Så siste julekalender ut fra NRK handler om et barn med en mor som har kreft. Dette, og bruken av døde eller syke mødre som virkemiddel generelt, har ført til reaksjoner fra barn og foreldre som mener at julekalendre ikke er rett sted for så alvorlige tema, og for den saks skyld at syke og døde foreldre i historier om barn kanskje begynner å bli et litt tynnslitt og lettvint måte å få oss til å bry oss om hovedpersonene på:
I fjor talte imidlertid Aftenposten over, og ga meg rett: De fant at mødre dør hundre ganger oftere i barnelitteraturen enn i virkeligheten. Og ser man etter, tar uforholdsmessig mange avbarnedramaene livet av foreldrene til hovedpersonen.
Dette har igjen ført til reaksjoner som… i grunnen bærer preg av at de ikke svarer på selve kritikken. Alt fra lærere og pedagoger til opprørte kommentarfeltforeldre kom med kjepphestene om at vi pakker inn barn i bomull, at de må tåle lære om livets harde realiteter, og at TV-serier er en super måte å introdusere barn for vanskelige tema.
Nå gikk vel aldri kritikken ut på at man skulle pakke barn inn i bomull, skåne dem fra livets harde realiteter, og så videre, som mange hevder, men at julekalendre kanskje ikke er 100% riktig sted for alvorlige tema som kreft, og for den saks skyld at syke/døde foreldre i historier om barn kanskje er et litt for tynnslitt og lettvint virkemiddel for å få oss til å føle med hovedpersonene.
Jeg tror og håper at de aller fleste vet at barn tåler veldig mye, og både fortellinger for barn og undervisningsopplegg i skole og barnehage dekker jo også et vidt spekter av tema, ulykker, krig, sykdom og død til rus, vold og overgrep, og for den saks skyld klimakrisen barna må vokse opp i, for det meste uten at noen hever et øyenbryn. Da blir hylingen om at kritikere av kreft i julekalendre vil «pakke inn barn i bomull» bare en stråmann.
Det er mer enn nok rom for å lære barn om alvorlige og viktige tema resten av året, og heldigvis finnes det allerede veldig mange bøker, filmer, TV-serier og undervisningsopplegg som gjør nettopp det. Da kan vi la julekalendre være julekalendre –koselige serier på 24 episoder som familien kan slappe av med. Favoritten min da jeg var liten var Amalies Jul, hvor det mest dramatiske som skjedde var at en gutt falt av hesten, og at det brøt ut pipebrann (som raskt ble slukket). Ingen dyp lærdom om dødelig kreft, bilulykker eller overgrep der, altså, men det gikk også faktisk helt fint.
Overgrepssaken i Bergen nylig har fått stor oppmerksomhet, og blitt diskutert bredt i sosiale medier. Det som imidlertid nesten har klart å overskygget selve rettsaken, er delingen av navnene til både de tiltalte og, utrolig nok, også de fornærmede i saken. Artisten Kamelen har fått ros av flere for å dele disse navnene, blant annet fordi delingen førte til at en jente tok det skrittet å anmelde et overgrep hun selv hadde opplevd.
Den skal æres den som æres bør, og det er positivt at Kamelen tar så klar og tydelig stilling til voldtekt, tatt i betraktning tilhengerskaren han når ut til. Vi trenger flere som engasjerer seg mot overgrep, og vi trenger forbilder som tar tydelige standpunkt. Imidlertid er det veldig problematisk, selv om det er fullt forståelig at han og mange andre føler på sinne og kanskje maktesløshet i saker som dette, at han ikke bare legger ut navnene på de tiltalte, men til og med legger ut en video av at han oppsøker en av dem i offentlig rom. Dels på grunn av skaden det kan påføre de tiltalte, men mest på grunn av hvordan det kan gå utover de som står dem nær, samfunnet for øvrig, og også fremtidige utsatte for overgrep.
