Lyspunkter

Øyvind Ting jeg brenner for

Sjokket etter at USA innsatte en totalt inkompetent rasistisk gjøk som president legger seg, og vi er over i en slags nyorienteringsfase, hvor vi må trøste oss selv og tenke at «kanskje det ikke blir så ille», selv om vi vet bedre, for hva annet kan vi gjøre. Så har samlet noen trøstepunkter som skal hjelpe meg gjennom det grøvste:

  1. Selv om Trump fikk langt flere valgmenn, fikk Clinton faktisk så vidt flere stemmer. Det er på grunn av valgmannsystemet at Trump vant valget.
  2. Bare rundt halvparten av de som kunne stemme, møtte opp i valglokalene, godt mulig fordi Trumpen gjorde det han kunne for å forpeste valgkampen, og de som stemte Trump utgjør rundt 25% av USAs befolkning — fremdeles mange målt i antall mennesker, men ikke det store flertallet du får inntrykk av hvis du ser på bare valgmenn.
  3. Denne blir litt lang, og jeg er usikker på hvor godt den stemmer, men mange/noen som valgte Trump, gjorde det på tross av, ikke på grunn av, at han er den han er. Tror mange i Norge glemmer, eller ikke klarer å forestille seg, hvor mye fattigdom det er i USA. Det er veldig, veldig lett for at en «sterk leder» utnytter sånne situasjoner og lover enkle løsninger på komplekse problemer. Det er lett å dømme dem som i desperasjon griper til halmstrå, men de gjør det ikke fordi de er, eller tiltrekkes av forferdelige mennesker.
  4. De unge i USA er progressive og stemte overveldende på Clinton, og det er de som skal arve landet.
  5. Trump har rådgivere og andre som er langt mindre inkompetente og uerfarne enn ham, og som kan hjelpe ham å styre landet. Ikke et stort pluss i og med at han ikke har vist seg så flink til å høre på dem, og de ikke har stort bedre meninger og holdninger, men noe å huske på.
  6. USA overlevde Bush. I åtte år. Til og med Irak er her ennå. Så vidt.
  7. USA og verden har overlevd verre presidenter enn både Bush og Trump.
  8. Trump er ikke president i Norge. Vi er ennå et fritt land.
  9. Trump er ikke president i Norge. Dette føles så godt å vite at det er verdt å gjenta.
  10. De amerikanske politikerne er gamle, det er mulig de dør av alderdom alle sammen.
  11. Det er lov å koble av, ikke tenke på politikk, og gå ut i den norske naturen hvor det ikke finnes massemedia; se 8 og 9.

15171085_10157871365150624_4292100694211941955_n.jpg

Ser at mange ber oss gi Trump en sjanse. Han får en sjanse med eller uten vår velsignelse, han vant jo liksom tross alt valget. Vil heller minne om at USA er vennene våre. Det er fremdeles et flott land med mange gode mennesker og verdier, og jeg velger å være støttende ovenfor de i USA som blir rammet av Trump, heller enn sinne mot selve Trump-regimet. Om én person kan skape så mye vondt, tenk så mye kjærlighet vi alle kan skape sammen.

Stå på.

God bless America

Øyvind Ting jeg brenner for

15036235_10154182431783990_4834220452064939639_n

I’m short on words.

When I lived in Houston from ’01 to ’04, the majority of students at my high school hated Bush. It was a multicultural school, and I had friends from every corner of the world. Sure, there is racism in the States, and sure, there is mysoginy and homophobia, but the American youths around me showed that they could stand up to leaders who seemed to not deserve to rule.

Then they elected their first African-American president. He didn’t live up to the soaring expectations, but he won the election and served until 2016. Then the US legalised gay marriage. The country was moving forward.

Come Trump, who clearly showed he had none of the competence or knowledge to understand how the country is run, much less run it himself, and who threw around so much empty bluster, ignorance, xenophobia, and outright appeals to violence; who openly bragged about having sexually assaulted women; and who openly made up things on the spot only to retract them when criticised… I still had that confidence that the progressive USA, the USA I had lived in and come to love and trust, that it would overcome and throw him out.

After the shock of Brexit, I had a bad feeling in my stomach when I went to bed for the night. I’m going on a hike with a good friend today (thank god), so I went to bed early. I stayed in bed for probably at least an hour with my cat purring soothingly by my side before daring to check the news shortly before 8 AM Norwegian time.

I worry for the sake of the world world, but mostly for the minorities in the USA. Homosexuals, Mexicans, Muslims, African-Americans, and the others Trump has attacked throughout his vicious election campaign. I am shocked and disappointed, and I’m surprised and confused.

I hope the US will pull through, but right now, it seems just as likely that all the progress and then some from recent years will be torn down. I never thought I would say this, but as we all hold our breath, I find myself thinking I would rather have four more years of Bush.

