Kjapt om stråmenn, julekalendre og å pakke barn inn i bomull

Øyvind Ting jeg brenner for

Så siste julekalender ut fra NRK handler om et barn med en mor som har kreft. Dette, og bruken av døde eller syke mødre som virkemiddel generelt, har ført til reaksjoner fra barn og foreldre som mener at julekalendre ikke er rett sted for så alvorlige tema, og for den saks skyld at syke og døde foreldre i historier om barn kanskje begynner å bli et litt tynnslitt og lettvint måte å få oss til å bry oss om hovedpersonene på:

I fjor talte imidlertid Aftenposten over, og ga meg rett: De fant at mødre dør hundre ganger oftere i barnelitteraturen enn i virkeligheten. Og ser man etter, tar uforholdsmessig mange av barnedramaene livet av foreldrene til hovedpersonen.

Dette har igjen ført til reaksjoner som… i grunnen bærer preg av at de ikke svarer på selve kritikken. Alt fra lærere og pedagoger til opprørte kommentarfeltforeldre kom med kjepphestene om at vi pakker inn barn i bomull, at de må tåle lære om livets harde realiteter, og at TV-serier er en super måte å introdusere barn for vanskelige tema.

Nå gikk vel aldri kritikken ut på at man skulle pakke barn inn i bomull, skåne dem fra livets harde realiteter, og så videre, som mange hevder, men at julekalendre kanskje ikke er 100% riktig sted for alvorlige tema som kreft, og for den saks skyld at syke/døde foreldre i historier om barn kanskje er et litt for tynnslitt og lettvint virkemiddel for å få oss til å føle med hovedpersonene.

Jeg tror og håper at de aller fleste vet at barn tåler veldig mye, og både fortellinger for barn og undervisningsopplegg i skole og barnehage dekker jo også et vidt spekter av tema, ulykker, krig, sykdom og død til rus, vold og overgrep, og for den saks skyld klimakrisen barna må vokse opp i, for det meste uten at noen hever et øyenbryn. Da blir hylingen om at kritikere av kreft i julekalendre vil «pakke inn barn i bomull» bare en stråmann.

Det er mer enn nok rom for å lære barn om alvorlige og viktige tema resten av året, og heldigvis finnes det allerede veldig mange bøker, filmer, TV-serier og undervisningsopplegg som gjør nettopp det. Da kan vi la julekalendre være julekalendre –koselige serier på 24 episoder som familien kan slappe av med. Favoritten min da jeg var liten var Amalies Jul, hvor det mest dramatiske som skjedde var at en gutt falt av hesten, og at det brøt ut pipebrann (som raskt ble slukket). Ingen dyp lærdom om dødelig kreft, bilulykker eller overgrep der, altså, men det gikk også faktisk helt fint.

Filmtips: Fedrelandet

Notis Øyvind Anbefalt, Anmeldelser

Et kort filmtips: hvis du vil ha en film du kan slappe av med, som også er helt utrolig vakker og storslått, se Fedrelandet av Margaret Olin. Dette er en film uten så mye handling eller dialog, men mye mimring, noen kloke visdomsord, en god del lokalhistorie og ikke minst, talløse klipp med majestetisk norsk natur, inkludert noen virkelig spektakulære dronevideoer.

Størsteparten av publikummet i kinosalen i dag bestod av eldre, men dette er en film også oss yngre kan kose oss med. Anbefales spesielt til deg som trenger å koble av litt fra en hektisk hverdag.

Hvis denne typen rolige filmer du kan se på hvilepuls er noe for deg har jeg også skrevet om Kedi, som handler om katter i Istanbul.

Når vi plutselig får snakke med fremmede

Øyvind Uncategorized

Clickbait-tittelen jeg vurderte for dette innlegget var «Kan det ikke være fadderuke hele året?».

Jeg var på åpningsseremonien til Universitetet i Bergen på mandag. Egentlig tenkte jeg ikke å dra, jeg går andreåret, men Jonas Gahr Støre skulle tale, og det ville jeg få med meg.