For det første: i Norge har vi et prinsipp om at du er uskyldig til det motsatte er bevist, og at det er Staten som skal dømme. Ofte kan det virke åpenbart for utenforstående at en tiltalt er uskyldig eller skyldig, men rettsvesen og politi sitter alltid på mer fakta enn oss utenforstående, og til og med de kan gjøre feil. I denne saken har jo også én av de tiltalte blitt frikjent. Og selv om falske anklager om overgrep er utrolig sjeldne, så forekommer de til syvende og sist likevel.
Siden vi ikke har livstid fengsel for overgrep i Norge, skal overgriperne til syvende og sist ut i samfunnet igjen. Da er det en fordel at de er blitt rehabilitert så godt som mulig, og får muligheten til å gå tilbake til å leve et normalt liv, innen rimelighetens grenser –jeg vil tro de fleste er enig i at de for eksempel ikke bør få jobbe med barn. Dette blir vanskeligere hvis personen allerede er hengt ut over hele landet med navn og bilde som overgriper. Sosial isolasjon kan som kjent være med på å øke risikoen for flere overgrep, se feks. historien om «Stian», og folk som allerede er stemplet som overgripere av «hele» samfunnet føler kanskje at de ikke har mer å tape. Vi avskaffet gapestokken for lenge siden i Norge, og vi har heller ikke noen tradisjon om å offentliggjøre navn på tiltalte og dømte i kriminalsaker, bortsett fra i spesielt grove tilfeller.
Så må en også tenke på hvordan denne offentliggjøringen, og eventuelle reaksjoner og hevnaksjoner, kan gå ut over uskyldige tredjeparter. Det har vært flere tilfeller hvor noen har hatt en plan om å banke opp en overgriper, for så å ha gått til feil hus, eller at feil person er blitt hengt ut. Eller historien jeg hørte om mannen som ble feilaktig hengt ut som overgriper i lokalsamfunnet, og det endte med at sønnen hans prøvde å ta sitt eget liv. Jeg vet selvfølgelig ikke om akkurat den historien er sann, men den er likevel et godt eksempel på hvor traumatisk denne typen uthengning må være for tredjeparter, og hvordan den kan ødelegge uskyldige menneskers liv. Til slutt er det også faren for at offentliggjøring som øke den allerede høye terskelen mange har for å anmelde overgrep. Det er faktisk ikke alle som vil at bestemte personer skal henges ut som overgripere, om de så vil at de skal straffes aldri så mye.
Det er helt supert at folk bryr seg og vil gjøre noe i kampen mot overgrep, men det er nok å ta av om du vil gjøre en positiv forskjell. Ta kontakt med DIXI, Redd Barna, Nok., eller andre organisasjoner og hør hva du kan bidra med, om det så bare er donasjoner. Gå på kurs om overgrep, les fagbøker om overgrep. Det er nok å gjøre.
Trenger du selv hjelp?
Ring 113 når det er akutt og står om liv.
Ring legevakt på tlf. 116117 for øyeblikkelig hjelp.
På din kommunes nettsider kan du se hvilke lavterskeltilbud som er tilgjengelige der du bor.
Andre hjelpetilbud:
Kirkens SOS hjelpetelefon – tlf. 22 40 00 40 (døgnåpen)
Tror jeg skal gå i paraden i år, eller i hvert fall se den. Har en god venn jeg gikk sirkuslinja med i sin tid som kom ut nylig som trans, har andre venner som er LHBT+, det skjedde et terrorangrep i fjor, Redd Barna fikk så mye hets i år at de ikke turte samle barn til feiring utendørs, som de hadde planlagt. Har så mange grunner, egentlig. Går for alle dem. Og som en langfinger til alle der ute som misliker LHBT+-folk, og som kommer med de samme syltynne unnskyldningene hvert år for å hisse seg opp over Pride-feiringen.
