Etappe tre startet med en sårt tiltrengt kosestund. En katt kom gående akkurat idet jeg tok fatt på oppstigningen jeg hadde grudd med sånn til. Den var skikkelig selskapssyk etter en natt ute alene og jeg satte av tid til en lang kosestund. Den slo også følge med meg oppover bakken, dog på behørig avstand. Typisk katt.

Jeg fortatte opp bakken, som ikke føltes like bratt som første gang, det er rart hvordan de føles lettere andre gang. Kanskje det også var fordi jeg var i «flyten» fordi jeg hadde gått så langt. I hvert fall ble det en deilig pustepause i skogen på toppen av bakken før jeg fortsatte på etappen.

Ellers forløp turen gjennom skogen uten dramatikk, bortsett fra at jeg klarte å gå feil og måtte snu og gå tilbake rundt 400 meter. Det var uansett en spesiell følelse å se en ny dag gry.

Egentlig føltes etappe to og tre egentlig litt kjedelige, opp et fjell, gjennom tett skog og ned igjen. De er fine turer, og de går på historisk grunn, og et sted må jo Jubileumsstien gå, men jeg tror ikke det blir disse etappene jeg vil huske som høydepunktet for turen. Men selv disse etappene hadde sine høydepunkter. Som da jeg kom ut av skogen og ble møtt med denne utsikten, over vakker natur og steder jeg kjente igjen.

Jeg belønte meg selv med å ta fram nisten og hadde óg en kort kartpause på én av stolene noen hensynsfullt nok hadde satt fram lenger nede i veien.

Turen langs Myrdalsvannet var en opplevelse i seg selv.

Jeg kysset selvfølgelig djevelen, går ut ifra at det bringer lykke.

Det ble en lang rastepause i en stor gapahuk jeg kom til ved elven ved enden av vannet. Jeg vurderte å gå videre, men jeg endte opp med å si meg fornøyd og dra hjem.

Så da ventet bare siste etappe, turen til nærmeste busstopp det faktisk gikk buss fra ;).

Uansett gleder jeg meg til jeg skal ta fatt på Jubileumsstien på ny, kanskje fra nord med en lånt hund. Jeg kan ikke anbefale denne turen nok.

Clickbait-tittelen jeg vurderte for dette innlegget var «Kan det ikke være fadderuke hele året?».

Jeg var på åpningsseremonien til Universitetet i Bergen på mandag. Egentlig tenkte jeg ikke å dra, jeg går andreåret, men Jonas Gahr Støre skulle tale, og det ville jeg få med meg.

Det jeg husker best er imidlertid stemningen på plassen før talen hans. Vi sto tett, andreårsstudenter og «fadderbarn», og det var lett å komme i snakk med de du sto ved siden av. Gjennom hele fadderuken er folk i en modus hvor de vil bli kjent med nye folk, og vennskap kan bli til som varer studietiden ut, eller enda lenger.

Resten av tiden skal vi jo egentlig ikke snakke med fremmede, og vi passerer folk i gangene og sitter ved siden av folk på lesesalen uten å veksle et ord med dem. Vi har arenaer som utesteder, hvor det er «lov» å snakke med fremmede, og vi kan bli med på arrangementer eller jobbe frivillig for å bli kjent med nye folk.

Men mandag fikk meg til å tenke, er det ikke litt trist at vi ikke bare kan snakke med folk? Gå bort til en fremmed person og slå av en prat og se hvor det fører hen, som vi studentene kunne på universitetsplassen nå på mandag?

Da var jeg ferdig med første år på universitet. Vårsemesteret rommet flere forelesninger og gruppearbeid, et samfunnsgeografi-prosjekt hvor vi blant annet fikk snakke med ordføreren på Utsira og et femdagers geologi-feltkurs til storslåtte Eidfjord. Jeg har begynt å få dreisen på leserutiner, men fortsatt fått oppleve å gjøre det skikkelig dårlig på en eksamen for første gang. Jeg fikk respekt for medelever som kom rett fra koronaen og ble kastet ut igjen i heltids universitetshverdag. Jeg har måtte ta farvel med gode venner som bare gikk årsstudium og ikke går i klasse med oss til høsten.

Neste semester blir det emner om klima og hav, globalisering og produksjonssystem, og mat og bærekraft, så må jeg bestemme meg for om jeg skal dra på utveksling over nyttår. Gleder meg uansett veldig.

Det har skjedd så mye siden sist. Hadde jeg vært like ivrig etter å blogge som før i tiden, så hadde alle tingene fått en del innlegg hver.

Jeg jobbet som innhøster i Hardanger i to uker og fikk minner for livet, selv om det skulle vise seg å bli for tøft i lengden.

Jeg overlevde 2020 og tiden etterpå. Følelsene rundt det har jeg for så vidt skrevet en del om.

Jeg tilbrakte en lang stund som jobbsøker og fikk til slutt en sommerjobb på en butikk i Bergen. Det var deilig å ha noe å gjøre på, og det ga veldig mye å stå i en jobb, 100 prosent gjennom en hel sommer. Da jeg sa jeg hadde kommet inn på studier spurte sjefen om hun kunne beholde meg som ringevikar, noe som føltes utrolig godt.

Jeg har (selvfølgelig, kan du si) gjort store og små ting med venner. Vi har funnet på ting sammen, vært der for hverandre, og skapt minner. Jeg har vært heldig nok til å få passe hundene til en nær venn av meg.

Ooog ja, jeg har tatt steget og begynt i studier igjen.

Jeg landet på bachelor i geografi på Universitetet i Bergen. Det føles både rart og utrolig godt, og refleksjoner rundt det får kanskje et innlegg eller flere.

Har ventet litt med å legge ut innlegg til jeg fikk lagt ut filmen jeg har jobbet med, jeg ville at den skulle bli det 600. innlegget på bloggen (ja, jeg har holdt på så lenge). Nå som den er ute får jeg ta det som motivasjon til å begynne å skrive igjen.

Det er godt å være tilbake.