle måtene vi er akkurat like passive på selv?

Sååh, hytteturen ble ikke helt som planlagt. Jeg klarte ikke å snu døgnrytmen helt på rett kjøl, dels fordi tankene og følelsene ikke «slapp taket» like mye som forrige gang jeg var på hytta. Men siden jeg stort sett sto opp i 3-4-tiden gikk jeg glipp av en del dagslys, og siden det var mørkt, og en del snø, så føltes det som «tiltak» å skulle gå en skikkelig tur. Vennene mine som kanskje ville komme på besøk hadde ikke mulighet denne gangen likevel, men jeg får tenke positivt og fokusere på at jeg har noe å glede meg til.

Vi er dratt hjem en dag tidligere enn planlagt fordi det er meldt så mye snø imorgen, så det ble å pakke ned klær og datamaskin ganske fort og så rigge seg til i baksetet. Det blir fort mørkt nå i desember, så det ble en koselig, stille og akkurat passe lang kjøretur i mørket og regnet. Å nyte kjøreturen, istedenfor å bare se på den som noe du må gjennom for å komme deg fra Punkt A til Punkt B, er noe jeg har lært meg å virkelig sette pris på.

Såååh… ja. Ville vel egentlig bare si at hytteturen ikke ble så innholdsrik som jeg hadde tenkt, jeg hadde jo egentlig lovet dere bilder fra tur.

Jo, forresten så jeg elgspor på veien på den ene turen jeg fikk kommet meg ut på. Jeg visste faktisk ikke at det var elg her oppe. Nok en god grunn til å ta en våkenatt i vinduet med kamera en gang.

Jeg våget meg ut døra til terrassen ikveld og kjente at det luktet frost.

Det var da jeg virkelig kjente det.

Det begynner å bli kaldere i lufta, det blir mørkt i hvert fall litt tidligere, og definitivt fortere. Regnet og vinden er her for fullt.

Jeg har kjøpt inn kakaopulver og lagd høstens første kopp med kakao, eller kanskje jeg skal si sommerens siste. Jeg har gjort klar ovnen i loftstua med vedkubber og opptenningsbriketter, og satt godstolen foran, med pute å sitte på — eller for pus å ligge på. Det er bare å tenne på, når den rette kvelden kommer.

I kveld var det beste høsttegnet her. Det lukter frost.

Det er høst.