«Hvorfor må dere gjøre så mye ut av dere, ikke rart folk blir lei!». Altså, besøk byen den dagen det er fotballkamp, spesielt om hjemmelaget vinner kampen. Eller cupen. Besøk byen en syttende mai. Hundre ganger flere folk, 1000 ganger flere flagg, masse folk i nasjonaldrakter, offentlig fridag så alle kan komme seg ut i gatene og feire. Merkelig nok er det ingen som hyler om at syttende mai blir «for mye», eller at det skal være noen grunn til å mislike nordmenn.
Og ja, noen veldig få gjør noe ekstra ut av seg under Pride, på samme måte som noen blir «litt mye» på syttende mai, for ikke å snakke om kvelden før. Noen går til og med toppløs, til forskrekkelse for enkelte som virker som reagerer så sterkt at jeg bare kan konkludere med at de aldri har sett pupper i virkeligheten i sine liv. Og ja, noen seksualiserer seg selv. Seksualitet og nakenhet får vi, og barna, uansett i trynet hele tiden, på film, i dataspill, på tabloidavis-forsider, i sangtekster og i hverdagsspråket vårt. For øvrig også et godt svar til den idiotiske furtingen om at «vi heterofile har ikke noen dag når vi feirer seksualiteten vår!». Nei, for vi gjør det 24/7, hver eneste dag i året.
Som jeg har skrevet om tidligere liker jeg å besøke gamle blogger, de fleste av dem fra «storhetstiden» da «alle» hadde sin egen blogg. Gikk inn på en blogg jeg hadde bokmerket, og ble møtt av denne beskjeden —
— og jeg synes dette er veldig trist. Ikke bare fordi noen har mistet en blogg de kanskje har brukt veldig mye tid på og som er full av minner, men fordi jeg også ser på bloggene selv som viktige vitnesbyrd.
Og ja, jeg er fullt klar over at du kanskje trekker på smilebåndet nå. Det er gjerne lett å bare tenke at bloggene bare var barn og tenåringer som skrev om hverdagen sin, og nei, hver for seg er disse hverdagsbloggene kanskje ikke så veldig viktige. Men når mange av dem forsvinner samtidig, er det ikke bare at noens personlige minner forsvinner. Vi mister også en gyllen mulighet til å leve oss inn i en tid som ikke er mer. Det er jo ofte nettopp de mest hverdagslige tingene historikere ser på når de vil se på hvordan det var å leve i en bestemt periode eller et bestemt sted. Vi kan lære mye av å gå gjennom hyttebøker, handlelapper og kvitteringer, postkort og brev, dagbøker og fotoalbum. Noen dagbøker fra «gamle dager» publiseres jo også nettopp derfor — fordi de gir oss innsikt i hvordan livet var på en bestemt tid, eller et bestemt sted.
Bloggene fra et tiår tilbake, før sosiale medier tok over Internett, er som digitale dagbøker og fotoalbum, og mange av dem skriver seg mange år bakover i tid. Hver for seg er de kanskje ikke så viktige, men samlet er de vitnesbyrd, som attpåtil ligger lett tilgjengelige på nettet for alle som vil bla i dem, ikke nedpakket i flytteesker på støvete loft. Hvordan levde de på den tiden? Hva brant de for? Hva slags musikk hørte de på, hvordan designet de bloggene sine, hva slags bilder tok de, hvordan ordla de seg? Blogger har også mange forskjellige tema, du hadde for eksempel blogger som handlet om livet med forskjellige sykdommer, eller å være i en bestemt livssituasjon. Bla gjennom de rette bloggene og kommentarfeltene, så kunne du lære mye om for eksempel livet som barnevernsbarn, kampen mot en psykisk lidelse, eller livet som kreftpasient. Flere av disse er jo også kommet ut i bokform, som boken til kreftpasient Regine Stokke.