Eget bilde

Det jeg husker best er imidlertid stemningen på plassen før talen hans. Vi sto tett, andreårsstudenter og «fadderbarn», og det var lett å komme i snakk med de du sto ved siden av. Gjennom hele fadderuken er folk i en modus hvor de vil bli kjent med nye folk, og vennskap kan bli til som varer studietiden ut, eller enda lenger.

Resten av tiden skal vi jo egentlig ikke snakke med fremmede, og vi passerer folk i gangene og sitter ved siden av folk på lesesalen uten å veksle et ord med dem. Vi har arenaer som utesteder, hvor det er «lov» å snakke med fremmede, og vi kan bli med på arrangementer eller jobbe frivillig for å bli kjent med nye folk.

Men mandag fikk meg til å tenke, er det ikke litt trist at vi ikke bare kan snakke med folk? Gå bort til en fremmed person og slå av en prat og se hvor det fører hen, som vi studentene kunne på universitetsplassen nå på mandag?

Tankekors: møter vi oss selv i døren når vi snakker om hvordan Russland ikke bryr seg om krigen i Ukraina?

Notis Øyvind Uncategorized

Såh. For tiden utkjempes det en blodig krig i Ukraina, og vi i Norge og Vesten generelt irriterer oss over at det russiske folket ikke bryr seg mer. Det handler så vidt jeg har skjønt ikke om hvorvidt de er for eller imot krigen så mye som at de bare er… apatiske. De er blitt trent opp over år og tiår til å bare ikke bry seg om politikk, selv da Wagnergruppen kjørte i konvoi mot Moskva trakk visst mange russere bare på skuldrene. Noe som selvfølgelig provoserer oss i Vesten, spesielt når det skjer krigsforbrytelser omtrent på daglig basis.

Men det slo meg i dag… er egentlig vi nordmenn noe bedre?

Er vi ikke akkurat like apatiske selv, om ting vi absolutt ikke skulle hatt lov til å være så passive ovenfor? Jeg tenker på klimakrisen. Produkter importert fra land som ødelegger regnskog. Billige klær, mobiltelefoner og andre varer produsert av slaver, barn, og grovt underbetalte arbeidere med forkastelige, kanskje livsfarlige arbeidsforhold. Vi vet det skjer, vi får påminnelser i form av, for eksempel, en video om hvordan små barn jobber for å lage smarttelefoner, eller hvordan tekstilarbeidere jobber eviglange skift og knapt nok tjener nok til å overleve. Vi ryster over det vi hører. Og så trekker vi på skuldrene og går videre med dagen vår, og noen uker eller måneder kjøper vi gjerne et nytt plagg fra Sørøst-Asia.

Er vi nordmenn noe bedre selv, bare fordi vi bor i et demokrati hvor vi er vant med å si ifra når vi ikke er fornøyd med styresmaktene? Så glemmer vi alle måtene vi er akkurat like passive på selv?

Historier fra Slyngen, kunstig intelligens, og å leve i fremtiden

Øyvind Brettspill

Bilder: Midjourney

Jeg hadde en fase da jeg var tenåring hvor jeg spilte en del Dungeons&Dragons og Warhammer (et krigsspill med miniatyrer) med en gjeng. Drev bort fra det miljøet og kom ikke inn i D&D igjen før nå nylig, da broren min inviterte meg med på et eventyr. Vi spiller for det meste over nett, og selv om spillet er litt for kampfokusert for min del er det en grei måte å samles regelmessig på.

For ikke lenge siden bestemte jeg meg imidlertid for å teste ut et annet rollespill, Tales From the Loop (Ur Varselklotet på originalspråket), som er mer fokusert på rollespill og finner sted i et alternativt Sverige sent på 80-tallet, hvor rollefigurene er kids på mellom 10 og 15 år. Sverige har bygd et kjernekraftverk og en gigantisk underjordisk partikkelakselerator vest for Stockholm, roboter er dagligdags, og store handelsskip svever gjennom luften på vei til Sibir. Mystiske hendelser utspiller seg med utspring i kjernekraft-anlegget og forskningen som foregår der, og gang på gang blir det barnas oppgave å redde dagen. Vi har spilt ett eventyr så langt, og jeg stortrives.