God bless America.

Gøy i lufta

Øyvind Sirkusliv

Da var jeg nettopp hjemme fra tissu-trening, og skulle ønske det var trening imorgen og, eller at timen idag varte lenger. Sa til en klassekamerat idag at tissu er som å ri hester — det er øyeblikk hvor du føler du ikke får noe til, men også øyeblikk hvor du endelig lykkes med ting du har slitt med lenge, eller prøver en ny ting og får det til med en gang, eller selvfølgelig bare har en «god dag» generelt, og det bare føles kjempebra 🙂 .

Silks passer bare meg så utrolig bra. Jeg elsker å klatre, og jeg elsker å være høyt over bakken, så luftakrobatikk er så utrolig befriende, det er nesten for gøy. Det er utrolig hvor mye du kan gjøre med tøy hengende fra taket, og så mange ting som ser skikkelig imponerende ut er egentlig ikke så vanskelig i det hele tatt — og omvendt, riktignok, men de utfordrende tingene er jo givende de også, når vi får dem til!

Klassen er som sagt delt opp i tre, og jeg blir nok på andre nivå ut semesteret. Føler meg komfortabel der, og det er både ting jeg får til veldig godt og ting jeg må jobbe mer med, noe som jo egentlig passer meg veldig bra.

Som oftest er jeg lite motivert til å dra på trening når jeg må dit rett etter jobb, men er alltid glad jeg gikk når jeg er der, og føler ofte at treningen er over for tidlig, og det er jo gode tegn 🙂 . Semesteret er over til jul, men begynner på nytt igjen over nyttår, dog da delt i nybegynner- og viderekomnekurs, siden det er så stor pågang.

Må også se å grave frem trapesen min, så jeg får hengt den opp og trent. Er jo nå jeg er motivert og i form. Er kjempetakknemlig for at jeg har Motus-tilbudet, men har lyst å trene trapes óg, og skal se om jeg får med meg noen fra klassen.

Er i hvert fall så utrolig deilig å trene sirkuskunster igjen!

 

Sender også varme tanker til USA, og alle jeg kjenner etter å ha bodd i Houston i tre år ❤ . Dette er skummelt og tragisk. Nå er det nyheter om skyting, og det er bekymring for opptøyer. Er oppriktig bekymret for hva landet har i vente fra ekstremistene til Trump de neste dagene, spesielt om det utenkelige skjer og han ender opp som leder. Krysser fingrene.

Veien videre

Øyvind Gårdsliv, Ut på tur!

13556826_919531578155244_992033742_n

Har vært litt bloggtørke i det siste, av flere grunner. Vet ikke helt hva jeg skal blogge om, og har mindre behov for å blogge i første omgang fordi det går bra for tiden og jeg har et godt nettverk rundt meg, og blogging i stor grad fungerer som terapi. Er óg ikke helt sikker på hvem som leser bloggen mer, og er enkelte jeg ikke vet hvor mye jeg vil åpne meg til. Vet det høres veldig teit ut når det alltid har vært en helt åpen blogg, men er en tanke jeg har hatt i det siste uansett.

Men har uansett lyst til å komme tilbake til å blogge mer eller mindre fast, så skal se om jeg får kommet i siget igjen fremover! Synes jo at selve det å drive med blogging er kjempekjekt 🙂 !

 

Da var vi inne i november, og jeg har bare to måneder igjen på gården. Tenker mer og mer på at jeg «hvert øyeblikk» er ferdig med denne fantastiske tiden der, og at jeg ikke helt vet hva jeg skal finne på etterpå. Har lyst til å jobbe i kafé igjen som da jeg jobbet frivillig på studenthuset i Sogndal, men har også lyst til å prøve noe nytt, kanskje noe med bygg. Savner også studenttiden i Sogndal og tenker det hadde vært deilig å studere igjen, men da må jeg liksom ha en idé om hva som blir riktig for meg å studere 😉 .

Kan søke om opp til et år til på gården, men tror ikke jeg ender opp med å gjøre det, fordi jeg ikke tror jeg vil vokse så veldig mye fra å jobbe på gården enda et år, og jeg vil videre i livet. For ikke å snakke om at jeg gir plassen videre til noen andre når jeg slutter. Gården gir så utrolig mye, og jeg unner andre den opplevelsen 🙂 .

Vet jeg for alvor bør begynne å se etter ting å drive med, men det er nesten så jeg føler meg litt «handlingslammet» av å ha så mange valgmuligheter. Skal ha noen samtaler om det videre, og er sant å si litt nervøs for tiden fremover.