Blogger kan være rene skattkister for historikere og sosiologer. Og ja, noen få av dem reddes jo, vi har blant annet arkiveringstjenester som Wayback Machine. Men hvor mange forsvinner for alltid? Nettopp det at blogger ligger i «samlinger» på Internett, som gjør dem så tilgjengelige, gjør dem også veldig sårbare. Selvfølgelig varer ingen nett-tjeneste evig, og det er greit nok at blogg.no og andre tjenester prøver å gi beskjed før de tar dem ned, men hvor mange har eposten de syntes var veldig kul da de var 12? Kunne de ikke tatt initiativ til å bevare bloggene på én eller annen måte?
Blogger, selv de mest hverdagslige og alminnelige, er både «tidskapsler» og personlige minner. De fortjener å tas vare på, så de forblir tilgjengelige, helst på nettet. Jeg slår et slag for et bloggarkiv, for å bevare disse skattene for ettertiden.
Dette var et spill jeg trodde jeg bare skulle nevne i forbifarten, men jeg kom gradvis frem til at det fortjente sitt eget innlegg. For dette er et dypt og utrolig gjennomført rollespill, og selv nå i mai er jeg sikker på at dette blir det beste spillet jeg kommer til å spille i år.
NORCO er et nyutgitt eventyrspill litt i samme tråd som Night in the Woods, selv om det definitivt går sine egne veier og er en helt egen opplevelse. Som NITW handler det om en ung kvinne som motvillig har dratt hjem igjen til bygda hun egentlig hadde lagt bak seg, i NORCOs tilfelle fordi moren er død av kreft og hun vil være der for broren Blake. På samme måte som NITW blander det pek-og-klikk-spillenes dialog og utforskning med forskjellige virkemidler og mini-spill, og som NITW har det en del mystiske og overnaturlige elementer som kommer mer og mer tydelig frem.
Hvis du likte Night in the Woods, trenger jeg egentlig bare å si at hvis du likte NITW så vil du elske NORCO. Stopp her, last ned demoen fra Steam, og kos deg med første akt av spillet.
Historien om en hjembygd
NORCO, fra utviklere som vokste opp i New Orleans-forstaden med samme navn, var opprinnelig et slags forskningsprosjekt for å bearbeide katastrofen i New Orleans. Etter hvert ble det til et pixel art-kunstprosjektet Geography of Robots, og derfra igjen tok det form som dataspill, med utgangspunkt i bildene og videoene, kunnskapen utviklerne hadde opparbeidet seg, og innsikten som bare dem som selv er oppvokst i bygden kan sitte på, om alt fra lokal kultur, historie og sosiale problem til problematiseringen av det massive industriområdet som spyr ut kreftfremkallende forurensning, og som i så stor grad dominerer bydelen at den er blitt omdøpt til en forkortelse av New Orleans Refining Company.
Mye av materialet i Geography of Robots er blitt videreført i NORCO.
Når utviklerne så bruker dette som grunnlag og også smelter sammen myter, overnaturlige fenomener, og science-fiction, og også gjør verdenen et hakk eller to mer dystopisk enn vår, blir resultatet en helt unik spillopplevelse. Det var flere ganger jeg måtte ta en pause i spillet fordi det ga meg så mange inntrykk på en gang, eller veldig mye å tenke på, eller fordi jeg måtte ut på nettet og lese mer om noe jeg hadde lært om i spillet.
Southern Gothic i tre akter
NORCO er et spill som begynner sakte. Etter en åpningssekvens om Kays liv som landstryker og mekaniker i borgerkrigen som herjer Albuquerque, tar det seg god tid til å introdusere deg med barndomshjemmet, nabolaget og et knippe av de fargerike karakterene der, mens det langsomt introduserer elementene i historien i små drypp. Dette gjør veldig mye for innlevelsen i spillet, og gir deg tid til å fordøye og reflektere over de stadig mer fantastiske tingene du får oppleve.