Bilde: Fria Ligan

Men så er det noe med det å spille et sci-fi-spill når en selv lever i 2023. Jeg bruker Midjourney til å lage bilder av karakterer og stemningsfulle illustrasjoner. Jeg bruker ChatGPT når jeg trenger ideer til plott, personer eller spennende utfordringer. Og jeg kjenner, som så mange andre, på at nå, nå kommer ting til å forandre seg.

Jeg har lenge pleid å si at «jeg elsker å leve i fremtiden», men da har jeg sagt det om små, finurlige ting, som når vaskemaskinen sender SMS om at den er ferdig med å vaske klærne mine. Ting som føles som de kunne vært hentet fra en sci-fi-historie, men som ikke egentlig påvirker livet mitt så veldig. Internett forandret noe, som at videobutikker forsvant og vi til slutt hørte på musikk på Spotify istedenfor på CD, men hverdagen var stort sett som før, bare med flere ting samlet på nett og mobil, og at vi ikke ringte på hos hverandre spontant mer. Nå har vi plutselig chatbots som hvem som helst kan bruke, og som allerede er i ferd med å gjøre jobber som tidligere måtte gjøres av mennesker. Allerede får folk i bedrifter ChatGPT til å formulere eposter for seg. Til og med mer avanserte oppgaver, som å skrive koden til nye dataprogrammer, kan gjøres av ChatGPT, selv om den for øyeblikket trenger en del hjelp.

Det er en rar følelse å ta en utdanning i geografi og ikke vite hvor mye av det jeg kommer til å trenge når jeg er ferdigutdannet om et par år. Kommer vi fremdeles til å trenge GIS-programmer, eller kommer vi til å be ChatGPT om å hente statistikk og lage kart for oss?

Det begynner å bli litt for spennende å leve i fremtiden. Men jeg gleder meg til å se hvor KI fører oss.

Studentlivet for 10 år siden og i dag

Øyvind Geografistudiet, Studentliv

Jeg studerte sosialt arbeid på høyskolen i Sogndal for 10 år siden, og har nå som sagt begynt på geografi på UiB. Jeg merker at en god del har forandret seg siden da, og tenkte jeg at jeg kunne skrive et innlegg hvor jeg reflekterer over forskjellene fra studentlivet dag til hvordan det er i dag.

Photo by Charlotte May on Pexels.com

Merk — dette er basert på erfaringene mine med min egen klasse og skole og gjerne ikke representativt.

1. Digitalt studentliv

Det første jeg la merke til var at «alle» skriver på laptoper under forelesninger — da jeg studerte i Sogndal var det nesten ingen. Vi skrev notater for hånd, så dro vi på biblioteket for å skrive ut PowerPoint av forelesningen før vi satte oss ned for å lese pensum og renskrive notatene fra forelsningen. Jeg skal ikke late som jeg alltid var så flink til å lese og renskrive, men det var i utgangspunktet rutinen vår. Jeg husker vi skrev ut talløse penner og skriveblokker.

Jeg har lest og hørt at man lærer best ved å jobbe med penn og papir, og det å ha laptopen fremme kan også være distraherende, det har jeg både merket selv og sett på andre, men jeg ser jo fordeler óg. OneNote lar deg samle absolutt alt av notater på ett sted, inkludert bilder, grafer og lenker fra powerpoint-ene, og lenker til nettsider, YouTube-videoer og så videre med materiale. Så mellomtingen jeg har landet på er å ta notater skriftlig under forelesningene for så å skrive dem inn i OneNote. Så har jeg sluttet med å skrive ut PowerPoints, det ble for mange sider til sammen når én forelesning kan være på 60 slides. Har dem jo uansett på PCen og MittUIB.

2. Gruppearbeid over nett

Den andre store forskjellen er at gruppearbeid er blitt langt mer digitale. Da jeg gikk i Sogndal betydde gruppearbeid at man møttes jevnlig og jobbet sammen, og gjerne hadde oppgaven på en TV-skjerm på veggen og skrev den i lag. Nå har vi Google Docs og andre tjenester som lar oss opprette et dokument og jobbe med det hver for oss, noe som kan være kjempenyttig og la oss jobbe langt mer effektivt, men jeg føler også at det ødelegger veldig. Det blir veldig lett for gruppemedlemmer å bare fordele arbeid og gå hver for seg, noe som gjør at oppgaven gjerne henger sammen dårligere, og studentene lærer mindre siden de bare trenger jobbe med én del av oppgaven. Hvor mange er egentlig flinke til å også lese det de andre har skrevet? På de fleste gruppearbeidene jeg har vært på så langt har vi heller ikke gått gjennom oppgaven sammen på noe tidspunkt, vi bare skummer gjennom hver for oss.