Ellers er det utrolig deilig at snøen er kommet. Var på tur til gapahuken forleden, og da sluddet det når jeg kom opp dit, og i dag ligger snøen som sukkerdryss på fjellene og åsene rundt der jeg bor, og den faller lavt nok til at sikkert begynner å snø her nede snart også 🙂 . Gleder meg til turer i snøen, kanskje til og med på ski.

IMG_20160331_181818
Bilde fra en tidligere vinter

Har også for alvor bestemt meg for å kjøpe treteltet jeg har siklet etter så lenge. Det skal visstnok komme i ny og forbedret utgave snart, så jeg venter til Speider-sport får inn det, men skal bli så utrolig digg å ha et telt som er bare mitt, og attpåtil er så kult. Kommer til å kunne dra på så utrolig fine turer og eksperimentere masse med finurlige steder å henge det opp — i åser, over bekker, et stykke over bakken mellom trær, og kanskje til og med for eksempel over små kløfter eller noe hvis jeg er forsiktig. Tror hunden Sash må venne seg til å bli telthund fremover 😛 . Eller, vet ikke hvor mye jeg kommer til å bruke det nå vinterstid, men kjøper det i hvert fall nå fordi det sikkert kommer på tilbud nå på vinteren.

Ikke mye å melde ellers. Koser meg med silks-trening, gleder meg til jul og har begynt å handle inn julegaver, og planlegger også en tur til slekt og søsken i Trondhjem 🙂 . Merker også jeg har langt større tiltakslyst enn før, noe som er utrolig deilig. Før så jeg på fridager som dager hvor jeg kunne sitte ved dataen og slappe av, nå er jeg mer opptatt av å fylle dagene med ting, og jeg blir rastløs hvis jeg er i huset hele dagen 🙂 . Jobber pluss-minus 80% og har likevel overskudd til turer, trening, og å være med venner. Føles så utrolig godt å være så langt borte fra depresjon og angst — selv om jeg fremdeles kjenner på begge deler, går det så mye bedre nå.

Stå på!

Eventyrjenter, sesong to

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Ut på tur!

Skrev tidligere om NRK-serien Eventyrjenter, som jeg falt pladask for både fordi det var en serie med kule folk og flotte turskildringer, men også fordi den skildret redsel, ensomhet og usikkerhet i tillegg til sukseene, noe som gjorde eventyrerne, som jeg føler de fortjener å kalles alle sammen, mer «menneskelige» og gjorde at de inspirerte meg sånn til å dra på tur.

Nå er de første tre episodene av sesong to ute, og jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke begynte å se den nye sesongen tidligere. En skikkelig hyggelig og koselig serie om tur, som fokuserer på nettopp det — tur og villmark. Konseptet er så enkelt og genialt, bare å gi hovedpersonene hvert sitt GoPro-kamera og hive dem ut på tur, og så ikke gjøre noe utover det. Ingen distraherende «reality»-konsept med arrangerte konkurranser, drama og deltakere som må sendes hjem, bare en super serie om flotte turer og mestring.

I sesong to møter vi både erfarne turgåere, som Tonje Blomseth fra sesong én, men også 16 år gamle Guro, som skal ut i villmarka alene for første gang. Men også de erfarne vet å gi seg selv utfordringer de kan bryne seg på. Tonje stikker for eksempel til Alaska, hvor hun lærer å skyte med pistol og er redd for angrep fra bjørn, og kjenner på ensomheten langt ute i villmarka selv som erfaren eventyrer.

Eventyr1.png

Fikk spesielt sansen for Else, som var student, men som koste seg i en hytte i skogen hvor hun trivdes i sitt eget selskap, og syklet opp for å bade i en innsjø hver morgen før skolen. Hadde likt veldig godt å bo i en sånn koselig liten hytte selv, med akkurat nok plass til alt jeg trengte og en følelse av å være på hyttetur hele tiden.

Hun virket ganske relfektert, og likte det hun sa med at hun følte hun ikke strakk til blant andre mennesker, fordi det er så mange som er så «vellykkede», så det hun likte best med å være ute i naturen var at det ikke fantes andre mennesker å sammenligne seg med — og at hun ikke likte å bruke ordet «alene» om å være i naturen, fordi det var et negativt ladet ord som hun heller brukte på å være blant mennesker og ikke passe inn, mens det i naturen bare var koselig og befriende.

Er veldig mye av det samme jeg kjenner på, at når jeg er ute i naturen, med eller uten hund, har jeg liksom «fri» fra alt. Det kan selvfølgelig være kjekt å gå tur sammen med andre også, men det gir en ekstra «frihet» å gå alene 🙂 .

Har bare sett én episode så langt, men gleder meg veldig til å se resten av serien, bli bedre kjent med hovedpersonene og se storslått norsk og amerikansk natur, for det virker veldig bra så langt, og jeg kjenner allerede at jeg kribler etter å komme meg ut i villmarka! Anbefales!