Å nøste opp tråder
For å hjelpe deg å holde styr på alt av fenomener, selskap, vesener og mennesker i historien har spillet et hendig «tankekart» som stadig vokser og oppdateres etter hvert som du utforsker spillverdenen, og spillet lar deg ta del i Kays indre monolog og fundere og reflektere sammen med henne, istedenfor å bare klikke deg gjennom skildringene som en passiv tilskuer.
Dette er en genial måte å bryte opp tekstsekvenser på, samtidig som du får være med å forme Kay som person, noe som igjen påvirker hvordan de som kjenner henne snakker til henne, og hvilke valgmuligheter du har i spillet.
På samme måte som Night in the Woods bryter også NORCO opp handlingen med minispill og varierte sekvenser som kan være stemningsfulle og minneverdige, selv om de enklere minispillene ikke når opp til dem i NITW.
De er likevel en enorm forbedring over måten tradisjonelle eventyrspill tvang deg til å vandre rundt i spillverdenen med et utall forskjellige gjenstander og prøve å finne ut hvilken ting du skulle bruke hvor, og i alle tilfeller er selve historien så god og velskrevet at den nesten kunne båret spillet alene.
Det eneste minuset er at spillet til tider er litt for hjelpsomt — du får noen fine nøtter å knekke (noen av dem krever at du tar notater med penn og papir i virkeligheten), men andre ganger igjen blir du fortalt nøyaktig hva du skal gjøre med det samme du får en oppgave.
Night in the swamps
NORCO er et spill hvor alt fungerer — den vakre pixel art-grafikken, den stemningsfulle musikken, det store og (veldig) varierte persongalleriet hvor selv mange av bi-karakterene er minneverdige, måten utviklerne har vevd lokal kultur, historie, og dagsaktuelle tema inn i historien, og måten selve spillet veksler mellom å være dystert og melankolsk, hylende morsomt, bitende satirisk, herlig absurd, mørkt og hardkokt, og kanskje mest av alt uendelig creepy. Plottet har så mange uventede vendinger at du aldri vet hvor historien er på vei, og spillet klarer utrolig nok å holde styr på alle de tilsynelatende helt urelaterte trådene du nøster opp og binde dem sammen til en enhetlig historie.
Alt i alt: NORCO er et utrolig autentisk, gjennomført og velskrevet spill, som forteller en fantastisk historie samtidig som det er et ektefølt kamprop for sårbare bygder i USA, og menneskene som bor i dem. Liker du denne sjangeren av spill kommer du til å huske dette mesterverket i lang, lang tid.
Media og hjelpeorganisasjoner deler folk inn i de vanlige tre rollene. Først de hjelpeløse afrikanere, som fremstilles som mennesker som lever i redsel og mangler én eller flere helt grunnleggende ressurser, og helst blir filmet eller avbildet i slumområder, jordhytter eller flyktningleirer (de afrikanske storbyene, som ser ut som de kunne vært byer i Nord-Amerika, passer tydeligvis ikke inn i bildet man ønsker å skape). Så de farlige afrikanere, menn med maskingeværer på lasteplanet til pickup-trucker. Historier om overgrep, brudd på menneskerettighetene og barnesoldater. Og til slutt den hvite jenta med en afrikansk baby på skulderen, som representerer Vesten som er der for å redde dem.
Afrikanerne som får komme til orde er stort sett dem som forteller om hvor grusomt de har det. Sultende barn, barn som spiller fotball mellom telt med røde kors, mødre som gråter over døde familiemedlemmer, familier som forteller om forholdene i flyktningleirene. Det er lite menneskeliggjøring, få eller ingen historier om lokale hjelpetiltak, eller lokalt heltemot eller seire. Noe som igjen gir et svart-hvitt, overforenklet inntrykk av hele konflikten. Og hele Afrika.