En annen påfallende ting er at siden PowerPoint-fremføringer nå også er blitt nett-basert, har forberedelser til fremføring også blitt noe gruppemedlemmene gjør hver for seg — vi fordeler PowerPoint-ark og drar hjem og jobber hver for oss, og møtes igjen når vi skal fremføre. Noe som gjør PowerPointen mye mindre helhetlig, og også gjør det langt mindre trygt å fremføre fordi vi går glipp av gjennomkjøringene vi ellers ville hatt som gruppe. Virker som det ikke bare er jeg som synes det er «skumlere» å fremføre, men det har gjerne også med å gjøre med at mange av studentene var koronaelever som ikke fikk fremført like mye foran publikum.

3. Skole over Teams

En digital utvikling som er litt mer deilig er muligheten til å ha møter og forelesninger over nett. Jeg skulle ønske skolen vår tok opp og «streamet» forelesninger oftere. Ikke bare er det utrolig praktisk å kunne følge forelesninger du ikke får deltatt på, men det gir oss skolen mulighet til å tilrettelegge for dem som ikke kan møte på forelesninger på grunn av for eksempel sosial angst.

4. Fra fokusert studentliv til hektisk studentliv

På en annen side har studentene også mye mindre fritid i dag. Trangere økonomi betyr at langt flere må jobbe ved siden av studiene, noe som gir langt mindre tid til skole, og jeg føler det er blitt vanskeligere å finne tid til gruppearbeid enn det var da jeg studerte i Sogndal. Noe som er trist, for som student trenger jo virkelig tid til gruppearbeid, lesing, oppgaveskriving og refleksjon.

5. Konsentrasjon og selvdisiplin

Photo by cottonbro studio on Pexels.com

Selv om jeg har lest at Stolen Focus-bokens påstanden om at vi bytter oppgave hvert 65. sekund når vi prøver å jobbe er overdrevet (studien regnet for eksempel det å bytte fane i en nettleser som å bytte oppgave, selv når brukerne gjorde det som en del av arbeidsoppgaven de var satt til), merker jeg at konsentrasjonen er dårligere enn for 10 år siden. Skal ikke rosemale og fremstille det som om vi flittig leste alt vi skulle og aldri utsatte oppgaver da vi studerte i Sogndal — jeg husker det var en del tørre eller tungleste bøker jeg knapt nok åpnet også da — men det er definitivt blitt vanskeligere i dag. Det hjelper ikke at vi bruker datamaskiner så mye mer enn før, noe som gjør at distraksjoner er mye lettere tilgjengelige.

6. Jentenes inntog

Jeg gikk i en klasse med stort sett bare jenter da jeg studerte sosialt arbeid, men kjønnsfordelingen på høyskolen generelt var mye jevnere. Når jeg er på universitetet i dag, er jenter ikke bare flertallet, de er omtrent de eneste du ser. Trist nok er det også veldig lite etnisk variasjon. Har selvfølgelig ingenting imot verken jenter eller hvite etnisk norske mennesker, men det er trist hvordan mangfoldet glimter med sitt fravær. Nå skal de i tillegg innføre skolepenger for studenter utenfor EU/EØS så skolene blir enda mer blendahvite, og i enda større grad går glipp av andre perspektiver og kompetanse. Håper politikerne kan presses til å snu.

7. ChatGPT

Da jeg gikk barneskole dro vi til skolebiblioteket og slo opp i leksikon når vi hadde prosjektarbeid. Så kom Internett for alvor, og da jeg var kommet på ungdomsskolen bestod gruppearbeid langt mer av å sitte på grupperom og søke opp stoff på AltaVista og Yahoo. Hvordan kommer fremtidige studenter til å beskrive 2020-tallet? Tiåret da vi gikk fra å lese pensum til å snakke med chatboter?