Serien kan du se her! Kos deg!

Vi trenger faktisk «trigger warnings»

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Dette er ett av flere tema jeg har hatt delvis lyst å skrive om, men ikke helt funnet motivasjonen til. Men med alt som blir sagt om «triggers» for tiden, og hvor mange som gjør narr av dette begrepet i kommentarfelt rundt om kring, føler jeg at jeg har lyst til å nyansere litt. For selv om dette er ett av mange begrep som har sklidd veldig ut i det siste, i likhet med «mobbing», og dermed har mistet mye mening hos mange, er «trigger warnings», og generelt advarsel om psykisk «triggende» innhold, noe vi absolutt trenger.

«Trigger warnings» har veldig mange paralleller. Nyhetsopplesere som «advarer mot sterke bilder», filmer og trailere som får aldersgrenser og gjør det klart på forhånd hva de inneholder av vold, banning, og så videre og hvem det passer for, og så videre, førstehjelpskurs og andre seminarer hvor foreleseren sier «nå kommer det noen sterke bilder, hvis du ikke vil se dem, så se vekk nå, så kan jeg si når de er borte igjen» — listen er lang.

Sterkebilder.png

Tror en stor del av problemet er at mens alle er klar over at grove voldskildringer, grusomme bilder av sår og så videre kan være veldig ubehagelige, så har mange ikke den samme forståelsen og kunnskapen rundt for eksempel traumer og andre «psykiske» ting. Det, sammen med hvordan mange har ødelagt «trigger warning»-konseptet ved å bruke det på alt mellom himmel og jord, gjør at mange blir fristet til ikke å ta det på alvor. Noe som er trist fordi det ødelegger hele diskusjonen.

Les dette blogginnlegget. Det er et eksempel på hvordan en scene mange ville trukket på skuldrene av kan gi en person med en bestemt type livserfaring veldig sterke reaksjoner:

Jeg frøs til, klarte ikke å bevege meg under den scenen, jeg bare satt der å tenkte «Jeg vil ut, JEG VIL UT»! Men jeg satt fanget der i kinosalen i min egen kropp igjen, og det verste av alt er at jeg ikke klarer å rømme fra meg selv.

Denne natten blir jævlig, igjen…
Jeg vet at jeg sovner til slutt, men egentlig sover jeg ikke, jeg ligger halvveis i søvne, og er anspent i hele kroppen, å prøver alt jeg kan å slippe unna mitt eget mareritt..
Slippe unna kvelden den 11 januar dette året, der jeg frøs til av hånda hans i nakken min, hånda hans i skrittet mitt, og på brystene mine. Jeg sier at han ikke skal røre meg, men det er ingen respekt å få.. Blir ikke hørt en gang.. Så nå skal det desverre gjenoppleves..

Noe som er en grunn til at seksuelle overgrep burde være med i filmers og traileres aldersgrense-merking, på lik linje med vold, seksuelt innhold og mer merkelige advarsler som «inntak av alkohol». Dette gjesteinnlegget hos Sandra Gundersen går dypere inn på hva traumer kan gjøre med en.

På samme måte kan detaljerte skildringer om selvskading, både i form av bilder og ord, være direkte farlige. Har skrevet om hvordan en bør være varsom med hvordan en omtaler selvskading før, og etter å ha slitt med selvskading selv har jeg også følt disse reaksjonene på kroppen. Jeg sier ikke at vi ikke kan snakke om seksuell vold, selvskading, spiseforstyrrelser eller andre psykiske problemer, men vi må gjøre det på «riktig» måte, på samme måte som norske journalister har skrevne og uskrevne etiske regler de forholder seg til når de for eksempel omtaler blodige terrorangrep og ulykker.

Jeg sier heller ikke at vi bør plastre «trigger warnings» på alt av potensielt ubehagelig innhold, i hvert fall ikke til den grad universitetsmiljøer i USA har ødelagt begrepet fullstendig når de til og med bruker det for å advare mot forelesere med kontroversielle meninger. Men på lik linje med nyhetsopplesere som «advarer mot sterke bilder», og hvordan filmer merkes så man vet hva slags scener de inneholder, bør vi være oppmerksom og respektfulle også ovenfor temaer og settinger som bare gir sterke reaksjoner hos noen av oss. Det er for eksempel et tankekors hvordan en film hvor en jente har frivillig sex får høyere aldersgrense enn en hvor en jente blir voldtatt.

På samme måte som jeg satte pris på å få en advarsel om sterke bilder før en artikkel om hjernekirurgi i Illustrert Vitenskap igår, er det mange som setter pris på det om de blir advart før sterke skildringer av overgrep, selvskading og så videre. Det koster ingen noe som helst, men lar de som trenger denne respekten unngå innhold de ikke tåler.