De Du Vet gremmes over at pengene våre blir sendt ut av landet nå igjen, og er fulle av redsel for at enda flere av disse skumle menneskene skal komme til Norge, og kappes om å hyle ut redslene sine høyest i kommentarfeltene. Vi har ikke råd, hva med eldreomsorgen, de er traumatiserte (og dermed sikkert livsfarlige), det er millioner av mennesker på flukt og vi kan ikke ta imot alle, hjelp dem i nærområdene (definert så snevert som mulig, helst bare de aller nærmeste nabolandene), de er ikke flyktninger, for de var trygge så fort de var ute av krigsonen og vil bare ha velferdspengene våre. Det evige refrenget.
Menneskene som ser ut som dem i landet det kriges i skjæres over én kam — krigen blir nok et bevis for trollene om at alle afrikanere og muslimer (for trollene er alle med mørkere hud enn dem selv muslimer) er krigerske og farlige. Hvorfor det er krig i første omgang er vi egentlig ikke så veldig interessert i. Ikke positive trender heller. Det blir vel for komplisert. Og de som klarer å komme seg hit, møter er firkantet, strengt regelverk. Det skal ikke være lett å være flyktning i Norge. Det er jo millioner av mennesker på flukt. Vi kan ikke fø på hele verden.
Vi ser mennesker som ser ut oss selv, i byer som ser ut som våre egne. Vi hører om lokalt heltemot og menneskelige historier. En ukrainsk bestemor som ødelegger en drone med et glass syltede tomater med plommer. Ukrainske soldater som ber et krigsskip dra til helvete. Russiske krigsfanger, de fleste fortvilte vernepliktige som ble lurt ut i krigen, som får varm te og klemmer og får ringe hjem til familiene sine. Ukrainere som lager molotovcoctails for å forsvare byene sine. Videoen med den lille jenta som synger Let it Go i bomberommet. Ukrainere som har hjemmeovervåkningskameraer vendt ut mot gaten gjør direkteopptakene tilgjengelig på nett, så militæret kan følge med på — og bombardere — russiske troppeforflytninger. Vi hører om forferdelige tilstander i en by på størrelse med Oslo — en sammenligning som både hjelper oss å forstå, og menneskeliggjør dem det gjelder. Vi ser for oss at byene våre blir bombet, av vi selv må flykte eller slåss for landet vårt.
Vi hører om hvor hardt ukrainerne kjemper for å forsvare landet sitt. Vi vil vite hvorfor Putin invaderer, og vi minner hverandre på at russerne flest ikke vil ha denne krigen, at de og ukrainerne har så mye til felles, og at russerne er like sjokkert over invasjonen som oss. De fleste ukrainere og russerer er jo helt vanlige mennesker, som oss selv. De må menneskeliggjøres og forstås.
Reglene her i Norge for flyktninger er for restriktive, så de endres i all hast. «Nærområdene» er ifølge kommentarfeltene plutselig utvidet til hele Europa, til og med oss på den andre enden av kontinentet, ikke bare de nærmeste nabolandene. Flyktningene er plutselig faktisk flyktninger, selv om de har reist gjennom mange land for å komme til Norge. De må få all mulig omsorg, de er jo sikkert traumatisert av krigen. De som vanligvis kom med refrenget om eldreomsorg og at det er to og en halv million mennesker på flukt og vi ikke kan fø på hele verden osv. osv. osv. er blitt nesten helt stille. Bortsett fra et par som sitter engstelige i kommentarfeltene og prøver å forsikre seg selv og hverandre om at de kommer til å dra hjem igjen når krigen er over.
Her:
Jeg er sjokkert over at det er krig i Europa. Jeg føler for både russerne og ukrainerne. Jeg er imponert og rørt over hvor mye alle bryr seg om Ukraina, alt vi gjør for å hjelpe, hvordan hele Europa stiller opp, og forståelsen vi har for at russere flest er uskyldige i denne krigen. Det er fantastisk.
Jeg skulle bare ønske vi klarte å tenke like nyansert og modent når det var krig i Afrika, Midt-Østen, Myanmar, Columbia eller andre steder i verden.
Livet kan fly 